Hey,

Jeg er nå inne i en periode hvor jeg planlegger min 2. tur på fleinsopp. Denne prosessen har fått meg til å tenke mye på min første gang, som har resultert i at jeg nå vil prøve å gi dere en rapport fra jomfruturen min.

Det var en intens opplevelse som forandret mitt perspektiv på veldig mye, og hadde innslag av tre forskjellige aspekter ved en tripp:

1.«Tull, tøys og gøy», som jeg kaller det å smile og le og loke rundt mens hallusinasjonene leker med deg.
2.«Det åndelige og lærerike», det som forandrer livet ditt og gir deg noe på et dypt nivå som du tar med videre.
3.«Det vonde og skremmende», som er det man opplever under en bad trip, rett og slett det som kan skremme livet av deg.

Jeg vet ikke om det finnes noen spesifikk måte å skrive rapporter på som Freaks bør holde seg til, men jeg skal gjøre mitt ytterste for å beskrive det så enkelt og interessant som mulig.

Jeg beklager på forhånd for lengden på teksten.

[CENTER]Om meg[/CENTER]
Jeg er en gutt på 21 år. Relativt intelligent. Mentalt har jeg ingen lidelser jeg vet om. Jeg bruker dog mye tid på å filosofere over ting, fra trivielle hverdagsting til temaer og scenarioer mange ved første øyekast nok ville satt kaffen i halsen av.

Jeg føler selv jeg har evnen til å være dyp, men har samtidig også en viss frykt for å bli en av de som tenker så intenst over livets spørsmål at jeg ender med å bli gal. Derfor var det en ekstra «spenningsfaktor» forbundet med å ta flein for første gang. Jeg var spent og nervøs.



[CENTER]Introduksjon[/CENTER]
Vi var 5 karer: meg, Loke, Thor, Odin og Heimdall. Fire av oss hadde nettopp gått ut av folkehøgskole sammen, Heimdall var en god venn av Odin. Odin var den mest erfarne rusbrukeren, og hadde tatt LSD og sopp et par ganger tidligere. Han ble «eksperten» om noen trengte en guide.

Turen skulle gå til Bergen, hvor Loke hadde en hytte ute på en øy. Jeg og Thor kjørte sammen fra Ski til Bergen, og hadde det veldig kult hele veien. Noen timer før vi var fremme fikk vi riktignok en kjip melding av de andre om at de ikke hadde fått tak i weed, noe som var kjipt. Likevel, soppen lå og venta på oss, og jeg tok det «tapet» med et smil.

Klokka var halv fire på natta da vi kom frem, og vi la oss til å sove for å være uthvilte til trippen dagen etter.

Vi sto opp, spiste en god frokost, slappet av og ble kjent med Heimdall mens vi ventet i sola, til klokka var rundt ett. Da stekte vi opp en Grandiosa, la på soppen og spiste. Jeg og Loke tok 2,5 gram, de andre nøyde seg med 2g. Om denne forskjellen skulle ha noe å si eller om det bare var tilfeldig vet jeg ikke, men jeg og Loke var iallfall de som fikk sterkest opplevelse av soppen.

[CENTER]Setting[/CENTER]
Jeg har fortsatt våte drømmer om settingen vår. Det var definisjonen av perfekt i min bok.

Dette var på en nærmest ubebodd øy utenfor Bergen i juni måned. Sola skinte og varmet oss, det var nærmest vindstille, akkurat nok bris til å holde oss friske og avkjølte, og vannet funklet speilglatt og klart. Været kunne ikke vært bedre.

Øya i seg selv var et praktverk: masse skog og natur å boltre seg i, åpent landskap, en strand å ligge på, stor gressplen, svaberg å chille på, og masse sauer som løp rundt og brekte.

Vi hadde to hytter: én å oppholde oss i, med kjøkken, stue og veranda med utemøbler, og én å sove i, med dusj og soverom og store, flotte vinduer mot havet.

[CENTER]Trippen starter[/CENTER]
Vi tygde i oss pizzaen. Det kom en Point of No Return-følelse over meg da jeg svelget den siste biten. Ingen vei tilbake nå.

Det går kanskje 20-30 minutter før Loke begynner å merke effekten. Han begynner å bable og le, oppføre seg generelt ganske «ute av kontroll» - uten at han var vanskelig eller voldelig på noen måte, bare litt slitsom å holde styr på.

Loke vil ned til vannet, så vi følger etter for å passe på at idioten ikke ruller ut i vannet og glemmer å svømme. Han legger seg i vannet inne på grunna og loker litt rundt der. Etter noen minutter får jeg for meg at noe skjer, og jeg bestemmer meg for å overraske gutta med nyoppskjært frukt når de kommer opp til hytta igjen.

Det er på disse knappe 30 meterne fra vannet og opp til hytta at turen for meg kicker i gang. Plutselig toner all lyd fra de andre ved vannet helt ut. Jeg hører plutselig kun lyden av trærne og fuglene til siden for meg, og vinden. Det var som om jeg gikk ut av «deres» region og inn i «hyttas» region, hvor lyd, lukt og opplevelser er klart adskilt fra hverandre gjennom denne «veggen» jeg gikk gjennom.

Mens jeg står og kutter opp vannmelon kjenner jeg en slags mild, men ren glede innerst i brystet. Den samme jeg hadde etter at jeg og kjæresten min kysset første gang. Det føltes virkelig godt å gjøre noe hyggelig for de andre gutta.

De andre joiner meg på terrassen idet jeg kommer ut med vannmelonen. Den oppskjærte frukta møtes med stor glede og fortæres med omfattende engasjement. Vi blir sittende å snakke om følelsene vi opplever, med unntak av Loke, som fortsatt er ganske «energisk».

Vi begynner så vidt å eksperimentere med effektene av soppen. Vi tar på ting; de kjennes helt annerledes ut enn til vanlig. Det er som om noen har endret kretsene i hjernene våre og gitt de forskjellige objektene andre kvaliteter. Det kan sammenlignes med at man bytter om på tastene på et tastatur: trykk A, få B. Jeg og Thor oppdaget også at det ga en helt uvirkelig følelse å se hverandre i øynene (gay-alert, jeg vet); altså, i øyeeplet hans så jeg livet hans bevege seg gjennom de røde blodårene på en måte, jeg fikk for meg at disse linjene var kroppens måte å nedskrive livshistorien hans, som en bok. Ellers så jeg også på meg selv i speilet, noe jeg i bakhodet mente å huske at ikke anbefales. Jeg hadde dog ingen negativ effekt av dette i det hele tatt. Noe jeg husker herfra, og som gjaldt gjennom hele trippen, var at jeg aldri VAR. I speilet så jeg ikke meg selv. Jeg var ikke usynlig, men jeg kunne ikke danne meg noe bilde av hvordan jeg så ut fysisk. Jeg bare VAR.

