Hei, jeg er pårørende av en amfetamin rusmisbruker. Vedkommende har brukt/ testet forskjellig rus og røy siden 15/16 års alderen. Det er litt over 10 år siden. Det startet med hasj og oppgradering til forskjellig stoff i senere tid. Jeg har selv ikke har vært klar over dette før siste 3 årene om rusmisbruket. De siste tre årene har jeg hatt ganske nært påkjenning til det hele. Det har bare blitt verre da vedkommendes bruk av amfetamin har blitt mer og mer det siste året.
Jeg skal komme snart til spørsmålet...
Vedkommende sliter en god del med PTSD og Angst. Har trolig utviklet mye psykisk problemer siden h*n har opplevd mye i denne perioden og har vært innom forskjellig rus miljøer.

Jeg har blitt til som en vakt i siste perioden. Må forlate alt jeg har og løpe til h*n for å passe på under psykose episodene. Fikse huset og rydde og vaske. Være med til ting roer seg og så på igjen...

Vedkommende lever i en annen realitet enn det vi andre har. Det er utrolig vanskelig å komme gjennom da h*n ikke forstår konskvenser eller bivirkninger av tilstanden sin. Mye paranoia og følelsen av at noen tar h*n. Dårlige ånder. Gode ånder som er i en kamp med h*n.

Jeg er villig til å sitte med vedkommende på en avrusningsplan. Mine spm er følgende:

Har lest at det tar mellom 4-6 uker og da skal man være ute av den psykosen? Stemmer det?

Vedkommende har ingen tro på behandling eller systemet. Mener at dette er et show og de vil ødelegge for h*n. Og vil sperre h*n inn for godt. Jeg står hjelpeløs og vet ikke hvordan jeg skal overtale til behandling.

H*n har ingenting å se fram til. Ingenting gir glede. Døden er eneste veien ut mener h*n. Dermed er det vanskelig å motivere med pitch som"stå i det" eller prøv å være sterk i avrusningsperioden. Hvordan kan jeg motivere en som ikke har glede av noe i dette livet? Har ingenting å se fram til? Mener dette A4 livet er bare tull og vi er bare en brikke i ett spill. Mener døden hadde vært beste ting å få.

Jeg har aldri vært borti narkotika selv. Men prøver og lese meg opp om det for å bedre forstå dette.

Jeg skriver dette og er helt knust selv. Jeg dør av skyldfølelse, jeg dør av tanken på det verste. Jeg føler meg hjelpeløs, alene og fortapt. Livet mitt er snudd opp ned. Jeg er ikke meg selv lenger. Jeg vet ikke om noe av det jeg skrev gir mening. Håper at de som har erfart amfetamin og har sluttet, kan dele sin tanke. Er du pårørende, kan du dele din tanke. Hadde satt stor pris på det.

Jeg og vedkommende er forresten søsken. Vi er bare to.

Hei Utmattet sjel,

Her var det mange vonde erfaringer pakket inn i noen avsnitt.

Det er individuelt hvor lang tid det tar å komme ut av en psykose. Det er ingen garanti for at det skjer. Alle antagelser om hvor lang tid det tar er ren gjetning på individnivå. At pasienten selv ikke ønsker å delta i behandling øker ikke sjansene.

Du skylder ingen å redde dem fra seg selv. Det er bare de som kan ta valget om behandling. Det er ikke din jobb å overtale dem.

Det eneste rådet jeg har å gi er at du burde kontakte helsevesenet, f.eks. snakke med vedkommendes fastlege om problemstillingen. Ta først og fremst vare på deg selv, du kan ikke hjelpe noen hvis du også faller sammen, og det er defintivt en fare for det slik som du beskriver situasjonen.

Sjekk denne lenken for info om tilbud til pårørende.

Du må passe på deg selv i denne posisjonen, både ovenfor helsevesenet og personen som lider selv, kan det være fysisk og psykisk ødeleggende å stå i posisjon til pårørende.

Hjelpe han til selvhjelp. Jeg skulle ønske jeg var med min opiat og benzo avhengige venn til fastlegen den gangen. Siden han syntes det var vanskelig å fortelle om sin situasjon til fastlegen pga angst.

Jeg tror det kan være viktig å få gitt en grundig forklaring til fastlegen så fastlegen kan gi et så godt svar/løsning som mulig.

Det er en vanskelig situasjon å være i for deg. Man vil bare så inderlig at personen man er glad i skal komme tilbake til seg selv og finne litt glede i det å leve igjen.