Har hatt lange perioder med er lignende rusmønster som deg.
Livet uten opiater er veldig mye bedre. Små ting som ikke ga noen glede begynner etterhvert å gi glede. Livet progresserer i en høyere hastighet slik at livet blir langt mer spennende.
Det kan ta litt tid og oppleve at det er verdt det, så det handler om å være tålmodig samtidig som du gjør en innsats selv

Viss du er fokusert på å skape deg et godt liv, kartlegger hvilken egenskaper som må til og tilegner deg dem. Kan livet bli bedre en jeg tipper du er i stand til å se.

Mye vise folk i NA, det er en god start


Er også enig om å unngå lar for en hver pris.

Hva er grunnen til at du mister lappen hvis du starter i LAR, eller mistforstår jeg deg her? Personlig har jeg lappen, men går kun på Buvidal og måtte avlegge rene prøver i X antall måneder, og går man på flere medisiner antar jeg det er strengere, så mulig det er noe sånt du tenker på?

Vil bare legge til at alt var ikke en dans på roser for meg fra første stund, da det tok meg ca 1 år inn i LAR-behandlingen med blandingsmisbruk før jeg kom i bedre rutiner og klarte å gi meg helt med misbruket.

For meg begynte det hele med en naiv nysgjerrighet om å prøve heroin for første gang. Jeg var ikke klar over hvor raskt det kunne eskalere. Til å begynne med, trodde jeg ikke at folk kunne bli så avhengige av stoffet etter et par ganger. Men etter hvert som jeg ble mer vant til rusen, gikk jeg over til sprøyter, og da var veien allerede lagt. I begynnelsen var det gøy, uten stress og uten abstinenser, men det tok ikke lang tid før avhengigheten snek seg inn uten at jeg var klar over det. Jeg måtte stadig ha mer for å oppnå samme rus, og til slutt hadde jeg bare råd til en liten justering for å unngå abstinenser.

Livet mitt ble gradvis verre. Jeg mistet jobben, brøt kontakten med familie og venner, og til slutt solgte jeg alt jeg eide for å finansiere avhengigheten og var så redd for å få abstinenser, for det er noe av det verste jeg har opplved. Jeg hadde ikke engang en seng å sove på, og livet mitt føltes helt meningsløst. Det var da jeg innså at jeg trengte hjelp. Jeg la meg inn på rehab og det kjentes nesten ut som en liten ferie for meg. Slapp å tenke på matlaging, hadde en seng å sove i, slapp å stresse med å finne ny justering for å ikke bli dårlig. Samtidig som jeg var lagt inn, slettet og blokkerte jeg alle kontaktene mine på ltf og facebook. Man må slette all kontakt, eller så kommer man aldri videre.

Etter å ha fått støtte fra LAR og vært gjennom rehabilitering, har livet mitt endret seg drastisk til det bedre. Jeg har fått tilbake kontakten med familien min, er gift med verdens beste mann, og en stabil jobb som jeg faktisk er utdannet for. Buvidal og LAR har vært en viktig del av min reise mot bedring. Jeg klarer å tenke klart, føler meg fri til å utforske nye steder og aktiviteter, og har til og med begynt en utredning for ADHD/ADD. Det beste av alt er å endelig kunne føle alle følelsene mine igjen og kjenne ekte glede og lykke.

Ja, veien mot bedring kan være lang og utfordrende, og det er helt normalt å føle seg nedstemt og tvilende underveis. Men husk at du ikke er alene. Omring deg med støttende mennesker, og søk hjelp fra helsepersonell og fagfolk. Jeg vil sterkt anbefale å vurdere rehab eller langtidsbehandling før du eventuelt ser på LAR som et alternativ. De vil gjerne at du prøver alt annet først.

Husk at det er håp og at det er mulig å komme seg ut av den onde sirkelen av avhengighet. Livet på den andre siden er virkelig verdt å kjempe for!