[CENTER]Det visuelle endrer seg[/CENTER]
etter hvert bega vi oss ut på en slags vandretur nedover gressplenen bortover mot svaberget. Vi tok med oss et par ting og begynte å gå de par hundre meterne bort dit. Noe jeg husker veldig godt er at vi sto sammen, alle fem, på en stein som var hevet kanskje 30cm over bakken, og der sto VI, eventyrgutta. Gjengen på tur, bestekompisene, og dette var RIKTIG. Denne turen var noe av det viktigste vi kom til å oppleve, det var helt sikkert. Og vi visste det, alle mann.

Odin, den eneste av oss som hadde trippa før, var for oss alle en slags «sikkerhet», veilederen vår som visste ting, og det var han som foreslo å gå en liten tur. Det var idet vi fem sto sammen med armene om skuldrene på hverandre at jeg i et lite sekund gikk ut av kroppen min og tok et mentalt bilde av oss, gjengen. I bildet står Odin der, smilende, med åpen skjorte som blafrer i vinden, veldig «adventure guy»-aktig, Sinbad Sjøfareren, dere skjønner hva jeg mener. Der og da ga jeg ham «stempelet» som passet ham, ordet som definerte ham: ADVENTUROUS. Altså eventyrlysten. Av en eller annen grunn var det det engelske ordet som brant seg fast i hodet mitt.

Vel borte ved svaberget går tre av gutta mot kanten for å leke ved vannet, mens jeg blir sittende å prate med Heimdall, den eneste jeg ikke egentlig kjenner. Han slo meg dog umiddelbart som en flott fyr og en man kan stole på. Han sitter på en stein og spikker på et spyd. Mens vi snakker prøver jeg å holde øyekontakt med ham, og mens jeg gjør dette ser jeg på hvordan ansiktet hans ser ut, hvordan det er bygd, hvordan army-stripene under øynene (vi hadde tegnet på oss selv før trippen med sånn army-maling, kamuflasjegreier) passer så godt på ham. Jeg tegner meg i hodet mitt et bilde av ham som en skikkelig steinaldermann, med en dyp kontakt med naturen, og det er ett ord som virkelig bryter frem i hodet mitt: PRIMITIV. Ja, Heimdall er primitiv above all. Det passer.

Det er her, idet jeg sier meg sikker i min sak, at «Heimdalls ord», ordet som definerer ham, er PRIMITIV, at min første hallusinasjon trer frem: mens jeg tenker alt dette i hodet mitt, forandrer Heimdalls ansikt seg foran øynene mine. Det gror pels ut av hodet hans, han blir mer og mer som definisjonen på en «villmann» der han sitter og spikker på spydet sitt. Han blir PRIMITIV. Og jeg kan selvsagt ikke gjøre annet enn å måpe.

[CENTER]Det magiske teppet og meditasjon[/CENTER]
Etter å ha slappet av ved vannet går vi opp i hytta hvor vi sov. Den bestod av et par soverom og ett stort fellesrom med en hems og en sovesofa. Et hvitt rom, høyt under taket, med store, åpne vinduer.

Jeg og Thor legger oss i sovesofaen vi delte og får opp øynene for bildet på veggen. Et dybdebilde av et langt sivstrå med en vanndråpe på. Plutselig begynner det å bølge inn og ut av rammen, skifte perspektiv og vri seg, noe vi begge syntes var veldig gøy.

På gulvet ligger Odin. Han begynner å bli litt stressa og har lagt seg oppå et frusete teppe med lukkede øyne. Der jeg ligger synes jeg det teppet ser uhorvelig interessant ut. Jeg åler meg av sovesofaen og kryper bort til Odin. I hodet mitt ser jeg for meg hvor deilig dette teppet må være, og forbereder meg på skuffelsen over at det antageligvis ikke er noe spesielt i det hele tatt. Idet jeg tar på det strømmer det en elektrisk bølge gjennom meg, som et elektrisk sjokk, men fylt med velbehag og liv, ren energi. Jeg ser på hendene mine og tar forsiktig på teppet, og det samme skjer igjen. På tredje forsøk bestemmer jeg meg for å kontrollere dette, styre effekten, og jeg klarer det! Håndflatene mine rører ved teppet og bittesmå, deilige energistrømninger går opp gjennom hendene mine og ut i kroppen. Jeg legger meg ned på ryggen og flyter inn i den fulle effekten av teppet, som var ren nytelse og ro. Det oversteg forventningene.

Odin har oppnådd roen han trenger for å nyte trippen igjen. Han forsvinner ut av sovehytta, og Heimdall kommer inn. Han ser normal ut nå. Han spør om jeg vil meditere med ham, og jeg takker ja. Vi setter oss overfor hverandre med beina i kryss, og han forteller om hvordan han etter å ha bodd noen år i Kina har lært å verdsette meditasjon. Etter få sekunder ser jeg at kroppen hans er avslappet, og plutselig begynner den limegrønne t-skjorta hans (lysegrønn på vanlig mannespråk, men husker jeg tenkte veldig spesifikt at «det der er limegrønt» :P) begynner å gløde. Den lyser opp som en lyspære som slås av og på, men med myke overganger og nedtoninger. Dette fascinerer meg mer enn selve meditasjonen, og etter et kvarters tid med småprat kommer Loke inn i hytta.

Loke er like hyper som tidligere og har nå strippet ned til bare boxeren. Han viser oss øynene hans og påpeker selv at han gråter som et barn (tårene sto ut av ansiktet hans), men ikke er lei seg på noen måte. Han viser ingen tegn til å være trist, men tårene flyter. Loke er som person glad i oppmerksomhet, og dette trekket ble fremhevet under trippen. På ett tidspunkt lå han på gulvet og spant seg selv i sirkler mens han snakket høyt om noe. Han var ganske slitsom. Så slitsom at Thor blir irritert og går ut av hytta.

For meg ødela han det som var en harmonisk stund i sovehytta, så for å straffe ham litt sa jeg: «Loke, du har bæsja på deg!» Loke stopper opp, reiser seg sakte og legger en hånd i boxeren sin. «Har eg? Eg kjenner ingenting. Har eg virkelig bæsjet på meg? Det var rart, eg kjenner ingenting, eg.» Vi lo godt, og alt var tilgitt. Nå gikk turen ut igjen.

