Og slik har jeg hatt det hele livet. Har diagnoser og går på medisiner og livet er bra og mye mye bedre. Men jeg kan nesten få en slags angst når jeg lander fra min naturlige rus. Ikke vond angst da jeg ikke gjør dumme ting. Men jeg går ekstremt inn i egen boble. Føler meg nesten ustoppelig (jeg ypper ikke mot folk eller gjør farlige ting altså). Men energien eksploderer inni meg. Litt som å være i lykkepromille uten alkohol.
Irriterer meg litt over at man skal være så «calm» hele tiden. Er det flere som har det slik og kanskje vet om det er normalt? Som å få masse adrenalin

Kanskje du er bipolar? Les om det på nettet.

Nei nei. Det har ikke vært mistanke.

Alle kan vel bli gira i ny og ned. Trenger ikke å være noen diagnose bak det.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har ADHD. Er enkelte dager alt jeg ønsker meg er at noen prøver å yppe så jeg får hvertfall en liten grunn til å slå haha

Jeg er også slik! Men jeg vet at «virkeligheten» kommer og da begynner jeg ikke å yppe. Ta igjen kan jeg, men vil ikke starte ting.
Men skal vi sykeliggjøres for dette? Lurer på pm folk uten diagnoser er flate hele tiden.....

Tror du overvurderer situasjonen. Selv opplever jeg noen ganger impulsivitet (om det er et ord), plutselig energi og selvsikkerhet. Så roer det seg. Har ingen diagnose.

Om det er et hinder i hverdagen din så kan du alltids spørre en lege eller psykolog som kan hjelpe deg, i motsetning til oss på freak som kun kan gi pekepinner og personlige erfaringer (som ofte hjelper, men det beste er selvfølgelig å oppsøke "ekspertene").

Opplever dette selv til tider. er som regel deprimert og smånegativ men enkelte dager våkner jeg opp med en sinnsyk deilig selvtillit å selvfølelse, altså aksepter meg selv. Håper alltid det skal vare men roer seg som regel på kvelden igjen, da begynner selvkritikken igjen haha..

Har opplevd dette av og på hele livet.

Har bipolar lidelse type 2 og ADHD, så det er nok en combo av det. Når jeg startet på ritalin så roet det seg veldig og jeg ble mer stabil uten de ekstreme utbruddene konstant, men en stabil hverdag der jeg klarer å bli glad og motivert uten at jeg må være hypoman for å få gjort mer enn å veksle mellom 11 treningsøkter i uka og å ligge på sofaen to måneder i strekk med kun nihilistiske tanker og null følelser.

Ja det er jo helt normalt å være en person med godt humør og mye energi, men også disse får dager med mer labert humør.

Å veksle mellom bokstavelig talt eufori (ikke bare en bra dag) og å enten føle seg deprimert eller normal, er ikke normalt. Siden trådstarter faktisk lagde denne tråden så kan vi gå ut fra at han opplever depresjon, eller opplever depresjon og ikke forstår hva det er.

Som sagt var jeg bipolar i 20 år med mange depresjoner uten å forstå hva depresjon var. Jeg trodde depresjon var å være trist. Jeg hadde aldri trodd at depresjon var å ikke føle noen empati (for seg selv eller andre), være inaktiv og leve på sofaen (UNNTATT), å være jævlig mye på fylla.

Selv etter jeg fant ut lidelsen min tok det mange år før jeg skjønte at medisinsk hjelp måtte til. Når man har prøvd å prate så-så lenge så må man prøve npe nytt. Psykolog pushet meg for lite og jeg endte opp av og på hos psykolog mens jeg gikk på AAP i flere år uten å vite kravene mine. Den dag i dag vet jeg at jeg kunne fått sosial stønad, men jeg var ikke frisk nok til å ordne det.

Poenget her er at depresjon kan variere. Har du mistet typen/dama så er det normalt. Kræsjer du plutselig egentlig uten grunn (jeg gikk 3 år vgs, ante ikke hva jeg gjorde, strøyk men det dreit jeg i, sto bare plutselig uten aktivitet) så kan det være tegn på noe alvorlig.

Jeg er friskere nå enn noensinne, blir neppe helt frisk men jeg prøver. Søk hjelp så fort som mulig så du ikke ender opp med så mange tapte år som meg, en fyr folk alltid har trodd og sagt er oppegående (men som aldri får til i lengden). Faen det er kjipt å funke bra sosialt (og på jobb i korte perioder) men ikke klare noe over tid. Jeg tror mange her kjenner seg igjen.

Jeg bare håper ritalinen jeg har begynt på hjelper meg, ellers er det noen år av og på på trynet/jobb/rehab før jeg blir ufør. Jeg vil IKKE bli ufør for mine psykiske plager, jeg vil mestre de og bruke de positivt.

Hilsen en som bryr seg om din psykiske helse.

Rettelse: jeg gikk uten inntekt i flere år, og jeg kunne fått både sosial stønad og AAP men psykolog informerte meg ikke om det.