Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  32 6447
Jeg har lytta overdrevent mye til Keith Jarrett's The Köln Concert i det siste. En bemerkelsesverdig fin plate! Dette er vel en av tidenes mest solgte jazzplater, og det er kun Keith og pianoet. Denne mannen mestrer musikk, det er det ingen tvil om. Det er noe med musikk som tidvis er kaotisk og nesten vanskelig å få tak på før den slippes fri med nydelige, fengende partier, helt på grensen til det cheesy og poppa, men overhodet ikke over grensen. Dette er faen meg bra shit fra en bra pianist. For alle som har sans for piano!

Enda mer fascinerende er historien bak plata. Keith ble booket inn til Köln av en ung og uerfaren arrangør på 17 år. Da han ankom spillestedet for lydprøve viste det seg at de hadde anskaffet feil type piano, et lite og uegnet piano som var ustemt, tynn på diskant, svak på bass og pedaler som ikke fungerte særlig godt. Det var for lite tid til å hente inn Keith's foretrukne piano, og han var nær å droppe konserten. Den unge dama Vera Brandes, 17 år gammel, som hadde booket ham inn ba Keith på sine knær om å gjøre konserten. Noe motvillig satte Keith seg bak pianoet, og resten er historie..

https://open.spotify.com/album/0I8vp...SV6cTIoUXPIEng
Sist endret av Jørgen Moe; 19. mai 2021 kl. 04:42.
The Tubes - The Tubes (1975). Spesielt den legendariske sangen "White punks on dope" utmerker seg. Legger ved link til en live/konsertversjon av nevnte sang (her snakker vi sceneantrekk og "edruelig oppførsel"). Et fantastisk band!

https://www.youtube.com/watch?v=rs9wuaVV33I
Sist endret av Uten Agenda; 19. mai 2021 kl. 13:21.
Nick cave & the bad seeds- ghosteen.

Nick mistet sin unge voksne sønn (kan han ha vært i tidlig 20 årene?) for noen år tilbake, og dette albumet opplever jeg som så nært på både døden og det å leve videre. Albumet bærer preg av å slippe godt inn på sorgprosessen, dog er det ganske svevende og abstrakt (slik stor kunst skal være, imo). Enormt stor kunst, på min topp 5 album, noen sinne.

Husket dessverre feil; gutten var 15..
https://www.google.no/amp/s/amp.theg...-inquest-hears
Sist endret av Door145; 19. mai 2021 kl. 18:32. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Gary Moore - The Loner

Gary Moore var en utrolig trist sjel som hadde sett mye oppigjennom, blant annet IRA og alt det faenskapet som førte med seg. På en eller annen måte så får han dette inn i den skrikende gitaren sin, og man hører en klar gjenspeiling av følelsene hans i spillingen hans. Vi snakker skrikende bends og vibratos du sikkert aldri har hørt maken til. Anbefales!
Jeg vil påstå jeg er over gjennomsnittet interessert i musikk og håper jeg har et øre for kvalitet, det albumet jeg alltid kommer tilbake til og som er på en desidert 1. plass er Shadows Of The Sun av Ulver.

https://m.youtube.com/watch?v=YSwIahX6t6I&t
«A Deeper Understanding» av The War On Drugs

Fantastisk «ambient» rock. Finnes ikke bedre musikk å høre på når en kjører lengre bilturer.

TWOD er definitivt blant de beste aktive rockeband idag.

https://open.spotify.com/album/4Tkmr...TV69XsU_z66myQ
Sist endret av iColdman; 20. mai 2021 kl. 16:56.
Trådstarter
Milton Nascimento - Clube Da Esquina

Brasil har mye godt å by på, blant annet deres yrende musikkliv. I 1972 slapp Milton Nascimento denne perla av en plate, stappet med harmoni og toner. Jeg skjønner ikke så mye av hva han synger om, men det er ikke så viktig her. Sangen er nydelig, og musikken er psykedelisk og folk-aktig. For alle som liker denslags fra 60- og 70-tall. Anbefales på det sterkeste!

https://open.spotify.com/album/5risY...QvmpZQJXczFNsg
Clube de Esquina er kanskje en av mine yndlingsskiver gjennom tidene, helt nydelig - spesielt om sommeren.
Vil gjerne anbefale Almendra sin self-titled fra 1969. Argentinsk psych rock med en latinsk vri
Go Tell Fire to the Mountain

Av det Britiske bandet WU LYF i 2011.
Gjorde at jeg fikk øynene opp for annet enn rap, synt pop og elektronika.
Om du liker heavy metal eller ikke vet jeg ikke…. MEN
Iron Maiden - Somewhere in time, er verdt å nevne. Fy flate for ei skive. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av dette albumet. Alt på denne skiva er bra. Finnes ikke ei dårlig låt men noe stikker seg allikevel ut.

