Hei!

Jeg møtte en fyr på byen i fjor høst, en fyr jeg likte godt og som jeg syns var veldig fin å være med. Etter vi hadde vært sammen en del ganger, skjønte jeg at han hadde litt greier han sleit med, men fikk ikke inntrykk av at det gikk utover hans daglige funksjon. Jeg har selv tidvis brukt endel MDMA og psykedelika, så jeg er absolutt åpen for rus, men er også skeptisk til hvor fort det kan ta over for andre ting.

Sist gang vi var sammen fortalte han meg at han var og er rusmisbruker, for det meste amfetamin, noe som overrasket meg litt. Han sa det var mest tidligere, men han hadde tatt det kvelden vi var sammen, så jeg er litt skeptisk til det. Da jeg tenkte på det i ettertid ga det mer mening, fordi han plutselig er utrolig på, selvsikker og nonchalant, for så å ikke gi lyd eller svare på melding, alt fra to dager til to uker.

Det sier seg kanskje selv at dette er dumt å gå inn i. Jeg syns bare det er så synd; fordi han er et smart og snilt menneske jeg ser mye godt i, og jeg vet jo faktisk ikke hvor ofte han tar det. Jeg føler han har masse godt inni seg, som jo blir tilslørt av denne rusen, og jeg aner ikke om det faktisk er håp. Han har snakket om masse ting vi skal gjøre, men jeg aner heller ikke om dette bare er rusen som snakker.

Egentlig skriver jeg her for å høre om noen har lyst til å dele erfaringene sine fra "den andre siden", og hvordan man med avhengighet selv tenker i et forhold, og hva og hvordan det ofte går galt. Jeg har lest om mange forhold som har gått dukken gjennom amfetaminmisbruk. Jeg, som aldri har prøvd amfetamin, sliter med å forstå hvordan man kan være så utrolig på, for så å "forsvinne" helt, og hvordan man faktisk ødelegger relasjonene sine. Mister rett og slett alt annet sin relevans? Hvordan føles det isåfall? Har man et helt annet begrep om tiden, har man så noia at man ikke vil ha noe kontakt med noen når man er nede, og er veldig care rundt alt når man er høy? Alle er jo selvfølgelig forskjellig, men jeg er uansett interessert i å høre.

Er det dumt av meg å tenke at dette kan bli noe? Føler det er veldig trist at det ikke skulle bli noe fordi han sliter med et stoff. Blir takknemlig for alle tanker rundt temaet!

Jeg tror du enten må akseptere fullt ut at han ruser seg, eller holde eg helt unna. Det er naturlig å tenke at man vil "redde" noen og i belønning får et fungerende forhold, men det forblir som regel en fantasi. Hvis du involverer deg risikerer du at rusen til slut fortærer både deg og ditt også. Den er mektigere enn dere begge. Hvis det er et akseptabelt utfall for deg, kan du jo gå inn i det med ambisjon om å hjelpe vedkommende, men det vil aldri lykkes med mindre han er 110%innstilt på det selv.
Det er vanlig at man blir med-avhengig, i verste fall solidaritetsbruker, så det er dessverre ikke noen særlig gode argumenter for å begi seg inn på noe sånt. Be ham komme tilbake når han er clean. Hvis han bryr seg om deg kan det kanskje hjelpe ham med å ta en beslutning han garantert har gått og båret på lenge, om å få hjelp til å slutte.

Kjenner to personer i 2 forskjellige forhold, det ene forholdet gjør mannen der og det andre forholdet damen.

De er tidligere brukere av sterkere ting, som nå kun bruker amfetamin for å fungere litt, å jobber med rusfrihet.

Aksepter, eller gå.
Støtten betyr mye, men ikke fortsett å gi falske fremtids håp om forholdet.

Ikke det beste å gå inn i et slikt forhold. Kommer til å gi deg mye bra sikkert, men garantert mye vondt. Anbefales ikke, det finnes så mange andre som du kommer til å ha det bedre med å slippe å få vondt.

Jeg er en slik misbruker. Ikke date ham! Han må være rusfri og stabil først.

