Her er teksten
SPOILER ALERT! Vis spoiler
Et pinlig liv
I et forsøk på å forstå verden og fremtiden ser jeg innover fordi jeg er av den oppfatning at verden er en gjenspeiling meg. Derfor må jeg først forstå meg selv før jeg kan forstå andre. Ja, jeg vet at det er klisjé å si at man aldri har forstått andre, men jeg velger å si det uansett. Jeg har aldri forstått andre personer og hva som får dem til å gjøre det de gjør. Det er mye jeg vil fortelle, men alt må starte et sted. De følgende hendelsene utfoldet seg i den tredje måneden av 2019. Det er ikke vakkert og fremhever kanskje mine verste sider, men når Knausgård forteller at han tenker på å runke i dusjen etter faren dør så kan vel jeg også si dette.
“Får jeg ikke et kyss?” spurte jeg undrende. Det kom ikke noe svar umiddelbart. Hun slo av motoren og holdt blikket festet på et eller annet diffust punkt foran seg. “Jeg vil ikke være sammen med det lengre.” svarte hun. Det kom også en kort forklaring etter det som jeg ikke husker lengre. Noe forklaring trengte jeg ikke fordi jeg hadde ventet lenge på at akkurat dette skulle skje. Det var tre tanker som gikk gjennom hodet mitt. Det første jeg tenkte var at nå var det endelig slutt. Jeg hadde selv vurdert å gjøre det slutt mange måneder tidligere, men valgte å ikke gjøre det fordi det ville kreve en slags oppfølging fra meg. På dette tidspunktet hadde vi vært sammen i fem år og bodd sammen i nærmere to og et halvt år. For å slippe å flytte og alt arbeidet som følger med så valgte jeg å ikke gjøre noe. Det andre jeg tenkte på var at nå må jeg jo faktisk gjøre noe. Jeg må finne et nytt sted og bo, finne ut hvordan jeg skal få flyttet tingene mine, fortelle det til foreldrene mine, vennene mine og alt annet man må gjøre. Som du kanskje har forstått at jeg kronisk lat og uvillig til å foreta meg noe. Derfor har jeg selvfølgelig førerkortet i en alder av nesten 23 år. Som du vil få vite senere betydde det at eksen min, ei av venninnene hennes og moren hennes måtte hjelpe meg å flytte. Det siste jeg tenkte på var at nå kunne jeg ikke pule henne lengre. Mens ho fortsette å forklare hvorfor det var slutt gikk jeg ut av bilen, åpnet bakluken, vurderte om jeg skulle ta med bare min eller begges bagasje, valgte å ta med alt og gikk inn. Klokken er nå ca. halv fem og det var fortsatt mange timer igjen av kvelden. Jeg valgte å spille dataspill resten av kvelden. Hun lå i sengen og gråt. Det eneste jeg sa til henne denne kvelden var “sofaen” når hun kom og spurte hvor jeg ville sove. Jeg valgte det ikke for å være grei. Dette valget handlet også om meg. Jeg ville sove på sofaen fordi da kunne hun ikke klage på at jeg satt opp hele natten og forstyrret henne. Nå husker jeg forresten alle grunnene hun ga meg for at det var slutt. Vi snakket ikke sammen lengre, vi hadde ikke sex, jeg kysset henne ikke og hun mente at jeg ikke brydde meg om henne lengre. Akkurat den kvelden var jeg selvfølgelig uenig i alt sammen, men i ettertid ser jeg at det var mye som stemte, spesielt delen om at jeg ikke brydde meg.
