Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  38 6998
Har postet samme novellen på diskusjon.no.. Er helt ærlig desperat etter hjelp. Aner ikke hvor jeg skal henvende meg, jeg har gått til psykolog tidligere men jeg tør ikke gå til fastlegen og si at jeg trenger psykolog. Jeg har gått i så mange år til psykolog at jeg har kasta bort nok av folkets skattepenger til meg selv når jeg mest sannsynlig er "uhelbredelig"... For den som gidder å lese og kanskje dele sine erfaringer, eller bare lese, tusen takk.. Har tidligere fått gode svar her inne og derfor poster jeg her igjen.

Uansett så sliter jeg veldig mye med dårlig selvbilde. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og et av mine største trekk er ekstremt selvhat. Dette går både på personlighet og utseende, men spesielt utseende. Jeg må også presisere at det er en grunn til at jeg føler disse følelsene for meg selv. Jeg ER virkelig stygg, fra topp til tå. Personligheten min er ikkeeksisterende. Jeg er en "nobody", enkelt og greit, jeg har selvinnsikt. 26 år gammel kvinne.

I det daglige fungerer jeg til en hvis grad. I perioder er jeg så langt nede at jeg ikke klarer annet enn å ligge i senga. Jeg er ikke så mye borte fra jobb, men sykefraværet for hvert år stiger med et par dager hvert år. Er deprimert "ved siden av". Har gått til psykolog i mange år, har nå ikke vært i terapi på ca. ett år. Jeg vet ikke om det er noe poeng i å få psykolog igjen.

Pga de negative tankene jeg har om meg selv så sliter jeg med å ta vare på meg selv. Jeg klarer ikke få meg venner, for jeg tror ingen vil være med meg. Jeg er veldig ensom, og kunne tenke meg kjæreste, men jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen skulle ønske å være sammen med meg. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå det. Jeg dagdrømmer ekstremt mye, og jeg dagdrømmer helt tiden om at jeg er en annen person med et annet utseende. Og jeg har det så fint! Kjæreste, venner, utdanning, jeg tør å gjøre alt jeg har lyst til, jeg er selvsikker, bein i nesa, livet fungerer. Denne dagdrømmingen kan bli litt overveldende i blant, ofte er hverdagen så jævlig at det jeg gjør er å legge meg i senga og bare drømme meg bort. Jeg har regelmessige "knekker" der jeg er veeeldig langt nede ettersom jeg gang på gang innser at drømmene mine er uoppnåelige. Dagdrømmingen er et fluktverktøy men det trykker meg også ned ettersom jeg så klart innser at denne drømmingen er "bortkastet tid".

Jeg prøver nå å ta utdanning men det er uhyre vanskelig. Det sosiale er blytungt, jeg får panikk inni meg hver gang noen ser på meg eller prater til meg og jeg må holde øyekontakt. Om noen ser mer enn to ganger på meg tenker jeg at de tenker jeg er forkastelig, stygg, at de lurer på hvorfor jeg orker å sminke meg eller kle meg og hvorfor jeg i det hele tatt eksisterer/er til stede. Om noen i rommet ler eller flirer innser jeg at det muligens er av meg. I jobben min fungerer jeg greit, jeg fungerer i det sosiale med mine kolleger sånn sett men ofte tenker jeg negativt om meg selv og mine prestasjoner og overanalyserer når jeg er ferdig på jobb. Dette varierer mye, akkurat nå er jeg inne i en dårlig periode der jobb er tilnærmet uutholdelig. Jeg føler jeg burde slutte i jobben pga ingen vil ha meg der og at jeg ikke er egnet.

Nå tenker jeg at kanskje jeg bare burde prøve å akseptere min livssituasjon. Som sagt er jeg jo kvinne, og som ikke attraktiv kvinne er livet vanskelig. Gutta gir meg ikke oppmerksomhet, jeg er den som blir tatt til takke med, jeg må finne meg i at en eventuell type er sammen med andre kvinner og ikke minst har et stort behov for å se på andre kvinner fordi jeg ikke "veier opp". Dette er sårt, vondt og ydmykende og jeg har de siste to årene ikke involvert meg mer med menn. Jeg får gjentatte ganger bekreftet at jeg er ikke pen nok. Jeg er overbevist om at ting hadde vært enklere om jeg passet inn i dagens skjønnhetsideal. Jeg kan operere meg til dette idealet, men jeg er redd det ikke vil hjelpe og at jeg da kaster bort mye penger. Siden jeg ikke er pen eller attraktiv må jeg uansett kompensere med en god personlighet, men jeg har dessverre ingen god personlighet. Jeg er ikke morsom og jeg er ikke smart, jeg er faktisk veldig uintelligent og jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å ro i land en bachelor. Det er vanskelig å fokusere på det positive når der ikke er noe.

Men ja, tilbake til dette med aksept. Hvordan? Er det noen der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver, og som i stedet for å gå i terapi for å bli "frisk" og få et annet syn på seg selv, rett og slett bare har akseptert skjebnen? Vil jeg få mer ro og fred i sinnet mitt, om jeg klarer å slå meg til ro med at sånn er livet, det blir ikke bedre, det blir egentlig bare verre, men sånn er det? Har lest litt om nihilisme og åpnet øynene for det. Jeg føler innerst inne at jeg er frisk, og at jeg bare har et veldig realistisk syn på meg selv og livet. Hvordan fikse dette med ensomhet? Hvordan slutter jeg å være ensom når jeg ikke kan involvere mennesker i livet mitt? Husdyr er uaktuelt på et par år, dessverre. Jeg tror en hund eller katt kunne hjulpet meg mye. Jeg syns livet er veldig, veldig smertefullt å leve og jeg vil ha det bedre. Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Å finne verdighet og mening med livet er vanskelig, er derfor jeg har åpna øynene for nihilisme. I dag har ting vært ekstra vanskelig fordi jeg har vært på skole (må ta opp mange fag for å kunne studere på høyskole og universitet) og der var en mann som så flere ganger på meg med vemmelse i blikket og i tillegg var der en jentegjeng som lo mye og jeg var sikker på at det var av meg. Det var himla ekkelt og jeg prøvde så godt jeg kunne å overse det, og det gikk faktisk greit men knekken kom nå etterpå. Som mange andre går jeg med en maske når jeg er i offentlighet, og noen ganger gjør det vondt når det brister. Jeg håper noen her inne har egne erfaringer å dele.. Jeg vet at der ikke finnes noen magiske ord, men jeg tror kanskje jeg må gå en annen vei enn jeg har gjort tidligere. Som tidligere sagt har jeg gått mye i terapi og teorien er på en måte banka inn i skallen, men det har jo ikke fungert... Grunnen til at jeg oppretter tråden er pga jeg trenger å tenke annerledes så fort som mulig før jeg dropper ut av skole for sikkert tiende gang. Det er så krevende å sitte i klasserom og det er så ekkelt å vite at ingen vil ha meg der eller ikke liker meg, at læreren syns jeg er dum osv. Det er så jævlig at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil bare klare å fullføre dette og begynne på utdanningen min. Men jeg tror ikke jeg kommer til å klare det. Jeg har også ganske heavy selvmordstanker... Vær så snill og ikke slett tråden pga jeg skriver det.
Cuculus panosus
robhol's Avatar
"Veldig uintelligente" mennesker har ofte ikke evnen til dyp introspeksjon, ofte ikke noe særlig kunnskap å koble observasjonene sine til, ofte ikke evne til å formulere seg på en god måte. Basert på denne posten alene synes jeg du passer dårlig til den beskrivelsen.

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av problemstillingen din, blant annet det å drastisk underdrive sine egne positive egenskaper, og drastisk overdrive de negative. Jeg har også hatt den samme tanken om at disse tankene "bare er realistiske" - men også vært heldig nok til å innse at det slett ikke er en rettferdig, realistisk tolkning av verden. Depresjon og ensomhet har en lei tendens til å kategorisk forvrenge alt du føler om alt mulig, og spesielt deg selv. Husk på det, så godt du kan - og for guds skyld, ikke ta noen seriøse beslutninger basert på følelser som garantert er grundig "out of whack".

Det er muligens en dårlig idé å bruke for mye tid på dagdrømmer, spesielt hvis du opplever "backlash" og å bli desillusjonert etterpå.

Har du fått noen diagnose på depresjon? Har du prøvd medisiner? (Eventuelt, hvilke?)
Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg har en diagnose som forveksles med din da den er lik, og jeg lirer noen ganger på om jeg egentlig har denne, da diagnosen jeg har ikke helt stemmer for meg noen ganger.

Jeg kjenner deg jo ikke. Men for det første, man blir gjerne litt innbilsk når man har det som du. Så fort noen ser på deg så tror du det er noe med deg. Her må du lære deg å si til deg selv at du ikke er universets sentrum. Folk kan sitte i andre tanker og glo stygt, uheldigvis på andre noen ganger.
Ja det er vanskelig å finne en mening med livet når alt bare føles mer og mer som tilfeldigheter. Du prøver mye forskjellig, men ingenting går liksom. Så kommer den demotiverende alderen. Du føler du snart er for gammel til det ene og det andre.
Jeg måtte bare til slutt gå til legen, blir medisinert nå. Jeg ble rammet av korona, det gikk seg utover jobben. Nå jobber jeg gratis og avlaster andre. Ble lei av å gå hjemme totalt unyttig. Kunne du gjort noe slik? Noe du kan melde deg inn i? Bare gjør noe nytt. Gå til legen, si alt som det er.... jeg kan ikke hjelpe deg. Kanskje andre her kan svare bedre.
Sitat av robhol Vis innlegg
"Veldig uintelligente" mennesker har ofte ikke evnen til dyp introspeksjon, ofte ikke noe særlig kunnskap å koble observasjonene sine til, ofte ikke evne til å formulere seg på en god måte. Basert på denne posten alene synes jeg du passer dårlig til den beskrivelsen.

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av problemstillingen din, blant annet det å drastisk underdrive sine egne positive egenskaper, og drastisk overdrive de negative. Jeg har også hatt den samme tanken om at disse tankene "bare er realistiske" - men også vært heldig nok til å innse at det slett ikke er en rettferdig, realistisk tolkning av verden. Depresjon og ensomhet har en lei tendens til å kategorisk forvrenge alt du føler om alt mulig, og spesielt deg selv. Husk på det, så godt du kan - og for guds skyld, ikke ta noen seriøse beslutninger basert på følelser som garantert er grundig "out of whack".

Det er muligens en dårlig idé å bruke for mye tid på dagdrømmer, spesielt hvis du opplever "backlash" og å bli desillusjonert etterpå.

