For å oppklare litt så er det altså en assistentstilling, til sommeren fullfører jeg bachelor i et helsefag og får dermed relevant tittel og mer ansvar. Det er dermed nokså begrenset hva jeg kan endre.
Setter veldig pris på bidragene deres! Jeg har jobbet på andre helseinstitusjoner før, og er kjent med noen av problemene, så er ikke helt grønn heller. Ber ikke om en «how to» DPS, men vil bare ha en samtale om hva som funker bra og hva som ikke funker så bra.
Sitat av
Anonym bruker
At de som sliter mest er de som ikke klarer å si det, i alle fall i noen tilfeller. Jeg har vært veldig dårlig på å formidle hva jeg trenger av hjelp. Har egentlig trengt innleggelse flere ganger, men fordi jeg ikke klarer å spørre om det så har jeg blitt markant værre etter 2 år i behandling. Så spør om de er interresert i: medisiner eller innleggelse, så sier du etterpå at det skal gjøres en vurdering. Jeg har spurt om anti-dep og benzo, men aldri fått. Det jeg egentlig trenger er anti-dep og innleggelse.
Takk for innspillet
Sitat av
Anonym bruker
Vær et medmenneske og ta deg tid til dem du er der for. Noen ansatte sitter med avis eller bok og skjermer seg selv fra pasientene slik. Andre gjemmer seg på kontoret, kjøkkenet eller lignede, eller vil heller prate med kollegaer enn pasientene. Få pasientene til å føle seg sett og ønsket ved å hilse, smile og gi god blikkontakt. Bruk tid på å sette deg inn i de enkeltes situasjon og begrensninger. Noen har tema de ikke ønsker skal tas opp, noen er så forvirret eller medisinpåvirket til at det preger deres kognisjon; ha derfor i hodet at noe kommunikasjon må justeres deretter. Det er vondt å føle seg dum, eller bli minnet på hvor redusert man er, og slikt kan like gjerne komme til overflaten fordi man snakkes til som om man er et barn som at man forventes å være fullt oppdatert på det som skjer i verden. De ansatte er ikke der for å massere sine egne egoer. I den sammenheng kan det også være en fordel å droppe prat om ferier man drar på, som mange pasienter ikke har råd til, eller lignende.
Vær forberedt på at det kommer til å rettes mye frustrasjon mot deg som ansatt på gulvet pga regler du ikke kan noe for. Ikke finn deg i trusler eller vold, og trekk deg for all del ut av situasjoner du ikke makter å roe, men forsøk å gjøre pasientenes hverdag bedre på tross av deres frustrasjon med systemet.
Ikke stol for mye hverken på pasientene eller de andre ansatte. Du kommer til å bli vitne til både selvbedrag og løgn fra pasienter, samt fordommer og inngrodd i kultur hos ansatte. Det er likevel (som oftest) noe å like ved alle du møter.
Jeg tenker mye på det med å være medmenneske. Vet ikke hvordan det er andre plasser, men der jeg skal være går vi ikke i uniform. På en måte kan det være utfordrende fordi jeg selv nøt godt av at uniformen gjorde det lettere for meg å innta en rolle som hjelper, og kanskje være ekstra entusiastisk, glad og varm enn det jeg ellers pleier å være, men i den typen miljø jeg er på veg inn i så er det kanskje viktigere å fjerne noen barrierer mellom ansatte og innlagte. Det med uniform er vel kanskje også mest en vanesak. Håper jeg greier å finne tilbake til den evnen til å være en litt bedre versjon av meg selv i den nye stillingen.
Sitat av
Tobias24
For en drittjobb. Jeg tror ikke du kan gjøre denne jobben bra. Jeg tror du er nysgjerrig, ikke hjelpsom, og det er helt ok det, sålenge en ikke gjør karriere av det...VIL du virkelig "hjelpe" psykotiske mennesker? Og du spør oss, og spesielt de syke av oss om hvordan.. kall meg syk men jeg tror ikke purk er veldig opptatt av rettferdighet, ei tror jeg fengselsbetjenter er ekstremt opptatt av å holde samfunnet fri for rusk. I såfall er de jo virkelig syke.. du virker kanskje akkurat ikke reflektert nok til å forstå at du kommer til å formes av denne "jobben".
