Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  21 6073
Jeg vurderer å få en privat utredning for ADHD. Ser at symptomer skal ha vært tilstede før man var syv år for å få en diagnose.

Selv husker jeg ikke så mye fra den tiden, og jeg ønsker ikke å involvere mine gamle foreldre i dette. Jeg er også såpass voksen at læreren jeg hadde i første klasse ikke lever lenger. Har snakket med en av søstrene mine og mannen min, begge fyller gjerne ut skjema dersom det skulle være aktuelt.

Er det i det hele tatt vits i å starte en utredning når jeg ikke har noen som faktisk kan verifisere at jeg hadde symptomer på ADHD før jeg var 7 år gammel?

Jeg gikk heller ikke i barnehagen, vi hadde dagmammaer som stort sett tygde tyggis mens de leste Romantikk og Starlet mens vi ungene gikk på sjølstyr.
Lana del Rave
AndraDay's Avatar
Når jeg ble utredet ble det aldri nevnt noe om foreldre, lærere eller andre som kunne bekrefte de aller tidligste symptomene. Til tross for at jeg også hadde lest meg fram til at det var en del av utredningen.

Selv var jeg utrolig redd for at om det skulle bli nevnt, så kanskje foreldrene mine husket dårlig, evt ikke hadde en oppfatning av meg som dekket de kriteriene som behøvdes for å sette diagnosen jeg var skråsikker på at jeg hadde.

Jeg tok også utredning i privat sektor, kan være det som avgjør det
Jeg ble utredet på gamle bupp nå dps eller?

Var 8 år gammel og dette var på 90 tallet. Når pc'n var rå enda og clrt alt del ødela alle pc'r. Hehe

Jeg ble satt alene i ett rom med en svart pc skjerm og fikk beskjed om at hver gang det dukket opp bokstaven A flash blink skulle jeg trykke på space. Ellers bare sitte og se på skjermen.

Jeg holdt space inn hele testen og fikk diagnosen adhd. i voksen alder så ser jo det ikke er det jeg har. Men tipper testene er bedre nå
Trådstarter
Sitat av Brukernavn1230 Vis innlegg
Når jeg ble utredet ble det aldri nevnt noe om foreldre, lærere eller andre som kunne bekrefte de aller tidligste symptomene. Til tross for at jeg også hadde lest meg fram til at det var en del av utredningen.

Selv var jeg utrolig redd for at om det skulle bli nevnt, så kanskje foreldrene mine husket dårlig, evt ikke hadde en oppfatning av meg som dekket de kriteriene som behøvdes for å sette diagnosen jeg var skråsikker på at jeg hadde.

Jeg tok også utredning i privat sektor, kan være det som avgjør det
Vis hele sitatet...
Det er akkurat det jeg tenker på også. Vet at min mor er skråsikker på at jeg ikke har adhd (add), og min far er av den oppfatning at adhd er noe tull.

Men nå har jeg altså en et barn med adhd og et med adhd uten hyperaktiviteten. Eldste er som snytt ut av nesen på meg med tanke på hvordan hun oppfører seg både hjemme og på skolen, samt de utfordringene hun har.

Vurderer å gå privat fordi fastlegen legger alle mine symptomer i "generell depresjon og fibromyalgi"-sekken, samt at jeg fikk en utredning på den lokale DPS etter at yngste ble diagnostisert. Utreder der mente jeg var ikke impulsiv nok til å ha adhd, så han sendte meg hjem etter 45 minutter. Han sa jeg kunne alltids få en time til dersom jeg ville prøve å overbevise han .

Så har liten tiltro til den lokale DPS og fastlegens evne til å ta meg alvorlig.

Sitat av stangut Vis innlegg
Jeg ble utredet på gamle bupp nå dps eller?

Var 8 år gammel og dette var på 90 tallet. Når pc'n var rå enda og clrt alt del ødela alle pc'r. Hehe

Jeg ble satt alene i ett rom med en svart pc skjerm og fikk beskjed om at hver gang det dukket opp bokstaven A flash blink skulle jeg trykke på space. Ellers bare sitte og se på skjermen.

