God kveld
Beklager for usammenhengende og rotete innlegg.
Når jeg skriver dette innlegget jeg har kjørt meg selv i grøfta, nok en gang, og jeg rett og slett ikke helt vet hva jeg skal gjøre lengre.
Jeg begynnte å ruse meg for ca 6 år siden, da var jeg 16 og jeg begynnte å røyke litt fjodde med min eldre bror. Dette eskalerte igrunn bare mer og mer fram til at det eneste jeg gjorde ila en dag var å spille PlayStation og røyke bøtte.
Da jeg var 18 spiste jeg for første gang rivotril. Dog det endte med innbrudd og prøvetid har jeg aldri følt meg bedre. For første gang følte jeg meg istand til å snakke med andre. Så lenge jeg kan huske har jeg slitt med en stor indre uro og jeg var veldig sjenert eller redd for å snakke med folk jeg ikke kjente. Bortsett fra ett opphold i døgnbehandling, ett fengselsopphold og ellers små pauser, sluttet jeg aldri å spise benzo, mamma og storebroren min flyttet mye i oppveksten min. Min bror ble mobbet og mamma ble syk, og dette slet veldig på meg. I frykt for å bli en ekstra belasting valgte jeg å ikke foretelle noen hvordan jeg hadde det. De har mer enn nok som det er tenkte jeg.
Da jeg var 19 hadde jeg prøvd speed men synes ikke det var det helt store. Det siste året har jeg brukt på å isolere meg og gjøre meg avhengig av min daværende samboer. Tiden etter dette er noe uklar, de neste 3 årene drev jeg rundt å fokuserte kun på å ruse meg. Når jeg begynnte med amfetamin raste det nedover. Fra første skuddet hadde det kloa i meg. Nå er jeg 22 år og de 2,5 siste årene har jeg mer eller mindre daglig injisert amfetamin, og nå orker jeg ikke mer. Jeg har alltid vert ekstrem i mine brukervaner.Hver gang jeg prøver å gå av speeden, drar det meg rett inn igjen, for uten den vet jeg ikke hva jeg er. Jeg vet igrunn ikke hva jeg er uansett, men nykter føles det så uutholdelig, og gang på gang ender jeg opp med å grave megselv ned og isolere meg. Jeg hadde angst før jeg begynnte å ruse meg, men jeg kunne aldri forestilt meg at det kunne bli så gale.
For 2 år siden døde min storebror av overdose, og det er noe jeg virkelig sliter med. Vi var bestevenner og han har alltid vert der for meg og det har alltid vert oss to mot verden. Etter dette ble jeg bare hensynsløs ovenfor meg selv. Jeg brydde meg ikke om hva jeg skjøt, hvem jeg satt på med, om jeg sov eller spiste, eller noe annet. Det tok ikke lang tid før jeg hadde funnet heroinen, og ila under seks mnd skulle jeg ha tatt fler overdoser enn jeg kan telle, og det er bare flaks at jeg lever idag, til tross for at jeg ofte skulle ønske jeg ikke gjorde det.
Fra okt til Jan i år måtte jeg sone en kort fengselsstraff. Dette tvang meg til å sveise meg og jeg fikk plass på en avdeling der jeg virkelig fikk ha fokus på å bli frisk og fungere i samfunnet. Jeg har ingen skole eller jobberfaring å vise til, så det å begynne på skolen var min billett ut av helvete jeg fant megselv boende i. Når jeg ble løslatt gikk det ikke lang tid før jeg var tilbake på speeden og benzoen, og etter at nav plasserte meg på ett hospits lengtet jeg tilbake til heroinen. Det er en glipp som virkelig nesten tok livet av meg. Det satt en støkk i meg og jeg bestemte meg for å iallfall holde meg unna det.
Jeg er utrolig sliten, og det er ingenting jeg vil mer enn å få amfetaminen og hele ideen med at jeg ikke fungerer uten amf, på avstand, men hodet mitt er innstilt på at det ikke går, og for meg så virker det høyst usannsynlig at jeg skal klare å bli rusfri. Jeg forstår at jeg har gjort alt jeg kan for å numme vonde følelser og angst, men hva gjør jeg når den store snøballen med vonde tanker, er blitt så stor at jeg blir satt helt ut av spill så snart jeg prøver å vere nyktern? Og angsten er for stor til å be om hjelp eller si det som det er? Jeg har psykolog ++ oppfølging, men det føles som om de ikke skjønner alvoret i min situsjon, (ikke at jeg har sagt så alt for mye, men de er generelt oppdatert i min sak.) Jeg føler meg så alene, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ha livet mitt tilbake, men den veien ser så veldig usikker ut.. Står for øyeblikket i venteliste på 8 ukers behandlingsopphold for utredning. Amfetaminen har tatt fra meg alt, og jeg klarer allikevel ikke å legge det fra meg. Jeg vet ikke lengre hva jeg liker, hvem jeg er osv.. og når jeg er nyktern klarer jeg kun kjenne på en enorm uro, tomhet, redsel, angst, ubehag, sorg, nedstemthet, tiltaksløshet, negative tanker og rastløshet, frustrasjon og sinne. Jeg klarer ikke å kjenne på følelsen av at dette er noe jeg kommer til å greie. Når jeg er nyktern blir jeg helt lammet av angsten min, og hele livet mitt er kontrollert av frykt. Langvarig amfetaminbruk har gjort meg skvetten, paranoid og oppmerksom, og jeg klarer ikke la vêr og konstant se rundt meg når jeg er ute i offentligheten.
Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med dette, men det var godt og få letta litt på trykket. Håper det er noen av dere freaks som kan komme med erfaringer, råd eller bare moralsk støtte, takk for at du leste
Beklager for usammenhengende og rotete innlegg.