Har du fått noen diagnose på depresjon? Har du prøvd medisiner? (Eventuelt, hvilke?)
Vis hele sitatet...
Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og svare. Jeg prøver å huske at depresjonen kan ta litt for mye plass og forvrenge mine tanker og syn på ting, men akkurat i dag er det så ille at jeg klarer ikke føle mer enn at jeg er fortapt. Rett og slett.

Jeg har diagnosen tilbakevendende depresjon. Er usikker på hvorvidt den er riktig, ettersom jo, jeg har perioder hvor det er ekstra ille. Men disse følelsene for meg selv og negativt tankesett har jeg jo hele tiden, og selv om jeg har en god periode kan jeg bryte sammen og bli oppslukt av selvhat og fortvilelse.

Tror jeg har gått på de fleste typene anti-depressiva. Prøvd det meste av SSRI (Fontex, Zoloft, Cipralex, Seroxat), hatt noen runder på Wellbutrin ettersom den en gang har fungert men dessverre sluttet den å fungere og har ikke gjort det når jeg har brukt den i senere tid heller. Har til gode å prøve f.eks Aurorix, og har ikke fått lov av legen heller(?). Gått en del på stemingsstabiliserende for å unngå disse dype dalene jeg faller i titt og ofte, men har ingen effekt.

Sitat av Dreamliner91 Vis innlegg
Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg har en diagnose som forveksles med din da den er lik, og jeg lirer noen ganger på om jeg egentlig har denne, da diagnosen jeg har ikke helt stemmer for meg noen ganger.

Jeg kjenner deg jo ikke. Men for det første, man blir gjerne litt innbilsk når man har det som du. Så fort noen ser på deg så tror du det er noe med deg. Her må du lære deg å si til deg selv at du ikke er universets sentrum. Folk kan sitte i andre tanker og glo stygt, uheldigvis på andre noen ganger.
Ja det er vanskelig å finne en mening med livet når alt bare føles mer og mer som tilfeldigheter. Du prøver mye forskjellig, men ingenting går liksom. Så kommer den demotiverende alderen. Du føler du snart er for gammel til det ene og det andre.
Jeg måtte bare til slutt gå til legen, blir medisinert nå. Jeg ble rammet av korona, det gikk seg utover jobben. Nå jobber jeg gratis og avlaster andre. Ble lei av å gå hjemme totalt unyttig. Kunne du gjort noe slik? Noe du kan melde deg inn i? Bare gjør noe nytt. Gå til legen, si alt som det er.... jeg kan ikke hjelpe deg. Kanskje andre her kan svare bedre.
Vis hele sitatet...
Jeg syns svaret ditt var fint og er glad for at du tok deg tid til å svare. Jeg er så lei meg og ensom for tiden og bare det å få oppmerksomhet i en tråd på nettet gjør meg GLAD.... Er jo så klart ingen som ser dette i det daglige liv, jeg er ikke åpen om problemene mine til foreldrene mine (de hadde ikke forstått dette uansett, er ikke en kamp jeg orker ta), jeg har ikke venner, jeg snakker IKKE om dette med kolleger på jobb osv.

Kjenner litt på dette med demotiverende alder. Jeg er "bare" 25 år (tror jeg skrev 26 i hovedinnlegget, men jeg er ett år yngre) men føler jeg har gått glipp av den "beste tiden". Livet som ung kvinne i begynnelsen av 20-årene liksom.... Jeg har ikke hatt en bra tid, dessverre.

Det er ikke det at jeg tror jeg er universets sentrum men heller det at jeg føler jeg er så stygg og fæl, og at jeg utstråler så dårlige vibber at folk legger merke til meg på den måten. Jeg vet at de sikkert kan sitte i sine egne tanker og at folk kan snakke om morsomme ting og le av det, men samtidig føler jeg at jeg er umulig å ikke legge merke til nettopp fordi jeg er så stygg som jeg er. Og det verste er jo at jeg prøver daglig å kle meg i klær jeg liker og sminke meg pent eller slik jeg liker det, og da tenker jeg at folk tenker at jeg ikke burde gjøre det så stygg som jeg er osv.

Håper ting ordner seg for deg også, er bra du gikk til legen. Hvilken medisin går du på om jeg kan spørre?
Sist endret av Mafakkaz; 24. august 2020 kl. 23:58.
Du er åpenbart overveldet av veldig vonde følelser akkurat nå. Er dette sånn som dette du har det hele tiden, eller det noe du ramlet inn i nå i dag/kveld? Altså, jeg skjønner at du har det vondt hele tiden, men tror du dette er en tekst du like godt kunne skrevet i går, forgårs eller kvelden før? Jeg får litt flashback-vibber av måten du skriver på nemlig, både nå og en tidligere, lignende tråd du har hatt. Det er noe med desperasjonen, overveldetheten og håpløsheten i det. Tror du at det kanskje er noe sånt du opplever nå? Grunnen til at jeg spør er at dersom du er inne i et flashback så har det ikke så mye for seg at vi prøver å snakke deg ut av det, da er det andre ting som fungerer bedre. Det er vondt å lese og jeg skulle gjerne sagt noe som hjalp deg.
Sitat av *pi Vis innlegg
Du er åpenbart overveldet av veldig vonde følelser akkurat nå. Er dette sånn som dette du har det hele tiden, eller det noe du ramlet inn i nå i dag/kveld? Altså, jeg skjønner at du har det vondt hele tiden, men tror du dette er en tekst du like godt kunne skrevet i går, forgårs eller kvelden før? Jeg får litt flashback-vibber av måten du skriver på nemlig, både nå og en tidligere, lignende tråd du har hatt. Det er noe med desperasjonen, overveldetheten og håpløsheten i det. Tror du at det kanskje er noe sånt du opplever nå? Grunnen til at jeg spør er at dersom du er inne i et flashback så har det ikke så mye for seg at vi prøver å snakke deg ut av det, da er det andre ting som fungerer bedre. Det er vondt å lese og jeg skulle gjerne sagt noe som hjalp deg.
Vis hele sitatet...
Jeg kunne skrevet det i går kveld også, har hatt en dårlig helg og forrige uke var ganske ille. I dag hadde jeg i utgangspunktet en flott dag men ble trigga av han mannen som så på meg på skolen og jentegjengen som lo. Før jeg gikk på forelesning så jeg meg i speilet og tenkte at greit, ok, du ser ikke SÅ ille ut og når jeg kom hjem ble jeg overveldet av ganske negative følelser, ble kvalm av å se på meg osv. Det er vanskelig å forklare men jeg har vært veldig deprimert siste uka, ting begynte å gå oppover på søndag og tidligere i dag, men det skal lite til for å slå meg ned i kjelleren igjen, om du skjønner.

Det hjelper mye at du bare leste innlegget mitt og tok deg tid til å skrive noe. Tusen takk. Føler meg som sagt ofte ensom og føler mye på det, og det hjelper litt å få respons av noen når man er langt nede.
Sist endret av Mafakkaz; 25. august 2020 kl. 00:07.
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og svare. Jeg prøver å huske at depresjonen kan ta litt for mye plass og forvrenge mine tanker og syn på ting, men akkurat i dag er det så ille at jeg klarer ikke føle mer enn at jeg er fortapt. Rett og slett.

Jeg har diagnosen tilbakevendende depresjon. Er usikker på hvorvidt den er riktig, ettersom jo, jeg har perioder hvor det er ekstra ille. Men disse følelsene for meg selv og negativt tankesett har jeg jo hele tiden, og selv om jeg har en god periode kan jeg bryte sammen og bli oppslukt av selvhat og fortvilelse.

Tror jeg har gått på de fleste typene anti-depressiva. Prøvd det meste av SSRI (Fontex, Zoloft, Cipralex, Seroxat), hatt noen runder på Wellbutrin ettersom den en gang har fungert men dessverre sluttet den å fungere og har ikke gjort det når jeg har brukt den i senere tid heller. Har til gode å prøve f.eks Aurorix, og har ikke fått lov av legen heller(?). Gått en del på stemingsstabiliserende for å unngå disse dype dalene jeg faller i titt og ofte, men har ingen effekt.


Jeg syns svaret ditt var fint og er glad for at du tok deg tid til å svare. Jeg er så lei meg og ensom for tiden og bare det å få oppmerksomhet i en tråd på nettet gjør meg GLAD.... Er jo så klart ingen som ser dette i det daglige liv, jeg er ikke åpen om problemene mine til foreldrene mine (de hadde ikke forstått dette uansett, er ikke en kamp jeg orker ta), jeg har ikke venner, jeg snakker IKKE om dette med kolleger på jobb osv.

Kjenner litt på dette med demotiverende alder. Jeg er "bare" 25 år (tror jeg skrev 26 i hovedinnlegget, men jeg er ett år yngre) men føler jeg har gått glipp av den "beste tiden". Livet som ung kvinne i begynnelsen av 20-årene liksom.... Jeg har ikke hatt en bra tid, dessverre.

Det er ikke det at jeg tror jeg er universets sentrum men heller det at jeg føler jeg er så stygg og fæl, og at jeg utstråler så dårlige vibber at folk legger merke til meg på den måten. Jeg vet at de sikkert kan sitte i sine egne tanker og at folk kan snakke om morsomme ting og le av det, men samtidig føler jeg at jeg er umulig å ikke legge merke til nettopp fordi jeg er så stygg som jeg er. Og det verste er jo at jeg prøver daglig å kle meg i klær jeg liker og sminke meg pent eller slik jeg liker det, og da tenker jeg at folk tenker at jeg ikke burde gjøre det så stygg som jeg er osv.

Håper ting ordner seg for deg også, er bra du gikk til legen. Hvilken medisin går du på om jeg kan spørre?
Vis hele sitatet...
Jeg er 28, blir 29 senere i år. Når jeg var 25 følte jeg at 30 var gammelt, men tiden fra 25 til 28 går så fort at du ikke merker noe. Skulle bare ønske jeg var 25 igjen.. var ikke så gammel som jeg følte meg når jeg ser tilbake på det.
Ja da har du et år til før du er på andre siden av 20-årene.
Jeg fikk tilleggsdiagnose som jeg medisineres for. Bruker Aduvanz. Er ikke sikkert det er det rette for deg da, for du har jo ikke adhd virker det som her.
Jeg har også unnvikende personlighetsforstyrrelse og kjenner meg veeeeldig igjen. Dog må jeg gi deg masse ros, for du går skole, du har jobb og kollegaer du klarer å trives med innimellom. Det er mer enn jeg har klart!