Jeg holdt space inn hele testen og fikk diagnosen adhd. i voksen alder så ser jo det ikke er det jeg har. Men tipper testene er bedre nå
Vis hele sitatet...
Håper testene er noe bedre i dag xD!
Sist endret av Caevel; 23. juli 2019 kl. 14:06. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Lana del Rave
AndraDay's Avatar
Sitat av Caevel Vis innlegg
Det er akkurat det jeg tenker på også. Vet at min mor er skråsikker på at jeg ikke har adhd (add), og min far er av den oppfatning at adhd er noe tull.

Men nå har jeg altså en et barn med adhd og et med adhd uten hyperaktiviteten. Eldste er som snytt ut av nesen på meg med tanke på hvordan hun oppfører seg både hjemme og på skolen, samt de utfordringene hun har.

Vurderer å gå privat fordi fastlegen legger alle mine symptomer i "generell depresjon og fibromyalgi"-sekken, samt at jeg fikk en utredning på den lokale DPS etter at yngste ble diagnostisert. Utreder der mente jeg var ikke impulsiv nok til å ha adhd, så han sendte meg hjem etter 45 minutter. Han sa jeg kunne alltids få en time til dersom jeg ville prøve å overbevise han .

Så har liten tiltro til den lokale DPS og fastlegens evne til å ta meg alvorlig.



Håper testene er noe bedre i dag xD!
Vis hele sitatet...
Veldig spesielt av psykiateren på DPS og bare avslå deg med en gang, uten en helhetsvurdering (noe som tar mye lengre tid enn 45 minutter). Utredninger når det gjelder adhd er meget tidkrevende, og mitt inntrykk av offentlige helsesektorer er at de behandler pasienter på samlebånd. De baserer seg ofte på kun selve henvisningen, og det som er av tilgjengelig informasjon der og da, etter bare første time. De er slurtvete og alt handler om tid og penger, i veldig mange tilfeller.

De private sektorene er gjerne grundigere og har ofte mye bredere kompetanse. Derav også lange ventelister.

Jeg ble henvist av psykologen min uten noe problem. Det er ikke opp til den som henviser å vurdere om du trenger en utredning eller ikke. Du har krav på at de skal henvise akkurat når pasienten ønsker å utredes uansett hva det skulle være, så lenge det er et tilstrekkelig tilbud til den enkelte pasient. Du har også krav på å bli henvist hvor du vil til hvem fordi det er fritt sykehusvalg, korriger meg gjerne om jeg tar feil nå.

Hvis du i tillegg har to barn med adhd hersker det ingen tvil om at dine sjanser for diagnosen øker betraktelig. Det er så mange studier på at foreldre kommer i voksen alder mange år senere og blir diagnostisert kun fordi de plutselig kjenner seg igjen så tydelig i barna sine.

Hvis jeg var deg ville jeg muligens byttet fastlege. Livet mitt ble så fantastisk mye lettere etter at jeg ble ringt opp av nevropsykologen når utredningen var ferdig, og fortalt at jeg hadde adhd. Da falt alt på plass, og jeg fikk endelig svar på SÅ mye som endelig ga mening. Det er også lettere å finne løsninger på problematiske ting i hverdagen som passer for akkurat meg, når jeg vet årsaken til det jeg sliter med. Jeg har også fått medisiner, noe som har hjulpet meg på absolutt alle områder, og jeg har endelig en hverdag jeg trives med og faktisk klarer å mestre. Så hvis du må bytte fastlege «bare» for å bli tatt seriøst med dette er det virkelig verdt det etterpå.

Går du til psykolog, psykiater etc som evt kan henvise deg istedenfor fastlege?
Sist endret av AndraDay; 23. juli 2019 kl. 14:48.
Trådstarter
Sitat av Brukernavn1230 Vis innlegg
Veldig spesielt av psykiateren på DPS og bare avslå deg med en gang, uten en helhetsvurdering (noe som tar mye lengre tid enn 45 minutter). Utredninger når det gjelder adhd er meget tidkrevende, og mitt inntrykk av offentlige helsesektorer er at de behandler pasienter på samlebånd. De baserer seg ofte på kun selve henvisningen, og det som er av tilgjengelig informasjon der og da, etter bare første time. De er slurtvete og alt handler om tid og penger, i veldig mange tilfeller.