Bare tanken på å tro at jeg skal hjelpe høyst individuelle og kompliserte mennesker i en institusjons situasjon.. da også etter uhellet er inntruffet. Hvilken prosentandel tror du, selv med våre råd; av pasienter du i sannhet får "hjulpet"?
Er du veldig interessert i slikt så vil jeg anbefale evangeliet, jo virkelig. Der har du en mann som vet hva hjelp er. Deg, nei du er nok ingen hjelper. Du har ikke penger, husrom eller psykisk kompetanse eller vilje til hjelpe prosjektet ditt. Jeg ville droppet hele greia med å forsøke å være den helgen, unntaket, den behjelpelige.
Mennesker er for komplekse og du er alt for nysgjerrig til at jeg har tro.
Og slutt å kall mennesker for pasienter. Det er kvalmt. Der har du et godt førsteråd.
Jeg må si jeg ble litt overrasket over dette svaret.
Hvilken del av innlegget mitt er det som gjør deg så sikker på at jeg ikke kan gjøre jobben bra?
For all del, jeg kan godt innrømme at jeg er nysgjerrig. Ved siden av å hjelpe de innlagte så ser jeg frem til å bli kjent med andre sider av samfunnet og mennesket enn det jeg treffer ellers.
Jeg kunne lagt ut om egne refleksjoner rundt den jobben jeg skal gjøre, hvorfor jeg har søkt meg til dette feltet, tidligere erfaring som har gjort at jeg har bestemt meg for å følge denne vegen, samtaler med tidligere kollegaer osv. men jeg tenkte ikke det var relevant, i og med at jeg ikke planla at denne tråden skulle handle om meg.
Selvfølgelig vil jeg formes av jobben. Er det noe sted jeg gir uttrykk for det motsatte?
Jeg hadde håpet å unngå noen metadiskusjon om psykiatri, men la gå. Jeg er helt enig i at DPS-institusjonene ikke nødvendigvis er den beste måten å hjelpe en så variert befolkning som kanskje blir sendt dit, men som jeg nevner i første innlegg så er dette ikke en invitasjon til en diskusjon rundt psykiatri generelt (det kan vi forøvrig godt ta i en annen tråd). Alt jeg ønsker er at de som har benyttet seg av disse tjenestene for en gangs skyld kan snakke med en person som jobber der, uten noen som helst frykt for represalier, slik at jeg kan benytte meg av disse erfaringene til å behandle de jeg skal hjelpe så godt som mulig. Ønske om å hjelpe er ikke den eneste grunnen til at jeg har søkt meg til den stillingen, selvfølgelig, men når jeg først skal jobbe der, så vil jeg helst være til så god hjelp som mulig.
Angående prosentandeler, så vil jeg si at selv om denne samtalen bare skulle være nok til å avverge et eneste selvmord eller andre irreversible hendelser, så vil det være verdt det.
Jeg synes du starter med noe interessant der du nevner jesus. Igjen: jeg er ikke sikker på at dagens psykiatri er den optimale løsningen. Det jeg ser som en feil i svaret ditt er at du antyder at de to eneste alternativene er å lese evangeliet og bare gjøre vondt verre. Det er jeg dypt uenig i.
Jeg tror faktisk at dagens psykiatri hjelper mange, på langt nær alle, men la meg nevne noen av alternativene som har vært forsøkt tidligere i historien. Narrekister som man kalte fengselsceller for sinnsyke, eller auksjonere bort mennesker som hadde det vondt til fjerntliggende gårder, hvor de i beste fall ble matet og satt i arbeid, i verste fall satt i et bur på loftet. Anbefaler
Norsk Psykiatri Gjennom Tidene av Einar Kringlen hvis man vil ha litt oversikt over hva som ble praktisert før.
Se her for et sammendrag
Selv med alle disse alternativene så foretrekker jeg dagens psykiatri. Ikke fordi den er perfekt, men fordi den er den beste vi har så langt. Jeg tror ikke at jeg er noen helgen, men jeg har et genuint ønske om å gjøre livet bitte litt lettere for en veldig utsatt gruppe som opp igjennom historien har befunnet seg på absolutt bunden av samfunnets rangstige, og akkurat nå betyr det å være i åpen dialog med de menneskene som har hatt det vanskelig.