Jeg droppa ut av VGS og har forblitt et null siden. Gått til psykologer siden jeg var 12-13 og føler heller ikke det har gjort så mye, men det har nok gjort litt, for jeg har klart å se bedre på meg selv.
Jeg er også kvinne, og føler jeg er styggere enn alle andre og drømmer om å se annerledes ut. Dette har også resultert i spiseforstyrrelser som alltid ligger der latent til å blusse opp når noe er vanskelig. Har nettopp gått ned 10kg og selv om det gir meg en selvtillitsboost så er jeg redd for å gå ned alt for mye og bli enda styggere igjen, være beinrangel med stygt ansikt liksom. Men pr dags dato er jeg bare tynn og slank med stygt fjes... lol.

En ting jeg klarer da, er å vite med meg selv at jeg er et godt menneske. Jeg vil folk godt, jeg liker å hjelpe og jeg har gode verdier. Jeg har meninger som jeg synes er gode osv. Klarer du å tenke sånn? Slike ting tror jeg definitivt psykologer, venner og kjærester har klart å hjelpe meg til å vite igjennom 20årene og dette har jeg holdt fast ved. Jeg kan feile, jeg kan gå på trynet, men jeg vet alltid at jeg iallefall ikke er et dritt-menneske som vil andre vondt osv. Det finnes så mange slemme og fæle mennesker her i denne verden og slik er iallefall ikke jeg!

Hundene har også hjulpet veldig mye, det er en enorm glede og takknemmelighet ved å ha dyr. Så du nevnte det så ville bare si det også.

Kan anbefale å søke opp AVPD grupper på facebook, alle der har noe til felles og det er på en måte "inkluderende" å føle at man ikke er alene. Jeg vet så alt for godt hvor ofte man føler seg som det største utskuddet i verden og at ingen er så mislykket som en selv. Men ikke vær der for mye heller, for det er fort gjort å "grave seg ned" i skiten også.
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
I dag hadde jeg i utgangspunktet en flott dag men ble trigga av han mannen som så på meg på skolen og jentegjengen som lo. Før jeg gikk på forelesning så jeg meg i speilet og tenkte at greit, ok, du ser ikke SÅ ille ut og når jeg kom hjem ble jeg overveldet av ganske negative følelser, ble kvalm av å se på meg osv.
Vis hele sitatet...
Skjønner, det høres ganske voldsomt ut. Hvis det er sånn jeg kanskje tror det er, så er det på en måte den emosjonelle hjernen din som styrer skuta nå. Det har ganske lite å si hva du sier til deg selv, som at det er helt usannsynlig at de jentene lo av deg. Du kan vite det, men det når ikke inn. Det emosjonelle systemet ditt reagerer på en harmløs trigger her og nå som om det var en helt annen situasjon. Høres det riktig ut for deg? Hvis det gjør det, så er det erfaringsmessig bedre å nå inn til deg selv via kroppen og sansene, gjennom ulike groundingteknikker. Det kan høres banalt ut. Men man må inn nedenfra og opp for å nå den delen av hjernen som er ute og kjører på egenhånd, det funker ikke overfra og ned ved å snakke fornuft til deg selv. Det eneste du egentlig kan si til deg selv rasjonelt, er at det går over, selv om du ikke føler det. Ikke alle problemene, men akkurat den overveldende håpløsheten, den går alltid over. Men faen, det er kjipt mens det står på.

Når du er på et bedre sted kan du tenke på mer langsiktige løsninger. Hvis du føler terapien du har fått bare lærer deg teorien, som du sier, så kanskje du kan vurdere en mindre teoretisk terapiform? Men dette kan du tenke mer på når du er ute av det du er i akkurat nå og ting er litt klarere.

Håper du får deg noe søvn, vedder på at ting er litt bedre i morgen
Sist endret av *pi; 25. august 2020 kl. 01:15.
Har selv AvPD.

Det er faktisk en del av oss på forumet. AvPD er en av de mest utbredte PF'ene, men som det er lite effekktiv behandling rettet mot. Lite kunnskap rundt diagnosen.

Er ikke mange årene siden enkelte man gikk i behandling hos, viste om diagnosen i det hele tatt.
Først de siste årene AvPD har blitt tatt mer tak i som diagnose. Gruppeterapi over tid kan ha en viss effekt.

Greia for de fleste av oss er at vi har et lite nettverk. Ikke lett ta tak i ting når man er alene/ensom. Største ønske man har er bli sett/inkludert, men samtidig er det vår største frykt (ofte) knytte relasjoner. Frykten for at man blir avvist fører til at man heller isolerer seg. Velger ofte heller leve alene. Selvtillit som er et godt stykke under normalen.

Nå finnes det unntak. Enkelte lever et noenlunde normalt liv med jobb og familie, men flertallet lever stort sett alene uten jobb eller sosialt nettverk.

For egen del har jeg blir vant med det. Akseptert at det er en del av tilværelsen. Selv om det er langt fra optimalt.

Klarer du stå i jobben din er du i det minste ikke fullstendig uten kontakt med folk. De fleste av oss står uten jobb.

Modum bad er anbefalt av flere med AvPD i ei gruppe på FB. Men da er det prat på minst 3 mnd i behandling. De er gode på angst. Som igjen er en stor del av AvPD.

Søker du unnvikende på FB er det ei lita gruppe med inkluderende, reale folk i samme situasjon.
Sist endret av Tilbaketrukket.; 25. august 2020 kl. 02:29.
Jeg er en gammal gubbe som også er diagnostisert med unnvikende pf, og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Du er foresten veldig flink til å skrive, fortsett med det!

Som noen over her skrev så er du langtfra noen taper som både jobber og går på skole. I min bok så er det veldig bra, spesielt med tanke på dine utfordringer. Kudos! Det beste rådet jeg har til deg er egentlig å kjempe for å fortsette med jobb/skole/sosial aktivitet. Det er så utrolig viktig å ha noe som drar deg ut av hjemmet. Kanskje prøve å balansere sosial eksponering med behov for å være alene, slik at du ikke går på en smell. Nye sosiale arenaer er utrolig vanskelig, men prøv å bare stå i det så mye du orker. Det kan bære uante frukter.

Når du skriver om oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, så tenker jeg at du kanskje ikke passer så godt sammen med noen som kun går etter utseendet uansett? Det er ofte svært overfladiske folk som man kanskje ikke har så mye felles med. Man skal så klart ikke finne seg i å bli utnyttet, og det er bra du kom deg ut av situasjonen med en dårlig kjæreste. Ang det å operere seg til skjønnhet, så kan jeg av egen erfaring si at det ikke ble suksess. Jeg hadde et enormt hat for hvordan jeg så ut i ungdomsårene med briller, og tok laseroperasjon som ung voksen med drømmen om at nå skulle livet bli en dans på roser. Joda, praktisk sett er det bra å slippe briller, men jeg har det ikke bedre med meg selv likevel. Mine negative tanker om meg selv har kanskje endret fokus, men de er fortsatt der.

Det er kanskje slik med unnvikende pf at vi selv er vår største fiende? Våre egne tanker knuser oss sakte men sikkert, hvis vi lar dem.

Masse lykke til videre!
For det første, du er ikke uhelbredelig. Litt vanskelig å vite hva du mener når du bruker det ordet, men det er fullstendig mulig å forbedre ens egen situasjon. Det at du tenker at du kaster bort folkets skattepenger er en depressiv tankegang, hvor man tenker at man ikke fortjener å få hjelp. Prøv å lytt til følelsene dine, det er ikke noe som er rett eller galt.

Videre, det med at du ser på deg selv som stygg er på grunn av din egen selvoppfatning. Jeg kan love deg at det finnes uendelig mange menn der ute som finner deg vakker. Prøv å ikke sammenlign deg selv med andre, du er vakker som du er. Forresten, hva er det som er vakkert? En rett nese? Magre kinn? Det vakre kan være så mye om du tenker på det. Prøv å ikke la media og instagram bestemme hva som er vakkert for deg.

Depresjon er vanskelig, du har sikkert fått mange tips her tidligere, jeg tror, merk jeg er ikke noe helsepersonell, prøv å ikke dvele ved depresive tanker. Prøv å ta deg selv i tanken, "ops, nå er jeg i depresive tankebaner igjen", finn på noe annet å gjøre. Vær obs på at dette ikke nødvendigvis hjelper det underliggende problemet, men er med å hjelper situasjonen.

Jeg garanterer deg at det finnes folk der ute som vil være med deg. Du har ganske enkelt ikke møtt riktige folk til riktig tid. Lover deg at du er alt for selvkritisk, ikke projiser dine egne tanker på andre. Om du fokuserer på dine negative sider gjør ikke nødvendigvis andre folk det!

Av egen erfaring så tror jeg ikke nihilisme er noe du vil begynne med. Prøv å finn en annen livsfilosofi. Hva med å prøve å lese litt om Taosime?
▼ ... over en uke senere ... ▼
Jeg er veldig glad for at jeg klarer å stå i jobb, og at jeg nå prøver meg på skole, jeg håper at jeg klarer å få til en utdanning.

Siden sist jeg skrev her inne har ting vært litt jævlig men nokså greit, jeg har hatt lite med folk å gjøre så da er ikke tankene like tunge. Men på forelesning her en dag snakka jeg med en annen jente og hun var så klart kjempe pen. Glad jeg hadde på meg sminke for jeg ble flau når hun snakket til meg og jeg hatet å se henne i øynene fordi hun var så pen og jeg så at hun tenkte negativt om meg. Følte hun analyserte hver en mm og tenkte at herregud stakkars jente som ser så jævlig ut...

Som sagt når jeg har lite/ingenting med andre mennesker å gjøre, da øker selvtilliten. Jeg begynner å sette meg mål, tenker at ting ordner seg, at jeg ikke er så fæl som jeg vil ha det til. Men så snart jeg går på butikken eller på forelesning eller på jobb så begynner tankene å spinne. Nå vet jeg at jeg kommer til å bli invitert på en fest av en kollega, og jeg kommer ikke til å dra. Jeg har veldig lyst til å ta meg en tur ut og ha det gøy og snakke med andre, men jeg vet at jeg blir tilbakeholden og nervøs, føler meg dårlig i forhold til de andre og da drikker jeg for mye for å dempe disse følelsene. Dette ender så klart med at jeg driter meg ut kraftig, skjedde flere ganger i slutten av tenårene.