De private sektorene er gjerne grundigere og har ofte mye bredere kompetanse. Derav også lange ventelister.

Jeg ble henvist av psykologen min uten noe problem. Det er ikke opp til den som henviser å vurdere om du trenger en utredning eller ikke. Du har krav på at de skal henvise akkurat når pasienten ønsker å utredes uansett hva det skulle være, så lenge det er et tilstrekkelig tilbud til den enkelte pasient. Du har også krav på å bli henvist hvor du vil til hvem fordi det er fritt sykehusvalg, korriger meg gjerne om jeg tar feil nå.

Hvis du i tillegg har to barn med adhd hersker det ingen tvil om at dine sjanser for diagnosen øker betraktelig. Det er så mange studier på at foreldre kommer i voksen alder mange år senere og blir diagnostisert kun fordi de plutselig kjenner seg igjen så tydelig i barna sine.

Hvis jeg var deg ville jeg muligens byttet fastlege. Livet mitt ble så fantastisk mye lettere etter at jeg ble ringt opp av nevropsykologen når utredningen var ferdig, og fortalt at jeg hadde adhd. Da falt alt på plass, og jeg fikk endelig svar på SÅ mye som endelig ga mening. Det er også lettere å finne løsninger på problematiske ting i hverdagen som passer for akkurat meg, når jeg vet årsaken til det jeg sliter med. Jeg har også fått medisiner, noe som har hjulpet meg på absolutt alle områder, og jeg har endelig en hverdag jeg trives med og faktisk klarer å mestre. Så hvis du må bytte fastlege «bare» for å bli tatt seriøst med dette er det virkelig verdt det etterpå.

Går du til psykolog, psykiater etc som evt kan henvise deg istedenfor fastlege?
Vis hele sitatet...
Reagerte også på at jeg ble sendt hjem etter bare en time, men ble så lei meg at jeg orket ikke ta tak i det igjen.

Fastlegen går snart av med pensjon, så må bytte uansett om ikke så lenge. Han er en veldig grei lege, som har hjulpet meg med veldig mye. Har bare ikke lyst å be om ny henvisning hos han da jeg ikke tror han tar akkurat dette helt alvorlig.

Jeg går ikke til noen psykolog nå, men tenker å enten ta kontakt med privat lege (Aleris eller lignende) får å få henvisning til en psykiater jeg har fått anbefalt, eller ta kontakt med en privatpraktiserende psykiater jeg også har hørt gjør en grundig jobb. Trenger ikke henvisning til han siste der.
Her må du tenke på deg selv, at fastlegen er pensjonist snart er ingen god grunn til å beholde ham. Det at han ikke tar det på alvor er.

Bytt fastlege, du finner nok en som ikke er så gammal at han er gått fast i tidligere tiders syn på psykiatri, adhd etc. De gamle er ikke bare eldst, ofte er de også verst om de ikke er flinke til å oppdatere seg og bare flyter på det de lærte etter krigen. Vi har kommet lengre og det er ingen grunn til at du ikke skal få den hjelpen du behøver.

Privatpraktiserende er nok også et smart valg, veldig bra om du kommer raskt inn. Men ofte har jo private ventelister.
Angående utredning så kan det fort ta lang tid hos DPS så hvis det å gjøre det privat ikke er en stor kostnad for deg kan det være verdt å gjøre det uansett.
Sist endret av ruskelusk; 23. juli 2019 kl. 18:44.
Trådstarter
Takk for flotte og vettuge svar fra alle sammen
Lana del Rave
AndraDay's Avatar
Sitat av Caevel Vis innlegg
Takk for flotte og vettuge svar fra alle sammen
Vis hele sitatet...
Lykke til! Kommer til å gjøre ting enklere bare ved å få ting bekreftet eller avkreftet for den saks skyld
▼ ... over en uke senere ... ▼
Interessant tråd, jeg lurer på mye av det samme, har lenge hatt mistanke om ADHD men mest ADD, har alltid hatt konsentrasjonsproblemer helt fra jeg var barn, blir også kun rolig og konsentrert av stimulanter som amfetamin. Bare lurer på om noen her inne på forumet har ADHD og kan fortelle om medisiner og bivirkninger knyttet til dette.

