Personlig har jeg ingen fortid som narkoman, men har bekjente som kan betegnes som det og som er av og på med diverse rusmidler. Dette ble forbaska langt, men jeg er en jævel på å skrive veldig lange innlegg. Beklager det...
Har lyst til å fortelle om min første forelskelse, som på daværende tidspunkt, når jeg falt for han, var sprøytenarkoman. Jeg er litt usikker på hva det gikk i, det var ikke heroin, men jeg tror han skjøt amfetaminen. Etterhvert som vi ble bedre kjent forsto jeg at det var mye annet i bildet, han spiste flein tidt og ofte i sesongen, var glad i både det ene og det andre av piller og pulver, som sagt skjøt han et eller annet men igjen, jeg tror ikke det var heroin da jeg ble kjent med han. At han havnet på kjøret med heroin i ettertid derimot vet jeg med sikkerhet, per nå tror jeg han er på Subutex og holder på å trappe ned. Kontakten er av og på, delvis fordi han er forelska i meg og vil noe mer med meg, mens jeg ikke ønsker noe annet enn et venneforhold av egne personlige grunner. Jeg bruker kun hasj, ellers er jeg clean på alle områder, og hasjbruken min er ikke ute av kontroll, den er rutinert med tanke på studier og jobb. Ingenting på rullebladet, jeg er særdeles forsiktig og med planer om psykologutdannelse så trenger jeg å ha livet i sjakk. Har også store planer om å spesialisere meg innenfor rus. Har en forkjærlighet for narkomane og mennesker som sliter med rusproblemer.
Jeg har sett så mange vanvittig flotte sjeler som prøver å kravle seg utav rushelvetet, men blir ikke møtt med den forståelsen de trenger og de får ikke den hjelpen de burde få. Ettervernet spesielt er på trynet her i Norge syns jeg, ser jeg på de narkomane jeg kjenner sine erfaringer blir jeg lamslått. Det er så jævla trist. Det finnes jo gode solskinnshistorier, men det finnes så mange triste historier også.
Denne mannen jeg snakker om... Han er en usedvanlig vakker og snill mann. Beina mine blir til spagetti hver gang jeg ser han, setter han øynene i meg så flyr jeg avgårde. Han har øyne blå som himmelen på sommeren, stemmen hans er som musikk i ørene mine. Når han ler skulle en trodd han tilførte sommerfuglene i magen min en flott dose Emma. Et nydelig smil, en høy og slank herrekropp og med en sjel tilsvarende like vakker. Han er en jævla bra fyr som har fått servert alt faenskapet livet har å by på og som stadig vekk prøver å rømme ifra det. Han bor på samme stedet som han alltid har bodd på og han har den samme omgangskretsen han alltid har hatt. De er alle narkomane. Jeg er den eneste som er nykter om man ser bort ifra hasjen. Jeg har prøvd å hjelpe han, prøver fortsatt, men jeg når ikke inn. Jeg flytter til høsten, ganske langt unna og da er jeg redd kontakten bryter for alltid. Jeg skal prøve å holde den oppe.
Uansett, mannen jeg prater om tror jeg ikke kan reddes før han kommer seg vekk her ifra. Jeg er tildels overbevist om at et nytt miljø med nye mennesker og nye fremtidsplaner er nøkkelen til et bedre liv, men det er jo jævla enkelt å si det, å gjennomføre det er en annen sak. Man trenger et godt støtteapparat og man trenger å akseptere ens egen fortid. Man trenger å få orden på tankene og følelsene sine, man trenger å finne en grunn til å ikke ruse seg. Denne grunnen kan være alt ifra en kjæreste til en hund til en jobb. Jeg kjenner faktisk en som ble rusfri etter at han skaffet seg bikkje! Blir like glad hver gang jeg ser dem ute å går tur, mannen ser bra ut og hunden ser lykkelig ut. Noen som fant hverandre tenker jeg. Så klart er det ikke så enkelt at man bare kan skaffe seg en hund og pang, så er problemene borte, der ligger jo MYE arbeid bak, så misforstå meg rett. Man trenger et godt støtteapparat, som sagt. Vi er alle avhengige av noe som tar smerten bort, narkomane har rusen de får av gitt narkotisk stoff, når man finner noe som ikke skader en, men som likevel tar smerten bort, så omfavner man det for det det er verdt.. Men dette er så vanskelig å finne. Jeg er avhengig av selvskading for å få bukt med mine psykiske smerter og mine traumer. Hasj hjelper, men det er ikke alltid det KAN hjelpe og jeg må ty til barberbladene i stedet. En tafatt sammenligning kanskje, men i det store og det hele er det litt likt, er det ikke?