Kjenner mye på ensomheten, vil ha en mann i livet men jeg vet ikke engang hvordan jeg snakker med menn lenger. Og jeg tror ikke der finnes en mann som vil røre meg med en pinne engang. Forstår ikke hvordan jeg kan nyte sex igjen eller tro på at en mann liker meg når det i min verden er fullstendig umulig. Nå er jeg forøvrig ikke deprimert, jeg har noen grunner til å stå opp om morgenen for tiden og dagene går og jeg har ting å gjøre, ergo er dette tanker jeg sliter med hele tiden. Jeg dagdrømmer MYE for tiden, f.eks er jeg i en helt annen verden når jeg er ute og kjører bil, når jeg går på butikken osv. Vanskelig å fokusere når jeg leser bøker eller ser serier osv, jeg forsvinner i en annen verden der jeg er en annen person enn meg selv.

Jeg føler selv jeg er et ok menneske, eller for å si det sånn en god person, men så tenker jeg at der er mange som er bedre enn meg. Om jeg tenker en positiv tanke om meg selv så vil jeg automatisk finne en grunn til at den positive tanken ikke er bra nok eller fair. Husker det var en på jobb som sa at hun så opp til meg fordi jeg var så flink og lignende.... Jeg ble satt ut ettersom denne personen er veldig flink og mye flinkere enn meg, og vedkommende er på mange måter et mye bedre menneske enn meg. Så jeg har lurt på hvorfor hun sa det, var det for at hun ønsket komplimenter selv? Er hun usikker på seg selv og trenger å høre at hun er flink? Hun er et sånt typisk menneske som ALLE liker, sier alltid de riktige tingene, hyggelig, smart, reflektert og hun er så klart veldig pen også. Så jeg sa jo det som det var, at hun er kjempe flink og mye flinkere enn meg og det gjelder de andre også. Det blåste hun bort. I ettertid har jeg følt at hun ikke liker meg lenger og at hun ikke syns jeg er så flink likevel. Merker at jeg trekker meg unna. Samme med en annen som sa til meg at jeg var flink, men det gjorde hun bare kort tid etter jeg hadde sagt til henne at hun er som skapt for dette yrket og at hun er flink med mennesker. Ergo hun ønsket bare å gi et kompliment tilbake. Jeg øver meg på å gi komplimenter fordi jeg ofte har lyst til å si fine ting til andre og jeg syns at om man er flink, snill og gjør en god jobb så fortjener man å høre det, men jeg er usikker på hvordan de tar det. Jeg vet jo selv at når jeg får komplimenter blir jeg egentlig bare lei meg fordi jeg føler/tror at de ikke mener det. Problemet med å gi komplimenter er også at man gjerne får et kompliment tilbake, slik som med hun ene jeg komplimenterte. Det her ble litt rotete men håper dere skjønner.

Setter pris på innleggene her inne. Det varmer veldig, og det er trist men samtidig godt å vite at jeg ikke er alene. Jeg har ikke dratt til fastlegen enda for å få psykolog, jeg veksler mellom "jeg trenger det ikke for jeg kan ikke bli frisk fordi jeg er egentlig ikke syk jeg ER faktisk grisestygg og et forferdelig menneske og jeg kan ikke bli bedre" og "ting kan ordne seg jeg kan bli bedre livet kan bli verdt å leve", men lander alltid på at det er ikke noe poeng, psykologer kaster bort tiden med meg.
Sist endret av Mafakkaz; 4. september 2020 kl. 19:26.
Ble diagnostisert med det samme for et halvt år siden. Har kronisk dårlig selvtillit, komplimenter er mistenkelige og folk som er interessert i meg må det være noe seriøst galt med. Det er mye å be om at folk skal være glad i deg når du ikke er det selv. Hvis de er glad i deg så vil de hjelpe og trøste, men hvis det aldri funker så blir de vel lei etterhvert.

Jeg syntes det er noe trøst i nihilisme. Nihilistiske filmer og tv-serier kan være litt oppløftende faktisk. Hvis jeg klarer å overbevise meg selv om at alt er meningsløst så er jeg i ganske godt humør en stund. Men så kommer alltid virkeligheten klaskende og man begynner å sammenligne seg med hvor vellykka man tror andre er osv. Et tips hadde kanskje vært å være veldig var for sosiale medier. Det blir fort mye negativitet av det hvis du sammenligner livet ditt med glansbildene folk legger på facebook.
Du har et liv ihvertfall, jobber og er ute og treffer folk. Tenker å si ikke gi opp, men jeg veit ikke om det hjelper. Jeg ga opp og det blei litt bedre.
Sist endret av Bothrops; 4. september 2020 kl. 22:29.
Er helt ærlig desperat etter hjelp. Aner ikke hvor jeg skal henvende meg, jeg har gått til psykolog tidligere men jeg tør ikke gå til fastlegen og si at jeg trenger psykolog. Jeg har gått i så mange år til psykolog at jeg har kasta bort nok av folkets skattepenger til meg selv når jeg mest sannsynlig er "uhelbredelig"...
Vis hele sitatet...
At folk som er syke eller har det vondt får hjelp er en selvfølge i min verden. Enten problemet er en vond rygg, kreft eller det er noe psykisk. Alle har rett til å ha et så bra liv som mulig. Også du. Slik du beskriver hverdagen din bør du absolutt snakke med fastlegen og få timer hos psykolog.

Jeg har ingen gode råd utover det. Håpløsheten du kjenner på kan jeg relatere til, slik har jeg hatt det selv i depressive perioder. Det eneste jeg vil si til deg er at ting blir bedre, du vil få mer håp og du vil kanskje raskere få fremgang og oppleve mestring og få positive erfaringer om du oppsøker legen og ber om psykolog.
Kompisen min hadde heftig angst og slet med selvmordstanker. Han hadde også prøvd flere år med offentlig psykolog etc. Han fant en dag en film på nettet og fortalte meg at den endra alt for han. Sjekka det ut selv og opplevde at det var noe i det, følelser jeg har bært på lenge som har ubevist gnagd på meg men jeg bare har prøvd å legge lokk på dem eller ignorere dem ble plutselig oppløst og var nå åpenbart for meg ikke-problemer som jeg selv skapte når det rent faktisk objektivt sett ikke eksisterer utenfor mitt hode. Sjekk det ut hvis du er interessert: https://www.youtube.com/watch?v=CADTkM1aoP8 Det ligger mer materiale i "bukta"
Sitat av Bothrops Vis innlegg
Ble diagnostisert med det samme for et halvt år siden. Har kronisk dårlig selvtillit, komplimenter er mistenkelige og folk som er interessert i meg må det være noe seriøst galt med. Det er mye å be om at folk skal være glad i deg når du ikke er det selv. Hvis de er glad i deg så vil de hjelpe og trøste, men hvis det aldri funker så blir de vel lei etterhvert.

Jeg syntes det er noe trøst i nihilisme. Nihilistiske filmer og tv-serier kan være litt oppløftende faktisk. Hvis jeg klarer å overbevise meg selv om at alt er meningsløst så er jeg i ganske godt humør en stund. Men så kommer alltid virkeligheten klaskende og man begynner å sammenligne seg med hvor vellykka man tror andre er osv. Et tips hadde kanskje vært å være veldig var for sosiale medier. Det blir fort mye negativitet av det hvis du sammenligner livet ditt med glansbildene folk legger på facebook.
Du har et liv ihvertfall, jobber og er ute og treffer folk. Tenker å si ikke gi opp, men jeg veit ikke om det hjelper. Jeg ga opp og det blei litt bedre.
Vis hele sitatet...
Jeg har vært i to forhold og begge gikk nok lei når alt kom til alt. Han første holdt dog ut lenge, men jeg mistenker at han brukte meg gjennom hele forholdet av ulike grunner, så er ikke rart han holdt ut (dette er ikke sykdommen som prater, han er faktisk en skikkelig drittsekk). Han andre holdt ikke ut så lenge, og ble sur når jeg ikke tok imot komplimenter osv, og kunne virkelig ikke forstå at det var så vanskelig å si "takk"..... Føler med deg.

Kan du anbefale meg noen nihilistiske filmer og serier?

Sitat av _abc_ Vis innlegg
At folk som er syke eller har det vondt får hjelp er en selvfølge i min verden. Enten problemet er en vond rygg, kreft eller det er noe psykisk. Alle har rett til å ha et så bra liv som mulig. Også du. Slik du beskriver hverdagen din bør du absolutt snakke med fastlegen og få timer hos psykolog.

Jeg har ingen gode råd utover det. Håpløsheten du kjenner på kan jeg relatere til, slik har jeg hatt det selv i depressive perioder. Det eneste jeg vil si til deg er at ting blir bedre, du vil få mer håp og du vil kanskje raskere få fremgang og oppleve mestring og få positive erfaringer om du oppsøker legen og ber om psykolog.
Vis hele sitatet...
Jeg er enig, men jeg føler ikke jeg er "syk nok". Noen ganger føler jeg det, spesielt når selvmordstankene herjer som verst, men så går det jo over og da er alt "ok". Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje ikke vil bli frisk? Altså jeg kan hate meg selv og livet skikkelig hardt men siden jeg føler at jeg ikke er verdt det og at ingenting vil fungere uansett så er kanskje ikke viljen der? Da er det ikke rart behandling ikke fungerer. For hvorfor skal jeg gidde å bli frisk, så stygg og fæl som jeg er? Har kosa meg med serie og sånt i kveld og hatt det skikkelig fint, gikk på do i sted og så meg i speilet og tenkte herregud, få slutt på det her... Tenk på de stakkars menneskene som ser det stygge trynet ditt. Tenk på de på jobben som ser deg ofte. De må være lei, veldig lei. Og nå føler jeg meg dårlig og vil gråte. De stygge tankene og ordene kommer automatisk, det er jo automatiske tanker jeg har hatt siden jeg var ei lita jente. Husker når jeg gikk på barneskolen hvor ofte jeg gråt fordi jeg syntes jeg var så stygg og jeg var så lei meg fordi jentene ikke ville prate med meg, og noen ganger kom de på besøk men det var kun for å leke med tingene mine. Det skjedde at de ba meg gå ut av rommet, så da satt jeg utenfor rommet mitt mens de lekte med tingene mine. Og så ble jeg invitert på besøk noen ganger for så å bli stengt ute. Husker en gang jeg var i bursdagsselskap, og en av guttene gjorde narr av meg og sa stygge ting og hadde det morsomt på min bekostning. Alle lo av meg.