(er ikke meningen å hijacke tråden altså )
Sitat av Imawesome Vis innlegg
Interessant tråd, jeg lurer på mye av det samme, har lenge hatt mistanke om ADHD men mest ADD, har alltid hatt konsentrasjonsproblemer helt fra jeg var barn, blir også kun rolig og konsentrert av stimulanter som amfetamin. Bare lurer på om noen her inne på forumet har ADHD og kan fortelle om medisiner og bivirkninger knyttet til dette.

(er ikke meningen å hijacke tråden altså )
Vis hele sitatet...
Fikk diagnosen for ganske nøyaktig ett år siden, og begynte på medisiner for ca 6 mnd siden. For egen del var det ganske smooth-sailing hva medisiner angår, fant riktig medisin på første forsøket. Bruker Ritalin depot fordelt på 40 mg morgen og 20 mg 5-6 timer etter første dose. Lite bivirkninger, men de få jeg har er litt munntørrhet, sleit litt med søvn første uka (kan være tilfeldig, for det har jeg slitt med hele livet), og noe redusert matlyst. Når jeg sier redusert matlyst mener jeg at jeg i mye mindre grad enn før har lyst på alt mulig i kategorien mat/snacks/etc. Jeg greier helt fint å spise uansett. Tror også det med mat bare er blitt mer «normalt», for jeg tenkte ikke på annet

Forøvrig synes jeg det er milevis forskjell på amf og ritalin, begge roer meg til en viss grad ned, men laserfokuset jeg får på Ritalin er noe helt annet. Det føltes litt som opphenget man av og til får på amf i begynnelsen, men sånne ting som å komme i gang med kjedelige ting og bytte fra oppgave til oppgave er MYE enklere. Suget etter diverse greier som sukker/rusmiddler/shopping etc er langt mer håndterbart. Når de begynner å funke er det akkurat som om hodet skrur seg på, ting er lettere å få sagt selv om det er følelsesladd, og jeg overreagerer ikke på alt mulig lengre.

Ser endel på forumet her har skrevet om nedturer etter Ritalin, men det har jeg ikke kjent noe til. Nå er det jo selvsagt stor forskjell på rekreasjonelle og terapautiske doser da.
Trådstarter
Sitat av Imawesome Vis innlegg
Interessant tråd, jeg lurer på mye av det samme, har lenge hatt mistanke om ADHD men mest ADD, har alltid hatt konsentrasjonsproblemer helt fra jeg var barn, blir også kun rolig og konsentrert av stimulanter som amfetamin. Bare lurer på om noen her inne på forumet har ADHD og kan fortelle om medisiner og bivirkninger knyttet til dette.

(er ikke meningen å hijacke tråden altså )
Vis hele sitatet...
Ikke noe problem, det er bare interessant med flere innspill i tråden .

Jeg begynner utredning neste uke, var heldig og fikk time hos en privatpraktiserende psykiater. Så nå går jeg rundt og er dritnervøs >.<..
Sist endret av Caevel; 2. august 2019 kl. 15:10. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Trådstarter
Hurra, medisinutprøving nå !
Sitat av Imawesome Vis innlegg
Interessant tråd, jeg lurer på mye av det samme, har lenge hatt mistanke om ADHD men mest ADD, har alltid hatt konsentrasjonsproblemer helt fra jeg var barn, blir også kun rolig og konsentrert av stimulanter som amfetamin. Bare lurer på om noen her inne på forumet har ADHD og kan fortelle om medisiner og bivirkninger knyttet til dette.
Vis hele sitatet...
Det er ganske mange tråder om dette etterhvert så vet ikke hvor mye jeg skal si om igjen, men kan ta kortversjonen. Det jeg har opplevd, i litt tilfeldig rekkefølge:

Angst, depresjon, munntørrhet, tørre slimhinner, tørre øyne, hjertebank, høyt blodtrykk, svetting, depresjon, søvnvansker, dårligere appetitt, fullstendig ukontrollerbar appetitt ved seponering, enormt sug etter nikotin, tåler ikke koffein, seksuell opphisselse, problemer med å tisse, ekstrem aggresjon (bare et par ganger helt i begynnelsen heldigvis for min del), følelsesmessig avflating...

