Innså at det var lok å ikke legge denne ut som nytt emne isteden for på fleinsopptråden, so here goes:
--------------------------------------------------------------------------------
Ny som aktiv bruker av forumet her, så hei til alle.
Tenkte å introdusere meg med et lite flein-eventyr jeg hadde en stund tilbake:
Te kokt på ca. 9 gram tørket Psilocybe Semilanceata plukket i Skotland og ca. 10 dl. vann, drukket over fem minutters tid
+ 5 Cannabis/Tobakk jointer, spredt ut over fem-seks timer
+ 2 små glass Mørk Rom og Cola, drukket en time og to timer etter sopp-teen
Set: Avslappet, uthvilt og spirituelt kontemplativ.
Setting: Sammenkomst hjemme hos en venn, ca. 15 personer tilstede. 80 % ukjente.
30 min. etter å ha drukket teen kunne musikken(elektroniske lydlandskap/ambient) i rommet høres mye klarere og høyere en tidligere, selv om ingen justering på volum hadde blitt gjort. Forandringen skjedde ikke gradvis, men plutselig. Det føltes om om jeg hadde hatt ørepropper i ørene som med ett ble dratt ut. Samtidig følte jeg en merkbar økning i forståelse av systemene i musikken. De forskjellige lydlagene ble lett å følge med på helt separat av hverandre. Jeg følte at jeg hørte på 12 forskjellige låter som også mirakuløst var i harmoni med hverandre. Rytmer i rytmer i rytmer. Jeg begynte å se dette mønsteret i alt som foregikk rundt meg. Jeg satt på gulvet i et rom fult av mennesker som sosialiserte. Jeg forsto harmonien imellom alt og alle og hvordan hver bevegelse er en reise, en symfoni. Hver samtale et lydlag i perfekt harmoni med alle andre samtaler som utgjør et lydlandskap. Jeg kunne med letthet snakke med andre om andre ting samtidig som disse tankesporene jobbet bevisst.
Jeg satt og snakket litt med noen venner og drakk et par små glass rom og cola i en times tid imens disse observasjonene ble sterkere og sterkere. Over den tiden hadde rommet gradvist fått et lunere og koseligere preg. Rolige oransje og lilla auraer hadde begynt å forme seg rundt gjenstander og mennesker. Veggene krommet seg mer og mer inn i rommet og glødet behagelig.
Jeg skiftet immelom å ligge å høre på musikken og gå litt rundt i leiligheten og snakke med folk over den neste timen. Imens jeg stod og vasket hendene etter å ha lettet på blæren la jeg merke til pupillene mine i speilet. De fylte hele irisen og dekket regnbuehinnen fullstendig. Jeg fikk en oppkvikkende følelse av høydeskrekk av å se inn i dem som jeg lo litt av inni meg, men jeg la merke til at ansiktsutrykket mitt i speilet så blekt og skremt ut.
Plutselig ble jeg oppmerksom på at musikken gradvist hadde glidd over til å bli en monoton kraftig bærebølge. Lyden føltes som om den kom ut av alle veggene fra alle kanter, eller kanskje innenifra meg? Jeg følte meg litt lett i hodet, behagelig svimmel, så jeg gikk og la meg på noen puter ved siden av et lavt bord. Bærebølgen var altgjennomtrengene og hele kroppen min vibrerte i takt med den, som den følelsen man får på tunga av å si "bzzzzzzzzzzzz" lenge. Den utviklet seg etter hvert til et nærvær imens jeg så intrikate tredimensjonale, glødende geometriske nettverk av lys i skiftende farger bygge seg opp foran mine lukkede øyne. Et Følelseskaldt og sterilt intellekt kunne fornemmes å bevege seg raskt rundt meg. Jeg følte meg som en bedøvet obduksjonsrotte som merker bevegelsene av vitenskapsmann som klargjør intrumentene sine. Jeg ble oppmerksom på at jeg så kun mørke og geometriske mønstre uansett om jeg hadde øynene lukkede eller åpne. No escape.