[CENTER]Meg og Kaos[/CENTER]
jeg husker ikke helt hvordan det skjedde, men ute ble jeg og Loke adskilt fra de andre. De gikk på oppdagelsestur, mens jeg ble igjen for å passe på Loke. Jeg hadde et bestemt inntrykk av at han trengte å passes på, bare for å være sikker.

Loke hadde siden starten av trippen vært hyperaktiv og krevende. Han skulle ha svar på spørsmålene sine, han skulle vite hva som skjedde og han skulle og han skulle. Det var da vi ble alene og jeg fikk sjansen til å sette meg ned og se på ham, virkelig studere ham, at jeg så hva hans ord, definisjonen av ham var: KAOS. I hodet mitt representerte han på denne turen elementet KAOS.

Denne ''åpenbaringen'' gjorde meg bare enda mer sikker på at jeg burde ta ansvaret for å passe på ham. Han oppførte seg ikke bekymringsverdig eller psykotisk på noen måte. Han var bare ALL OVER THE PLACE. En fuckings tornado av oppmerksomhetssug. Dette gikk likevel veldig bra en god stund; vi pratet og lo, hørte på Pink Floyd's Shine On You Crazy Diamond og hadde det fint.

[CENTER]Edderkoppen og utedoen som krympa[/CENTER]
på ett tidspunkt måtte jeg på do. Jeg ville ikke gå opp til hytta, så jeg gikk på utedoen. Mens jeg satt der og la mine soppinfiserte sjokoladeegg, så jeg i taket en edderkopp. Jeg husker jeg tenkte «jeg tripper, så det hadde vært typisk om jeg ble dritredd for den edderkoppen og flippa fullstendig,». Men det skjedde ingenting. Edderkoppen pilte bortover bjelken, og idet den passerte midten av dørstokken krympet plutselig doen. Den klemte seg inn mot meg og ble mindre og mindre, men jeg ble ikke redd. En kamerat beskrev akkurat det samme fenomenet i en taxi i Amsterdam, så jeg visste det ikke var ekte. Så fort jeg tenkte akkurat det utvidet doen seg, og jeg følte meg som en awesome fyr som styrte min lille utedo med full kontroll. En konsekvens av å styre et utedo-omspennende imperium er dessverre at man fort glemmer å tørke seg bak, noe jeg oppdaget etter fem skritt, en kløe på rumpa og en brun finger.

[CENTER]Fred, ro og en telefonsamtale[/CENTER]
de andre gutta kom tilbake, og vi slappet av litt på verandaen. Loke var fortsatt i hundre og pilte rundt mens han bablet om alt mulig rart. Han forsvant inn i hytta. Vi pustet lettet ut over å få litt fred og ro, og Thor var spesielt irritert over Lokes oppførsel. Han foreslo å bare ditche ham og la fyren kuke rundt som han ville til han roet seg ned, men jeg og de andre satte bestemt foten ned. Vi kunne ikke gjøre det. Dette var vår første tripp, og vi var blitt enige på forhånd om ikke å dømme hverandre, forlate hverandre eller si/gjøre noe stygt mot hverandre.

Loke kom løpende ut av hytta, tok en runde på gresset og kom løpende tilbake til hytta igjen. «Jeg tror vi bør passe litt på Loke, bare for sikkerhets skyld,» sa jeg til de andre. Thor lente seg tilbake i stolen og svarte på tungt nordlansk: «Ta det med ro, Wolfe. Sett dæ ned å slapp av. Han Loke klare sæ sjøl. Det går heeelt fint, bare å slapp av.»

Her kom dagens tredje ''åpenbaring'' om vennene mine. Bildet av Thor som sitter der, bakoverlent i stolen sin, uten en eneste bekymring i verden og kun et ønske om å chille, slappe av, gjøre så lite som mulig, er fortsatt brent fast i hodet mitt. Og ordet hans, ordet som definerte ham for denne turen, var LATSKAP. Ikke på en direkte negativ måte, han var bare ikke interessert i å farte rundt eller passe på Loke, han ville bare slappe av så mye som mulig.

Vi går inn i hytta og ser Loke ligge på sofaen. Han snakker med seg selv. «Det er ikke bra», tenker jeg. Han vil at noen skal komme hit. Så ser jeg det. Han har en telefon! «Faen i svarte helvete!!!» tenker jeg i panikk. Hva om han pratet med faren sin eller noe sånt, som kunne finne på å komme ut til hytta?!

Det viser seg å være dama hans han prater med. Han vil at hun skal komme hit. Hun svarer at hun er i Hønefoss. Han skjønner ikke hvordan det skal være noen hindring for å være der i løpet av en times tid.

Jeg tar en executive decision og tar fra ham telefonen, som han gir fra seg uten å protestere. Dama hans gråter og skjønner ikke hva som skjer. Jeg forklarer at vi er midt i en tripp på flein, og hun virker å forstå hva jeg mener, men er redd. Jeg lover å passe på ham og at ingenting galt har skjedd, bare Loke som savner henne. Vi sier hadet og legger på. Monster-fuckup avverget.

Det er verdt å nevne at Loke til den dag i dag påstår at han aldri snakket med dama si, og at hun påstår det samme. Jeg husker alt sammen veldig godt, men samtidig klarer jeg ikke å si hundre prosent sikkert at han lyver/tar feil.

[CENTER]Ting begynner å gå galt[/CENTER]
her begynner trippen å bli virkelig intens i mine øyne. Visuelle halliser og annerledes tankemønstre kan jeg takle, men det begynte her å skje ting som virkelig krevde mye av meg.

Som nevnt var jeg den eneste som passet på Loke. Han var ikke lenger like hyperaktiv, men snakket mye mer. Jeg holdt samtalen gående og hadde det fint. Så, mens jeg står ved en busk og pisser, sier han ut av ingenting: «Fy faen du er stygg, Wolfe!». Jeg vet dere facepalmer nå. Et big no-no når man tripper. Selve kommentaren tok jeg meg ikke så nær av, jeg greide å le det vekk, men det var som om det hadde lagt seg en slags skygge over Loke når han sa det, og jeg følte ikke at jeg kunne stole på ham lenger.

Loke sier han vil ned og se på vannet. Jeg blir med, for det var fotsatt underforstått i gruppa at jeg hadde påtatt meg ansvaret for fyren. Jeg kjenner litt på vannet, tar på lufta og tenker på hvor kult dette er, alle de sannhetene jeg har innsett om sanfunnet i dag og hvordan jeg har lyst til å snakke med pappa om alt sammen.