Vart du skræmt no? Det er i alle fall greit å ha respekt for disse legemiddelene. Det er potente saker. De fleste opplever bivirkninger. De fleste opplever at mange av bivirkningene forsvinner etter en tids bruk. Det går seg til. Noen opplever at effekten ikke veier opp for bivirkningene. Mange opplever at det gjør det. De fleste tolerer alt i alt medisinene greit, men det later til at de som sliter mest gjør det på Ritalin.

Det jeg egentlig ville si noe om er at medisinen ofte ikke er noen quick fix, spesielt ikke ved oppstart i voksen alder. Jo eldre jo verre, normalt sett. Det er større problemer enn bivirkningene som kan lure i buskene. Hvorfor? Jo, for man endrer seg. Ikke den dypeste personligheten - verdier, hvem du elsker, humor, men ADHD-hjernen har vært deg i 20-30-40-år. Impulsivitet kan være både en ressurs og en svøpe, feks. Er du en som har hatt masse innfall - det meste av det formodentlig morsomt - så er du kanskje plutselig litt kjedeligere både i dine egne og andres øyne når medisinen demper den. Kreativiteten kan bli lagt bånd på litt på samme måte. Kanskje endrer interessene seg noe - en hjerne som bedre klarer å konsentrere seg finner plutselig andre aktiviteter mer stimulerende. Det behøver ikke være noe negativt i seg selv alt dette, noe av det er jo hele poenget med medisinen, men det kan oppleves som rart og fremmed - ikke alle takler det like godt.

Dernest er det det at en person som har gått med ubehandlet ADHD til godt inn i voksen alder jo faktisk har levd litt. Man har sannsynligvis gått gjennom svært tøffe perioder, opplevd tap, mangelfull mestring osv. Dette gjør noe med et menneske - hvordan det tenker om verden. Det er på ingen måte gitt at dette forsvinner over natta selv om årsaken til alt ble som det ble forsvinner. Litt i samme gate kan det tenkes at man har laget seg en rekke mestringsstrategier for å klare å gjøre en oppgave. Man har kompensert. Slike strategier kan være effektive, men de kan samtidig være ekstremt krevende. Det er ikke gitt at man legger disse bak seg selv om årsaken til at de ble brukt forsvinner. Man vet ikke noen "normal" måte å gjøre oppgaven på. Og da har man kanskje ikke tjent så mye på medisineringen som man kunne.

Derfor mener jeg at det er ekstremt viktig med tett oppfølging i lang tid etter oppstart av medisin. I flere år. Det kan være en fase i begynnelsen hvor alt føles ekstremt lovende. Noe har liksom falt på plass. Og slik kan det fortsette for noen. Men for mange så kommer hverdagen en måned eller sju senere og man opplever at livet fremdeles ikke gjør seg selv og man har med seg masse bagasje fra tidligere, og man kan føle på en slags identitetskrise når medisinen endrer en del av de egenskapene som har vært deg. Da er en god psykolog, psykiatrisk sykepleier eller psykiater gull verdt for å komme videre.