Ja, dumt og naivt å tro at dette kan bli noe! Han ringer deg når han er speedrusa og pratesjuk fordi ingen andre gidder å høre på han, du tar det om en genuin interesse og at han ringer fordi han liker deg og at dere har noe spesielt som kan prate i timesvis, men for han er det bare en del av underholdninga når han er rusa.
Been there, done that, ikke vikle deg inn i det der, du kommer til å innse at det bare er bortkasta tid og tomme løfter. Han kommer aldri til å endre seg og ikke til å gjennomføre noen av de tingene han har snakket om at dere skal gjøre heller.

Du kan aldri få et godt og stabilt forhold med en som er avhengig av speed og han vil være en farlig person å få barn med for eksempel.

Dette glemte jeg å skrive med i svaret mitt. VISS det skal bli noe, så må han kunne vise at han kan bli nykter, for en person på amfetamin + familie er noe av det verste som kan skje.

Skal du inn i et forhold med en som bruker stoff så må du forvente at han bruker stoff. Naturligvis er en jo som speed bruker nødt til å forstå at hvis dere skal gå videre i et forhold til a4 eller a ett eller annet. Dere skal bli litt alvorlige, flytte sammen, dele økonomi, få barn osv så må jo vedkommende velge bort den livsstilen for noe større i livet. Hvis ikke er det jo ikke materiale til forhold uansett

Hold deg unna. Kommer ikke til å bli noe trivelig med mindre det modereres

Det er så typisk amfetamin misbruk som man kan få det. Kjenner godt igjen det du skriver der, og det kan være starten på hva som etter hvert blir mye verre humørsvingning. Ser at det er vanlig at folk responderer ved å si at det aldri kan bli bedre, eller at han aldri kommer til å bli nykter. Hvorfor er det tilfelle? Gi han et ultimatum, og èn sjansen. Hvis han ikke velger å gjøre noe med problemet sitt, så har han valgt rusen ovenfor deg og da mener jeg du burde gjøre en slutt på forholdet. Gi først fyren en sjanse.

Man føler seg generelt bedre amfetamin. Er man uten så savner man den følelsen man har på amfetamin, så dette er mest psykisk. Jeg har prøvd amfetamin et par ganger, men dette er ikke helt for meg, men folk er forskjellig.

Det viktigeste for din del er at du bør tenke langsiktig. Er han helt på kjører og ikke viser noen tegn til forbedring, ville jeg ikke satset på han. Klarer man å gå ned til et forsvarlig bruk (kanskje en gang i måneden, men dette er jo også inviduelt.) så blir jo det litt annerledes.

Snu mens leken er god, den speeden holder skikkelig godt tak i folk

Hadde jeg stått over slikt valg idag,hadde jeg ikke giddet. Jeg er som en som minner om han du beskriver. Gått de siste 5,6,7 åra daglig på,og har frue og to flotte barn. Jeg sover jo ett par timer hver natt,og spiser greit. Da jeg startet som ung klarte jeg ikke tanken på mat de første dagene,og ble mer "rocka" i hodet etter noen dager på. Jobber og tar del i det familiære. Men,det er mye som ikke er bra med slik livsstil. Man går skremmende langt for å ordne seg,og da er det samme f Hvor kr kommer fra. Har hatt noen opphold på ett åri1997,og fra 2005-2013. Etter 8år nykter,med to små barn som var kommet til,virket der ok å få litt større kapasitet både på jobb og hjemme. Nå har det holdt på så lenge at jeg frykter for hva som skjer hvis jeg plutselig må kutte ut. Jeg har ingen idee om hun vet at jeg har holdt på 6-7år nå,men lite snakk om mistanker. Fruen er kjempestraight,og totalmotstander av "sterkere" droger. Alle kompisene mine har mistet kontkten med x'er og kids,så det er vel ikke umulig det er i kommingen. Jeg hadde aldri gått inn i ett forhold med en som meg,så det er vel mitt tips til deg

De tallene du kommer med er noe av det dummeste jeg har lest. Mulig de tallene stemmer for deg, men sånn er det ikke for alle. prøv å kom deg ut av den lille bobla di et par sekunder.

tittelen TS sa bør vel være nok for at TS kan bestemme selv, uten en masse folk som bare hører speed og misbruk å dømme basert på det?
til TS, sett deg inn i alt fra medisinsk og lett bruk til skikkelig heavy misbruk av amfetaminer, og velg selv utifra situasjonen du er i, som trenger altfor mange ord til å skrives i et innlegg som de fleste ville lest alt av, og prøvd sette seg inn i..