Dette er en av de mer eksprimentelle skivene som bandet har laget. Etter megasuksessen og forgjengeren "Powerslave" (utgitt i 1984) la bandet ut på en meget lang turnee (World Slavery Tour) som varte i over ett år med over 189 spilte konserter. Dette medførte at bandet var utslitte. En lengre pause fikk de inn på det mer eksprimentelle sporet hvor de kjørte på med suksessoppskriften fra Poweslave, men med mye bruk av gitarsynthesizere for å lage ett mer futuristisk lydbilde samtidig som tempoet økte. Det er tydelig at bruken av gitarsynthesizere ga de en kreativ boost. I tillegg til synth har de brukt MYE djup romklang på gitarene som bidrar til ekstra spacet futuristisk følelse. Albumcoveret laget av Derek Riggs er det kuleste albumcoveret etter min mening noen gang laget. Det som er fett er at jeg legger merke til nye referanser hver eneste gang jeg studerer det. Skjekk det ut mens du koser deg med å lytte på skiva

Caught somewhere in time (Harris) sparker skiva i gang med galloperende rytmer og mer klare lyriske referanser til den britiske tv serien "Doctor Who".
Ett knallbra åpningsspor i beste Maiden stil.

Wasted Years, som er låt nr 2 er en av bandets store klassikere og spilles jevnlig på konserter fremdeles. Denne låta er skrevet i samarbeid mellom gitarist Adrian Smith og vokalist Bruce Dickinson. Instrumentalt er låta en av de kortere og mer fengende, etter typisk Adrian Smith oppskrift. Når man tenker over ordene brukt på låta så er det klare referanser til blodslitet som de gjennomgikk under World Slavery Tour, og med en moral om at man ikke skal se tilbake men leve i nuet.

Tredje sporet, Sea of madness, en ganske utypisk maiden låt med ett herlig agressivt åpningsriff men som etterhvert glir over i ett storslått mellomparti som vil gi de fleste 80 talls rockere ståkuk eller våt truse (alt ettersom)

Heaven Can Wait - bassist og bandsjef Steve Harris sin komposisjon som kjennetegnes av raske rytmer både instrumentelt og vokalmessig. Steve Harris må ha mye på hjertet, fordi det er nok ingen bassist som klarer å få så mange ord inn i hvert vers som denne karen (kanskje med unntak av Carnivore sin låt «Brooklyn Ground Zero»). Uansett, dette er en av mine all time favorittes. En ordentlig live favoritt og en låt som får de aller fleste til å synge med under både refreng og mellomparti. Når bandet spiller denne låte live så får de alltid med en gjeng ifra landets fanklubb til å synge med på mellompartiet.

The Loneliness of the long distance runner.
Harris komposisjon med morsom låttittel som virkelig kler låta. Selv om i øyeblikket denne låta starter virker den kanskje noe typisk Maiden, med en intro som starter rolig. Plutselig bryter låta ut i full gallopp. Låta er beintøff, men overaskelsen kommer mot slutten da samme melodilinje som i introen er speeda opp no inn i granskauen med blastbeats, noe som er ganske utypisk til Maiden og være og som sannsynligvis er brukt på kun 3 Maidenlåter totalt, Denne låte samt DejaVu (som også er på denne skiva) samt Iron Maiden (Låt på første skive).

Stranger in a strange land
Nok en Smith komposisjon. Denne låta er er en av albumets aller største. Lydbildet er futuristisk og majestetisk og med heftig bruk av gitarsynthesizere over en seig og beinsolid bassgallopp. Selv etter sikkert et par hundretalls gjennomlytninger opp igjennom åra gir atomosfæren i denne låta meg fremdeles gåsehud.


Deja Vu
Harris og Murray komposisjon og Maidens blastbeat låt nr én. Blastbeatene i start og slutt akkopagnert med 2 stemte gitarer gjør dette til en av de raskeste på låtene på skiva.