Sitat av Caevel Vis innlegg
Hurra, medisinutprøving nå !
Vis hele sitatet...
Lykke til!
Sist endret av lidran; 28. august 2019 kl. 00:41. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Caevel Vis innlegg
Hurra, medisinutprøving nå !
Vis hele sitatet...
Du skrev at foreldrene dine ikke ville bekrefte at du kunne ha adhd, var det ett tema når du var på utredning? Jeg er i samme situasjon som deg, mine foreldre mener adhd er noe tull. Ene ungen har akkurat fått diagnose. Jeg er blitt utredet en gang i voksen alder og legen me te jeg hadde det, men grunnet forelder nektet kunne ikke legen sette diagnose
Sitat av Babanation Vis innlegg
Du skrev at foreldrene dine ikke ville bekrefte at du kunne ha adhd, var det ett tema når du var på utredning? Jeg er i samme situasjon som deg, mine foreldre mener adhd er noe tull. Ene ungen har akkurat fått diagnose. Jeg er blitt utredet en gang i voksen alder og legen me te jeg hadde det, men grunnet forelder nektet kunne ikke legen sette diagnose
Vis hele sitatet...
Normalt skal det kunne bekreftes at symptomene var tilstede i tidlige barneår. Det er viktig fordi hvis de ikke er det, så er det mer sannsynlig at det dreier seg om noe annet enn ADHD. Det er ingen som ringer foreldrene og spør om de mener det nå voksne barnet deres hadde ADHD. Foreldrene er en av flere kilder man kan bruke for å kartlegge barndommen. Gamle lærere, leger, søsken, besteforeldre, venner av familien, barnehagepersonell, barnevernet, karakterbøker, legejournaler ... Da spør man ikke "tror du han har ADHD", man spør om hvordan barnet fungerte. Gikk det bra på skolen? Hvordan var barnet med andre barn? Osv. Vil eller kan ikke foreldrene samarbeide, så er det som sagt andre kilder man kan bruke i tillegg til pasienten selv.

Dessuten så setter ikke legen en ADHD-diagnose. Den setter en psykolog med spesialisering eller en psykiater etter flere timer med systematisk utredning - inkludert å innhente komperentopplysninger som det så fint heter når de sjekker andre kilder. Det er ingen fornuftig psykolog eller psykiater (og i alle fall ikke lege) som tror en pasient har ADHD, men på det ene grunnlaget "foreldrene vil ikke bekrefte" (spesielt når de ikke vil samarbeide eller ikke "tror" på diagnosen") ikke vil sette en ADHD-diagnose. Så her er det mye som skurrer med historien din. Jeg sier ikke at du skrøner altså, men at noe har gått feil i kommunikasjon eller prosess på et eller annet vis. Jeg ville sjekket at alt har gått riktig for seg, sjekket at du ikke har misforstått noe og evt bedt om en ny utredning.
Sitat av Caevel Vis innlegg
Hurra, medisinutprøving nå !
Vis hele sitatet...
Sitat av lidran Vis innlegg
Normalt skal det kunne bekreftes at symptomene var tilstede i tidlige barneår. Det er viktig fordi hvis de ikke er det, så er det mer sannsynlig at det dreier seg om noe annet enn ADHD. Det er ingen som ringer foreldrene og spør om de mener det nå voksne barnet deres hadde ADHD. Foreldrene er en av flere kilder man kan bruke for å kartlegge barndommen. Gamle lærere, leger, søsken, besteforeldre, venner av familien, barnehagepersonell, barnevernet, karakterbøker, legejournaler ... Da spør man ikke "tror du han har ADHD", man spør om hvordan barnet fungerte. Gikk det bra på skolen? Hvordan var barnet med andre barn? Osv. Vil eller kan ikke foreldrene samarbeide, så er det som sagt andre kilder man kan bruke i tillegg til pasienten selv.

Dessuten så setter ikke legen en ADHD-diagnose. Den setter en psykolog med spesialisering eller en psykiater etter flere timer med systematisk utredning - inkludert å innhente komperentopplysninger som det så fint heter når de sjekker andre kilder. Det er ingen fornuftig psykolog eller psykiater (og i alle fall ikke lege) som tror en pasient har ADHD, men på det ene grunnlaget "foreldrene vil ikke bekrefte" (spesielt når de ikke vil samarbeide eller ikke "tror" på diagnosen") ikke vil sette en ADHD-diagnose. Så her er det mye som skurrer med historien din. Jeg sier ikke at du skrøner altså, men at noe har gått feil i kommunikasjon eller prosess på et eller annet vis. Jeg ville sjekket at alt har gått riktig for seg, sjekket at du ikke har misforstått noe og evt bedt om en ny utredning.
Vis hele sitatet...
Mine foreldre ble kontaktet av lege på DPS , de er av den oppfatning av at har man adhd så fungerer man ikke i dagliglivet. Og at de ikke mente jeg var kunne ha det. De sier jeg var helt lik mitt barn som har fått adhd nå. Lærer fikk ikke DPS fatt i, selvom lærer sa DPS kunne ta kontakt. Lege kunne ikke gi diagnose i samråd med de andre på dps pga mine foreldre.
Ble selv utreda og fikk ADD-diagnose i voksen alder. For min del av utredninga endel timer hos psykiater, noen timer hos nevropsykolog med intervju og testing, og psykiater fikk kontakte mine foreldre/samboer ved behov. Det må ikke nødvendigvis være foreldre som bekreftet symptomer i barndom, annen nær familie, tidligere lætere etc kan og brukes så man har et alternativ til 'vrange' foreldre. For min del har jeg alltid gjort det bra på skolen og vært best eller blant de beste i klassen, men lært mye via andre kanaler enn skolen gjennom å lese bøker, spille rollespill på data. Satt å drømte meg bort, gjorde mye slurvefeil og glemte ofte penal eller bøker etc, fått mye kjeft og irettesetting, men siden jeg alltid fikk gode karakterer ble ikke ppt eller andre kobla inn.

