@ hangaround
Istedet for å beklage noe du ikke behøver å beklage for, synes jeg heller du bør ta i mot råd når de er velment tilsiktet for deg. Jeg beklager ikke den kvasse tonen i den posten der jeg ber deg begrunne det på engelsk av den enkle årsak at det var en grunn for å henvise deg til engelsk sport. Dette handler om
diskursanalyse i sin helhet, og derfor mener jeg at du var litt for bastant. Det er derimot ingen grunn for beklagelse, for i en
diskurs har du rett på å være bastant. Man må derimot kunne tåle en kvass motdebetant hvis denne skulle vise seg å være dels til helt uenig, alt ettersom hvilke vinkling som forekommer i diskursen.
Kan hende skulle jeg utdypet meg bedre allerede i opprinnelig post, men dette temaet er langt å drøfte, og selv føler jeg meg ikke stødig nok til å kunne argumentere godt nok for tilfellet - derfor den noe kvasse tonen, i det jeg håpet du ville ta til deg rådet og se at problematikken er et særnorsk fenomen. Den er allikevel gyldig. Det er vanlig i en diskurs, eller drøftelse om du vil, å se problematikken fra ulike vinklinger. Men målet mitt var langt fra å tvinge frem en beklagelse, men å utvide horisonten din for hva begrepet egentlig dekker eller gjelder.
Nå skal ikke jeg begynne å belære noen i begrepet diskurs, for lingvistikk er ikke min sterkeste side. Dette deler jeg heldigvis med - tilsynelatende - en hel skokk (majoritet?) av videregående elever som for eksempel synes norsk morsmål eller nynorsk er bortkastet. Jeg personlig synes ikke lingvistikk er bortkastet, bare vanskelig å forstå. Men i eksempler blir de straks lettere å skjønne. Derfor vil jeg heller bare trekke frem norsk idrettsdiskurs som relevant eksempel, uten å gå dypere inn i områdene som omhandler en diskursanalyse, eller diskurser generelt. Kanskje dette vil opplyse deg noe bedre enn min noe arrogante "sjekk opp mot engelsk"-argumentet i opprinnelig post. Beklager du din bastanthet på så måte, er det i såfall bare god debattskikk for min del å beklage min kvasse tone tilbake, selv om jeg personlig ikke synes noen av oss har noe å beklage, og dermed fremstår beklagelsene våre som noe unødvendig. Men nok om det. Får heller bedre utdype min begrunnelse.
Når drøftelsen vår, eller diskursen om du vil, omhandler Norges Idrettsforbund, kan jeg opplyse at rent historisk var det Norges Landsforbund for Idrett, som var en fortsettelse av Centralforeningen for Udbredelse af legemsøvelser og Vaabenbrug, opprettet i 1861 av embetsmannseliten (Rune Slagstad (1998: 212-213)), som bragte idrettsuttrykket for alvor inn i det norske samfunnet.
Rent departementsmessig sorterte idretten til forsvarssiden. I forbindelse med tilnærmingen mellom de tradisjonelle idrettsforeningene og arbeiderbevegelsens idrettsforeninger på 1930-tallet, foregikk det en forskyvning bort fra forsvar i retning helse (sakset fra side 10, 1. avsnitt, kilde).
Idretten skulle ’tjene som et middel til å fremme et sundt, livskraftig og sosialt våkent folk’ (Slagstad 1999: 215). Departementstilknytningen skiftet til sosial og helse. I forbindelse med det utvidede kulturbegreps inntreden og veksten i idrettens underholdningspotensial gjennom nye massemedier, skiftet idretten igjen ramme. Departementstilknytningen ble kultur og idrett. Her er det altså en hel diskurs som innrammes institusjonelt (sakset fra side 10, 1. avsnitt, kilde).
Deretter følger det i kilden et eksempel med skiløping som idrett. Det anbefales å lese side 10, 2.-3. avsnitt og side 11, 1. avsnitt (kilde) for å forstå helheten i diskurseksemplet litt mer utfyllende enn den jeg fremlegger her.
Skiløping kan imidlertid ikke bare studeres diskursivt fra et slikt individuelt utgangspunkt. Man kan også se på hvorledes idrett som sådan er blitt konstituert i Norge, ved å se på hva slags relasjoner den hadde til andre tilstøtende aktiviteter, og hvilke andre diskurser den er koblet til. Ifølge idrettshistorikeren Goksøyr er det spesielt viktig at idrett er koblet til helse, og krig, og historisk ble kontrastert med sport, som ble sett som unyttig tidtrøyte (sakset fra side 10, siste del av siste avsnitt, høyre spalte, kilde)|(sakset fra side 11, 1. avsnitt, kilde).
Den nasjonale idretts-identiteten ble altså, ikke uvanlig for nasjonale identiteter, utviklet og konsolidert i konfrontasjon med det fremmede, her: den britiske sporten. For å bygge en enhetlig idrettskultur tok en i bruk impulser både fra tysk turn og svensk gymnastikk. Årsaken var den selvfølgelige: at disse inspirasjonskildene var blitt introdusert for så lang tid siden at de ble oppfattet som en del av den hjemlige tradisjonen (eller kulturen om du vil, paranoy anm.). Det samme skulle etter hvert skje med den engelske sporten (sakset fra side 11, venstre spalte, kilde).