Jeg var samboer med en sånn, visste ikke om det før vi flytta sammen, trodde det var mest festbruk før det. Bagatelliserte det hele tida, er jo bare på fest, okei hjemme også visst men bare en gang i blandt når han drikker, okei han drikker faktisk ganske ofte men det er fortsatt bare når han drikker, oops nå gjør han det uten å drikke også, faen nå har han begynt å bli aggressiv og voldelig og skylder på rusen, faen jeg tilgir og han fortsetter å brøle og slå men han ser ikke problemet fordi han sier det ikke er han men rusen. Jada, jada, han skulle slutte, endre seg, løfter i lange baner for han ville ikke noe annet mer enn å ha det fint med meg vet du, vi skulle jo gifte oss og få det så fint og bra vi ja, men det samme skjedde igjen og igjen, jeg levde i et helvete til slutt og slo opp. Noen måneder seinere lovet han at han hadde klart å slutte, ok , ny sjanse da, var jo så glad i han, ville at det skulle funke, men han hadde ikke sluttet, bare funnet andre metoder for å prøve å skjule det. Så da hadde han blitt både amfetamin og pilleavhengig og prøvde å finne en balansegang mellom der for at ingen skulle oppdage at han var speeda.
Det var sykt bortkasta blod, svette, tårer, tid, tro, håp og kjærlighet, for å si det sånn. Å være sammen med en rusmisbruker får man et liv prega av at rusen står i sentrum, uansett hvor sårende løgner og hvor sårende utmattende dobbeltspill det blir for kjæresten(oss).

Ikke kast bort de beste åra i livet ditt på en fyr som ikke er bra!

Edit: Skal sies at vi flytta sammen etter bare 1 mnd og det var jo idiotisk. Han var som han du beskriver, ringte meg og var veldig på og pratsom, jeg følte meg smigra av det, jøss så keen han må være som ringer så ofte liksom, snakka i timesvis, wow for en kjemi tenkte jeg. Men det var som en annen her skriver, bare fordi han var pratesyk og ingen andre gadd å snakke med han for de var lei av det og hele rusproblemet hans. Flere år siden brudd nå, siste han sa til meg noen måneder etter bruddet var at han for andre gang hadde søkt seg inn på rusrehabilitering og at han skulle vise meg at han klarte det og få meg tilbake igjen. Han faila det også og er like, om ikke mere rusmisbruker i dag. Har ikke snakket med han igjen.

Først og fremst vil jeg gratulere deg med at han er ærlig om misbruket. Da kan du jo ta din hatt å gå. Og det bør du. Jeg visste ingenting, og flytta sammen med en sånn. Det var hyggelig en kort stund, men så kom helvetet med tiltaksløshet, aggresjon, psykisk vold og psykotisk paranoia. Og alt var "min skyld" ja. Innimellom var det unnskyldninger. Jeg trodde han "bare" var alvorlig psykisk syk. Men det viste seg å være en del av et amfetaminmisbruk (som også omfattet salg av amfetamin, forresten). Han gikk fra en snill og god kjæreste til....ja hva skal jeg si? Min verste fiende. Jeg forstod at jeg måtte flytte da jeg skvatt hver gang det gikk i døra. Han løy om alt, til og ned når det var helt åpenbart at det han sa var usant, stod han fast på løgnene. Aldri mer!

Du må nok akseptere personlighetsforsndringer, mulig sinnre, krsftige abstinenser og egoisme.

Jeg begynte tidlig(16år+) med hasj, knips, alkohol og salvia til tider ala annnhver helg. I denne perioden havnet jeg med likesinnede mennesker og spenningen ble større. Følte meg endelig litt "populær" og godtatt. I dette miljøet møtte jeg kjæreste min som jeg flyttet sammen med som 18årint. Kort fortalt. Han dealet både røyk og gir. Jeg endte opp med å bli en "velfungerene" speedfreak, som kun "tok helt av" i helger og levde normslt i hverdagene.

Jeg fikk mye i begynnelsen, han var veldig "gavmild". Så, etter en stund sa det stopp. Han ville tjene på salget, ikke stresse sånn for å tilfredsstille mitt forbruk(for en egoistisk dust, var min tanke)..x Da stjal jeg bare fra han, stakk små hull i posene(evt bøffet ut)xog planlagte forbruket godt dagene fremover. Eigde ikke skyldfølelse.