Jeg var nå helt ute av kontakt med kroppen min, bortsettfra en sterk fysisk følelse av å falle. Mønstrene rundt meg kompleksifiserte seg til det umulige rundt meg. De begynte å forme seg i gigantiske, stadig skiftende mandalaer som glødet i fiolett, gult , rødt og indigo. Utsikten min var fullstendig overtent av milliarder av detaljer som morfet og skiftet farge samtidig som synsfeltet mitt begynte å bre seg bredere utover. Sidesynet ekspanderte seg langsomt lengre ut til sidene og oppover og nedover og møttes tilslutt bak på hodet mitt idet jeg hadde 360 graders syn av lysende mandalaer som nå begynte å få et mer organisk preg ved at alle linjene pulserte i hva minnet om kroppsrytmiske smasmer i organer. Da jeg kunne se i alle retninger uten å obervere min egen kropp, føltes det som om jeg var en ball av øyne som svevde rundt i en stor hall av psykedeliske hallusinasjoner.
Jeg følte en overveldende følelse av at den forståelsen jeg hadde av hva som ble kommunisert til meg var veldig verdifullt hvis jeg fikk den med meg tilbake. En følelse som minner veldig om den følelsen jeg får av å røyke N,N-DMT damp. En følelse av at alt i eksistesen er direkte bundet til hverandre gjennom sinnets bevissthet, og at alt er både en bokstavelig og en metaforisk del av den kollektive bevisstheten som er alt, som er ett, som er intet. Og som fundamentalt også bare er en wacky joke fra ett sinn med den særeste, men også mest pedagogiske form for humor. Jeg trodde ikke bare på dette. Jeg visste det. Jeg VAR det!
Jeg ble plutselig bevisst på kroppen min og omgivelsene mine da jeg hørte en stemme si "Shit, tror du det går bra med han eller? Han ser helt lost ut..." Jeg ble ikke bekymret ... jeg følte meg ikke som en del av kroppen min eller sinnet mitt lenger. Jeg bare var.... jeg bare observerte....Jeg var klinisk og steril i harmoni med bærebølgen som fortsattte å brøle som en elektronifisert tåkelur igjennom meg. Samtidig var jeg fyllt av en overveldende kjærlighet. Et gjennomtrengende velbehag. En varm, lun følelse. "nei, han klarer seg" hørte jeg en kjent stemme si.
Jeg skimtet menneskene rundt meg, men delvis overlappende med "virkeligheten" var jeg et annet sted, der jeg så ut fra øynene til noe som fløy over store skoger av skjeggete grantrær omhyllet av tåke og duggdråper. innimellom virket det som tiden var speedet radikalt opp. Nye trær braste opp som eksplosjoner som frosset seg. Vinterdag og sommerdag blinket som en strobe over landskapet, men stanset med ett på en månelys sommernatt. Plutselig raste jeg ned mot en lysning i den nå blåsvarte skogen. Jeg så et dødstille, svart skogstjern som, da jeg kom nærmere, avslørte at det var svart av dansende rumpetroll. Midt i tjernet reiste det seg opp en mosete bautastein, som en søyle.
En vakker mørkhåret kvinne kom til syne, der hun lente seg mot steinens bakside. Den nakne huden hennes lyste hvitt i måneskinnet. På den nakne ryggen hennes krøp en snegle med et blått sneglehus. Den krøp opp langs ryggraden hennes, over skulderen, bortover armen og opp på steinen Imens steinens topp ble dekket av en blågrønn mose. Kvinnen lente seg rolig bakover til hun falt i vannet med et plask. Kroppen hennes oppløste seg idet den traff vannflaten og fløt utover det svarte vannet som hvit, lysende maling. Det hele så ut som en slags universell klisjé. Det føltes så utrolig kjent, så symbolsk. Jeg tenkte på arketyper som Eva, Maria, Huldra, Kali, Frøya, Baphomet, Isis. Samtidig følte jeg at universet var i sneglehuset, og at det var fundamentalt viktig å forstå. Som så mye soppen viser deg er det vanskelig å forklare hvordan jeg følte dette, men det var veldig klart for meg der og da.
Jeg våknet brått opp, tok et glass fra bordet som sto foran meg, spydde i det og satt det tilbake. Spyet stinket rom. Jeg forsøkte å smile betryggende til de i rommet, men hadde vanskeligheter med å holde meg fysisk bevisst. Jeg besvimte mer eller mindre tilbake i transe, men denne gangen følte jeg et voldsomt sug i kroppen i det synsfeltet mitt på en måte eksploderte i svart og jeg svevde ute i et tomt rom, med små glitrende stjerner, langt færre enn man ser fra jorda, og langt fjernere.