For å skjønne dette avsnittet bedre, anbefales det å lese
Laurentius Uhrdals uttalelse på side 11, venstre spalte, kilde (saksingen er fra teksten etter Uhrdals uttalelser).
Den nasjonale idrettsideologien hadde et organisatorisk fotfeste i Centralforeningen for udbredelse af legemsøvelser og vaabenbrug (foreningen var dannet i 1861, men skiftet i 1893 navn til Centralforeningen For udbredelse af Idræt). Denne foreningens hovedtanke var at idrett skulle være mer enn et tidsfordriv. Idrett skulle tjene og styrke fedrelandet gjennom å fremskaffe bedre soldater og forbedre folkets helse (sakset fra side 11, siste del, venstre spalte, kilde).
I motsetning til disse edle formål ble den engelske sporten anklaget for kun å fremme ‘sport for sportens skyld’. Dette var en noe ensidig framstilling, men like fullt nyttig i en ideologisk kamp. Det norske begrepet idrett hadde nemlig en ideologisk komponent (sakset fra side 11, første del, høyre spalte, kilde).
I den norske idrettsidelogien lå det altså et behov for å legitimere det som kunne kalles unyttig fysisk aktivitet - det vil si bruk av kroppen til formål som ikke hadde med arbeid å gjøre - med et ytre, edlere formål, som f.eks. helse og forsvar (Goksøyr 1998: 164-165) | (sakset fra side 11, første del, høyre spalte, kilde).
Goksøyrs lesning av hvorledes skillet mellom sport og idrett ble brutt ned, henger også på idrettens/sportens karakter som nasjonal markør: “I tråd med at idretten ble mer internasjonal begynte også andre å drive samme idretter som nordmenn, til og med skiløping - uten at det nødvendigvis gjorde dem til norske. En var ikke lenger alene om selve aktiviteten og redskapet. Som identitetsskaping var ikke dette lenger nok; det måtte suppleres med utvist dyktighet. Det konkurransemessige ble dermed viktigere.” Konkurranse dreier seg i denne sammenheng ikke om å måle krefter med seg selv eller med naturen som sådan, men med representanter for andre “nasjoner” eller “land” som det heter innen denne diskursen. Denne type konkurranse er typisk for det britisk sportslige, og skillet idrett/sport bryter dermed sammen (sakset fra siste del, siste avsnitt, side 11, kilde).
Kilde Diskursens materialitet av Iver B. Neumann
Ideologi = her, politisk og sosial (diskurs)
Kort oppsummert kan en si at forskjellen mellom idrett og sport stammer fra en kulturmessig ideologisk oppfatning, og i grunnen et særnorsk fenomen. Men med internasjonaliseringen ser man også eksempler på, som xtapol var inne på, diskurser vedrørende forskjellen mellom 'sports og athletics', dog dette har en annen bakgrunnshistorie igjen i diskursanalysen. Siden vi lever i 2009 og ikke på 1800-tallet, så er det vanskelig, om ikke umulig, å dra et sikkert skille mellom sport og idrett i dag.
Eksempelvis nevner wikipedia
boksesporten som en idrett, hvilke jeg synes er merkelig pga navnet boksesport. Men her kan jeg ha tatt feil dog. Jeg står likevel fast på at boksing regnes som en sport og ikke en idrett, men bøyer meg først når en annen kilde enn en wikipedia-artikkel legges til grunn. Premissene er selvsagt at kilden er troverdig eller pålitelig. Det er uansett flisespikkeri bagatellmessig detalj - fysisk aktivitet i høyere grad er ikke en tilstrekkelig definisjon av forskjellen mellom sport og idrett, hvis en tar en diskursanalyse av tilfellet.
Jeg understreket utvist dyktighet i en av sitatene over, sakset fra kilden, som en mer tilstrekkelig definisjon - men da ville for eksempel diskursen fokusert på spørsmålet om hva sjakk skal defineres som. Og nettopp der er vi i denne tråden. Siden sjakk definitivt handler om utvist dyktighet, mener jeg det vil gå under idrettsbegrepet, selv om det offisielt regnes som sport (eller hva det nå regnes som). Diskursen fortsetter i det man kan argumentere med at dyktighet er tellende for alle slags sport, men der mener jeg konkurransepreget må få lov til å avgjøre bestemmelsen.
Dette gjelder i turneringsform, poengdeling, lagsammensetning, individuelle prestasjoner, osv. Derfor synes jeg, ut i fra denne diskursanalysen presentert i form av eksempler i denne posten her, der bl.a. utvist dyktighet kommer frem som en avgjørende referanse til idrett, at sjakk er en idrett på lik linje med skiløping - selv om den mangler det tradisjonelle fysiske aktivitetsstemplet som kom senere i den ideologiske idrettsdefinisjonen. Så diskursen for min del ender med at
sjakk er:
a) Sport: Ja,
b) Idrett: Ja.
Jeg regner med du nå ser hvor du og jeg er uenige?
Når det gjelder det du nevnte med klage av boksing og paintball som voldelig sport/idrett, stiller jeg meg uforstående til dette, siden det må ha vært en diskusjon du hadde med en annen forumbruker enn meg. Jeg har ikke påstått noe sånt, og det har du heller aldri beskyldt meg for - så det for en annen svare for..
så lengt skal jeg ikke dra den da det er null grunnlag i det.
