Når vi går gjennom vanskelige tider så vil noe av det viktigste å kunne ha er et godt og sterkt indre, spirituelt, sjels liv, eller hva du selv foretrekker å kalle det.
Det er mange som blir sterkt påvirket av nedstenginger, sosial distangsering, alt som coronaen har ført med og blir nedbrutt av dette.

Jeg har lest en del tråder om ayahuasca, seremonier og har lagt meg merke til hvor mye vekt de setter på "sjamanen" som skal liksom "helbrede deg" Det er viktig å ha det krystall klart at det er bare du som kan "helbrede" deg selv. Hvem helbreder sjamanen?

Det er selvsagt noen verktøy som kan bli brukt som vil hjelpe deg gjennom prossesen og som vil være svært effektive. Men at en sjaman skal spytte brenne vin i ansiktet ditt eller piske deg med noen fjær er egentlig primitivt og til lite nytte. Jeg vil også bemerke at selv om de aller fleste ayahuasca prossesene jeg har erfart er positive med tanke av at det har vært morro og glede så har de harde prossene vært noen av de som har gitt meg mest lærdom. En sterk prossess skal ikke være fryktet. Jeg pleier å si at jo sterkere prossesen er jo større er "helbredelsen"

Vi tar dette beyond ayahuasca. Ayahuasca 2.0

Personlig, har jeg veldig mange år med erfaring med å drikke denne medisinen og jeg kan trygt si at det reddet livet mitt.

Å oppsummere sjamanens historiske plass i søken etter innsikt som "(...) spytte brenne vin i ansiktet ditt eller piske deg med noen fjær er egentlig primitivt og til lite nytte" er jo mildt sagt en over simplifisering. Hvorvidt man er avhengig av en sjaman for å "helbrede seg selv" er nå en ting..

Enig. Jeg syns det var respektløst og undergraver viktigheten av den tradisjonelle måten. De tradisjonelle sjamanene er begavet gjennom sitt DNA og sin kultur med oppvekst i regnskogen, nært tilknyttet og i samspill med devaer og naturånder, de kreftene som er i hver eneste organisme. Jeg har hatt mye dypere og ektere reiser av å få være med i tradisjonelle riter og ritualske seremonier hvor nettopp disse åndene blir tilkalt både som beskyttelse og som guider etter hva man vil dykke inn i og løsne opp på. Jeg har blitt gått rundt med fjær, blåst røyk på, lagt stener på, blod på, og mye forskjellig som jeg er sikker på har gjort turen til det det ble.

Jeg har også vært i seremonier med hvite norske og tyske hippier som har tatt aya litt for mange ganger og kaller seg selv for sjaman etter å vært fire mnd på backpacking i Peru og disse seremoniene oppleves ikke på langt nær så dype, og noe ved disse menneskene virker også direkte falskt. Enkelte er schizofrene som tror de er Gud eller narsissister som liker å stå i sentrum og gjøre seg viktige ved å kalle seg sjaman.

Man kan sikkert oppnå noe på egenhånd uten veileder men å spotte den tradisjonelle riten som du gjør med beskrivelsen din er kvalmt. Da er det mye du ikke har skjønt.

Sjamaner gir ikke begrensninger, de åpner dører. Beklager at du ikke har fått oppleve det.

"Enkelte er schizofrene som tror de er Gud eller narsissister som liker å stå i sentrum og gjøre seg viktige ved å kalle seg sjaman."

Viker som om du forguder sjamaner så det er litt motsigende.

Saken er at mange av disse "åndene" som sjamane tilkaller er demoner. Det ligger mye bak der som du visst ikke har fått med deg. Jeg har ikke backpakket i 7 måneder i peru. Jeg har bodd de siste 25 årene i sør amerika.

Med fare for å eventuelt sparke inn åpne dører her så er jeg litt enig med TS.