Medisinutprøving var interessant da du får svar svært fort. Ikke som antideoressiva hvor det kan gå flere uker. Prøvde først ritalin, husket bedre, sov bedre, men magevondt og tidvis angstfølelser, legen søkte så jeg fikk bytta til elvanse og det var som å få på briller etter å ha trengt det hele livet. Nå er korttidshukommelsa bedre enn hos de fleste jeg kjenner, trenerer ikke alt mulig. Sliter endel med matlyst, får litt hjernetåke av og til, men alt i alt godt fornøyd. Aduvanz (samme som elvanse) ble nylig godkjent uten å søke helfo så om ritalin ikke fungerer går det greit å bytte til det. Noen funker best på metylfenidat (ritalin, concerta etc) , andre på dexamfetamin (aduvanz, attentin etc) og noen funker bra på begge. I gjennomsnitt viser forskning at dexamfetamin har noe bedre effekt enn metylfenidat, men ikke hos alle. Dog lettete å misbrukes dexamfetamin derav strengere med tanke på utleveting.

Uansett om man prøver medisin eller ei så er trening/fysisk aktivitet, omega 3 og et jevnt over bra kosthold ting som kan være til stor hjelp ved adhd/add. Har hjulpet meg mye.
Trådstarter
Sitat av lidran Vis innlegg
Det er ganske mange tråder om dette etterhvert så vet ikke hvor mye jeg skal si om igjen, men kan ta kortversjonen. Det jeg har opplevd, i litt tilfeldig rekkefølge:

Angst, depresjon, munntørrhet, tørre slimhinner, tørre øyne, hjertebank, høyt blodtrykk, svetting, depresjon, søvnvansker, dårligere appetitt, fullstendig ukontrollerbar appetitt ved seponering, enormt sug etter nikotin, tåler ikke koffein, seksuell opphisselse, problemer med å tisse, ekstrem aggresjon (bare et par ganger helt i begynnelsen heldigvis for min del), følelsesmessig avflating...

Vart du skræmt no? Det er i alle fall greit å ha respekt for disse legemiddelene. Det er potente saker. De fleste opplever bivirkninger. De fleste opplever at mange av bivirkningene forsvinner etter en tids bruk. Det går seg til. Noen opplever at effekten ikke veier opp for bivirkningene. Mange opplever at det gjør det. De fleste tolerer alt i alt medisinene greit, men det later til at de som sliter mest gjør det på Ritalin.

Det jeg egentlig ville si noe om er at medisinen ofte ikke er noen quick fix, spesielt ikke ved oppstart i voksen alder. Jo eldre jo verre, normalt sett. Det er større problemer enn bivirkningene som kan lure i buskene. Hvorfor? Jo, for man endrer seg. Ikke den dypeste personligheten - verdier, hvem du elsker, humor, men ADHD-hjernen har vært deg i 20-30-40-år. Impulsivitet kan være både en ressurs og en svøpe, feks. Er du en som har hatt masse innfall - det meste av det formodentlig morsomt - så er du kanskje plutselig litt kjedeligere både i dine egne og andres øyne når medisinen demper den. Kreativiteten kan bli lagt bånd på litt på samme måte. Kanskje endrer interessene seg noe - en hjerne som bedre klarer å konsentrere seg finner plutselig andre aktiviteter mer stimulerende. Det behøver ikke være noe negativt i seg selv alt dette, noe av det er jo hele poenget med medisinen, men det kan oppleves som rart og fremmed - ikke alle takler det like godt.