Gikk på jobb som normalt, sov og spiste, sniffet eller droppet smått ca 3-4 ganger pr dag i 2år. Røykte meg ned på kveldene. Følte jeg hadde kontroll for hey, jeg har jo alltid vært så fornuftig og forsiktig av meg.x sett tilbake i tid mistet jeg mange gode venner, jeg trakk meg unna familie og holdt meg for det meste hjemme på fritiden. Var jeg ute sosialt var jeg nok litt to mutch siden jeg normalt er rolig. Lærte meg å kontrollere meg selv og holde roen etterhvert. Levde på en løgd. Jeg mistet meg selv, ble apatisk, kald og egoistisk, jeg var også sur og misunnelig på de gamle veninnene som la ut bilder av jentevors. Forstod ikke at etter lang tid med dumme unskyldninger for å ikke bli med på ting så gav de meg opp.

Jeg så ikke den dårlige behandligen jeg ga mine kjære, jeg overbeviste meg selv om at feila jeg gjorde var bare småtterier, ingenting å bli sur for. Hallo liksom. Jeg hadde bortforklaringer på alt og kunne snakke for meg, ruset vel og merke.

Jeg hadde god arbeidsmoral og skulket aldri. At ingen så det på meg er ett under, men jeg tror at siden jeg gikk ruset "24/7 "og isolerte meg under nedtur så trodde "alle" at slik var jeg.

Samboeren utviklet etterhvert ett stort sinne, og psykoser. han drakk/speedet/røykte, jeg speedet/røykte; perfect mach. Han forsvant ofte på fester, ofte utro eller på flørtern. Aldri hans feil, jeg la opp til det..

Den dag idag ser jeg hvor sjul han var/rusen gjorde han. Da var dette normalen.

Han ba meg teste ut sprøyte, oppmuntret. Han ville ikke selv... Det var like før fristelsen ble for stor.

Det endte såklart ikke godt det forholdet, så etter to år "kom jeg meg unna" (vold/tvang/krenking). Han gjorde alt han kunne for at ingen skulle selge noe til meg, han spredte rykter/sannheter, tellefonterror så helomvending om savnet han hadde for meg. Jeg fortsatte å ruse meg en liten stund før livstilen ga avsmak og jeg fikk en åpenbaring. Nuff said.

Jeg holdt ut i ett voldelig forhold, fordi der hadde jeg lett tilgang og attpåtil gratis. Hatet fyren siste året. HATET. Men var livredd abstinensene og elsket rusen, så jeg holdt ut. Faket meg gjennom og utad så nok alt bra ut for de andre i miljøet. Hatet meg selv, så hvor crazy og manipulerende enkelte blir

Jeg slet med psyka lenge, er nok ikke helt ok i hode enda. Men livet er så utrolig godt som rusfri! Jeg har hatt noen skjeldne utskeielser typ 1 gang annenhvert år men aldri med amfetamin.

Har nå hus, familie og god jobb. Normal omgangskrets, ting i livet som gir mening.x

Nedfor og trist til tider, men slik har vel alle det.

Jeg kom meg ut og det frister overhode ikke lengre.
Mest, fordi jeg var ett rasshøl mot de som ikke fortjente det. Og for hvor ødelagt man blir. jeg har sett mange mennesker forandre seg til det negative. Opplevd venner ta overdoser, blitt helt koko og 1 selvmord.

Ikke bli sammen med en rusmisbruker. De kan elske. Men de elsker rusen høyest av alt og kan gå langt for å få dekt egne behov. La deg aldri overtales til å prøve, uansett hvor fantastisk det kan fremstilles. Just dont!
si gjerne han må slutte/kutte ned, men ikke ha høye forhåpninget. Lovet ofte selv venner å slutte, for å slippe mas. Jeg løy uten noe form for dårlig samvittighet.
Om de minste ting..

Tok lang tid å finne meg selv, danne en ny personlighet. Vise omtanke, medmennesklighet og engasjere meg i andre, hadde ikke greid ekte kjærligjet som anf avhengig.

Sorry for lang personlig beografi her altså. Men jeg håpe du tar vare på deg selv, og tenker fornuftig. Amfetamin er heavy greier. Uansett hvordan han bruker påvirker det personlighet, og selvkontrollen. Og risken for varige men er stor.

Lykke til, ønsker han å oppleve hvor fint det (faktisk) er å være rusfri etter lengre tid, må bare komme over kneika.