Haha se på meg så tragisk oppvekst jeg har hatt.... Eller ikke. Jeg må slutte å syns synd i meg selv. Men jeg tenker litt tilbake på den lille jenta som faktisk ikke har forandret seg i det hele tatt. Jeg husket at jeg tenkte i tenårene at ting ville bli bedre. Jeg ble ikke fryst ut eller mobba på ungdomsskolen da, hadde venner der og det var fint, men så ble jeg syk i 9. klasse (deprimert, begynte å skade meg, det ble plukka opp og jeg havna på BUP). Når jeg var 16 tenkte jeg at når jeg er i midten av 20 årene så har jeg sikkert tatt verden i mine hender og jeg ville være normal og ikke lenger syk. Dessverre.

Sitat av Revbatim Vis innlegg
Kompisen min hadde heftig angst og slet med selvmordstanker. Han hadde også prøvd flere år med offentlig psykolog etc. Han fant en dag en film på nettet og fortalte meg at den endra alt for han. Sjekka det ut selv og opplevde at det var noe i det, følelser jeg har bært på lenge som har ubevist gnagd på meg men jeg bare har prøvd å legge lokk på dem eller ignorere dem ble plutselig oppløst og var nå åpenbart for meg ikke-problemer som jeg selv skapte når det rent faktisk objektivt sett ikke eksisterer utenfor mitt hode. Sjekk det ut hvis du er interessert: https://www.youtube.com/watch?v=CADTkM1aoP8 Det ligger mer materiale i "bukta"
Vis hele sitatet...
Kan sjekke det ut, takk!
Sist endret av Mafakkaz; 5. september 2020 kl. 01:40.
Jeg er enig, men jeg føler ikke jeg er "syk nok". Noen ganger føler jeg det, spesielt når selvmordstankene herjer som verst, men så går det jo over og da er alt "ok". Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje ikke vil bli frisk? Altså jeg kan hate meg selv og livet skikkelig hardt men siden jeg føler at jeg ikke er verdt det og at ingenting vil fungere uansett så er kanskje ikke viljen der? Da er det ikke rart behandling ikke fungerer. For hvorfor skal jeg gidde å bli frisk, så stygg og fæl som jeg er? Har kosa meg med serie og sånt i kveld og hatt det skikkelig fint, gikk på do i sted og så meg i speilet og tenkte herregud, få slutt på det her... Tenk på de stakkars menneskene som ser det stygge trynet ditt. Tenk på de på jobben som ser deg ofte. De må være lei, veldig lei.
Vis hele sitatet...
Jeg har ikke helt tro på at du og jeg eller at vi er de beste til å avgjøre hva som er "syk nok". La den vurderingen bli tatt av fagfolk. De har jo både utdannelsen og erfaringen til å ha et bedre beslutningsgrunnlag.

Jeg er ikke lege, og ikke noe helsepersonell, men jeg har erfaring som pasient, og har vært den som har trengt hjelp mer enn en gang. FOr min del så var det vel slik at jeg oppriktig trodde at jeg skulle klare å finne ut av ting på egen hånd. For jeg var jo ikke "så psyk". Og jeg ignorerte alle små impulser som tidvis kunne gjøre en kort entre i hodet, impulser om å be om hjelp. For om jeg bare forsøkte litt til, leste mer om emnet eller fant riktig selvhjelpsbok så var det vel klart at det var mulig å løse dette selv? Nei - det var ikke det. Jeg endte opp med tvangsinnleggelse fordi jeg ikke selv skjønte hvor psyk jeg var. Og det måtte jeg gjøre 2 ganger før jeg skjønte at fagfolk nok var bedre egnet til å vurdere hva som var rett. En del av det som holdt meg fra å søke hjelp var en misforstått oppfatning hos meg om at psykiske problemer var skammelig, og et infantilt håp om en kunne velge å ikke være psykisk syk om en bare lot være å kjenne på det. For meg ble ikke ting bedre før jeg hadde vært tvangsinnlagt 2 ganger, da hadde jeg set nok av de flinke og gode menneskene i psykiatrien. Jeg hadde blitt møtt med forståelse, varme og menneskelighet ved 2 forskjellige tvangsinnleggelser. Når jeg klarte å akseptere situasjonen, så forsvant også det aller meste av skammen rundt faktumet å være psykisk syk. Og jeg endret mitt ståsted og klarte å se på psykiatrien som mine gode hjelpere som hjalp meg når trengte det mest. Snakk med legen din på mandag. Det er ingen god grunn til å fortsette å ha det vondt og lide på egenhånd. Du er et bra menneske og du fortjener å ha det det bra og ha et godt liv.
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Jeg har ikke helt tro på at du og jeg eller at vi er de beste til å avgjøre hva som er "syk nok". La den vurderingen bli tatt av fagfolk. De har jo både utdannelsen og erfaringen til å ha et bedre beslutningsgrunnlag.

Jeg er ikke lege, og ikke noe helsepersonell, men jeg har erfaring som pasient, og har vært den som har trengt hjelp mer enn en gang. FOr min del så var det vel slik at jeg oppriktig trodde at jeg skulle klare å finne ut av ting på egen hånd. For jeg var jo ikke "så psyk". Og jeg ignorerte alle små impulser som tidvis kunne gjøre en kort entre i hodet, impulser om å be om hjelp. For om jeg bare forsøkte litt til, leste mer om emnet eller fant riktig selvhjelpsbok så var det vel klart at det var mulig å løse dette selv? Nei - det var ikke det. Jeg endte opp med tvangsinnleggelse fordi jeg ikke selv skjønte hvor psyk jeg var. Og det måtte jeg gjøre 2 ganger før jeg skjønte at fagfolk nok var bedre egnet til å vurdere hva som var rett. En del av det som holdt meg fra å søke hjelp var en misforstått oppfatning hos meg om at psykiske problemer var skammelig, og et infantilt håp om en kunne velge å ikke være psykisk syk om en bare lot være å kjenne på det. For meg ble ikke ting bedre før jeg hadde vært tvangsinnlagt 2 ganger, da hadde jeg set nok av de flinke og gode menneskene i psykiatrien. Jeg hadde blitt møtt med forståelse, varme og menneskelighet ved 2 forskjellige tvangsinnleggelser. Når jeg klarte å akseptere situasjonen, så forsvant også det aller meste av skammen rundt faktumet å være psykisk syk. Og jeg endret mitt ståsted og klarte å se på psykiatrien som mine gode hjelpere som hjalp meg når trengte det mest. Snakk med legen din på mandag. Det er ingen god grunn til å fortsette å ha det vondt og lide på egenhånd. Du er et bra menneske og du fortjener å ha det det bra og ha et godt liv.
Vis hele sitatet...
Takk for at du deler din erfaring og det er godt å høre at det ordner seg for deg.
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Haha se på meg så tragisk oppvekst jeg har hatt.... Eller ikke. Jeg må slutte å syns synd i meg selv.
Vis hele sitatet...
Det er ingen som sier sånt som dette om somatiske lidelser. Tenk deg at du brekker foten, men ikke vil gå på legevakten med det fordi du føler trappen du falt ned ikke var lang nok til å fortjene en brukket fot. Mange har falt ned trapper før uten å brekke foten, de bare valgte å tenke positivt og ikke la det ødelegge dagen deres. Prøv å se deg selv i speilet hver dag og si "jeg har sterk beinstruktur!", så skal du se det hjelper. Gir det mening i det hele tatt?
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Kan du anbefale meg noen nihilistiske filmer og serier?
Vis hele sitatet...
Kom ikke på noen filmer i farten.

True Detective
Wilfred(US)
Archer
Rick & Morty
Bojack Horseman
Black Books
After Life
Corporate

De par første er veldig bra iaf.
Hei.
Jeg har selv Borderline personlighets forstyrrelse (er det det samme? Vet ikke, gidder ikke å Google nå.) og sitter med mye av de samme følelsene.

Jeg er for feit, for stygge tenner, for mange kviser. Bla bla bla- alt det der. Det er tanker som ofte går igjen hos meg.

Jeg er aldri bra nok og mente selv at jeg ikke kvalifiserer til hjelp og støtte. Ikke får jeg til ting bra nok. Ikke får jeg skryt fra ledelsen på arbeidsplasser (kundene derimot sa at jeg var den triveligste ansatte på bruket)

Blir fort sjalu og mistenkelig på kjærester om de ikke svarer på meldinger fort nok (har ikke hatt kjæreste i fysisk nærhet på flere år. Har prøvd på avstandsforhold flere ganger. Jeg mistolker intensjonene til partneren og skaper bare kaos. Jeg har gjort mange feil i forhold og har vært drittsekk flere ganger. Dette er heller ikke min diagnose som prater.

Etter noen år hos psykolog, et mislykket forsøk på gruppeterapi og atter en jobb mistet senere, sitter jeg nå hjemme. Har vært sykemeldt 100% i flere mnd.

Jeg har gitt opp å lete etter kjæreste, men har derimot funnet et par jenter online som jeg chatter med når jeg føler meg ensom. Fra min side har jeg ingen intensjoner om å starte forhold med noen av dem. Men de får meg til å senke skuldrene mine litt. Ikke fordi de trøster eller noe sånt, men jeg har bestemt meg å drite langt i hva folk synes om meg, derfor prater jeg til de om riddere og sverd om jeg føler for det. Blir det kjedelig for dem kan de alltids skifte tema og det gjør meg ingenting. Fordi jeg er meg, med eller uten diagnosen. Liker de det ikke kan de bare gå sin vei. Sånn får jeg tatt vare på de som faktisk bryr seg.

Du nevnte at du ikke har tid til husdyr. Lag tid til husdyr. For all del! Jeg har nå en husky på lån fra en kompis og om to uker kommer det en valp i hjemmet mitt. De månedene jeg har hatt voffen, har jeg fått det så mye bedre. Hunden dømmer ikke. Jeg "utnytter" nå sykemeldingene og dagpengene fra nav til å fikse meg selv. Og det gjør jeg gjennom hunden. Og det har hjulpet meg til de grader.

(dere som mener jeg utnytter nav; gå og legg dere. Jeg bruker systemet for å få orden på meg selv og komme meg på bena igjen. Når ting er på stell så skal ikke jeg bruke mer av skattepengene deres og bidra selv.)

Du er jo i studier. Det er jo kjempebra! Det er mer enn hva jeg har klart. Tanken på å åpne en bok for å studere gir meg seriøst angst. Jeg klarer rett og slett ikke å skrive jobbsøknad en gang, for man skal jo selge seg selv, men hvordan gjør jeg det når det ikke finnes noe positivt ved min person (diagnosen som prater)

Hvis du vil, send meg en Pm, så kan vi holde kontakten om du tror det kan hjelpe mot ensomheten, som det hjelper meg. Ikke noe press om fremtidig forhold eller utseende. Jeg er i et forhold med bikkja uansett ��
Jeg er en mann på 33.