Vi går opp mot de andre ved hytta. På veien dit sier Loke at han er glad jeg er med på turen, og at han begynner å få litt noia, føler seg alene og sånn. For å roe ham ned tok jeg ham i hånda (litt gay, men der og da virka det som den mest naturlige måten å trøste noen på). Plutselig endrer han tone helt igjen og sier til meg: «Æsj, dette her er homo! Skjerp deg, Wolfe!». Kommentaren i seg selv var ikke så ille generelt (det er jo litt gay når to fyrer holder hender :P), men under vår første tripp på flein, etter å ha lovet hverandre å ikke si dritt til hverandre, så treffer sånt ekstra hardt. Jeg følte meg forrådt av Loke, men jeg hadde ikke samvittighet til å si noe dritt tilbake, så jeg gikk tilbake til de andre.

[CENTER]Sinnet vandrer[/CENTER]
Herfra og utover blir ting mer og mer uklare for min del. Jeg var hele tiden klar over at vi trippet, men etter all dritten Loke hadde sagt ble jeg i dårlig humør, og ingen tenkte på å hjelpe meg ut av den negative tankebanen, så til slutt begynte jeg rett og slett å gå lei.

Det begynte ''forsiktig'' med at vi la oss på stranda og bare snakka. Selv lå jeg for det meste og tenkte intenst på forskjellige ting, drev litt vekk fra de andre og innover i mitt eget hode. Noe jeg husker veldig klart er at jeg så opp på himmelen og på øya vi var på, og at vi på en måte skiftet «setting» eller «dimensjon». På ett punkt føltes det som øya vår var det eneste som eksisterte i hele verden. Følte også at vi var på «Lost»-øya en liten stund :P

denne tankebanen dyttet meg lengre og lengre inn i hodet mitt, og de andre så ikke ut til å registrere hvor det gikk hen. Det endte med at det rundt meg ble så intenst og virkelig at jeg gikk rundt og tenkte at «dette er bare en del av trippen, jeg kan sikkert gjøre masse rart for å teste det ut, siden det bare skjer i trippen.». Visuelle halliser ble også mer intense. Jeg så blant annet Loke stå foran meg med en kniv, hvorpå han tok ut det ene øyet sitt (med hånda, som på tegnefilm) og holdt det mens han delte det i to. Dette bidro videre til teorien min om at det «bare er trippen,». Det endte med at vi satt ved bordet, meg med et vinglass i hånda. Jeg stirret intenst på det og fikk for meg at jeg skulle se hva som skjer når jeg klemmer det i stykker. Heldigvis så Odin hva jeg drev med og stoppet meg før jeg fikk knust glasset, men dere skjønner sikkert at ting begynte å gå litt over styr nå.

Jeg begynte her å bli veldig sliten. Jeg var klar for at det skulle være ferdig og tenkte «nå kan jeg godt komme ut av trippen,». Tidsperspektivet mitt var fullstendig blåst i stykker, og «vandringen» gjennom dimensjonene nede på stranda hadde bare bidratt til å gi meg følelsen av at lang tid var gått. Idéen om at dette kanskje ikke kom til å ta slutt begynte å krible i bakhodet mitt, og ting ble bare verre herfra.

Vi gikk opp i sovehytta igjen, hvor jeg la meg i sovesofaen. Her kom jeg – og dette husker jeg veldig godt selv også – med jevne mellomrom med små utbrudd av ''gal mann''-latter. Et sånt kjapt lite utbrudd som varer et halvt sekund. Hvorfor aner jeg ikke. Jeg fikk også plutselig for meg at det å kaste en vannmelonbit så hardt jeg kunne i den svære vindusruta ville være kjempegøy. Ruta overlevde, men Loke ville at jeg skulle rydde opp. Dette var enda et øyeblikk hvor jeg er helt sikker på at det skjedde, men Loke i etterkant nekter for at det noen gang skjedde slik: han kjeftet på meg og snakket til meg som om jeg var en hund. Han sa «Fy!» og pekte mot gulvet og ba meg rydde opp og skamme meg, akkuraqt som man gjør med hunder. Jeg vet fortsatt ikke hvem av oss som har rett, mtp at han er av typen som fort kunne kødda med sånt.

De andre begynte på dette tidspunktet å bekymre seg litt for meg. Selv var jeg nå i ferd med å bli overbevist om at jeg var fanget i trippen og aldri ville komme ned igjen, og jeg hadde virkelig bare lyst til å komme ut av den fordi jeg var så sliten i hodet av alle tankene som flyr gjennom det under en slik tripp.

Gjennom store deler av trippen var jeg helt klar i hodet, bare «annerledes», som man blir i en tripp, mens nå skjedde ting litt mer bruddvis. Jeg trodde alt bare var del av trippen og tok ingenting veldig seriøst. Et lite ''blunk'' av virkelighetsfølelse brøt likevel gjennom da jeg så kniven til Heimdall ligge på gelenderet til verandaen. Idet jeg så den tenkte jeg: «Shit, ting er sykt intenst nå! En kniv kan være farlig om vi fortsetter å tulle rundt som vi gjør.». Så jeg gjorde det jeg så på som ansvarlig der og da: jeg plukket den opp og kastet den av all kraft i hodet på Loke!

Neida :P Jeg kastet den så langt vekk fra hytta som mulig, slik at ingen av oss skulle finne på å gjøre noe dumt med den. I ettertid tror jeg det var lurt, selv om vi måtte lete en stund for å finne den igjen etterpå.

[CENTER]Jeg har klikka![/CENTER]
Denne siste delen av trippen er vanskelig for meg å beskrive, rett og slett fordi det skjedde så sinnsykt mye i hodet mitt i de minuttene det varte at jeg ikke helt klarer å filtrere alt sammen. Men jeg skal beskrive det jeg husker.

Jeg endte nemlig opp liggende i senga på et av soverommene. Der lå jeg på siden og stirret nærmest uten å blunke på et maleri på veggen. Jeg tror maleri var av en fiskebåt på havet. I løpet av det jeg tror var et kvarters tid endret motivet i dette bildet seg sikkert 100 ganger, om ikke mer. Bildet beveget seg foran øynene på meg med en intensitet resten av trippen ikke kunne matche.

Jeg lå helt stille der og mumlet for meg selv. Jeg husker denne perioden som en slags ut-av-kroppen-opplevelse, for jeg så meg selv ligge der og mumle, uten å en eneste gang ta fokuset vekk fra maleriet. Jeg var helt overbevist om at jeg var en av de som har en eller annen latent psykisk lidelse, og at jeg nå var fanget i trippeverdenen, at jeg aldri ville komme ut av det. Alt rundt meg var i mine øyne bare en del av denne evige trippeverdenen jeg nå befant meg i. Jeg tenkte på kjæresten min, foreldrene mine, vennene mine, og jeg angret dypt på at jeg hadde sviktet dem ved å forlate dem i den virkelige verdenen.