Alexander the great
Harris komposisjon på sitt aller mest kreative (kanskje med unntak av tidl Phantom of the opera og Rhyme of the ancient mariner). Progressiv låt med mye synth. mange ulike partier og atmosfærer. Dette er en av Iron Maidens beste låter noensinne og den har virkelig fått meg som lytter til å bli en del av låte. Like jævla episk hver eneste gang.


Jeg elsker Iron Maiden, men dette er etter min mening det beste som noen gang har blitt laget, ikke bare av bandet selv men også det beste innenfor hele sjangeren!!
Sist endret av dödskadaver; 27. mai 2021 kl. 00:55.
Sitat av dödskadaver Vis innlegg
Om du liker heavy metal eller ikke vet jeg ikke…. MEN
Iron Maiden - Somewhere in time, er verdt å nevne. Fy flate for ei skive. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av dette albumet. Alt på denne skiva er bra. Finnes ikke ei dårlig låt men noe stikker seg allikevel ut.

Dette er en av de mer eksprimentelle skivene som bandet har laget. Etter megasuksessen og forgjengeren "Powerslave" (utgitt i 1984) la bandet ut på en meget lang turnee (World Slavery Tour) som varte i over ett år med over 189 spilte konserter. Dette medførte at bandet var utslitte. En lengre pause fikk de inn på det mer eksprimentelle sporet hvor de kjørte på med suksessoppskriften fra Poweslave, men med mye bruk av gitarsynthesizere for å lage ett mer futuristisk lydbilde samtidig som tempoet økte. Det er tydelig at bruken av gitarsynthesizere ga de en kreativ boost. I tillegg til synth har de brukt MYE djup romklang på gitarene som bidrar til ekstra spacet futuristisk følelse. Albumcoveret laget av Derek Riggs er det kuleste albumcoveret etter min mening noen gang laget. Det som er fett er at jeg legger merke til nye referanser hver eneste gang jeg studerer det. Skjekk det ut mens du koser deg med å lytte på skiva

Caught somewhere in time (Harris) sparker skiva i gang med galloperende rytmer og mer klare lyriske referanser til den britiske tv serien "Doctor Who".
Ett knallbra åpningsspor i beste Maiden stil.

Wasted Years, som er låt nr 2 er en av bandets store klassikere og spilles jevnlig på konserter fremdeles. Denne låta er skrevet i samarbeid mellom gitarist Adrian Smith og vokalist Bruce Dickinson. Instrumentalt er låta en av de kortere og mer fengende, etter typisk Adrian Smith oppskrift. Når man tenker over ordene brukt på låta så er det klare referanser til blodslitet som de gjennomgikk under World Slavery Tour, og med en moral om at man ikke skal se tilbake men leve i nuet.

Tredje sporet, Sea of madness, en ganske utypisk maiden låt med ett herlig agressivt åpningsriff men som etterhvert glir over i ett storslått mellomparti som vil gi de fleste 80 talls rockere ståkuk eller våt truse (alt ettersom)

Heaven Can Wait - bassist og bandsjef Steve Harris sin komposisjon som kjennetegnes av raske rytmer både instrumentelt og vokalmessig. Steve Harris må ha mye på hjertet, fordi det er nok ingen bassist som klarer å få så mange ord inn i hvert vers som denne karen (kanskje med unntak av Carnivore sin låt «Brooklyn Ground Zero»). Uansett, dette er en av mine all time favorittes. En ordentlig live favoritt og en låt som får de aller fleste til å synge med under både refreng og mellomparti. Når bandet spiller denne låte live så får de alltid med en gjeng ifra landets fanklubb til å synge med på mellompartiet.

The Loneliness of the long distance runner.
Harris komposisjon med morsom låttittel som virkelig kler låta. Selv om i øyeblikket denne låta starter virker den kanskje noe typisk Maiden, med en intro som starter rolig. Plutselig bryter låta ut i full gallopp. Låta er beintøff, men overaskelsen kommer mot slutten da samme melodilinje som i introen er speeda opp no inn i granskauen med blastbeats, noe som er ganske utypisk til Maiden og være og som sannsynligvis er brukt på kun 3 Maidenlåter totalt, Denne låte samt DejaVu (som også er på denne skiva) samt Iron Maiden (Låt på første skive).

