Ja, men ikke av det mest alvorlige slaget.

Det er litt vanskelig å si. En god del tror jeg, men jeg tviler på om det hadde fått like stor påvirkning om det ikke var for andre sårbarhetsfaktorer. På den andre siden ville jeg kanskje håndert andre ting bedre om skolen var trygg. Det er ofte summen av belastning mer enn enkeltfaktorer som bestemmer hvordan man påvirkes.

Som de fleste komplekse samfunnsproblemer så er det vel neppe mulig å løse det, men jeg er helt sikker på at det kan gjøres mye bedre. Det er forsåvidt fokus på mobbing i skolene, men jeg er redd disse mobbeprogrammene man kjøper blir mer en hvilepute for å slippe å gå inn i det personlig. For det er virkelig tungt arbeid som krever mye emosjonelt, men det er det som trengs. Dette er ikke ting man kommer til bunns i med standardiserte rutiner, målinger og sjekklister. Samtidig har det skjedd positive ting, det er bra at det skal opprettes enkeltvedtak og at man har klagerett. Det ansvarliggjør skolen. Folk har etterhvert begynt å vinne rettssaker mot kommuner også, det må jo gjøre noe med ansvarligheten. Men når alt kommer til alt kreves det personlig engasjement, og det er ikke helt likt fordelt blant lærere.

Det er godt å høre at du har det bedre, mobbing kan definitivt være veldig skadelig.

Utrolig flott av deg å gjøre det, jeg kan tenke meg at det kostet litt. Tror mange hadde fått det bedre om de hadde opplevd at noen tok ansvar.

Hvis spørsmålet er "har du vært utsatt for mobbing i voksen alder", er jeg heldig nok til å kunne svare nei, enkelt og greit.

Hvis spørsmålet er om mobbing har påvirket meg i voksen alder, er stillingen dessverre litt annerledes...
Jeg har hatt en barndom der miljøet på skolen var slik at jeg ikke fikk fungert normalt, sosialt sett, på ganske mange kritiske formative år, og ble utsatt for en del utenforskap, mobbing og gjentatte tillitsbrudd. Dette har, for å si det rett ut, gitt meg psykososiale problemer som antakelig aldri går over, selv om det sakte går litt bedre.

Dette viser seg å være en skikkelig bummer av en livshistorie, og jeg har ikke planer om å deraile tråden med detaljene, men jeg synes det kan være viktig å få fram bare for å forsterke poenget: mobbing er ikke noe å ta lett på - det er potensielt livsødeleggende nok til å måtte stoppes for enhver pris.

(Virker nok litt rotete det jeg skriver nå, helg må feires )

Er innom behandling hos DPS, takk for at du spør . Hovedproblemet mitt i dag er nok at jeg ble isolert i så lang tid, jeg kan nesten ikke hugse noe fra den tida. Var vel 3-5 år at jeg satt alene hvert friminutt. Mangler noen sosiale antenner på grunn av det. Har heldigvis ikke blitt svikta av psykiatrien, og har fått god hjelp av dem.

Har desverre hørt fra flere tidligere elever som har opplevd lignende som meg, og jeg har hørt rykter om at "problembarn" rett og slett blir ignorert. Dette har jeg ikke veldig stor tro på, men med tanke på hvordan jeg bare ble glemt av alle så begynner jeg virkelig å lure.

Hadde mye sykdom i familien når jeg sleit, jeg klarte bare ikke å si fra i frykt for at det skulle gå utover de som står meg nært.

De hadde et par anti-mobbekampanjer mens jeg var der, men folk ga bare F. Det var rett og slett for seint, jeg var ødelagt og det var ingenting å plukke. Apatisk og tom. Har heldigvis kommet langt på veg nå, virker mer eller mindre normal.

Har pratet om dette med veldig få, var egentlig sykt digg å få det ut. Skal prøve gruppeterapi snart, når tiltakene reduseres. Høres lovende ut.

Og forresten, dette gjelder ikke nødvendigvis alle steinerskoler. Dette var en av de større skolene så vidt jeg vet.

Det er nettopp det, som jeg prøvde å formidle over her: Det finnes ikke noe system, noen pedagogisk filosofi eller noe verktøy som erstatter personlig engasjement hos de som er ansvarlige for miljøet. Det blir en hvilepute hvis man tror kan kan organisere og planlegge og filosofere seg bort fra det ansvaret.