Det skjedde ikke så mye spennende de neste ukene. Jeg utsatte selvfølgelig så lenge som mulig å fortelle det til noen. Ikke fordi jeg følte noe behov for å skjule det, men fordi jeg visste det ville komme spørsmål og det var jeg ikke interessert i å bruke tid på. Det er verdt å merke seg at jeg gikk på medisiner mot angst på dette tidspunktet og at jeg var midt i bacheloroppgaven min. Endelig skulle jeg bli ingeniør og tjene masse penger. Penger har egentlig alltid vært noe som er veldig viktig for meg. Morgenen etter sendte jeg en melding til de jeg skrev oppgaven med og forklarte situasjonen og at jeg ønsket å ta en pause i en uke. Angsten min er hovedsakelig det som nå kalles sosial fobi. Jeg hadde det egentlig ikke så galt, men jeg overdrev til legen så jeg skulle få medisiner. Mitt neste legebesøk var tilfeldigvis neste uke for å begynne på en nedtrapping slik at jeg skulle unngå bivirkninger mest mulig. Legebesøk var ikke noe jeg var i humør til å gjennomføre. Mest fordi jeg var redd for å bli innlagt på psykisk avdeling siden jeg to uker tidligere hadde fortalt at jeg ikke hadde noe å leve for og at samboeren min var det eneste som fikk meg til å fortsette. Jeg sier ofte til andre at man ikke kan basere sine egne følelser på andre, at glede og mening må man finne i seg selv. Det mener jeg fortsatt, men jeg tror også at det var noe sant i det jeg sa. Hvis man er død trenger man ikke gjøre noe lengre og da er det ganske logisk å ha et ønske om å dø.
Min sosiale fobi fikk sitt utbrudd når jeg begynte på ungdomsskolen. Man skulle kanskje tro at det skyldes nytt og skummelt miljø men jeg er egentlig ikke sikker på om det stemmer. Fra barneskolen hadde jeg mange bekjente og på en god dag to eller tre personer som jeg så på som venner. Jeg var aldri en sosial person og brukte mye tid hjemme foran skjermer. I ettertid er jeg glad for at jeg ikke bare spilte dataspill men også interesserte meg for hvordan maskinene faktisk fungerte. Om et år er jeg forhåpentligvis sivilingeniør og klar til å tjene mye penger. Inntil videre klarer jeg meg med studielån og en deltidsjobb. Det første tilfelle av fobien viste seg som prestasjonsangst under den første presentasjonen vi hadde i norskfaget. Det var en enkel oppgave hvor vi skulle fortelle om oss selv. De fleste snakket i et par minutter om hobbyene sine, hvor de kom fra og om familien sin. Jeg stilte meg foran klassen, så på de og sa navnet mitt og stedet jeg bodde før jeg satte meg ned igjen. Læreren spurte om jeg ikke ville fortelle noe mer, jeg svarte nei og neste person reiste seg for å fortelle. Dette var første gang skolen satte en verdi på meg. Det var iallefall slik jeg tolket det da. To minus var karakteren. Etter skolen den dagen spiste jeg middag hos en av vennene mine. Hans mor spurte alle hvilken karakter de hadde fått. De andre hatt fått firere og femmere. Etter jeg fortalte min karakter ble det stille og vi snakket ikke mer om skole den dagen. I ettertid føler jeg et behov for å føle en slags nedverdigelse av dette men karakterer har nok aldri betydd noe særlig for meg. Det er kanskje litt rart å si med tanke på at jeg tar en mastergrad nå. Senere denne høsten brakk jeg armen hans og vi sluttet egentlig å være venner etter det.
Det skjedde ikke så mye på ungdomsskolen som jeg fortsatt husker, men det er et par hendelser som er bemerkelsesverdige. Et av vennskapene mine forsvant gradvis da vi hadde veldig forskjellige interesser. Etter å ha blitt kjent med enda en person avsluttet jeg grunnskolen med to venner og et par bekjente. Det er flere grunner til at antall bekjente gikk drastisk nedover. Den viktigste er nok det at jeg foran alle på en fest truet en av deltakerne med en kniv. Jeg skulle stikke ham i hjel om han ikke dro hjem. Jeg har alltid lurt på hvordan det er å drepe noen, hvordan det føles. Eller om det føles i det hele tatt. Så det er nok litt anger over at jeg ikke gjorde det, men jeg tror også at livet mitt hadde vært svært annerledes om jeg gjorde det. Jeg vil ikke velge bort dette livet for et annet hvis jeg ikke vet at det andre er bedre. Jeg er også usikker på om det er lurt å bytte til et man vet er bedre. Hva er poenget med å leve noe man allerede vet. Livet er en stor reise hvor man kan utfolde seg i nesten fullstendig frihet. “Die Gedanken sind frei” sies det. Hvor fantastisk hadde det ikke vært å skape noe av betydning. Noe som hadde vært bare en brøkdel av det som ble skrevet i Norge under gullalderen. Det er kanskje stor enighet om at gullalderen er når de fire store skrev, men det er jeg ikke enig i. Nå er jeg nok egentlig ikke belest nok til å uttale meg om dette, men for meg startet gullalderen etter de fire store og sluttet en gang på sytti eller åtti tallet. Jeg tenker selvfølgelig på forfattere som Knut Hamsun, Agnar Mykle, Ingvar Ambjørnsen og kanskje favoritten min Jens Bjørneboe som i Haiene skildrer en utrolig reise som må leses.