Stranger in a strange land
Nok en Smith komposisjon. Denne låta er er en av albumets aller største. Lydbildet er futuristisk og majestetisk og med heftig bruk av gitarsynthesizere over en seig og beinsolid bassgallopp. Selv etter sikkert et par hundretalls gjennomlytninger opp igjennom åra gir atomosfæren i denne låta meg fremdeles gåsehud.


Deja Vu
Harris og Murray komposisjon og Maidens blastbeat låt nr én. Blastbeatene i start og slutt akkopagnert med 2 stemte gitarer gjør dette til en av de raskeste på låtene på skiva.


Alexander the great
Harris komposisjon på sitt aller mest kreative (kanskje med unntak av tidl Phantom of the opera og Rhyme of the ancient mariner). Progressiv låt med mye synth. mange ulike partier og atmosfærer. Dette er en av Iron Maidens beste låter noensinne og den har virkelig fått meg som lytter til å bli en del av låte. Like jævla episk hver eneste gang.


Jeg elsker Iron Maiden, men dette er etter min mening det beste som noen gang har blitt laget, ikke bare av bandet selv men også det beste innenfor hele sjangeren!!
Vis hele sitatet...
Skal ikke legge skjul på at Iron maiden ikke går hjem hos meg og at innlegget mitt er lite givende, men å si at Iron maiden er heavy metal er tull, i beste fall er det pop rock... I min mening er det puddelrock, og så generisk som man får det...
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Skal ikke legge skjul på at Iron maiden ikke går hjem hos meg og at innlegget mitt er lite givende, men å si at Iron maiden er heavy metal er tull, i beste fall er det pop rock... I min mening er det puddelrock, og så generisk som man får det...
Vis hele sitatet...
At det er generisk skal du få lov å mene. Men poprock ærlig talt, da har du ikke peiling på musikk.
Trådstarter
La oss ikke spore av i sjanger-diskusjoner. Musikk er subjektive saker. Jeg setter pris på alt som har kommet så langt, noe faller i smak, andre ting er kanskje ikke helt min greie. Uansett, sjanger er vanskelig å spore nå til dags. Én plate per post burde være et fornuftig mål, og jeg tror vi som hører på plater innehar en kritisk sans til musikk i seg selv. Alle plate-anbefalinger er fine.

Dagens: Todd Terje - It's album time. Ikke min sjanger, men fytti farken! Dette er fett. Elektronika. Rytmer og melodier som sender meg til både Inspector Gadget-land og Twin Peaks. På toppen er det en fantastisk drømmeaktig feststemning i dette. Min favoritt er den ene låta med vokal, Johnny and Mary. En av de finere låtene jeg har hørt, tror jeg. For de som liker elektronisk!

https://open.spotify.com/album/4pefQ...R0Ors2tgBxisqQ
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
Viagra Boys - Street Worms
https://open.spotify.com/album/5QxlC...TqC1D-jIni5doQ
groovy semi-post punk fra sverige med litt jazz og tull
Sist endret av Bothrops; 27. mai 2021 kl. 03:24. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Elds Mark

Høykvalitets instrumental prog/psych/folk. Beste norske skiva på år og dag. Skogsmusikk, skikkelig innlandsfølelsen. Ligger på Spotify.
FLEIN FOREVER * FOREVER FLEIN
Sist endret av slependen; 27. mai 2021 kl. 16:43. Grunn: ......
Får anbefale litt piano musikk da

Likte godt Chilly Gonzales sitt album Solo Piano
https://open.spotify.com/album/58yvWhYmF5D492OZ86SvLn

I dag har jeg hørt mye på SKAAR sitt nye album som og har mange piano innslag:
https://open.spotify.com/album/2XyiCujhKmb7ezXGUM4EuY
Jeg vil anbefale fem:

Van der Graaf Generator - Pawn Hearts (1971)
At dette albumet ble snekret sammen for 50 år siden er mildt sagt mind blowing. For en pakke! Ja, det er pompøst så det holder og over the top til tider. Men vær tålmodig, så kanskje du vil oppdage det som etter min mening er det beste prog-albumet ever.

Gong - Flying Teapot (1973), Angels Egg (1973), You (1974)
En fantastisk introduksjon til The Canterbury scene, selv om de stort sett holdt til i Frankrike. Alle tre albumene er proppet fulle av boblende kreativitet og musikalsk sukkertøy. Absurd britisk humor, flyvende tekanner, Zero the Hero... Hva mer kan man ønske seg?