Det var, uten å overdrive, det verste jeg noen gang har opplevd.

Etter hvert kom Heimdall inn i rommet, han satte seg på en stol og snakket lavt og beroligende til meg, trøstende. Stilte meg spørsmål som jeg så vidt klarte å mumle frem et kjapt ja/nei til, og han snakket rolig om diverse ting, hjemstedet mitt og sånt. Jeg så ikke på ham en eneste gang, fokuset mitt var hele tiden på maleriet på veggen. Den dag i dag er jeg evig takknemlig for at han gjorde det han gjorde. Vi hadde møtt hverandre bare noen timer tidligere, men han viste sann omsorg for meg der, og selv gjennom alle de millionene av tanker som suste gjennom hodet mitt, klarte jeg å være takknemlig for det han gjorde. Men jeg var fanget i hodet mitt, og veldig klar over det, så jeg tenkte: «takk, Heimdall, men dette er bare en del av trippen, ingenting du sier betyr noe, ingenting,».

Som sagt: det var det verste kvarteret i mitt liv.

Det å ligge der og intellektuelt være klar over at jeg har inntatt et rusmiddel og at det er det som forårsaker tilstanden min, men likevel ikke klare å løsrive meg fra det faktum at jeg nå sitter fast inni det, var en ydmykende følelse. Jeg har alltid vært intelligent og oppegående av meg, og jeg tenker ofte over filosofiske spørsmål og analyserer meg selv og verdensbildet rundt meg. Jeg føler at jeg ser veldig objektivt og «kaldt» på meg selv og verden rundt meg når jeg vil det. Så jeg har ofte tenkt: «Er jeg egentlig frisk i hodet? Er det normalt å tenke som jeg gjør? Kanskje JEG er en av de med en psykisk lidelse som ligger og lurer og som utløses når jeg tar psykedelika?». Man kan tenke seg blå på slike spørsmål, men der og da, mens jeg lå der i senga, trodde jeg at denne frykten var blitt virkelighet.

[CENTER]Endelig over?[/CENTER]
Jeg antar, utifra det de andre har sagt til meg, at jeg lå i senga rundt et kvarter, og at hele den negative spiralen startet rundt en halvtime før jeg endte opp der. Det kom et punkt hvor fokuset mitt skiftet til noen noteark som lå på nattbordet ved siden av meg. Jeg var fortsatt dypt inne i «psykosen» min, og det som skjedde da jeg så på arket var at teksten til sangen som lå der, endret seg. Ord fløt over i andre ord. «Hey Jude» ble «Shout At the Devil» osv osv.

Etter enda litt tid begynte jeg å høre de andre snakke sammen fra ute i fellesrommet. «Jeg håper det går bra med Wolfe,» sa Thor. Noen sa noe annet jeg ikke hørte, og jeg kjente at jeg fikk mer og mer kontroll over hodet mitt. Jeg var fremdeles i et slags sjokk over hvor intense de siste minuttene hadde vært, så jeg torde ikke røre meg, i frykt av at det bare skulle begynne igjen. Men ingenting skjedde. Verden ble klarere og klarere. Fokuset mitt ble mer delt: «er det over? Går det bra med de andre? Kan jeg reise meg nå?». Det var som om en 6 timer lang sang endelig var over og de siste tonene av sangen fadet ut, hvorpå verden vendte tilbake slik den var.

Endelig reiste jeg meg. Jeg tok noen forsiktige skritt, gikk tilbake og plukket opp notearkene, og gikk videre. Jeg følte meg veldig normal, som jeg pleier å føle meg, men overgangen hadde skjedd så utrolig fort at jeg regnet med at det egentlig bare var et lite avbrudd i trippen. Jeg kom til terskelen og subbet inn i fellesrommet. De andre så på meg. Jeg så på dem. «Er det ferdig?» spurte jeg, mer til meg selv enn de andre. De så både redde og lettet ut samtidig. Som sagt: overgangen kom veldig raskt, og de kunne nok ikke helt tro det de heller.

Jeg så på notearket – ingenting skjedde. Det var bare «Hey Jude». Jeg gikk inn på soverommet – maleriet holdt seg i ro. Med et sukk satte jeg meg ned i sovesofaen med de andre og pustet tungt ut. Noen minutter gikk før vi fikk i gang samtalen. Vi snakket lenge om hva som hadde skjedd og jeg fortalte hvordan jeg hadde hatt det. Det var ganske tøft å høre de andre beskrive meg, og jeg følte meg litt dum.

[CENTER]Post-tripps tankespill[/CENTER]
Jeg var den eneste som endte opp med å få en bad tripp helt på slutten, og jeg skammet meg litt. En liten stund følte jeg at jeg var den eneste som hadde hatt for svak psyke til å takle det, og det var en ydmykende følelse.

I ettertid har jeg dog tenkt på noen av faktorene som førte til at det gikk som det gikk, og jeg har funnet noen feil jeg mener jeg selv begikk som bidro til at trippen endte dårlig:

1: Jeg var sammen med Loke, som var et kaos-element under hele trippen, og som gjorde oss alle frustrerte/urolige.

2: Jeg tok ansvaret for Loke og endte opp med å alene ta imot mye av dritten han sa.

3: Jeg gikk ikke vekk fra Loke da han begynte å snakke dritt.

4: Jeg fulgte ingen av «reglene» for å avverge en bad tripp når man kjenner den komme (eks: skifte setting, musikk, snakke med noen osv.)

5: Jeg ba ikke om noe hjelp til å komme unna bad trippen, jeg holdt det mest for meg selv.

Dere tenker sikkert oppgitt at jeg var en tulling, og jeg er enig. Nå som jeg sitter her blir jeg oppgitt selv. Men der og da falt det meg bare ikke inn.

[CENTER]Hva jeg fikk ut av det[/CENTER]
mye av fokuset her var kanskje på det negative som skjedde, men jeg vil presisere at dette i all hovedsak var en flott førstetur for min del! Jeg hadde det veldig gøy, så mye stilig og jeg lærte ting om meg selv som jeg aldri vil glemme. At den siste halvtimen-timen ble negativt preget var veldig kjipt der og da, men i ettertid har jeg jo kommet godt ut av det: jeg har lært hvordan en bad trip er og jeg er forberedt på dette til neste gang.