Jeg følte en voldsom vind rundt meg og tenkte at det var i ulogisk siden det ikke blåser i verdensrommet. Ut av skyggene kom det plutselig en enorm, sort planet omhyllet i skyer av aske. Den så ugjestmild og død ut. Ut fra den ene horisonten av planeten dukket det opp en merkelig måne. Den så ut som en gigantisk variant av bautasteinen i synet før, mange hundre kilometer bred og mange tusen kilometer lang. Men her var hver sprekk en veldig kløft, hver mosespire et enormt soppliknende tre. Den så ut til å sirkle planeten og når den kom nærmere min posisjon så jeg mekanisk maskineri og elektroniske blå og grønne lyskilder i furer og sprekker av den. Og den gav ut en slags lydsignal. Det hørtes delvis ut som en alarm og en kraftig, kjønnsløs, veldig "alien" stemme med et metallisk, syntetisk preg, akkompagnert av et mekanisk ekko som sa: "Ø----Ø----Ø". Imens jeg hørte og så på at den veldige maskinen som sirklet sakte rundt den døde planeten imens den rytmisk gjentok signalet sitt fikk jeg en følelse av det kalde, probende nærværet fra tidligere. I det samme åpnet det seg et enormt, svart insektaktig øye vertikalt langs maskinen og jeg ble fyllt av en intens, kald frykt. Jeg jeg trodde at hjertet mitt hadde stoppet og at jeg døde. Frykten fadet sakte imens det intrikate, geometriske mandalamønsteret fra tidligere begynte å bygge seg opp imellom meg og maskinen med øyet til jeg ikke så den lengre.
Jeg følte meg helt ren, og helt klar for å være der, i det rommet, for alltid. Jeg fikk følelsen av at jeg var en elektrisk gnist som fløy i lysets hastighet inni linjene i mandalamønstrene som elektriske sluttninger i en gigantisk, usynlig datamaskin. Faktisk var den ikke helt usynlig. Jeg kunne skimte gjennskinn i noe som så ut som en massiv glass-sylinder som jeg og milliarder andre gnister raste igjennom. Vi ble drevet fremover igjennom krystallkorridorene av mindre, raskere gnister som kom igjennom oss i pulser og avga en summene "OM::::OM::::OM::::OM::::OM::::OM::::"
Plutselig ble det hele oppløst idet en krystallklar kvinnelig stemme med et metallisk ekko klang gjennom verdensrommet "DU---" Og glass-sylinderen eksploderte i utallige skinnende biter som spant ut i rommet i alle retninger og falt omsider til ro som stjerner, og jeg følte at jeg stod i sentrum av en galakse, omhyllet i en spiralsky av stjerner. Rett under meg kvernet et veldig sort dragsug som dro inn de minste glitrende glassbitene som forsvant i lange grå spiraler. Fra dette øyeblikk har jeg vært knyttet bevisst til alt liv i universet. Ingenting er trivielt......Alt er et mirakel. Stjerneskyen fadet rolig ut til jeg bare så baksiden av øyelokkene og jeg kunne åpne dem ut i den velkjente serotonintrippen vi kaller "virkeligheten".
Når sammenkomsten rundt meg etter ca åtte timer hadde begynt å løse seg opp, og gjestene hadde forlatt eller var i ferd med å forlate leiligheten, våknet jeg gradvis som fra en lett søvn. Jeg kviknet raskt til og var unormalt pratsom, selv om jeg ikke følte meg integrert nok i situasjonen til å begynne å snakke om opplevelsen. Jeg var energisk og euforisk i to tre timer før jeg omsider var hjemme i min egen seng og sovnet.
Neste dag var jeg sulten men bar på en positiv energi som tvang meg til å gå ut i byen og møte mennesker. Dette holdt seg i flere dager og styrket min kontakt med flere personer jeg møter gjevnlig nå.
Alt i alt den mest verdifulle, livsforandrende og nådeløse soppopplevelsen jeg noen gang har hatt.
Jeg hørte senere at glasset jeg kastet opp i spontaneksploderte i masse små glassfragmenter rett etter at en venninne hadde helt ut innholdet i vasken.
Et univers som ble skapt?