De to siste historiene fra ungdomsskolen jeg skal plage dere med er fra når jeg selv stirret døden i hvitøyet. Det er kanskje en voldsom overdrivelse men jeg er helt ærlig ikke sikker lengre. I lunsjen en dag bestemte vi oss for å spille vannpoker. Jeg har en tendens til å bli ivrig og det skjedde også denne gangen. Man tenker gjerne at å drikke en liter vann er enkelt men når du allerede har drukket to liter tre minutter tidligere er det ikke det. Jeg satset høyt og tapte ofte. Til slutt hadde jeg drukket nærmere fem liter vann i løpet av femten minutter. Når læreren kom tilbake ble jeg sendt til legevakten hvor de tok blodprøver. Legen sendte meg tilbake på skolen med beskjed om å spise mye salt mat i tiden framover. Læreren som kjørte meg bort spurte meg om jeg hadde noe salt mat med meg. Jeg liker rutiner, også når det gjelder hva jeg spiser, så som vanlig hadde jeg syltetøy på brødskivene. Han skulle finne noe salami til meg i stedet. Jeg ventet resten av dagen en salamibit jeg aldri fikk. Poenget med denne historien er å vise hvordan det norske skolevesenet svikter.
Jeg har aldri vært en atletisk person. Gymkarakteren min har alltid vært rundt en treer, bortsett fra noen semester på videregående hvor jeg presterte å få IV. IV betyr ikke vurdert, ikke fire slik en annen som fikk det trodde. På ungdomsskolen fikk jeg en anmerkning. Det var for å sabotere en stafett. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg satt til å løpe selv om det var mange andre som ønsket å være med. Jeg fikk egentlig en kort strekning, men skulle være grei og byttet derfor med en som i utgangspunktet var en av de som løp raskest. Strekningen min ble da betydelig lengre og jeg klarte ikke å løpe hele. De siste hundre meterne kunne de på tribunen se meg gå og de ropte at jeg måtte løpe. Jeg hadde ikke mer energi og gikk over målstreken. Neste dag kom læreren min bort og fortalte at han måtte gi meg anmerkning for å ha sabotert. Jeg føler fortsatt et sterkt hat på grunn av dette.
Jeg trodde lenge at jeg var deprimert, noe jeg også fortalte til legen min. Han mente at årsaken til det var fobien min og valgte derfor å bare fokusere på den. Jeg vet ikke om han hadde rett men i ettertid har jeg innsett at en del ting som jeg da mente var aspekter ved min depresjon egentlig er min personlighet. Glede og sorg kjenner jeg ikke, men jeg føler hat, begjær og sjalusi. Hatet stammer sannsynligvis fra mitt lidenskapelige forhold til nettsider som WikiLeaks og 4chan under oppveksten min. Jeg hadde en sterk mening om hva som var rett og galt og ytringsfriheten sto over alt. Nå bryr jeg meg ikke lengre like mye om det da jeg ikke tror jeg har mulighet til å påvirke det. Sjalusien er rettet mot alle som har mer enn meg. Jeg er student så jeg stemmer Rødt for å få mer stipend. I fremtiden kommer jeg til å stemme for fremskrittspartiet fordi de verner om de norske verdiene. Og friheten. Friheten står over alt. Begjæret kan jeg ikke forklare på noen måte. Jeg har en mistanke men det kommer senere. Sannheten er at jeg lyster etter alt som beveger seg. Jo mer perverst og vulgært det er jo større lyst har jeg. Før det ble slutt med samboeren passet vi huset til hennes mor to uker mens hun var på tur. Lukten fra trusene hennes husker jeg fortsatt, og en av mine deiligste utløsninger hadde jeg mens jeg drømte om svigermors lepper rundt penishodet mitt.