( ja rusfri, men fortsatt en del av meg så freakforum er interresant lesestoff!)

Du må nok akseptere personlighetsforsndringer, mulig sinnre, krsftige abstinenser og egoisme.

Jeg begynte tidlig(16år+) med hasj, knips, alkohol og salvia til tider ala annnhver helg. I denne perioden havnet jeg med likesinnede mennesker og spenningen ble større. Følte meg endelig litt "populær" og godtatt. I dette miljøet møtte jeg kjæreste min som jeg flyttet sammen med som 18årint. Kort fortalt. Han dealet både røyk og gir. Jeg endte opp med å bli en "velfungerene" speedfreak, som kun "tok helt av" i helger og levde normslt i hverdagene.

Jeg fikk mye i begynnelsen, han var veldig "gavmild". Så, etter en stund sa det stopp. Han ville tjene på salget, ikke stresse sånn for å tilfredsstille mitt forbruk(for en egoistisk dust, var min tanke)..x Da stjal jeg bare fra han, stakk små hull i posene(evt bøffet ut)xog planlagte forbruket godt dagene fremover. Eigde ikke skyldfølelse.

Gikk på jobb som normalt, sov og spiste, sniffet eller droppet smått ca 3-4 ganger pr dag i 2år. Røykte meg ned på kveldene. Følte jeg hadde kontroll for hey, jeg har jo alltid vært så fornuftig og forsiktig av meg.x sett tilbake i tid mistet jeg mange gode venner, jeg trakk meg unna familie og holdt meg for det meste hjemme på fritiden. Var jeg ute sosialt var jeg nok litt to mutch siden jeg normalt er rolig. Lærte meg å kontrollere meg selv og holde roen etterhvert. Levde på en løgd. Jeg mistet meg selv, ble apatisk, kald og egoistisk, jeg var også sur og misunnelig på de gamle veninnene som la ut bilder av jentevors. Forstod ikke at etter lang tid med dumme unskyldninger for å ikke bli med på ting så gav de meg opp.

Jeg så ikke den dårlige behandligen jeg ga mine kjære, jeg overbeviste meg selv om at feila jeg gjorde var bare småtterier, ingenting å bli sur for. Hallo liksom. Jeg hadde bortforklaringer på alt og kunne snakke for meg, ruset vel og merke.

Jeg hadde god arbeidsmoral og skulket aldri. At ingen så det på meg er ett under, men jeg tror at siden jeg gikk ruset "24/7 "og isolerte meg under nedtur så trodde "alle" at slik var jeg.

Samboeren utviklet etterhvert ett stort sinne, og psykoser. han drakk/speedet/røykte, jeg speedet/røykte; perfect mach. Han forsvant ofte på fester, ofte utro eller på flørtern. Aldri hans feil, jeg la opp til det..

Den dag idag ser jeg hvor syk han var/rusen gjorde han. Da var dette normalen.

Han ba meg teste ut sprøyte, oppmuntret. Han ville ikke selv... Det var like før fristelsen ble for stor.

Det endte såklart ikke godt det forholdet, så etter to år "kom jeg meg unna" (vold/tvang/krenking). Han gjorde alt han kunne for at ingen skulle selge noe til meg, han spredte rykter/sannheter, tellefonterror så helomvending om savnet han hadde for meg. Jeg fortsatte å ruse meg en liten stund før livstilen ga avsmak og jeg fikk en åpenbaring. Nuff said.

Jeg holdt ut i ett voldelig forhold, fordi der hadde jeg lett tilgang og attpåtil gratis. Hatet fyren siste året. HATET. Men var livredd abstinensene og elsket rusen, så jeg holdt ut. Faket meg gjennom og utad så nok alt bra ut for de andre i miljøet. Hatet meg selv, så hvor crazy og manipulerende enkelte blir

Jeg slet med psyka lenge, er nok ikke helt ok i hode enda. Men livet er så utrolig godt som rusfri! Jeg har hatt noen skjeldne utskeielser typ 1 gang annenhvert år men aldri med amfetamin.

Har nå hus, familie og god jobb. Normal omgangskrets, ting i livet som gir mening.x

Nedfor og trist til tider, men slik har vel alle det.

Jeg kom meg ut og det frister overhode ikke lengre.
Mest, fordi jeg var ett rasshøl mot de som ikke fortjente det. Og for hvor ødelagt man blir. jeg har sett mange mennesker forandre seg til det negative. Opplevd venner ta overdoser, blitt helt koko og 1 selvmord.