--------------------------------------------------------------------------------
Ny som aktiv bruker av forumet her, så hei til alle.
Tenkte å introdusere meg med et lite flein-eventyr jeg hadde en stund tilbake:
Te kokt på ca. 9 gram tørket Psilocybe Semilanceata plukket i Skotland og ca. 10 dl. vann, drukket over fem minutters tid
+ 5 Cannabis/Tobakk jointer, spredt ut over fem-seks timer
+ 2 små glass Mørk Rom og Cola, drukket en time og to timer etter sopp-teen
Set: Avslappet, uthvilt og spirituelt kontemplativ.
Setting: Sammenkomst hjemme hos en venn, ca. 15 personer tilstede. 80 % ukjente.
30 min. etter å ha drukket teen kunne musikken(elektroniske lydlandskap/ambient) i rommet høres mye klarere og høyere en tidligere, selv om ingen justering på volum hadde blitt gjort. Forandringen skjedde ikke gradvis, men plutselig. Det føltes om om jeg hadde hatt ørepropper i ørene som med ett ble dratt ut. Samtidig følte jeg en merkbar økning i forståelse av systemene i musikken. De forskjellige lydlagene ble lett å følge med på helt separat av hverandre. Jeg følte at jeg hørte på 12 forskjellige låter som også mirakuløst var i harmoni med hverandre. Rytmer i rytmer i rytmer. Jeg begynte å se dette mønsteret i alt som foregikk rundt meg. Jeg satt på gulvet i et rom fult av mennesker som sosialiserte. Jeg forsto harmonien imellom alt og alle og hvordan hver bevegelse er en reise, en symfoni. Hver samtale et lydlag i perfekt harmoni med alle andre samtaler som utgjør et lydlandskap. Jeg kunne med letthet snakke med andre om andre ting samtidig som disse tankesporene jobbet bevisst.
Jeg satt og snakket litt med noen venner og drakk et par små glass rom og cola i en times tid imens disse observasjonene ble sterkere og sterkere. Over den tiden hadde rommet gradvist fått et lunere og koseligere preg. Rolige oransje og lilla auraer hadde begynt å forme seg rundt gjenstander og mennesker. Veggene krommet seg mer og mer inn i rommet og glødet behagelig.
Jeg skiftet immelom å ligge å høre på musikken og gå litt rundt i leiligheten og snakke med folk over den neste timen. Imens jeg stod og vasket hendene etter å ha lettet på blæren la jeg merke til pupillene mine i speilet. De fylte hele irisen og dekket regnbuehinnen fullstendig. Jeg fikk en oppkvikkende følelse av høydeskrekk av å se inn i dem som jeg lo litt av inni meg, men jeg la merke til at ansiktsutrykket mitt i speilet så blekt og skremt ut.
Plutselig ble jeg oppmerksom på at musikken gradvist hadde glidd over til å bli en monoton kraftig bærebølge. Lyden føltes som om den kom ut av alle veggene fra alle kanter, eller kanskje innenifra meg? Jeg følte meg litt lett i hodet, behagelig svimmel, så jeg gikk og la meg på noen puter ved siden av et lavt bord. Bærebølgen var altgjennomtrengene og hele kroppen min vibrerte i takt med den, som den følelsen man får på tunga av å si "bzzzzzzzzzzzz" lenge. Den utviklet seg etter hvert til et nærvær imens jeg så intrikate tredimensjonale, glødende geometriske nettverk av lys i skiftende farger bygge seg opp foran mine lukkede øyne. Et Følelseskaldt og sterilt intellekt kunne fornemmes å bevege seg raskt rundt meg. Jeg følte meg som en bedøvet obduksjonsrotte som merker bevegelsene av vitenskapsmann som klargjør intrumentene sine. Jeg ble oppmerksom på at jeg så kun mørke og geometriske mønstre uansett om jeg hadde øynene lukkede eller åpne. No escape.