Godt å høre at du får god hjelp, Huskestuggu.

Jeg har ikke blitt mobbet. Men jeg har vært i en typisk «mobbeklasse» og jeg har vært en av de som ikke deltok aktivt i mobbing og følte meg uskyldig. Jeg har tenkt mye på dette i ettertid, fordi jeg er lærer og fordi jeg har revurdert min egen rolle i mobbingen som skjedde i klassen jeg gikk.

Mobbing handler ikke bare om offeret og mobberen. Jeg har hatt klasser med ENORME mobbeproblemer, og det er som en sykdom som alle er smittet av, også de såkalt «uskyldige» tilskuerne. Det handler om allment akseptert rangordning hvor ulike folk har ulik verdi, hvor man sparker nedover og smisker oppover og hvor de som er på bunnen har færre rettigheter og får lite empati og blir møtt med øredøvende likegyldighet - også fra de såkalt uskyldige som ikke deltar aktivt på noen måte.

I mine første år som lærer hadde jeg som strategi å gå på disse «uskyldige» tilskuerne og få dem til å ta en aktiv rolle for å stanse mobbing, men jeg møtte en nesten påfallende likegyldighet for offeret, lite ekte medfølelse og en negativ mangel på interesse for å inkludere og bli kjent med vedkommende. Jeg kunne presse dem til å stå og si noe akkurat når noe skjedde, og flere gjorde det, men det endret ingen ting, fordi miljøet var like giftig utansett og rangordningen og verdensbildet var som før.

I slike mobbeklasser er det sjelden bare et offer eller en mobbber. De kan mobbes på kryss og tvers, og den som er offer i en sak er gjerne mobber i en annen sak. Det er fordi selve miljøet er så fucked up at det fungerer som rene mobberklekkeriet! Jeg tenker på det som et «mobbemiljø» og der er egentlig alle offer.

For å lykkes med å få vekk mobbing må man jobbe med ALLE i klassen eller gruppen, for ingen i en mobbeklasse er uskyldige. Grunnen til at mobbing for pågå og fortsette er at de «uskyldige» rett og slett gir beng i offeret. Det ville ikke vært rom for mobbing om det store «uskyldige» flertallet syntes det var håpløst. I et miljø der alle har verdi, der det er lov å være litt rar og man støtter og hjelper hverandre og gjør hverandre bedre blir du bare sett på som kjip om du er ekkel mot andre. Og det er jo dit vi vil.

Ikke at det er en smal sak alltid.

Tillegg:
Det er ALLTID en slags rangordning blant mennesker. Noen er bare kule, andre er mindre kule. Noen får jobben og noen får damene, sant? Jeg tror ikke vi kan klare å endre det. Men mobbemiljøet skiller seg ut fordi det der blir lov og til og med kan oppleves som riktig å behandle noen folk dårlig. Det blir et felles verdensbilde og den generelle holdningen er at noen bare fortjener en del dritt fordi de er dritt. Til og med lærere kan bli smittet dessverre, og de opplever økt popularitet ved å være morsom på noens bekostning. Tragisk!

Da jeg begynte å jobbe seriøst mot mobbing grublet jeg mye på det jeg selv opplevde som selverklært «uskyldig» elev i en mobbeklasse. Jeg hadde grei status og var ikke i fare, og var således ikke redd. Jeg syntes ikke det var kult med de gutta i klassen min som herjet altfor mye rundt med han stakkaren som var ny i fjerde og aldri kom inn i miljøet. De gikk for langt og jeg var ikke imponert og jeg så litt ned på dem som måtte gjøre skittent arbeid for å hevde seg. Det var etter 2020-standard veldig sjokkerende, åpenlys og fysisk mobbing som pågikk, det var juling, dynking i pisserenna og andre jævlige ting. Jeg kan ikke huske at det ble tatt grep fra de voksne i det hele tatt for å stoppe mobbingen.