Sitat av *pi Vis innlegg
Det er ingen som sier sånt som dette om somatiske lidelser. Tenk deg at du brekker foten, men ikke vil gå på legevakten med det fordi du føler trappen du falt ned ikke var lang nok til å fortjene en brukket fot.
Vis hele sitatet...
Nå skal jeg ikke svare for henne, men for min del er det akkurat slike tanker som holder meg tilbake. Jeg kan finne på å gå med den brukne foten noen dager for så og tenke "nææsh...dette er ikke 'stort nok' til å suttre og klage til legen om, jeg må tåle mer."

Jævlig selvdestruktivt
Sist endret av Yutao; 5. september 2020 kl. 03:59. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Yutao Vis innlegg
Nå skal jeg ikke svare for henne, men for min del er det akkurat slike tanker som holder meg tilbake. Jeg kan finne på å gå med den brukne foten noen dager for så og tenke "nææsh...dette er ikke 'stort nok' til å suttre og klage til legen om, jeg må tåle mer."
Vis hele sitatet...
Poenget med sammenligningen var at for å vurdere en skade som "stor nok" så vurderer man vanligvis skaden, ikke hvorvidt ulykken gir deg rett til å ha den skaden. Det er bare når det er psykisk at man liksom må ha en gyldig grunn til å ha de problemene man har.
Sitat av Yutao Vis innlegg
Hei.
Jeg har selv Borderline personlighets forstyrrelse (er det det samme? Vet ikke, gidder ikke å Google nå.) og sitter med mye av de samme følelsene.

Jeg er for feit, for stygge tenner, for mange kviser. Bla bla bla- alt det der. Det er tanker som ofte går igjen hos meg.

Jeg er aldri bra nok og mente selv at jeg ikke kvalifiserer til hjelp og støtte. Ikke får jeg til ting bra nok. Ikke får jeg skryt fra ledelsen på arbeidsplasser (kundene derimot sa at jeg var den triveligste ansatte på bruket)

Blir fort sjalu og mistenkelig på kjærester om de ikke svarer på meldinger fort nok (har ikke hatt kjæreste i fysisk nærhet på flere år. Har prøvd på avstandsforhold flere ganger. Jeg mistolker intensjonene til partneren og skaper bare kaos. Jeg har gjort mange feil i forhold og har vært drittsekk flere ganger. Dette er heller ikke min diagnose som prater.

Etter noen år hos psykolog, et mislykket forsøk på gruppeterapi og atter en jobb mistet senere, sitter jeg nå hjemme. Har vært sykemeldt 100% i flere mnd.

Jeg har gitt opp å lete etter kjæreste, men har derimot funnet et par jenter online som jeg chatter med når jeg føler meg ensom. Fra min side har jeg ingen intensjoner om å starte forhold med noen av dem. Men de får meg til å senke skuldrene mine litt. Ikke fordi de trøster eller noe sånt, men jeg har bestemt meg å drite langt i hva folk synes om meg, derfor prater jeg til de om riddere og sverd om jeg føler for det. Blir det kjedelig for dem kan de alltids skifte tema og det gjør meg ingenting. Fordi jeg er meg, med eller uten diagnosen. Liker de det ikke kan de bare gå sin vei. Sånn får jeg tatt vare på de som faktisk bryr seg.

Du nevnte at du ikke har tid til husdyr. Lag tid til husdyr. For all del! Jeg har nå en husky på lån fra en kompis og om to uker kommer det en valp i hjemmet mitt. De månedene jeg har hatt voffen, har jeg fått det så mye bedre. Hunden dømmer ikke. Jeg "utnytter" nå sykemeldingene og dagpengene fra nav til å fikse meg selv. Og det gjør jeg gjennom hunden. Og det har hjulpet meg til de grader.

(dere som mener jeg utnytter nav; gå og legg dere. Jeg bruker systemet for å få orden på meg selv og komme meg på bena igjen. Når ting er på stell så skal ikke jeg bruke mer av skattepengene deres og bidra selv.)

Du er jo i studier. Det er jo kjempebra! Det er mer enn hva jeg har klart. Tanken på å åpne en bok for å studere gir meg seriøst angst. Jeg klarer rett og slett ikke å skrive jobbsøknad en gang, for man skal jo selge seg selv, men hvordan gjør jeg det når det ikke finnes noe positivt ved min person (diagnosen som prater)

Hvis du vil, send meg en Pm, så kan vi holde kontakten om du tror det kan hjelpe mot ensomheten, som det hjelper meg. Ikke noe press om fremtidig forhold eller utseende. Jeg er i et forhold med bikkja uansett ��
Jeg er en mann på 33.



Nå skal jeg ikke svare for henne, men for min del er det akkurat slike tanker som holder meg tilbake. Jeg kan finne på å gå med den brukne foten noen dager for så og tenke "nææsh...dette er ikke 'stort nok' til å suttre og klage til legen om, jeg må tåle mer."

Jævlig selvdestruktivt
Vis hele sitatet...
Borderline og unnvikende har noen felles symptomer, jeg kjenner meg litt igjen i borderline diagnosen og scoret på noen punkt når jeg tok test hos psykolog. Jeg har slitt med selvskading (har vært skadefri i en del år nå) og har veldig eksplosive, sterke følelser. Når jeg blir sint så blir jeg ordentlig sint og når jeg blir lei meg så blir jeg helt knust, og følelsene kan fort switche og jeg kan i dårlige perioder oppfattes som litt ustabil. Men ikke "nok" til at jeg har borderline, jeg har det noe under kontroll. Sinnet mitt er ikke ukontrollerbart, jeg knuser ikke ting og slår ikke folk. Men kan du ikke banneord fra før så lærer du mye nytt fra meg. Jeg er heller ikke impulsiv, syns det er vanskelig å være det.

Så utrolig koselig at du skal få deg valp! <3 Hunder (og katter forsåvidt) gjør underverker for psyken. Nydelige skapninger. Jeg kan dessverre ikke lage tid til et dyr akkurat nå, jeg må nesten bli ferdig med utdanningen først og fast jobb for å få ting til å fungere. Den dagen jeg eventuelt går på høgskole blir det mye studering + praksis, samtidig som jeg har deltidsjobb, og jeg ser for meg mange dager der jeg er borte fra morgen til kveld. Så det er ikke forenelig med å ha hund, dessverre.

Det er bra du aktivt prøver å få orden på livet. Jeg håper jeg kan klare det selv en dag. Stå på og lykke til, send meg gjerne en pm om du ønsker å snakke videre.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Dytter opp denne jeg. Verdensdagen for psykisk helse hvor man blir rådet om å snakke om ting, spørre hverandre hvordan det går og lignende. Hvordan har dere det?

Jeg har det skikkelig fælt i dag. Er fylt med så mye skam og vonde følelser. Sitter og tenker på hvor mye jeg hater meg selv og hvor ubrukelig jeg er og hvor til helvete ting går. Når jeg har det slik kjenner jeg stråling fra skuldrene og oppover nakken mot bakhodet. Det er slik jeg er vandt til at skam føles, altså jeg føler det på kroppen. Skammer meg over at jeg er så stygg som jeg er, jeg burde operert meg og fikset på utseende. Satt av penger til plastisk kirurgi. Jeg tror det er det eneste som kan hjelpe meg. Det at jeg er stygg er et utrolig stort problem for meg. Jeg har prøvd å riste av meg tankene i hele dag men det går ikke. Jeg blir flau og lei meg når jeg ser meg i speilet, og jeg sliter sånn på jobb for tiden. Er lei av å høre min egen stemme, føler meg dum hele tiden, føler meg uegnet, at ingen vil ha meg der og at alle er så mye bedre enn meg. Jeg har prøvd så godt jeg kan å forandre personlighet men det er faktisk vanvittig vanskelig. Jeg skulle ønske jeg var sprudlende og utadvendt som de andre damene på jobb er, og de som er på alder med meg er så mye flinkere og bedre enn meg. I forhold til dem er jeg dum som et brød og ser ut som et flykrasj og jeg legger merke til det hver bidige gang vi jobber sammen. Det er bittert, surt og vondt. Men jeg er ikke misunnelig på dem, jeg ønsker dem alt godt, ser opp til dem og beundrer dem.

Siden sist jeg skrev her har livet vært som vanlig, tungt men gjennomførbart, noen dager er så jævlige at jeg forstår ikke at jeg, ja... Jeg har ingen å snakke med og jeg ønsker ikke at tilfeldige folk skal være hobbypsykologer for meg. Så da kan det hjelpe å skrive litt på et forum. Jeg ville ikke følt meg bedre av å snakke med noen i virkeligheten uansett. Jeg er helt fastlåst. Jeg vet hvorfor jeg er så langt nede i dag også, jeg fikk et kompliment på jobben i går, var en som sa at jeg var så utrolig snill og god. Jeg blir trigga av komplimenter og overtenker det. Jeg lurer på hva som var baktanken i det.
Er ting litt lysere i dag?
Sitat av *pi Vis innlegg
Er ting litt lysere i dag?
Vis hele sitatet...
Nei.

Skriver ikke ting her hver gang det er ille om du tror det, men fant ut at jeg skulle gjøre det i går.
Ingen er tapere det må du vite, vi er bare alle forskjellige. Antar du også har en annen bra side av deg selv som jeg kan forstå er vanskelig å få frem da mye tankekjør kan fucke opp masse..

Men hvorfor mener du at du er så styggere en alle andre? Vi alle er forskjellige og liker forskjellige utsender og personligheter. Smak og behag..

Er det for at du er stor? Såfall riktig kosthold og trening samt kanskje noe nye klær, skal jeg garantere deg at de Norske kåte mannfolka glor på deg

Vet det ikke er bare bare å endre problemene og tankegangen.. Men litt og litt hjelper, samme som alt annet, ingen ting skjer over natten husk det


Det er alltid lys i tunnelen
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Nei.