Jeg er i starten av min karriere, og jeg kommer ikke til å jobbe på gulvet resten av livet. Hvis vi er heldige så kan kanskje denne diskusjonen lede til at vi sammen utvikler noen gode ideer som jeg kan bringe med meg videre, og kanskje en dag bidra til at vi utvikler en bedre psykiatrisk praksis enn det vi har i dag, som er mer lydhør for sluttbrukerens erfaring.
Å avfeie det med at mennesker er for komplekse til at det går an å hjelpe dem, og dessuten forsøke å gjøre nysgjerrighet til noe negativt synes jeg ikke har særlig mye for seg. Det er ikke slik at vi må bli til jesus eller ingen ting, og selv hvis det ikke finnes noe perfekt psykiatri så betyr ikke det at vi må slutte å strekke oss etter det. Jeg er langt fra ferdig utlært, og hadde jeg ikke vært nysgjerrig hadde jeg ikke kunnet ha noe håp om å noen sinne bli det heller.
Og til slutt rundt dette med pasientbegrepet. Jeg funderte også litt på det da jeg skrev første innlegget. Alternativene jeg så for meg er enten innlagte (likner for mye på innsatte og har dessuten samme sykehetskonnotasjoner) eller brukere (som selvfølgelig er utrolig tåpelig å bruke om noen som er innlagt med tvang). Jeg falt på pasienter, fordi jeg helt oppriktig mener at det å være psykotisk eller suicidal er sykt, et usunt avvik fra en norm. Igjen, det er en interessant diskusjon vi kan ta, men da synes jeg du heller skal lage en egen tråd dedikert til psykiatri, så kan vi ta den samtalen der. Og helt til slutt, om du skulle finne på å svare at det ikke er sykt å ville ta livet av seg, eller å tro at hele verden er ute etter deg eller liknende, så kan vi vel møtes ved den etymologiske betydningen til ordet, for syk eller ikke syk så er det mennesker som venter på å en dag kunne leve utenfor sykehuset, og det er nettopp her ordet pasient henter sine røtter: en pasient var opprinnelig en som ventet tålmodig, se for eksempel det engelske patience, eller det franske verbet patienter som ganske enkelt betyr å vente.
Jeg har inntrykk av at innlegget ditt bygger på negative erfaringer med helsevesenet. Hvis det skulle stemme, så hadde jeg satt stor pris på om du vil fortelle litt om hva du eventuelt har opplevd, og om du tenker at noe av personalet på gulvet kunne gjort noe annerledes for å bedre situasjonen din.
Beklager for så fryktelig langt svar, men jeg synes såpass grove anklager ikke kunne stå ubesvart.
Sitat av
Anonym bruker
At man ikke er narkis eller har et rusproblem selvom man har røyka hasj på fest i ungdommen og at det at man har brukt rusmidler før ikke er noe som gjør deg til en rusmisbruker nå.
Er flere som nevner det her, så svarer dere alle gjennom den her. Jeg har selv en fortid med noe rus, og har flere venner i miljøer preget av rusbruk, og enkelte av misbruk. Dette er en av tingene jeg tror kan være verdifullt ved meg personlig i denne typen stilling. Det er åpenbart at hvis ens eneste befatning med ulovlige rusmidler er et uttal rusutløste psykoser og noen forelesninger om at narkotika er noe dritt så vil man etter hvert falle inn i en sånn «jeg skjønner ikke hvorfor dere driver med detta her gutter, er jo såååå farlig!!!! SLUTT NÅÅÅÅ» holdning. Mens jeg selv har en rikere erfaringsbase, og litt mer sånn «av og til, innenfor rimelighetens rammer så er ikke ulovlige rusmidler nødvendigvis utelukkende ondt».
Virker som det er litt mangel på den type forståelse hos personalet, så det er noe jeg skal ta med meg. Takk
Dette med manglende dialog angående medisiner og russubstitutt, narkisstempel i journalen osv. er åpenbart et problem, men ikke noe jeg kan gjøre så mye med i nåværende stilling.
Liker godt tanken på en «folk skal klare livet» visjon fremfor avhold. Den skal jeg ta med meg!