Soft Machine - Bundles (1975)
Enda et genialt Canterbury-band, med flere banebrytende utgivelser. Bundles er kanskje ikke deres beste, men den mest tilgjengelige.

Delaney & Bonnie(and friends) - Motel Shot (1971)
Albumets tittel refererer til improviserte, late-night, jam-sessions som var vanlige blant artister på 60/70-tallet mens de var 'on the road' og møttes på moteller.

"In the liner notes, Delaney Bramlett dedicates the album to "My mom who sang alto." Bonnie Bramlett wrote "If this album can make one person feel half of what I felt on this session, then I am happy. It is to all of you with love.""

According to Bonnie Bramlett, the whole album was recorded in about four hours in producer/engineer Bruce Botnick's house in Los Angeles, California. There were no multiple takes. The session lasted a single night. Twelve songs were elected as keepers. There were no drums, just a briefcase and Joe Cocker banged on the side of a piano. "All that percussion on 'Going Down The Road Feeling Bad' was me [Bonnie Bramlett], Gram Parsons and Duane Allman smacking our laps. As a matter of fact, Duane played briefcase, too. Briefcase, lap and slide guitar." ~ source: Keith and Kent Zimmerman: Sing My Way Home - Voices Of The New American Roots Rock, page 35, Backbeat Books, 2004

En annen fun fact er at denne låta her fra albummet ble inspirasjonen til ABBAs hit 'Dancing Queen'
https://youtu.be/nfRlHJRRn34

Sitat av Bluish Vis innlegg
Clube de Esquina er kanskje en av mine yndlingsskiver gjennom tidene, helt nydelig - spesielt om sommeren.
Vil gjerne anbefale Almendra sin self-titled fra 1969. Argentinsk psych rock med en latinsk vri
Vis hele sitatet...
Albumcoveret du har som avatar er ikke helt gærnt det heller.
Animal Collective - Merriweather Post Pavillion for de som lurer.
Sist endret av Revbatim; 28. mai 2021 kl. 13:00. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Fra moderator: For at ikke tråden skal bli en kjip listetråd, har jeg slettet noen innlegg med bare tittelen på en plate. Skriv litt om platen du anbefaler, og forsøk gjerne å overbevise om at vi skal høre på nettopp denne skiven. Jørgen Moe setter en grei standard med anbefalingene sine. For anbefalingene som har forsvunnet nå, er det bare å prøve seg igjen med litt mer innsats.

Når det er sagt, får jeg nesten anbefale en plate selv:

Stanley Brinks and The Kaniks - Jamaica Inn

Dette er et herlig skranglete samarbeid mellom Andre Herman Dune, kjent fra blant annet Herman Düne, og Bergen Mandolinband. Platen skal ha sitt utspring i en smått legendarisk konsert i Egersund i 2010, noen en kan finne opptak av på Youtube. Til tross for melankolske undertoner, får jeg en herlig sommerlig følelse av dette albumet, og dessuten er jeg en sucker for musikk med nautisk tema, så da kan det jo ikke gå galt. Anbefales om du liker skranglete indie og blåserekke.

En smakebit
Sist endret av snegler; 28. mai 2021 kl. 15:46.
Gojira - Fortitude , nytt av året. Fantastisk lydbilde, samt et lite milijøbudskap i bakgrunnen
Sitat av dödskadaver Vis innlegg
At det er generisk skal du få lov å mene. Men poprock ærlig talt, da har du ikke peiling på musikk.
Vis hele sitatet...
Takk for å få lov, men joda var kanskje litt streng, skal vi være enig om hard rock
Chaotic neutral
voktern's Avatar
Donor
Vel. Iron maiden er heavy metal. Hvor heavy de faktisk er kan man jo selvfølgelig diskutere, men de har nå inspirert både Burzum og Mayhem.

Og siden dette var litt på siden, kan jeg jo kjøre på en anbefaling av Burzum - Filosofem.

Rett og slett et mesterverk av en skive. Varg Vikernes blander ambient og black metal på en så mesterlig måte at det skal mye til å ikke ble hekta på dette albumet etter et par gjennomlyttinger.

Vikernes har gjort stort sett alt selv, noe også lydbildet bærer preg av. Varg ville at lyden skulle være så jævlig som mulig, så da han skulle spille inn vokalen fant han den dårligste mikrofonen det var mulig å oppdrive, og koblet den så opp via et headset.