Jeg takler ikke dette ordtaket som sier "en gang narkoman, alltid narkoman". For det er så feil. Alle kan forandre seg, alle kan reddes fra hva enn slags demoner de er oppslukt av. Jeg skal derimot ikke uttale meg om narkomane som er avhengige av heroin og har vært det i en årrekke, her har jeg for lite kunnskap med tanke på alt det fysiske som medfører (at man blir syk om man ikke får dosen sin, i verste fall dør, osv). Jeg er likevel overbevist om at alle kan bli friske og rusfrie, men det er et tildels livslangt prosjekt tenker jeg, det krever enormt med viljestyrke, energi, pågangsmot og ikke minst håp og tro om at gresset virkelig ER grønere på den andre siden.
Det blir litt som det samme å si at en gang utro, alltid utro. En gang alkoholiker, alltid alkoholiker. En gang idiot, alltid idiot. En gang en engel, alltid en engel.. Det man har vært på et gitt tidspunkt i livet trenger man ikke være resten av livet. Når jeg gikk i 5. klasse på barneskolen var jeg en rebelsk drittunge som faktisk mobbet noen andre, selv om jeg selv ble mobbet så til de grader i barnehagen og begynnelsen av barneskolen. Det var dog ikke i mange ukene dette foregikk, etter noen uker tok jeg den frøkna jeg var stygg med inn på badet på skolen, begynte å grine og unnskyldte meg for alt jeg hadde gjort. Jeg var så lei meg at jeg trodde jeg skulle synke i jorden. Og så full av skam. Jeg ba på mine knær om at unnskyldningen min skulle bli akseptert, samvittigheten min var sønderknust.
Kanskje noen her inne blir fly forbanna på meg fordi jeg drar frem slike eksempler i et innlegg hvor man diskuterer betegnelsen "en gang narkoman, alltid narkoman". Det jeg prøver å si er at alt kan forandres på, alle kan forandres. Det man har vært en gang forblir man ikke alltid. Man lærer så lenge man lever, mitt absolutte favoritt ordtak. Klissete, men sant. Hver eneste dag lærer du noe nytt, du skaffer deg hele tiden nye erfaringer, du opplever nye inntrykk, du dannes til den du er hver dag, hver uke, hver måned, hvert år.
Lifestough, det er så fint å høre at livet smiler for deg og at du har vært rusfri så lenge. At du tenker på å drite i hverdagen og ruse deg tror jeg er ganske normalt, iallefall om dette er en hverdag man har vært kjent med og plutselig så er alt bra uten rusen. Klart man savner det, men jeg tror ikke det er tanker du må gå med resten av livet. Tanker kan være tanker så lenge du ikke gir etter for dem. Se på det du har og se om det er verdt å miste det til rusen. Er det verdt å miste dama, jobben og lappen for noen timer/dager med rus? Nei? Nei. Det virker ikke som om du er i ferd med å gå på en smell heller og godt er jo det!
Den indre kampen vil ta slutt før eller senere med mindre du gir etter. Da er du på en måte back to scratch?
Jeg stopper her jeg. Det er håp for absolutt alle.