Det finnes gode og dårlige følelser, men også følelsen av å ikke føle noe. For meg uttrykker det seg som kjedsomhet. Det var slik jeg fant gleden i litteratur og kunst. Glede er kanskje feil beskrivelse av følelsen. En god bok er nok heller komfortabel å lese. Markens grøde er velskrevet og interessant. Man blir ikke glad av å lese om Inger som dreper sin nyfødte datter, men man kan forstå det. Det er komfortabelt å vite at man kan observere uten å reagere. Det er mye som kan menes om den selverklærte kitschmaleren Odd Nerdrum, men å si at portrettene hans ikke stirrer deg dypt inn i sjelen er feil. Hva er sjel? Jeg er ikke sikker, men jeg kjenner ubehaget i ansiktene. Det er som om det undrende fra Rembrandt sine malerier er borte og erstattet med forlatthet. Hvis du leser for mye blir du for komfortabel, og hvis du ser for mye blir du hjelpeløs. Hjelp deg selv for Gud kan ikke gjøre deg fryktløs i denne verden.
Rødt hår, piercinger, deilig og akkurat passe stor rumpe og heavy metal. Hva mer kan man ønske seg fra ei jente. Det var andre året på videregående når ho byttet skole og begynte i klassen min. Ho var respektløs, utforskende og modig. Alt man bare kan drømme om å bli. På grunn av fobien min, eller kanskje latskapen min ble vi aldri venner. Men jeg satt hver dag og så på henne. Da mener jeg ikke at jeg tittet litt av og til. Jeg satt ofte ved et bord rett ved siden av henne og stirret. Av og til stirret hun tilbake og smilte. Jeg hater fortsatt meg selv for at jeg ikke prøvde å snakke med henne. I ettertid har jeg lekt med tanken på å sende henne en melding, men det ville vært for pinlig. Hun har sitt liv og jeg har mitt. På dette tidspunktet i livet mitt hadde jeg en venn og nesten ti bekjente. Tenk det! Ti personer som man kunne si man var bekjent med. Jeg snakket ikke så mye med de, men vi spilte dataspill med et så stor iver at karakterer ikke betydde noe. Vennen min var en i klassen som tok mange av de samme fagene som jeg gjorde. Vi satt ved siden av hverandre og surfet på internett når vi egentlig skulle hatt undervisning. Anmerkningene og fraværet strømmet inn men vi brydde oss ikke noe særlig.
Det var også en gang i løpet av andre klasse jeg fikk kontakt med min fremtidige samboer. Fobien slapp ikke til i begynnelsen siden vi bare chattet på internett. For hennes del var nok skuffelsen stor når vi møttes første gang. Jeg sa ikke engang hei til henne. Neste gang var det bare oss to. Jeg besøkte henne på hybelen hennes. Det var på tidspunktet hvor jeg var dypt i spillverden og derfor hadde jeg med en laptop til henne. Nå fikk hun faktisk både hei og en klem, men det stoppet egentlig der. Vi gikk inn, jeg satt meg i en stol, hun satt seg i sengen. Begge synes nok at situasjonen var litt klein. Til slutt fikk hun plutselig besøk av ei venninne og de så film i senga mens jeg bygde opp imperiet mitt i spillverdenen. Senere fant jeg ut at hun hadde sendt melding og spurt om å bli reddet. Det ble ikke fortalt til meg, jeg leste gjennom meldingene hennes når hun var ute å spiste en gang. Slik lærte jeg også når og hvordan hun mistet jomfrudommen sin. Kanskje var det her hanreifantasien min fant grobunn.