For meg er fungerer dette like godt som trippemusikk som noe annet. Jeg kom litt sent i gang med black metal selv, men dette er en fantastisk inngangsbillett til sjangeren.
Sist endret av voktern; 28. mai 2021 kl. 18:32. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av voktern Vis innlegg
Vel. Iron maiden er heavy metal. Hvor heavy de faktisk er kan man jo selvfølgelig diskutere, men de har nå inspirert både Burzum og Mayhem.

Og siden dette var litt på siden, kan jeg jo kjøre på en anbefaling av Burzum - Filosofem.

Rett og slett et mesterverk av en skive. Varg Vikernes blander ambient og black metal på en så mesterlig måte at det skal mye til å ikke ble hekta på dette albumet etter et par gjennomlyttinger.

Vikernes har gjort stort sett alt selv, noe også lydbildet bærer preg av. Varg ville at lyden skulle være så jævlig som mulig, så da han skulle spille inn vokalen fant han den dårligste mikrofonen det var mulig å oppdrive, og koblet den så opp via et headset.

For meg er fungerer dette like godt som trippemusikk som noe annet. Jeg kom litt sent i gang med black metal selv, men dette er en fantastisk inngangsbillett til sjangeren.
Vis hele sitatet...
For all del, jeg forstår at de var pionerer og jeg skal ikke si de ikke er teknisk gode. Greia mi er at jeg syns de er overvurdert, jeg forstår ikke hypen nå i 2021. Når de kom kan jeg absolutt forstå hvorfor de blei store og Bruce, er jo en episk personlighet, men musikken syns jeg er så som så.

Er også helt enig med deg ang Filosofem. Fantastisk album.

For å ikke forsøple alt for mye, for kloakk er jo søppel så vil jeg si at:

Psychonaut - Unfold The God Man
Er nok et utrolig bra album, det er noen av de albumene man bare kan sette på fra begynnelsen og aldri kjenne kløen til å hoppe til neste låt. Vet ikke hvilken sjanger dette faller inn under, men bra er det.

https://m.youtube.com/watch?v=VWf4HWchQnw
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar

Youtube link
Spotify link

Post punk fra Tyskland, kanskje litt gotisk hva nå det betyr innen musikk. Ganske rett frem og etter formelen, syntes de nailer melodiene og bassen.
Litt upbeat til tider bortsett fra teksten. Veldig tysk, men jeg syntes nesten det passer med så enkel engelsk på såpass emo musikk.
Albumet er fra 2005 og de har ikke forandra seg veldig siden det første albumet fra 1987 som jeg også anbefaler hvis du liker sånt.
Sist endret av Bothrops; 28. mai 2021 kl. 21:11.
Å si Dark Side of the Moon (1973) av Pink Floyd hadde vært klisjé. Sier heller derfor oppfølgeren til "verdens beste album" i stedet. Wish You Were Here (1975).

Pink Floyd solgte så mye av DSOTM at produsentene gnei seg i hendene og ønsket mer. Helst så mye ny musikk på kort tid, som mulig. Masseproduksjon. Floyd var selvsagt veldig mett av turné-livet og mas, etter verdens største album, og da valgte de (Roger Waters) heller å skrive om for en jævla nedtur det er, å vite at man har nådd toppen (Welcome to the Machine). De lagde også en sang om disse masete, gjerrige, pengekåte produsentene (Have a Cigar).

Ellers handler albumet mye om savnet av Syd Barrett (tidligere frontmann og grunnlegger), som var litt for glad i LSD, og hadde tippa over noen år før. Det er et ganske kjent bilde av han, der han besøker de i studio faktisk, i det de spiller inn sangen som nettopp handler eksakt om han (Shine on you Crazy Diamond). Ellers har du jo den velkjente standarden for ballader (Wish you were Here), som også handler om denne mannen.

Ellers er Animals (1977) og Meddle (1971) meget nevneverdig og undervurdert. The Wall kan ikke måle seg, i noen omstendigheter.
Feilen mange gjør er å sammenligne moderne skrike-metal med old school metal, det blir jo selvfølgelig helt feil. Maiden er udiskutabelt et heavy metal band sammen med andre tidlige metalband som Sabbath Priest, Saxon med flere. De aller fleste metalheads jeg kjenner annerkjenner dette selv om de ikke liker bandet. Husk på at heavy metal som sjangerbegrep allerede begynte å få fotfeste på midten av 60 tallet med band som steppenwolf osv.