Jeg opplevde både kortsiktige og langsiktige positive forandringer ved meg selv etter at jeg kom hjem:

I ukene etter turen var jeg veldig oppmerksom på hvor vakker naturen er. Jeg kunne gå langs fortauet og legge merke til hvor flott et blad faktisk var, hvordan et tre faktisk er et kunstverk i seg selv og hvordan sola kan skape scener som er nydeligere enn noen drøm.

Jeg har over det siste halvannet året lært meg å bli mer ydmyk. Å si unnskyld for noe har jeg alltid vært veldig dårlig på. Nå, derimot, kan jeg uten å føle meg dum, si at jeg er lei for noe.

Jeg har også blitt mye flinkere til å vise de rundt meg at jeg er glad i dem. Jeg klemmer mamma, pappa og den plagsomme lillebroren min hver gang jeg ser dem, jeg gir folk komplimenter for å se dem smile, og jeg er flinkere til å prioritere andre.

Den største åpenbaringen kom midt inni trippen, mens jeg sto barbeint på gresset (vel å merke oppå en sauebæsj): jeg innså at det som var riktig for meg i årene fremover var forholdet mitt til kjæresten min. Vi hadde den siste tiden vært mye fra hverandre og ting hadde vært litt usikkert, men der og da skjønte jeg det, at det var hun som var riktig for meg. Dette hjelper meg hver eneste dag når hun er lei seg og redd, og jeg kan stå der og være stålfast på at det er dette som er riktig og godt for meg. Bare å vite dette var verdt tusen timer med bad trips og er noe jeg vil ta med meg videre i alt jeg gjør i livet.

[CENTER]Oppsummering[/CENTER]
Alt i alt er jeg fornøyd med min første fleintur. Det var veldig intenst, og jeg var elnge i tvil om jeg burde gjøre det igjen, men etter å ha slått meg til ro med at mye av det fæle skjedde pga Lokes loking er jeg nå bestemt på å gjøre det igjen.

Jeg lærte masse om meg selv, og jeg mener at absolutt alle på denne jord, med unntak av psykisk syke, bør prøve psykedelika. Jeg tror at det kan hjelpe mange med perspektivet deres på livet.



Helt til slutt må jeg bare si unnskyld for at dette ble en så jækla lang rapport. Skjønner om dere ikke gidder å lese, men jeg kunne ikke skrevet det kortere. Det har tatt meg halvannet år med refleksjon å «skjønne» hva jeg gikk gjennom, og nå har jeg fått det ned på papiret.

Til de som har lest hele teksten: DEAR GOD, WHY?!?!?!

... og takk

Bra skrevet rapport, jeg leste hele, du skriver på en måte som gjør at man ikke mister interessen (i hvert fall ikke jeg )

Bad-trips er ikke noe gøy, har du i ettertid fortalt Loke hvordan det føltes at han oppførte seg sånn?

Flott rapport med god bruk av avsnitt, likte oppdelingen veldig godt. Lengden er bare et pluss når du skriver såpass bra!
Kp til deg!

Kjempe bra skrevet! ble så revet med at jeg ble skremt da jeg leste:

Veldig bra rapport! Liker skrivemåten din. Nå fikk jeg også lyst til å teste ut flein

Good job!

Rett etter trippen lot jeg det ligge, vi diskuterte så vidt hvorvidt telefonen til dama hans og det med hundekommandoene hadde skjedd. Ville ikke ødelegge den gode stemninga.

Det var først senere at jeg luftet det med oppførselen hans. Men han er ingen dårlig fyr, det var bare noe som skjedde da, og det har på ingen måte ødelagt vennskapet vårt eller noe slikt Jeg gjorde som sagt en stor feil ved å ikke "drite i ham" når han ble litt kjip

Jeg synes antallet var helt fint, null problem der. Eneste "problemet" var at jeg ikke passet mer på meg selv Fire av oss var veldig close, og Heimdall er en kjernekar, så han klikka fint med alle umiddelbart!

Takk! Jeg prøver å vise god skikk, for det er så jækla slitsom med walloftext :P

Hehe, manipulering på høyt nivå!

Jeg anbefaler det på det sterkeste! Vi hadde full uttelling på vær og omgivelser, helt 100% perfekt, og det er noe av det vakreste jeg har opplevd!



Ja, fikk en følelse av harmoni, viten og brorskap som bare fylte hele meg. Det føltes RIKTIG, rett og slett. Ikke en rus i det hele tatt, mer en følelse av fullstendig harmoni og lykke som bare vedvarte

Sitat av Oneblo

Svettet du mye?

Vis hele sitatet...

Er ikke helt sikker, men tror ikke det. Kanskje litt mer enn vanlig, men er ikke noe som stikker seg ut iallfall.

Sitat av Oneblo

Vet du hva som var grunnen til at Loke sviktet deg og snakket stygt om deg?

Vis hele sitatet...

Dette har jeg tenkt masse på. Ukene etter turen følte jeg at jeg hadde sett den virkelige Loke, på en negativ måte. Nå har jeg fått nok tid til å tenke på det, og har endret mening. Det han gjorde var ikke av vondvilje, men heller at han ble veldig selvsentrert. Meg, meg, MEG! Og når han i tillegg ble hyperenergisk og kaotisk så endte han opp med å si mye både positivt og negativt. For ikke å snakke om rart Han holdt et langt foredrag om hvor ekkelt det egentlig er at han stikker tissen inn i tissen til dama si!

Sitat av Oneblo

og ikke minst - hvordan var smaken på soppen? Synes du den var som champignon eller en mer "spiss" smak?

Vis hele sitatet...

De andre syntes den var litt vond. Jeg, derimot, syntes ikke det smakte så mye. Jeg tygde den riktignok ikke til den var grøt, men reagerte ikke noe på smaken

Sorry, jeg bare måtte Med tanke på hvor hodet mitt var da så kunne det jo ha skjedd, fra leserens ståsted, så måtte hive inn en liten tull der

Takk! Moro at du hadde litt å relatere til der!

Rumpe-episoden var spesiell, ja. Ble litt oppgitt samtidig som jeg måtte le

Nice man! Flottings at du gidder å ta deg tid til å dele.

Forstår sinnet ditt du har mot Loke. Han oppførte seg ikke bra. Men sånn er det, ikke alle som er like bevisst og forstår hvor sensitive noen kan være. Han mente sikkert ikke noe vondt med det.

Good luck with life!

Det faktum at du systematiserte vennene dine inn i så enkle kategorier var noe jeg likte veldig godt. Du kan ikke skrive et lite innlegg om alle "æsene"?

Ble nesten skremt da jeg leste "om meg". Følte nesten at du beskrev meg bortsett fra alder, hehe.