Skriver ikke ting her hver gang det er ille om du tror det, men fant ut at jeg skulle gjøre det i går.
Vis hele sitatet...
Nei, det tror jeg ikke. Men det virker som det går opp og ned for deg, at du fungerer ok innimellom og så er det spesifikke hendelser som trigger disse episodene her. Det er sånn det høres ut utenfra i alle fall. Jeg skulle gjerne sagt etterellerannet for å hjelpe deg ut av det når du har det sånn, men som jeg har nevnt før så tror jeg det sjelden funker å snakke/skrive noen ut av en sånn tilstand. Man må angripe det bottom-up for å nå inn til den delen av hjernen der dette skjer. Hva som funker varierer sikkert, så det er ikke sikkert dette stemmer for deg. Men du nevner at det er skam som er følelsen/den kroppslige opplevelsen. Det er et ganske annerledes fenomen enn et angstanfall, mer en under- enn en overaktivering. Litt av greia med skam er at det demper all aktivering, så det kan nesten oppleves som en total kollaps av kroppen. Kjenner du deg igjen i det?
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
Å synes synd på seg selv kan være en udelt god ting;

Det kan være et springbrett til reell empati med seg selv


Fks i de tilfellene der følelsene leder
til:

egenomsorg, motivasjon, grensesetting, selvoppholdelse.


Prøv å se deg selv utenifra, hva slags medisin, aktivitet, drømmer og ønsker ville du anbefalt en person i din situasjon?

Det må finnes små håp, og drømmer, om ting du kunne fått eller gjort for å ha det annerledes?
Sist endret av meaculpaUIO; 11. oktober 2020 kl. 19:17.
Sitat av *pi Vis innlegg
Nei, det tror jeg ikke. Men det virker som det går opp og ned for deg, at du fungerer ok innimellom og så er det spesifikke hendelser som trigger disse episodene her. Det er sånn det høres ut utenfra i alle fall. Jeg skulle gjerne sagt etterellerannet for å hjelpe deg ut av det når du har det sånn, men som jeg har nevnt før så tror jeg det sjelden funker å snakke/skrive noen ut av en sånn tilstand. Man må angripe det bottom-up for å nå inn til den delen av hjernen der dette skjer. Hva som funker varierer sikkert, så det er ikke sikkert dette stemmer for deg. Men du nevner at det er skam som er følelsen/den kroppslige opplevelsen. Det er et ganske annerledes fenomen enn et angstanfall, mer en under- enn en overaktivering. Litt av greia med skam er at det demper all aktivering, så det kan nesten oppleves som en total kollaps av kroppen. Kjenner du deg igjen i det?
Vis hele sitatet...
Jeg fungerer alltid. Jeg fungerer alltid i jobb. Mamma og pappa tror alltid det går bra med meg. Det er ingen som merker om jeg har det jævlig. Jeg MÅ fungere. Jeg kan ikke sette meg på bakbeina, bli uføretrygda og ødelegge livet mitt enda mer. Jeg fungerer alltid "ok". Mens jeg hjelper en eldre kvinne å vaske seg tenker jeg på hvordan jeg skal prøve å ende livet mitt når jeg er ferdig på jobb. Mens jeg trøster en eldre mann som har mistet kona si tenker jeg på at jeg aldri vil oppleve dette, at noen er lei seg og gråter for at jeg forsvinner. Du tenker nok sikkert nå at fy faen for ei egoistisk kjerring som tenker på seg selv når hun er på jobb. Noen dager er så tunge at jeg ikke klarer å legge bort de negative tankene, og jeg kverner på dem selv om jeg er på jobb og er veldig opptatt.

Der er absolutt hendelser som trigger meg og gjør vondt verre. Disse tingene har jeg lite kontroll over selv, og må nesten lære meg å takle. Et godt eksempel er jo komplimenter. Det er vanskelig å svelge.

Jeg føler MYE på skam. En av de vondeste følelsene jeg har ovenfor meg selv og livet mitt, og jeg kjenner på skam i mange situasjoner.

Sitat av Livsnyter3n Vis innlegg
Ingen er tapere det må du vite, vi er bare alle forskjellige. Antar du også har en annen bra side av deg selv som jeg kan forstå er vanskelig å få frem da mye tankekjør kan fucke opp masse..

Men hvorfor mener du at du er så styggere en alle andre? Vi alle er forskjellige og liker forskjellige utsender og personligheter. Smak og behag..

Er det for at du er stor? Såfall riktig kosthold og trening samt kanskje noe nye klær, skal jeg garantere deg at de Norske kåte mannfolka glor på deg

Vet det ikke er bare bare å endre problemene og tankegangen.. Men litt og litt hjelper, samme som alt annet, ingen ting skjer over natten husk det


Det er alltid lys i tunnelen
Vis hele sitatet...
Jeg er ikke bare feit, jeg er også stygg, ergo selv om jeg blir tynn så vil jeg fortsatt være heslig. Og som jeg skrev et annet sted her i tråden er det helt jævlig å være stygg som kvinne. Hadde jeg vært stygg som mann hadde det ikke betydd noe om jeg hadde gode ressurser og var en bra person med god selvtillit.

Jeg er på vei ned i vekt, men det humper og går så vidt. Jeg prøver å ta vare på meg selv og bli frisk, men i perioder sliter jeg veldig.

Sitat av meaculpaUIO Vis innlegg
Å synes synd på seg selv kan være en udelt god ting;

Det kan være et springbrett til reell empati med seg selv


Fks i de tilfellene der følelsene leder
til:

egenomsorg, motivasjon, grensesetting, selvoppholdelse.


Prøv å se deg selv utenifra, hva slags medisin, aktivitet, drømmer og ønsker ville du anbefalt en person i din situasjon?

Det må finnes små håp, og drømmer, om ting du kunne fått eller gjort for å ha det annerledes?
Vis hele sitatet...
Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg sitter ikke akkurat på rumpa og griner og ber om penger fra NAV og håper på at et lyn skal slå ned og fikse alt. Å dele tanker og følelser kan noen ganger hjelpe, spesielt anonymt, jeg fikser ikke psykolog, å snakke med en venn, ringe hjelpetelefonen og lignende. Jeg trenger anonymitet og en trygghet om at mine ord og tanker ikke kan kobles til et bilde av en person, eller en personlighet.

Noen ganger sliter jeg med å akseptere meg selv som person og jeg tenker at jeg burde være annerledes. Jeg burde være snillere, burde være mer sprudlende, burde være mer omsorgsfull, burde spørre mer, snakke mer, lytte mer. Jeg kommer fra en dysfunskjonell familie (hvem gjør ikke det?) og min familie ville aldri beskrevet meg som omsorgsfull, snill, sprudlende og god. Jeg vet ikke hvordan de ville beskrevet meg. Mine søsken ville beskrevet meg som ei masete drittkjerring. Jeg spør aldri mamma eller pappa hvordan de har det. Jeg vet begge har det jævlig. De sliter med sitt. Jeg har prøvd å stille opp tidligere, men jeg vet ikke hvordan, og de er vanskelige, for jeg prøver å gi råd noen ganger, pakker inn råd og omsorg med andre ord, jeg vet de skjønner tegninga men de avviser. Og de blir sinte, spesielt mamma. Pappa slutter å svare, vil ikke snakke. Noen ganger ønsker jeg å gjøre noe bra for dem men så trekker jeg meg i siste liten, fordi jeg vet de vil tenke "det her er ikke henne, hun er ikke slik, hva skjer nå". Jeg sliter med å være meg selv ovenfor mine foreldre og søsken. Og det er fordi jeg har forandret meg mye siden jeg flyttet ut og bort fra dem.

Alle venninnene jeg har hatt oppigjennom årene har ingen kontakt med meg i dag. De bryr seg ikke om meg i det hele tatt. Det er kanskje jeg som har brent broene, men de har ikke brydd seg med å prøve å strekke ut en hånd. Et fåtall av dem har visst at jeg har slitt litt (bare litt, jeg sier lite) når jeg med uhell har drukket meg for full og fortalt hvordan ting er. De har trukket seg bort. Ex'ene mine ville beskrevet meg som en sjalu, syk grineunge.

Motivasjonen min er ofte at jeg ønsker å bli et bedre menneske, lære mer om folk og verden, og jeg ønsker å jobbe med mennesker og hjelpe dem. Jeg vil gjøre en forskjell, jeg vil ha et åpent sinn (og det har jeg, men som alle andre kan jeg også utfordres). Jeg vil ta vare på kroppen min og hodet mitt, og jeg prøver å gjøre endringer slik at jeg en dag kan leve det livet jeg ønsker. Men klart det er vanskelig, når følelsen du har er at snart klarer du sikkert å ta livet ditt, og da vil alt være forgjeves, og du kan ikke bli noe uansett fordi du er stokk dum og stygg som et uvær.

Jeg har MANGE drømmer. For mange. Jeg lever jo og ånder av drømmer, faen det beste jeg vet er å ta meg en to timers kjøretur, høre på musikk og bare drømme meg bort i en verden jeg aldri kommer til å leve i. Og så er det en skikkelig syk vond følelse når jeg kommer hjem og ser meg i speilet og minner meg selv på at slik vil livet aldri bli. Drømmene er i stor grad uoppnåelige, men handler kun om et alminnelig liv hvor jeg jobber med det jeg ønsker, har noen som er glad i meg og som jeg er glad i.

Og ja, jeg vet jeg er en sytekopp, grineunge, bortskjemt jentunge som griner over i-landsproblemer. Jeg vet det er mange her i verden som har det verre enn meg, og du skal vite at kunne jeg byttet bort livet mitt, gitt det gratis til noen som trengte det, så hadde jeg gjort det for lenge siden. Det er mange som sliter verre enn meg og lider mer enn meg. Og det er derfor jeg heller ikke har tenkt å ta opp en plass hos psykolog. Om jeg skulle velge å forlate livet så er ikke det et tap for samfunnet eller min familie. Jeg er veldig, veldig erstattelig. Men jeg syns ikke andre er det, og jeg skulle ønske jeg tenkte slik om meg selv også, men jeg får det ikke til.

Innser nå hvor tragisk det er at jeg sitter på et forum og syter. Tråden blir nok slettet siden jeg snakker om selvmordstanker også, jeg har ikke lest meg opp på reglene rundt det. Jeg syns det er fint at så mange bryr seg og kommer med råd, og jeg setter pris på det. Noen ganger tenker jeg at faen i helvete nå må jeg slutte å kaste bort livet mitt, begynne å leve, slutte å tenke for mye, bli glad i meg selv, ingen kan bli glad i meg om jeg ikke er glad i meg selv. Og det er vell det som holder meg i gang, for dere aner virkelig ikke hvor intense selvmordstankene noen ganger kan være. Det er flere ganger jeg har måttet stoppe bilen, kjøre av veien og bare slå i rattet og hyle for å få ut frustrasjonen over at jeg nok en gang IKKE turte å krasje i møtende lastebil. Verste er å komme hjem til den tomme leiligheten og grine seg i hjel og vite at jeg er helt alene om det.