Ikke bli sammen med en rusmisbruker. De kan elske. Men de elsker rusen høyest av alt og kan gå langt for å få dekt egne behov. La deg aldri overtales til å prøve, uansett hvor fantastisk det kan fremstilles. Just dont!
si gjerne han må slutte/kutte ned, men ikke ha høye forhåpninget. Lovet ofte selv venner å slutte, for å slippe mas. Jeg løy uten noe form for dårlig samvittighet.
Om de minste ting..

Tok lang tid å finne meg selv, danne en ny personlighet. Vise omtanke, medmennesklighet og engasjere meg i andre, hadde ikke greid ekte kjærligjet som anf avhengig.

Sorry for lang personlig beografi her altså. Men jeg håpe du tar vare på deg selv, og tenker fornuftig. Amfetamin er heavy greier. Uansett hvordan han bruker påvirker det personlighet, og selvkontrollen. Og risken for varige men er stor.

Lykke til, ønsker han å oppleve hvor fint det (faktisk) er å være rusfri etter lengre tid, må bare komme over kneika.

( ja rusfri, men fortsatt en del av meg så freakforum er interresant lesestoff!)[/quote]

Til ts. Har ikke prøvd mdma men har prøvd amfetamin noen ganger oppigjennom åra. dvs når jeg var 20 ble det endel. åra etter har det blitt et par ganger i året. nå er jeg 32 og tenker det ikke kommer til å bli flere ganger. syns ikke nedturen er vært det. Og med åra har nedturen blitt værre. siste gang jeg prøvde var rett før jul. Da startet angst og nedtur etter noen få timer. prøvde å justere men nei bare mer angst. derfor tenker jeg det var siste gang. Sier dette for å nyansere litt bruken av amfetamin. det finnes de som bruker det kun et par ganger i året. på samme måte som du kanskje bruker eller brukte mdma. Men det jeg stusser på er at du sier du ikke skjønner at man kan være høyt oppe for så å være langt nede og ikke svare på telefon. Er det ikke litt sånn på mdma også da. Er vel høyt oppe og får en nedtur der også?

Skrev her lenger opp , glemte å legge til om psykosene også som hun under min forrige kommentar minte meg på. Jeg hadde mange netter og dager jeg ikke sov i det hele tatt fordi han var i psykose, enten var det noen som var ute etter han, lys som blinka som han var sikre på var politilys, plutselig kunne han ringe å si han hadde gjemt seg i skogen i kuldegrader og jeg frykta han skulle fryse ihjel og visste ikke hvor han var og gikk ute å leta hele natta i panikk, i starten trodde jeg på han, ble livredd for at noen var ute etter oss jeg også men skjønte etterhvert det var psykoser når han begynte å vise at han var bombesikker på at noen hadde gjemt seg bak gardina hos oss, at det lå en bombe under sofaen, at bestekameraten skulle knivstikke han så han barrikaderte seg foran døra med kniv og venta på han og brølte i flere timer at han var klar (for å bli drept/gå i kamp) til han ble utslitt, måtte gå på tærne hele tiden å ta hensyn, så kom dagene han hadde nedtur og bare ville dø og risikoen var reell så jeg kunne ikke ha mitt eget liv og gå noen steder, måtte passe på han, eller om han gikk på butikken kom han ikke tilbake og jeg led i et døgn og trodde han hadde hoppa i elva før han dukka opp igjen.. Jeg gikk ned mange kilo av å være i forholdet og det var grusomt å se en man var forelsket i sånn..

Før bestod omgangskretsen min seg av bare rusliberale og jeg har alltid vært det selv men etter det forholdet tåler jeg ikke ha noe med rusbrukere å gjøre, sitter igjen med traumer av den frykten og intensiteten jeg opplevde med han og rusmisbruket og alt det førte meg seg av vold og psykoser. Du ts tenker sikkert at fyren din ikke er i nærheten av så "langt ute" men det var ikke min heller, når man bare møter de iblandt så møter man de på de gode dagene, får ikkeno innsikt i åssen sinnstilstand de egentlig er de andre dagene bare fordi de sender en søt melding om at han skulle ønske jeg var der og han ville se meg igjen snart, det er når man først lever med dem at man skjønner omfanget og det utvikler seg bare mer og mer med tiden..desverre..