Fantastisk triprapport, er godt å høre du var mer eller mindre rasjonell stort sett hele turen.
Er ikke alltid helt lett å komme på ting som kan endre stemning når man er midt i en kjip plass, spessielt ikke ved aller første psykedelisk tur. Har Loke visst seg å være takknemlig for at du var tilstedet på turen i etterkant?

Tvert imot, jeg er ikke sint på Loke, og var det vel egentlig aldri heller. Kanskje litt irritert da jeg "innså" at ting gikk galt mye pga ham, men vi er fortsatt gode venner. Og han er ingen dårlig fyr, men ble veldig selvsentrert og krevende under turen, noe som ikke blanda seg så godt med meg

Selvsagt kan jeg det

ODIN
En veldig bra kar. ble kjent på folkehøgskole. Av typen som er grei mot alle og sjeldent byr opp til krangling eller konflikt, heller en som bidrar til gode løsninger. Han er den av oss som har prøvd mest; MDMA, LSD, hasj og flere andre ting jeg ikke husker. Han og Loke er bestevenner, noe jeg synes er veldig gøy ettersom de på mange måter er motsetninger av hverandre Han var den eneste som kjente Heimdall fra før, de er barndomsvenner.

HEIMDALL
Som sagt, kjenner ham ikke godt, men han slo meg umiddelbart som en bra kar. Litt stille av seg, krever ikke mye plass, men har bare godt å si om folk. Han utpekte seg som en flott tripp-partner, bl.a. gjennom meditasjonen vår og da han pratet til meg inne på soverommet da jeg bæda. En rolig og ganske spirituell kar som har bodd noen år i Kina, noe vi alle syntes var veldig stilig

THOR
Min nærmeste venn i gruppa. Han er an avslappet, intelligent fyr som bare vil ha det bra. En livsnyter, men dessverre med en litt avhengighets-personlighet. Hadde aldri prøvd annet enn alkohol før folkehøgskolen, men havnet der på rom med skolens største hasjrøyker, og det endte med at han røyka hver dag selv. Etter skolen flytta de sammen, fortsatte å røyke, slutta å jobbe og endte på tunge medisiner før han endelig tok amfetamin og ble tvangsinnlagt etter noen ganske "livlige" episoder. Han er en virkelig god venn og en flott samtalepartner, og jeg savner ham veldig. Han er ute av sykehuset nå, men bor ganske langt unna meg, så vi ser hverandre ikke så mye mer, dessverre. Sorry, ble liutt avsporing der

LOKE
Han dere fikk mest beskrivelser av. Det er nok lett å se på ham som en dårlig venn og en drittsekk etter rapporten min. Jeg tror kanskje jeg fokuserte litt for mye på bad trippen? Anyways, han er veldig intelligent, en "alpha male" som ofte styrer gruppa han er i. Veldig selvsikker adferd, til tider arrogant, men veldig morsom å henge med. Han liker å "teste" de han er med, og jeg har lært å møte ham rett-på når han gjør det, vise at man ikke er truet av intelligensen hans. Utover det er han lojal mot vennene sine, utrolig morsom å være sammen med, kreativ og relativt politisk engasjert (Høyre). Opplevelsen med ham under trippen gjorde ikke at vi mistet kontakten eller ble uvenner på noen måte, det var aldri noen form for klinsj i det hele tatt. Jeg kan godt trippe med ham igjen også, for feilene som ble gjort var mine. De andre taklet Loke helt fint, problemet mitt var at jeg bevisst valgte å passe på ham, noe som gjorde at jeg fikk veldig mye oppmerksomhet av ham. Neste gang kommer jeg rett og slett bare til å la ham holde på og fokusere på å gjøre min egen greie

Håper det var en grei beskrivelse

Det var et halvt sekund, som om skyggen kom over ansiktet hans akkurat idet han sa det han sa, litt som Bilbo Baggins i den første Ringenes Herre-filmen, scenen i Rivendell

Takk!

For meg ser jeg ikke på det som en bad trip. Mesteparten av turen var muy excellente, og jeg fikk med meg masse bra kunnskap om meg selv, og jeg så mye gøy Bad trippen ble sentral siden det var det siste som skjedde i trippen, men den var kanskje 20% av trippen totalt...? Og nå som jeg har kommet gjennom det kan jeg halvannet år senere si at jeg lærte mye av det vonde også Jeg er ikke lenger redd for en bad tripp, fordi jeg nå vet at det alltid vil gå over.

Rett etter vi var ferdige, og da vi satt på terrassen og snakket om det, så tok jeg opp tingene han hadde gjort, og da anerkjente han det ikke engang. Da var det ikke interessant å snakke om, og det irriterte meg selvsagt litt, samtidig som jeg skammet meg litt over at det bare var jeg som ikke "takla" trippen.

Men for et halvt års tid siden prata vi (gjengen) piss over et kommentarfelt på Facebook, og da kom trippen opp i samtalen. Jeg sa: "Gleder meg sykt til neste Bergenstur! Men da skal jeg holde meg unna Loke ". Og da svarte han: "Nei! Da hadde det aldri gått bra for meg! "

Bare å høre det var veldig godt å vite, at det ble satt pris på

Bra skrevet, men denne oppfordringen er farlig:
"Jeg lærte masse om meg selv, og jeg mener at absolutt alle på denne jord, med unntak av psykisk syke, bør prøve psykedelika. Jeg tror at det kan hjelpe mange med perspektivet deres på livet."

Grunnen til at jeg mener at dette er farlig er at folk kan være psykisk syke uten å vite det selv. Hvis disse tar oppfordringen om å teste ut flein og badder skikkelig, har du medvirket til noe som kan ødelegge et menneskesinn.
Just sayin' .

Absolutt et godt poeng! Jeg håper dog at de fleste bruker sunn fornuft og gjør grundig research før de prøver. Men du har jo rett, litt korttenkt å formulere meg så generelt

Vet du om det finnes måter for helsevesenet å "sjekke" folk for psykiske lidelser? Om noen allerede har en psykisk lidelse liggende latent, betyr det at den uansett vil "utløses" en gang i løpet av livet? Vil det forårsake "ekstra" skade på psyken?

Vel, du skriver meget engasjerende og gripende! Jeg selv har problemer med å holde fokus over lengre inlegg pga AD/HD shit, men her ble jeg bare helt LOST! Dama pirket borti meg når jeg leste, og spurte "Går det bra, du sitter stille? " Uansett, Utrolig fin og reflektert rapport! Og han der loke skal være glad det finne som kan besinne seg i nærheten av seg, for jeg hadde blitt MEGET irritert i en slik setting :P

Hahhah! Cred for at du greide å lese gjennom den mølja der med ADHD Og tusen takk for skrytet!

