Hei. Jeg går igjennom en veldig tøff periode i livet akkurat nå. Litt info om saken først: Jeg og kjæresten har slått opp pga tilitts problemer. Det kommer av at jeg har vært avhengig av hasj og kokain i lengre tid og løyet om dette flere ganger. Hasjen er mitt Store problem å har opp igjennom årene sagt til meg selv at det ikke er et problem. Har hatt pause flere ganger men detter konstant tilbake.

Jeg og exen har stort sett hatt det utrolig fint sammen, vi er fortsatt gode venner og er veldig glad i hverandre. Før bruddet har jeg ikke innsett hvor stort problemet mitt faktisk var å har nå igjennom de siste 2 ukene følt enorm kjærlighetssorg og et enormt forakt for alt av rus. Jeg og exen håper at vi kan finne tilbake til hverandre men at vi trenger tid for å kjenne på avstand og finne ut hva vi virkelig vil. Hun er et helt fantastisk menneske, hun stråler av positiv energi, er glad hele tiden og ønsker alle rundt seg det aller aller beste. Hun er ei jente med skikkelig bein i nesa å aldri redd for å si ifra om det hun mener, noe jeg elsker ved henne. Hun byr virkelig på seg selv å lyser opp dagen til alle hun er rundt.

Det å være vitne til hva mitt problem gjorde med henne knuser hjertet mitt og jeg sitter på en utrolig følelse av skam for at jeg har påført henne slik smerte. Det er ingen ting jeg vil mer enn å være med henne, vi er så gode for hverandre å har det alltid gøy sammen uansett hva vi finner på. Hun har selv sagt at hun trenger avstand for å finne tilbake til seg selv, noe jeg har stor forståelse for. Jeg ønsker henne kun det beste og det er det hun fortjener.

Etter bruddet har jeg som sagt innsett hvor dypt problemet mitt går å har derfor bestemt meg for å be om hjelp. Jeg har snakket med min familie om rusproblemet litt å lagt alle kortene på bordet. Det samme har jeg gjort for jobben min og mine nærmeste venner. Jeg har fått henvendelse til rusklinikk for å få noen å prate med. Har også meldt meg frivillig til testing ukentlig.
Hun har sagt seg villig til å bli med i noen samtaler når den tid kommer for å kanskje få en bedre forståelse av problemet mitt. Hun er utrolig støttende og ønsker og hjelpe meg igjennom dette så mye hun kan, men jeg føler selv at hun har gått igjennom nok de siste årene og jeg vil at hun fokuserer på seg selv.

Vi har blitt enige om å ta en prat i slutten av februar / starten på Mars for å finne ut hvor vi begge er i situasjonen. Vi begge ønsker til syvende og sist å være sammen men det er ikke sikkert hun tørs å slippe meg inn igjen. Dette ble litt lengre enn jeg først trodde men sånn er det.

Er det noen her som har vært i lignende situasjon og har noen råd og komme med? Jeg vet jeg har en stor oppgave forran meg men er mer motivert enn noen gang for å endelig bli 100% rusfri! Dette er mitt første innlegg så beklager om det er litt rotete

Du er på riktig vei kompis! Eneste jeg har å komme med er at det kan hjelpe å trene på de værste dagene med russug, det å få seg litt god samvittighet og endorfiner letter enormt på byrden. Det er veldig hardt å stå i et forhold som går skeis selv om man er helt hundre prosent rusfri. Jeg forstår at den kampen du er oppe i nå ikke er noe særlig hyggelig. Men alt håp er ikke ute! Du er sikkert hundre tusen ganger sterkere enn du har blitt ledet til å tro oppigjennom. Du trenger ingen utenom deg selv. Men når det er sagt så er det selvfølgelig hyggelig med selvskap, men desto mer uavhengig og sterk du er, jo bedre blir forholdet ditt til henne, hun fortjener vel en sterk og uavhengig mann hun også? Umulig for en dame å føle seg trygg rundt redde og små guttunger som vi alle en gang har vært. Så her er det bare å jobbe på med hobbier, spenn og trening for å komme over møkkarusen. Vis verden, og ikke minst deg selv hvem FAEN du er! Dette fikser du, LETT! Husk å regn med sprekker, viktigste er å være seig som faen, så seig at du aldri gir deg. Lykke til.

Har rusbruken gått ut over jobben, eller har du satt himmel og jord i bevegelse i den tro at du får henne tilbake?

Det kan jo hende rus bare er en forklaring hun bruker for å komme seg videre.