Når jeg skriver dette innlegget jeg har kjørt meg selv i grøfta, nok en gang, og jeg rett og slett ikke helt vet hva jeg skal gjøre lengre.
Jeg begynnte å ruse meg for ca 6 år siden, da var jeg 16 og jeg begynnte å røyke litt fjodde med min eldre bror. Dette eskalerte igrunn bare mer og mer fram til at det eneste jeg gjorde ila en dag var å spille PlayStation og røyke bøtte.
Da jeg var 18 spiste jeg for første gang rivotril. Dog det endte med innbrudd og prøvetid har jeg aldri følt meg bedre. For første gang følte jeg meg istand til å snakke med andre. Så lenge jeg kan huske har jeg slitt med en stor indre uro og jeg var veldig sjenert eller redd for å snakke med folk jeg ikke kjente. Bortsett fra ett opphold i døgnbehandling, ett fengselsopphold og ellers små pauser, sluttet jeg aldri å spise benzo, mamma og storebroren min flyttet mye i oppveksten min. Min bror ble mobbet og mamma ble syk, og dette slet veldig på meg. I frykt for å bli en ekstra belasting valgte jeg å ikke foretelle noen hvordan jeg hadde det. De har mer enn nok som det er tenkte jeg.
Da jeg var 19 hadde jeg prøvd speed men synes ikke det var det helt store. Det siste året har jeg brukt på å isolere meg og gjøre meg avhengig av min daværende samboer. Tiden etter dette er noe uklar, de neste 3 årene drev jeg rundt å fokuserte kun på å ruse meg. Når jeg begynnte med amfetamin raste det nedover. Fra første skuddet hadde det kloa i meg. Nå er jeg 22 år og de 2,5 siste årene har jeg mer eller mindre daglig injisert amfetamin, og nå orker jeg ikke mer. Jeg har alltid vert ekstrem i mine brukervaner.Hver gang jeg prøver å gå av speeden, drar det meg rett inn igjen, for uten den vet jeg ikke hva jeg er. Jeg vet igrunn ikke hva jeg er uansett, men nykter føles det så uutholdelig, og gang på gang ender jeg opp med å grave megselv ned og isolere meg. Jeg hadde angst før jeg begynnte å ruse meg, men jeg kunne aldri forestilt meg at det kunne bli så gale.
For 2 år siden døde min storebror av overdose, og det er noe jeg virkelig sliter med. Vi var bestevenner og han har alltid vert der for meg og det har alltid vert oss to mot verden. Etter dette ble jeg bare hensynsløs ovenfor meg selv. Jeg brydde meg ikke om hva jeg skjøt, hvem jeg satt på med, om jeg sov eller spiste, eller noe annet. Det tok ikke lang tid før jeg hadde funnet heroinen, og ila under seks mnd skulle jeg ha tatt fler overdoser enn jeg kan telle, og det er bare flaks at jeg lever idag, til tross for at jeg ofte skulle ønske jeg ikke gjorde det.
Fra okt til Jan i år måtte jeg sone en kort fengselsstraff. Dette tvang meg til å sveise meg og jeg fikk plass på en avdeling der jeg virkelig fikk ha fokus på å bli frisk og fungere i samfunnet. Jeg har ingen skole eller jobberfaring å vise til, så det å begynne på skolen var min billett ut av helvete jeg fant megselv boende i. Når jeg ble løslatt gikk det ikke lang tid før jeg var tilbake på speeden og benzoen, og etter at nav plasserte meg på ett hospits lengtet jeg tilbake til heroinen. Det er en glipp som virkelig nesten tok livet av meg. Det satt en støkk i meg og jeg bestemte meg for å iallfall holde meg unna det.
Jeg er utrolig sliten, og det er ingenting jeg vil mer enn å få amfetaminen og hele ideen med at jeg ikke fungerer uten amf, på avstand, men hodet mitt er innstilt på at det ikke går, og for meg så virker det høyst usannsynlig at jeg skal klare å bli rusfri. Jeg forstår at jeg har gjort alt jeg kan for å numme vonde følelser og angst, men hva gjør jeg når den store snøballen med vonde tanker, er blitt så stor at jeg blir satt helt ut av spill så snart jeg prøver å vere nyktern? Og angsten er for stor til å be om hjelp eller si det som det er? Jeg har psykolog ++ oppfølging, men det føles som om de ikke skjønner alvoret i min situsjon, (ikke at jeg har sagt så alt for mye, men de er generelt oppdatert i min sak.) Jeg føler meg så alene, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ha livet mitt tilbake, men den veien ser så veldig usikker ut.. Står for øyeblikket i venteliste på 8 ukers behandlingsopphold for utredning. Amfetaminen har tatt fra meg alt, og jeg klarer allikevel ikke å legge det fra meg. Jeg vet ikke lengre hva jeg liker, hvem jeg er osv.. og når jeg er nyktern klarer jeg kun kjenne på en enorm uro, tomhet, redsel, angst, ubehag, sorg, nedstemthet, tiltaksløshet, negative tanker og rastløshet, frustrasjon og sinne. Jeg klarer ikke å kjenne på følelsen av at dette er noe jeg kommer til å greie. Når jeg er nyktern blir jeg helt lammet av angsten min, og hele livet mitt er kontrollert av frykt. Langvarig amfetaminbruk har gjort meg skvetten, paranoid og oppmerksom, og jeg klarer ikke la vêr og konstant se rundt meg når jeg er ute i offentligheten.
Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med dette, men det var godt og få letta litt på trykket. Håper det er noen av dere freaks som kan komme med erfaringer, råd eller bare moralsk støtte, takk for at du leste