Er helt enig i det siste du skriver. Hadde jeg vært leseren ville jeg nok tenkt akkurat det samme. Men jeg hadde gledet meg sånn til å prøve flein, og tok det såpass seriøst at jeg tenkte kun på å være en positiv faktor for de andre. Thor, som var litt mer chill i måten han møtte soppen på, irriterte seg mektig over Loke

Leser kompisene dine denne tråden mon tro?

Veldig spennende og interessant lesning! Jeg syntes det var veldig spennende med hvordan du "stemplet" personer under trippen, og spesielt hvordan "Loke" påvirket trippen. Jeg tror oppførselen hans var det som satte i gang det som skjedde helt på slutten, men man vet aldri, det er sikkert mange andre mindre faktorer som bidro på hver sin måte.
Jeg syntes du handlet veldig rasjonelt under situasjonen. Man vet aldri hva som kan skje når man eksperimenterer med sin egen psyke på den måten og du forble fredelig selv når alt var på det værste.
Vær heller stolt over at du taklet situasjonen så bra

Godt mulig ettersom Loke og Odin begge har brukere her på forumet Men det gjør meg ingenting. Jeg har ingen hard feelings på noen måte, og har aldri fått noe signal om noe negativt fra ham heller

Tja, jeg er veldig mentalt oppegående, relativt intelligent, tenker mye på filosofiske ting ved livet og funderer meg blå på ting ofte Jeg har dog en mistanke om at jeg la for mye i det før jeg gikk på selve trippen. ALtså, at jeg tok det altfor seriøst og tenkte altfor hardt på hvordan det ville bli osv. Men noe som kanskje også var utløsende var at jeg lenge har lurt på - siden jeg tenker veldig mye og prøver å analysere meg selv - om jeg ville være en av de som klikker av å trippe. Jeg hadde hele tiden før trippen en liten frykt i bakhodet for at jeg ville være en av de som har noe latent liggende.

Håper det var relevant nok svar

Tusen takk!

Ofte er det slik at latente sinnslidelser utløses av rusbruk, dessverre.

Tja, hvordan kan man sjekke seg for sinnslidelser? Jeg antar at man kan gå til psykiater, fremføre sitt ærend og bli testet utifra den metoden psykiateren foretrekker (etter noen runder med samtaler).
Jeg synes ikke man skal stole blindt på psykiatrien, da forskjellige fagfolk titt og ofte kommer til forskjellige konklusjoner. Det er bare å google på forskningsrapporter, blindtester, psykiatri, feildiagnoser.
Og hvorfor skal man teste seg for det hvis man ikke har symptomer? Man kan faktisk komme ut av psykiater-kontoret med en diagnose man ikke ønsker.

En annen ting er at man ved å bruke hallusinogene stoffer kan pådra seg lidelser helt selvforskyldt. Det er en lek med hodet sitt.
Da jeg var ung hadde i ingen info om noe av dette. Når jeg ser hvordan det har gått med fler av mine jevnaldrende, skjønner jeg at jeg har hatt utrolig flaks her i livet.

Sinnlidelse, arv:
Dette vet jeg lite om, men jeg vet om barn av sinnslidende som ikke har hatt symptomer i det hele tatt. Disse er nå på min alder (i 50-årene), og lever gode liv med barn og barnebarn.

Ta vare på deg selv, alt godt ønskes deg.

Takk for godt svar og velmente advarsler

Jeg tror at veldig mange kan - forutsatt at de har et håp om å "se" seg selv - bygge positivt på seg selv ved hjelp av psykedelika. Men riktig innstilling og forberedelser er alfa omega Og man bør vel også vente til man har runda 20 ca. En liten kid midt i puberteten kan kanskje fort ryke på en smell?

Får bare håpe at de som hører folk "anbefale" psykedelika også tar til seg forhåndsreglene rundt det

Kickass rapport mann! KP for den.

Kjente meg godt igjen i mange av opplevelsene, blandt annet disse "merkelappene" du satte på kompisene dine. Har gjort det samme selv, alltid positivt ladet.

En knallbra rapport fra ende til annen! Høres kanskje litt hippie shit ut, men det virker som vi tripper på nesten nøyaktige samme måte, på sopp i hvertfall, eller i alle fall tenker veldig likt. tankeskildringene dine var utmerket formulert! Du satt ord på en del ting som jeg selv ikke har klart å føre ned på skjermen selv. sopp i sommertid må være helt konge, har bare trippa på vinteren, men de fleste som deg sier at det er noe magisk ved å trippe ute om sommeren!

Hørtes ut som om du hadde det innmari kjipt der en stund, og selvom bad trips eller moments of bad tripping er uutholdelige der og da, er de på samme tid veldig lærerrike, og det føles himmelsk å komme seg ut av dem.

Nice stuff, man!

Absolutt! Føler jeg fikk litt ut av bad trippen på slutten

Og tusen takk for skrytet! Jeg får fortsette å skrive rapporter når jeg driver med fanteri

Hva slags type sopp var det? Norsk spissflein? Bra rapport!

Aner ikke. Eneste jeg var opptatt av var at han vi fikk det gjennom var legit Sorry! Og takk

Knallgod rapport, leste hele!

Kjempe bra rapport. Du skriver på en morsom og underholdene måte, leste hele.

Tror du du hadde sittet igjen med de samme tankene hvis det ikke hadde vært for bad-trippen på slutten?

Takk!

Nja, tror nok bad-trippen på slutten var ganske viktig. Den frykten som ble "realisert" under trippen - det å ha en psykisk "glitch" som gjør at jeg blir fanga i mitt eget hode - har jeg tenkt mye på og vært veldig spent på. Det er jo tross alt en risiko der, og jeg har selvsagt vært litt redd for at noe sånt skulle skje. Men nå har jeg vært gjennom det, kjent på den frykten, og vet nå at jeg kommer meg fint gjennom det, at det tar slutt etter hvert. Og den tryggheten ville jeg aldri hatt uten ubehagelighetene på slutten av turen

Så nei, jeg tror det vonde som kom på slutten var godt for meg og ganske så sentralt for tankegangen min etterpå!

En av de beste rapportene her inne!

Veldig bra skrevet! Det var spennende kan jeg si. Klarte ikke å slutte og lese.
Jeg selv har aldri prøvd flein, men har hatt sjansen ett par ganger, og vurderer å ta neste sjanse jeg får.
Det med Loke hørtes stressende ut og skjønner det kan påvirke trippen din.