Peace out, jeg skal slutte å gnåle. Takk igjen alle sammen. Jeg har fått høre mange ganger at det ordner seg for snille piker så jeg får bare prøve å tro på det...
Har ikke lest alt.
Men visst utseendet plager deg så mye så synes ikke jeg det er noe galt i å pynte litt på det. Jeg skjønner deg veldig godt når du sier at det er veldig vanskelig å være lite pen dame i dagens samfunn. Ikke alltid da... verken Erna eller hun Else på tv er spesielt tiltrekkende. De gir faen tror jeg.

Jeg har også møtt damer med dårlig selvbilde. Som egentlig er kjempesøt, selvom de er overbevist om det stikk motsatte. Uansett. Visst du virkelig er så lite pen som du sier, så kjør på. Hvorfor skal det plage deg resten av livet..? Do it.
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Du tenker nok sikkert nå at fy faen for ei egoistisk kjerring som tenker på seg selv når hun er på jobb.
Vis hele sitatet...
Dette er nok et eksempel på at folk ikke tenker sånn om deg som du tror.

Der er absolutt hendelser som trigger meg og gjør vondt verre. Disse tingene har jeg lite kontroll over selv, og må nesten lære meg å takle.
Vis hele sitatet...
Ja, og det er derfor jeg spør litt konkret hva som er reaksjonen din når du blir trigget. Fordi jeg ut fra min erfaring tror det er litt ulike ting som funker om du har en overaktivering som i et angstanfall eller om det er mer en kollaps.

Men du har ting som funker der og da, og så har du det mer langsiktige. Du skriver at du ikke vil ta imot hjelp i en situasjon der tankene dine kobles til en person. Det er veldig forståelig at du føler det når du sliter såpass mye med problematisk skam, det er jo det skam gjør. Det er likevel sånn at motgiften mot skam er aksept, og det får du ikke når du ikke slipper noen til. Jeg tror ikke du kan fikse det utenfor alle relasjoner. En god terapisituasjon er en trygg og veldig avklart relasjon, så jeg tror en terapeut eller terapiform som tar den terapeutiske relasjonen på alvor er det som kan hjelpe deg på sikt. Det er mine fem cent i alle fall.
Er ikke dette med å prøve ut, teste sine tanker noe av grunnfjellet i kognitiv terapi? Her har jo PI vist deg at det du tenker om deg selv ikke stemmer men hvordan andre tenker om deg. Kanskje er det også slik men flere tanker du har om deg selv, om din personlighet eller utseendet? Du sliter tungt, og ingen bør gå rundt å ha det vanskelig uten å søke hjelp. Kanskje har du dårlige erfaringer fra tidligere, men da kan du forsøke en annen behandler neste gang. Eller en annen form for terapi. Det meste er mulig å jobbe seg gjennom, spesielt om en også er åpen for å ta imot hjelp. Halvparten av oss vil få en eller flere nærkamper med psyken i løpet av livet - ta imot hjelp. Du trenger ikke ha de vondt. Du er jo kjempesterk. Du sliter, men går på jobb. Du nekter å gi opp og du står i det. Tenk om du ber om hjelp nå også finner dere sammen en vei ut av disse tankene? At du får et mer realistisk selvbilde, får bremset selvhatet og blir en bedre støtte for deg selv? Det er så lett å gå seg fast i tankekjør, i negative spiraler og sakte men sikkert så vinner den den negative indre demonen alle kamper og ting går fra vondt til værre og da kommer fort håpløsheten. Men det er veier ut av den. Og første steg er at du ber om hjelp.

Lykke til.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Hey. Er noen måneder siden sist nå, men siden den tid har jeg begynt å gå til ny psykolog og diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse er fjernet. Kort og enkelt sliter jeg med depresjon og angst, det er jo ikke noe nytt, men vi har kommet frem til at det er ikke noe poeng i å lete etter diagnose. Målet nå er bedring av symptomer og at jeg kanskje kan få litt livsglede igjen. I tillegg har jeg sluttet på hormonell prevensjon for å se om det kan ha effekt, og jeg går ikke på medisiner. Det er første gang siden tidlig tenårene at jeg ikke tar en pille i løpet av en dag. Ikke at jeg har vært så heavy medisinert de siste 5 årene, men jeg har stadig vekk stått på noe for søvn og tankekaos.

Så langt har det gått bra. Er noen uker siden sist jeg hadde selvmordstanker, og jeg føler meg ikke deprimert for tiden. Jeg ser lyst på fremtiden og jeg er motivert til endring. Legger planer og setter mål. Jobber knallhardt mentalt. Det er en befrielse å ikke være så langt nede hvor alt er mørkt, det har vært mørkt i flere år. Å se litt lys er fint nå. Og jeg kjenner nå hvor lenge ting har vært håpløst, for det er første gang på lenge at jeg har ro i sjela med tanker om at enten så går det bra eller så går det over. Noen dager kan jeg plutselig knekke sammen og alt blir bekmørkt, men det letner etter hvert. Det varer ikke i mange dager, slik som tidligere.

Sykt at livet endelig smiler litt. Håper det varer en stund.
Bra det går bedre med deg
Noblesse oblige
Jorg's Avatar
Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Hey. Er noen måneder siden sist nå, men siden den tid har jeg begynt å gå til ny psykolog og diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse er fjernet. Kort og enkelt sliter jeg med depresjon og angst, det er jo ikke noe nytt, men vi har kommet frem til at det er ikke noe poeng i å lete etter diagnose. Målet nå er bedring av symptomer og at jeg kanskje kan få litt livsglede igjen. I tillegg har jeg sluttet på hormonell prevensjon for å se om det kan ha effekt, og jeg går ikke på medisiner. Det er første gang siden tidlig tenårene at jeg ikke tar en pille i løpet av en dag. Ikke at jeg har vært så heavy medisinert de siste 5 årene, men jeg har stadig vekk stått på noe for søvn og tankekaos.

Så langt har det gått bra. Er noen uker siden sist jeg hadde selvmordstanker, og jeg føler meg ikke deprimert for tiden. Jeg ser lyst på fremtiden og jeg er motivert til endring. Legger planer og setter mål. Jobber knallhardt mentalt. Det er en befrielse å ikke være så langt nede hvor alt er mørkt, det har vært mørkt i flere år. Å se litt lys er fint nå. Og jeg kjenner nå hvor lenge ting har vært håpløst, for det er første gang på lenge at jeg har ro i sjela med tanker om at enten så går det bra eller så går det over. Noen dager kan jeg plutselig knekke sammen og alt blir bekmørkt, men det letner etter hvert. Det varer ikke i mange dager, slik som tidligere.

Sykt at livet endelig smiler litt. Håper det varer en stund.
Vis hele sitatet...
Så bra å høre! Noe som hjalp selvbildet mitt var å begynne å trene fast, først styrketrening 3-4 ganger i uken og senere også fjellturer og løping. Etter jeg hadde fått gode rutiner med treningen så begynte jeg også å ta sol en gang i blant, få en litt friskere glød i huden.

Oppgradere klesgarderoben, tannregulering, farge håret, bleke tennene, se sminkevideoer, få bedre hygienerutiner? Det er slike småe grep som kan være med på å forhindre at du faller tilbake igjen til vonde vaner og tankemønstre. En ting som hjalp meg var også å gå ut og sosialisere meg med folk, selv om jeg ville alt annet enn nettopp det. Bli med i studiegrupper, få deltidsjobb, få en treningspartner, bli med på vors, egentlig alt du får muligheten til.

Jeg kjenner meg mye igjen av det du skriver om selvhat og paranoide tanker om at alle som ler eller ser på meg tenker stygge tanker. Dette går ikke vekk med det første, men så lenge du jobber med deg selv så kan jeg love deg det blir bedre til slutt. Tilbakefall og vonde stunder vil det være mange av, men bare husk at så lenge du holder ut og forsetter å jobbe med deg selv så vil ting bli bedre.
Sitat av Bruker Brukesen Vis innlegg
Bra det går bedre med deg
Vis hele sitatet...
Takk for omtanken!

Sitat av Jorg Vis innlegg
Så bra å høre! Noe som hjalp selvbildet mitt var å begynne å trene fast, først styrketrening 3-4 ganger i uken og senere også fjellturer og løping. Etter jeg hadde fått gode rutiner med treningen så begynte jeg også å ta sol en gang i blant, få en litt friskere glød i huden.

Oppgradere klesgarderoben, tannregulering, farge håret, bleke tennene, se sminkevideoer, få bedre hygienerutiner? Det er slike småe grep som kan være med på å forhindre at du faller tilbake igjen til vonde vaner og tankemønstre. En ting som hjalp meg var også å gå ut og sosialisere meg med folk, selv om jeg ville alt annet enn nettopp det. Bli med i studiegrupper, få deltidsjobb, få en treningspartner, bli med på vors, egentlig alt du får muligheten til.

Jeg kjenner meg mye igjen av det du skriver om selvhat og paranoide tanker om at alle som ler eller ser på meg tenker stygge tanker. Dette går ikke vekk med det første, men så lenge du jobber med deg selv så kan jeg love deg det blir bedre til slutt. Tilbakefall og vonde stunder vil det være mange av, men bare husk at så lenge du holder ut og forsetter å jobbe med deg selv så vil ting bli bedre.
Vis hele sitatet...
Merker at regelmessig trening har effekt, ja. Det å komme seg ut hjelper mye også. Å oppgradere klesgarderoben trenger jeg ikke, fikk en slags identitetskrise for noen år siden og gikk mye opp i vekt. Sluttet å passe klærne jeg likte. Er på vei ned igjen i vekt nå, er ikke mange kiloene jeg må ned før jeg passer alt heldigvis. Har levd i joggebukse og hettegenser de siste 4 årene. Så gleder meg til å bruke klær jeg føler meg vel i igjen. Jobb har jeg, men ikke venner, men begynner å utvikle litt relasjoner til andre på nettet (nettvenner) og har fått bedre kontakt med en kollega. Så det går fremover! Takk for omtanken!
Dette er veldig fint å lese. Det har vært vondt å høre beskrivelsene dine når det har vært på det verste, og du ikke har vært på et sted der det går an å nå inn og hjelpe. Fint at du skriver litt når det går (relativt) bra også. Og glad du er kvitt PF'en og generelt er mindre fokusert på diagnoser. Psykiatriske diagnoser er ikke noe annet enn modeller å forstå ting ut fra, men blir altfor ofte fremstilt som en slags fasit eller dom, særlig PF'er. Håper den nye psykologen er flink