Rusbruken har ikke gått ut over jobben. Den gjelder bare på ukedager etter jobb og helger. Jeg har satt himmel og jord i bevegelse for å selv komme meg ut og bort fra rusen. Hun er ikke en person som skjuler sannheten, hadde rusen vært den eneste grunnen så hadde hun sagt det! Hovedproblemet er at jeg gjentatte ganger har løyet om bruken min og skjult det for henne og nektet for det når hu har spurt meg. Hun klarer ikke å stole på meg som ting er nå og vi trenger avstand for å finne ut av ting. Jeg har flyttet ut for de neste tre månedene så hun skal få tid til å finne ut hva hun vil, og så jeg skal få tid til å komme meg tilbake på beina å bli helt rusfri. Det kan godt hende hun trenger lengre tid på seg, Målet mitt er og komme meg så langt bort fra det som over hode mulig å kanskje være i stand til å flytte tilbake til leiligheten vår etter 3 mnd. Det gjelder og holde meg sterk å prøve å ikke drømme meg bort i noe som ikke er 100% sikkert å bare fokusere på meg selv framover!

Ikke for å være negativ eller partypooper, men det høres ut for meg at du ikke kommer til å slutte. Dette er fordi det virker som på meg at du slutter for henne og ikke deg selv. Kan hende jeg tar feil altså, men jeg tror du kommer til å røyke igjen.

Høres ut som det er dette du skal fokusere på, ikke henne. Tillitsbrudd og ødelagte relasjoner som konsekvens av rus er komplisert men også "vanlig" i den grad man kan kalle det det. Dette er noe du vil finne ut mer om hvis du oppsøker hjelp. Som nevnt her er det du som må gjøre dette for deg selv, ikke for henne. Høres ut som hun trenger romslig med tid å ikke noe press på 3 måneder, sånt tar tid og blir kanskje aldri bra. Du må være forberedt på at dette aldri kommer til å bli bra og at hun har sine erfaringer med deg å bearbeide.

Sliter veldig med dette selv. Ble forelsket i behandler/miljøterapeut i avrusning. Da en medpasient oppdaget dette, lagde hen en stor sak av dette og det ble gjort "tiltak" for meg og jeg fikk ikke snakke med behandler/mt i det hele tatt. Men hen var på jobb 5 dager i uka, og jeg måtte til slutt bytte behandlingssted. Jeg har siden slitt ekstra fordi saken ble behandla på en så jævlig måte. Jeg har enda sterke følelser for behandler/mt og drikker og har det vondt enda...
noen som har opplevd tilsvarende?

Tillitt kan bygges opp igjen, men det vil innebære at man går inn for det fullt å helt. Løgn, brutt tilitt og kjærlighetssorg er en prosess som kan ta alt fra uker til år. Det har fått konsekvenser for min del, tar avstand fra folk og aldri skal noen få slippe inn igjen.

Bivirkninger av det er også mere indre uro, angst. Heftige sovetabs da jeg har traumer

Det skjer veldig ofte at behandlere og annet personale ikke klarer å sette tydelige nok grenser for hva som er innafor.
I rusbehandling så er det en del mannfolk som ikke har fått oppmerksomhet fra en pen dame før og de ender opp med å misforstå hele situasjonen. Dette er jobben deres!
De har betalt for å sitte der med deg, lytte på det du sier og være hyggelige. Det er derfor du kan sitte der å prate om hva enn det måtte være og allikevel få all verdens oppmerksomhet…

Det er litt dumt, som du selv har opplevd. Det har jo ødelagt hele behandlingen din, men samtidig så må du(og andre) skjønne at det er ikke flørting bare man er litt hyggelig, spesielt ikke når det er det som er jobben deres.

Jeg hadde vært i et langvarig forhold inntil ca. et halv år før jeg begynte i behandlingen. Det var mye på grunn av eksen min at jeg begynte å drikke heftig igjen og at det gikk utover jobb, og derfor jeg valgte å gå i behandling. Det skal også sies at behandlingssenteret jeg ble "anbefalt", absolutt ikke passet meg. Føler at en alkoholiker uten rulleblad skal sitte på samme sted som narkomane med x-antall fengselsopphold og helt annerledes livssituasjon ikke passet helt.

Jeg vet jo at hun fikk betalt for å prate med meg og trøste meg. Det var ikke det. Men hun var ikke bare forståelsesfull og vakker, vi bondet på mange felles interesser. Også har jeg en klar preferanse for kvinner i både utseende og personlighet, og hun scoret fult ut på de begge. Det er derfor jeg ble forelsket. Men det var først og fremst hele måten det ble handlet på fra ledelse og den ene jævla medpasienten som ødela så mye, og som trolig gjorde den forelskelsen til en mye større sak enn den trengte å være.

Hei,

Ikke selv vært i samme sitvasjon, men har definetivt følt på kjærlighetssorg å en ting er sikkert å vist det er ikke noe lett…
Æ syns det virker som du har tatt store grep her og æ har ikke noe spesiellt å tilføye annet enn at æ har troen på deg og håper ting ordner seg førr dæ til slutt! Stå på!