Jeg var nå helt ute av kontakt med kroppen min, bortsettfra en sterk fysisk følelse av å falle. Mønstrene rundt meg kompleksifiserte seg til det umulige rundt meg. De begynte å forme seg i gigantiske, stadig skiftende mandalaer som glødet i fiolett, gult , rødt og indigo. Utsikten min var fullstendig overtent av milliarder av detaljer som morfet og skiftet farge samtidig som synsfeltet mitt begynte å bre seg bredere utover. Sidesynet ekspanderte seg langsomt lengre ut til sidene og oppover og nedover og møttes tilslutt bak på hodet mitt idet jeg hadde 360 graders syn av lysende mandalaer som nå begynte å få et mer organisk preg ved at alle linjene pulserte i hva minnet om kroppsrytmiske smasmer i organer. Da jeg kunne se i alle retninger uten å obervere min egen kropp, føltes det som om jeg var en ball av øyne som svevde rundt i en stor hall av psykedeliske hallusinasjoner.
Jeg følte en overveldende følelse av at den forståelsen jeg hadde av hva som ble kommunisert til meg var veldig verdifullt hvis jeg fikk den med meg tilbake. En følelse som minner veldig om den følelsen jeg får av å røyke N,N-DMT damp. En følelse av at alt i eksistesen er direkte bundet til hverandre gjennom sinnets bevissthet, og at alt er både en bokstavelig og en metaforisk del av den kollektive bevisstheten som er alt, som er ett, som er intet. Og som fundamentalt også bare er en wacky joke fra ett sinn med den særeste, men også mest pedagogiske form for humor. Jeg trodde ikke bare på dette. Jeg visste det. Jeg VAR det!
Jeg ble plutselig bevisst på kroppen min og omgivelsene mine da jeg hørte en stemme si "Shit, tror du det går bra med han eller? Han ser helt lost ut..." Jeg ble ikke bekymret ... jeg følte meg ikke som en del av kroppen min eller sinnet mitt lenger. Jeg bare var.... jeg bare observerte....Jeg var klinisk og steril i harmoni med bærebølgen som fortsattte å brøle som en elektronifisert tåkelur igjennom meg. Samtidig var jeg fyllt av en overveldende kjærlighet. Et gjennomtrengende velbehag. En varm, lun følelse. "nei, han klarer seg" hørte jeg en kjent stemme si.
Jeg skimtet menneskene rundt meg, men delvis overlappende med "virkeligheten" var jeg et annet sted, der jeg så ut fra øynene til noe som fløy over store skoger av skjeggete grantrær omhyllet av tåke og duggdråper. innimellom virket det som tiden var speedet radikalt opp. Nye trær braste opp som eksplosjoner som frosset seg. Vinterdag og sommerdag blinket som en strobe over landskapet, men stanset med ett på en månelys sommernatt. Plutselig raste jeg ned mot en lysning i den nå blåsvarte skogen. Jeg så et dødstille, svart skogstjern som, da jeg kom nærmere, avslørte at det var svart av dansende rumpetroll. Midt i tjernet reiste det seg opp en mosete bautastein, som en søyle.
En vakker mørkhåret kvinne kom til syne, der hun lente seg mot steinens bakside. Den nakne huden hennes lyste hvitt i måneskinnet. På den nakne ryggen hennes krøp en snegle med et blått sneglehus. Den krøp opp langs ryggraden hennes, over skulderen, bortover armen og opp på steinen Imens steinens topp ble dekket av en blågrønn mose. Kvinnen lente seg rolig bakover til hun falt i vannet med et plask. Kroppen hennes oppløste seg idet den traff vannflaten og fløt utover det svarte vannet som hvit, lysende maling. Det hele så ut som en slags universell klisjé. Det føltes så utrolig kjent, så symbolsk. Jeg tenkte på arketyper som Eva, Maria, Huldra, Kali, Frøya, Baphomet, Isis. Samtidig følte jeg at universet var i sneglehuset, og at det var fundamentalt viktig å forstå. Som så mye soppen viser deg er det vanskelig å forklare hvordan jeg følte dette, men det var veldig klart for meg der og da.
Jeg våknet brått opp, tok et glass fra bordet som sto foran meg, spydde i det og satt det tilbake. Spyet stinket rom. Jeg forsøkte å smile betryggende til de i rommet, men hadde vanskeligheter med å holde meg fysisk bevisst. Jeg besvimte mer eller mindre tilbake i transe, men denne gangen følte jeg et voldsomt sug i kroppen i det synsfeltet mitt på en måte eksploderte i svart og jeg svevde ute i et tomt rom, med små glitrende stjerner, langt færre enn man ser fra jorda, og langt fjernere.