Dernest er det det at en person som har gått med ubehandlet ADHD til godt inn i voksen alder jo faktisk har levd litt. Man har sannsynligvis gått gjennom svært tøffe perioder, opplevd tap, mangelfull mestring osv. Dette gjør noe med et menneske - hvordan det tenker om verden. Det er på ingen måte gitt at dette forsvinner over natta selv om årsaken til alt ble som det ble forsvinner. Litt i samme gate kan det tenkes at man har laget seg en rekke mestringsstrategier for å klare å gjøre en oppgave. Man har kompensert. Slike strategier kan være effektive, men de kan samtidig være ekstremt krevende. Det er ikke gitt at man legger disse bak seg selv om årsaken til at de ble brukt forsvinner. Man vet ikke noen "normal" måte å gjøre oppgaven på. Og da har man kanskje ikke tjent så mye på medisineringen som man kunne.

Derfor mener jeg at det er ekstremt viktig med tett oppfølging i lang tid etter oppstart av medisin. I flere år. Det kan være en fase i begynnelsen hvor alt føles ekstremt lovende. Noe har liksom falt på plass. Og slik kan det fortsette for noen. Men for mange så kommer hverdagen en måned eller sju senere og man opplever at livet fremdeles ikke gjør seg selv og man har med seg masse bagasje fra tidligere, og man kan føle på en slags identitetskrise når medisinen endrer en del av de egenskapene som har vært deg. Da er en god psykolog, psykiatrisk sykepleier eller psykiater gull verdt for å komme videre.



Lykke til!
Vis hele sitatet...
Takk! Dette er viktige ord, psykiateren sa mye av det samme. Jeg må ta en ting om gangen, så håper jeg at jeg kan fungere bedre på jobb i forhold til konsentrasjonen iallefall.

Sitat av Babanation Vis innlegg
Du skrev at foreldrene dine ikke ville bekrefte at du kunne ha adhd, var det ett tema når du var på utredning? Jeg er i samme situasjon som deg, mine foreldre mener adhd er noe tull. Ene ungen har akkurat fått diagnose. Jeg er blitt utredet en gang i voksen alder og legen me te jeg hadde det, men grunnet forelder nektet kunne ikke legen sette diagnose
Vis hele sitatet...

Ja, han ville gjerne at foreldrene mine skulle være med på en samtale. Pappa var totalt utelukket, han vet ikke om utredningen heller. Han har et nasty temperament.

Mamma sa ja til å bli med. Jeg fikk henne til å lese gjennom noe litteratur om ADHD/ADD hos kvinner, sånn at hun skulle bli kjent med begreper og symptomer. Hun sa etterpå at det var bra, for hun ante ikke hva ADHD/ADD hos kvinner faktisk gikk i.

Hun skrev ned noen stikkord i forkant og fortalte fra begynnelsen (svangerskap, spedbarnstid opp til ca 12års-alderen), psykiateren stilte spørsmål innimellom. Så det gikk mye bedre enn hva jeg fryktet.

Jeg prøvde å gi henne nøytral informasjon om diagnosen, uten å groome henne, hvis du skjønner. Psykiateren mente iallefall at jeg hadde nok symptomer jevnt over til at vi kunne begynne å prøve ut medisiner.
Sist endret av Caevel; 28. august 2019 kl. 12:23. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Ville bare nevne at mine foreldre ikke var med på utredning, men jeg hadde med både ei barndomsvennine og nåværende samboer + en drøss karakterkort fra ungdomsskolen (hadde nedsatt i orden og oppførsel alle åra xD wooops). Så det må ikke være foreldre, men holder med noen som har kjent en fra en var liten
Godt å høre at du får funnet ut av det TS.

Er veldig lett å bli avvist av DPS, de er overbelastet og prioriterer i stor grad det de ser på som mer alvorlige og akutte problemer etter min erfaring og hva jeg har hørt fra andre (inkludert min egen lege og annet helsepersonell).