Burzum er dritfett og Filosofem er et mesterverk og jeg mener alle uavhengig av sjangerpreferanser bør høre på denne skiva!
Sitat av dödskadaver Vis innlegg
Feilen mange gjør er å sammenligne moderne skrike-metal med old school metal, det blir jo selvfølgelig helt feil. Maiden er udiskutabelt et heavy metal band sammen med andre tidlige metalband som Sabbath Priest, Saxon med flere. De aller fleste metalheads jeg kjenner annerkjenner dette selv om de ikke liker bandet. Husk på at heavy metal som sjangerbegrep allerede begynte å få fotfeste på midten av 60 tallet med band som steppenwolf osv.

Burzum er dritfett og Filosofem er et mesterverk og jeg mener alle uavhengig av sjangerpreferanser bør høre på denne skiva!
Vis hele sitatet...
Det er jo en mening, jeg mener at det er relevant å følge tiden, ikke henge igjen i dinosaurtidens epoke. Det som en gang var heavy metal er ikke lenger det. Men seff om vi snakker om 80-talls metal så sure, fo sho..

Hva steppewolf angår så anbefaler jeg boka av Herman Hesse lenge før albumet inspirert av det.

Relevans: Et annet album som gjør seg fra start til slutt er fra en norsk artist.

Bernelius - space drifter. Fantastisk.

https://m.youtube.com/watch?v=NYJoaVymhJU
Sitat av dödskadaver Vis innlegg
Feilen mange gjør er å sammenligne moderne skrike-metal med old school metal, det blir jo selvfølgelig helt feil. Maiden er udiskutabelt et heavy metal band sammen med andre tidlige metalband som Sabbath Priest, Saxon med flere. De aller fleste metalheads jeg kjenner annerkjenner dette selv om de ikke liker bandet. Husk på at heavy metal som sjangerbegrep allerede begynte å få fotfeste på midten av 60 tallet med band som steppenwolf osv.
Vis hele sitatet...
For en grundig gjennomgang av old school metal og frem til vår tid,
Black Metal University By Fenriz
Sist endret av vindaloo; 28. mai 2021 kl. 23:30.
Ali Farka Toure - Green

Gitarist, blueser, sanger, rocker fra Mali. Et land som har mye fett å by på musikalsk! Her er det hypnotiske gitarriff ispedd afrikansk perk og sang, og det blir enkelt å drømme seg bort. Mannen er dyktig på gitar og har sin helt egen stil/teknikk, og personlig tenker jeg amerikansk blues (og mye annet) har hentet inspirasjon herfra. Avslappende, rolig og meditativt å lytte til. Anbefales spesielt til de som liker gitar!

https://open.spotify.com/album/7ouoh...S4-cf3HX4-Y_AQ

(Green album starter på låt nr. 9, Sidi Gouro)
Sist endret av Jørgen Moe; 2. juni 2021 kl. 01:54.
▼ ... noen uker senere ... ▼
For meg så hadde dette albumet:
https://open.spotify.com/album/7LDbY...gQ&dl_branch=1
noe å si. men sannsynligvis ikke for noen andre da. (hadde sannsynligfvis ikke posta dette hvis jeg ikke var litt dritings på vin)
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Skal ikke legge skjul på at Iron maiden ikke går hjem hos meg og at innlegget mitt er lite givende, men å si at Iron maiden er heavy metal er tull, i beste fall er det pop rock... I min mening er det puddelrock, og så generisk som man får det...
Vis hele sitatet...
Det er vel strengt tatt NWOBHM, som er en egen sjanger innen for heavy metal, så ser hva du mener.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Stian Westerhus - Redundance

I mitt hode en av de bedre platene laget av noen fra dette ganske land, noensinne. Her er det mye rock, mye eksperimentelt, mye rå vokal, mye følelser, mye av alt. For de som liker noe annerledes, mørkt, iblanda fint, lyst og delvis pop. Rå plate!

https://open.spotify.com/album/2OHcs...3w&dl_branch=1
Dissection - Storm of the Lights Bane (https://www.youtube.com/watch?v=s5LdrPI2SEg)

Fantastisk metal plate med bra sound. Fengende melodier og låter som er episke uten bruk av synth. Og bandet har en ganske interessant "backstory" med alle elementer som følger med et legendarisk blackmetal band. Altså avgudsdyrkelse, drap og selvmord. Men musikken snakker for seg selv!