Fysiske overgrep jo lett å være prinsippielt imot, og jeg var det og følte meg ikke som en som bidro til at det skjedde. Men det psykiske aspektet, hierarkiet hvor han var plassert nederst - det var jeg også en del av. Jeg vekslet noen ord med ham som alle andre, men jeg var likegyldig, hadde ingen interesse for ham og gadd aldri å bli ordentlig kjent med ham. Og siden han opplevde det samme andre steder ble han jo gående alene. Jeg vurderte aldri å hjelpe ham eller gjøre noe for å få slutt på mobbingen heller, det tror jeg aldri jeg engang tenkte på. I ettertid er det merkelig, det er et paradoks og det var ikke særlig behagelig å se tilbake på seg selv med nye øyne og se at man er så skyldig som man kan få blitt. Jeg hadde god status, jeg kunne gjort en forskjell, men fordi jeg var smittet av den samme giften som mobberne lot jeg være.

Denne guttungen grein etter hvert friminutt. Det er ikke rart, han ble virkelig dårlig behandlet og hadde ingen støtte fra noen! Jeg tror den gjengse mottakelsen av det i klassen først og fremst var irritasjon over at han grein og bar seg, og jeg husker det sånn hos meg og. Alle andre satt parvis med en av samme kjønn, men han måtte sitte med en jente for å skjermes. Det var så skammelig at. Jeg var helt merkelig tom for empati overfor ham, han var liksom bare irriterende og svak. I samtaler med egne elever har jeg ofte sett denne påfallende mangelen på interesse og empati overfor et offer. Det er slik sykdommen rammer i et mobbemiljø der alle er skyldige og alle er offer.

Men hva tenker læreren i deg nå som voksen, hva kan vi gjøre for å stoppe mobbingen? Eller noen meningsløse null visjoner nytter ikke, for da hadde jo Bondeviken ryddet opp i mobbing for et snart to tiår siden. Hva kan vi gjøre for å bremse mobbingen. Hvordan kan vi redusere mobbingen så mye at ingen blir så brutalt plaget hver eneste dag gjennom skoletiden. For enkelte tror jeg at livet deres blir lagt i ruiner alt i ung alder og at de aldri vil klare å reise seg med rak rygg og med tro på egne evner. Fordi de systematisk er trampet på og devaluert og utsatt for vold gjennom årene på skolen.

Si at du kommer som lærer i en klasse der mobbingen er ille og du som lærer seg at det er 2 eller 3 elever som står nederst på rangstigen og blir ofre for alles harme, som får deng og tyn hver eneste dag og selv de som ikke mobber gir en kald skulder eller bidrar med hånflir eller bejublende latter når noen trakasserer disse mobbeofrene.

Få inn flere lærere i hver time i en periode? Jobbe aktivt med prosjekt rundt mobbing? Foreldremøter? Skille ut de værste mobberne og evt. sende de til en annen skole? Råde foreldrene til de som blir mest mobbet om å ta ut barna av skolen, eller flytte?

Er det kanskje for sent å gjøre noe når lærerene først ser slikt? Har rangordning, status og hakkekyllinger alt blitt så etablert og akseptert i klassen at det er lite å få gjort?

Problemet mange som mobbes møter er jo at det ofte ikke unikt for klassen at de mobbes. De blir jula opp på vei hjem fra skolen. Er det på vei til eller fra noe og møter elever fra andre klasser så blir de gjerne mobbet også av disse elevene.

Mobbing må koste samfunnet enorme summer. Tenk på hvor mange som blir varig traumatisert pga av mobbing. Som får varige psykiske lidelser, nedsatt livskvalitet, faller fra arbeidslivet og noen ender opp med et liv i rus og blir kanskje kriminelle.

Er klassene for store? Ville vi klart å bremse mobbing og redusere skadene om vi halverte klassene? Eller halverte skolene? Mindre skoler, mindre klasser og flere lærere? Eller ville mobbingen likevel levd sitt trasige liv gjennom et helt skoleløp?

Selv om du har skrevet bra er det nesten litt dystert og tragisk å lese det du skriver. For jeg tenker at for de som blir mobbet alt i første klasse så livet i stor grad ødelagt allerede. Det kan ikke være slik. Det må være måter å få bremset dette på?

Kan ikke fordra autoriter, sikkert en sammenheng med skolen..
+ Litt politivold, samt nok av urett si..
Hehe.
Et liv, gjensidig respekt eller ingenting.

Er vist smart, ble testet i 8 klasse.
Ble plassert i grupper med ressurssvake, husker ikke mye ifra skolen. Dårlig tvang.