Jeg følte en voldsom vind rundt meg og tenkte at det var i ulogisk siden det ikke blåser i verdensrommet. Ut av skyggene kom det plutselig en enorm, sort planet omhyllet i skyer av aske. Den så ugjestmild og død ut. Ut fra den ene horisonten av planeten dukket det opp en merkelig måne. Den så ut som en gigantisk variant av bautasteinen i synet før, mange hundre kilometer bred og mange tusen kilometer lang. Men her var hver sprekk en veldig kløft, hver mosespire et enormt soppliknende tre. Den så ut til å sirkle planeten og når den kom nærmere min posisjon så jeg mekanisk maskineri og elektroniske blå og grønne lyskilder i furer og sprekker av den. Og den gav ut en slags lydsignal. Det hørtes delvis ut som en alarm og en kraftig, kjønnsløs, veldig "alien" stemme med et metallisk, syntetisk preg, akkompagnert av et mekanisk ekko som sa: "Ø----Ø----Ø". Imens jeg hørte og så på at den veldige maskinen som sirklet sakte rundt den døde planeten imens den rytmisk gjentok signalet sitt fikk jeg en følelse av det kalde, probende nærværet fra tidligere. I det samme åpnet det seg et enormt, svart insektaktig øye vertikalt langs maskinen og jeg ble fyllt av en intens, kald frykt. Jeg jeg trodde at hjertet mitt hadde stoppet og at jeg døde. Frykten fadet sakte imens det intrikate, geometriske mandalamønsteret fra tidligere begynte å bygge seg opp imellom meg og maskinen med øyet til jeg ikke så den lengre.
Jeg følte meg helt ren, og helt klar for å være der, i det rommet, for alltid. Jeg fikk følelsen av at jeg var en elektrisk gnist som fløy i lysets hastighet inni linjene i mandalamønstrene som elektriske sluttninger i en gigantisk, usynlig datamaskin. Faktisk var den ikke helt usynlig. Jeg kunne skimte gjennskinn i noe som så ut som en massiv glass-sylinder som jeg og milliarder andre gnister raste igjennom. Vi ble drevet fremover igjennom krystallkorridorene av mindre, raskere gnister som kom igjennom oss i pulser og avga en summene "OM::::OM::::OM::::OM::::OM::::OM::::"
Plutselig ble det hele oppløst idet en krystallklar kvinnelig stemme med et metallisk ekko klang gjennom verdensrommet "DU---" Og glass-sylinderen eksploderte i utallige skinnende biter som spant ut i rommet i alle retninger og falt omsider til ro som stjerner, og jeg følte at jeg stod i sentrum av en galakse, omhyllet i en spiralsky av stjerner. Rett under meg kvernet et veldig sort dragsug som dro inn de minste glitrende glassbitene som forsvant i lange grå spiraler. Fra dette øyeblikk har jeg vært knyttet bevisst til alt liv i universet. Ingenting er trivielt......Alt er et mirakel. Stjerneskyen fadet rolig ut til jeg bare så baksiden av øyelokkene og jeg kunne åpne dem ut i den velkjente serotonintrippen vi kaller "virkeligheten".
Når sammenkomsten rundt meg etter ca åtte timer hadde begynt å løse seg opp, og gjestene hadde forlatt eller var i ferd med å forlate leiligheten, våknet jeg gradvis som fra en lett søvn. Jeg kviknet raskt til og var unormalt pratsom, selv om jeg ikke følte meg integrert nok i situasjonen til å begynne å snakke om opplevelsen. Jeg var energisk og euforisk i to tre timer før jeg omsider var hjemme i min egen seng og sovnet.
Neste dag var jeg sulten men bar på en positiv energi som tvang meg til å gå ut i byen og møte mennesker. Dette holdt seg i flere dager og styrket min kontakt med flere personer jeg møter gjevnlig nå.
Alt i alt den mest verdifulle, livsforandrende og nådeløse soppopplevelsen jeg noen gang har hatt.
Jeg hørte senere at glasset jeg kastet opp i spontaneksploderte i masse små glassfragmenter rett etter at en venninne hadde helt ut innholdet i vasken.
Et univers som ble skapt?
Sist endret av mentalmelt; 6. oktober 2007 kl. 16:38.
Grunn: Avsnitt =)