First things first, jeg er blitt en gammel traver med nå 10 år på baken hvert øyeblikk innen det psykedeliske, og jeg bruker psykedelika først og fremst som en veiviser til et bedre liv, so to say, ulike substanser til tross er psykedelika det som har endra livet mitt mest i voksen alder og jeg er evig takknemlig for alt jeg har opplevvd, det er ikke rent lite med åra!

Aya er dog en av de få tinga jeg enda ikke har testa, det er ikke noe du bare tar, goes without saying men for eventuelle uinnvidde. Men mye av vegringen min går på hva jeg leser om og ser på nett. Tvilsome/shady aktører som skor seg på andres ulykke for egen vinning? Neppe, dvs, det også men med litt kritisk sans kan man styre unna slike aktører. Men, den litt sekteriske måten aya stort sett omtales på og denne evindelige og blinde troen på sjamanen(e). Når jeg observerer dem via dokumentarer og lignende så sitter jeg bare igjen med inntrykket av at dette føles bortkasta ut, med alle de ritualene som er beskrevet av andre over her, og måten det kommuniseres på pakkes inn i en så enormt ukritisk greie jeg må innrømme gjør meg ganske turned off. Ikke av å prøve selve stoffet, men det seremonielle aspektet ved det liker jeg ikke sånn som folk presenterer det. Nå skal det sies at jeg ikke er noen norsktysk hippiebackpacker heller, for jeg er langt på vei enig i at det i mange tilfeller også oppfattes falskt men det er kanskje egen dabbling med å være ukritisk som nyfrelst psykonaut i ungdommen som gjør hele det rituelle om til et rødt flagg for meg, kanskje er det selve folka, jeg vet ikke. Men uansett så klarer jeg ikke se hvordan jeg ikke skulle kunne ha navigert i ayahuascaland på egen hånd med bestekompis som sitter, virkelig ikke.

Har hørt at naturens døråpnere er best å ta med en guide/erfaren/sjaman. Har ikke erfaring med det selv, bli guidet av en sjaman mener jeg. Skulle vært interresant å høre fra noen som har tatt ting med sjaman tilstedet,
Mvh

Har aldri sagt at det ikke vil være en efaren guide til stede.

Personlig føler jeg det norske sjaman miljøet er gjennomsyret av drama intriger og baksnakking, har møtt ett par og hver gang er jeg forsøkt blitt dradd inn i baksnakking og renkemaking mot den andre.

En erfaren psykonaut, sitter, psykiater, helesøster/bror eller sjaman. Kall det hva som helst, men det er jo nesten alltid kjekt å ha en der som kan støtte opp under en vanskelig tur. Jeg tror DET er hovedpoenget, også kan man jo oppsøke det som man personlig føler er riktig for en selv.

Jeg selv praktiserer veien, dog ville aldri kalt meg selv en sjaman. Jeg bruker metoder fra det som heter Core Sjamanism stort sett for meg og mitt spirituelle liv, men har også hatt en og annen sermoni med disse metodene. Blant annet en sopp sermoni med håndplukkede inviterte venner, hvor jeg høstet meget gode tilbakemeldinger av opplevelsen uten at noen av dem hadde noen spirituelle intensjoner med turen sin.

Jeg tror at når intensjonene til folk i en gruppe faller sammen til en felles oppgave så vil effekten av en sermoni bli bedre, i en sermoni er man gjerne flere som også gjør rollen til én enkel sitter ganske stor. En erfaren sjaman, slik en du gjerne finner i Andesfjellene vil kunne lede en gruppes intensjon mot et felles arbeid på en god måte. Naturligvis vil det finnes et hav av andre mennesker her som også hadde klart den rollen lett på sin måte, og der blir stadig flere erfarne sermoniledere utenfor Andes nå som ting har blitt mer ute i dagens lys de siste årene.

Dette er lesning jeg liker, for det traff egentlig kjernen i hva jeg er ute etter under en psykedelisk opplevelse, altså dette med å ha en der som kan støtte og hjelpe en når en kommer i vanskeligheter underveis! Vi kjenner hverandre ut og inn og hvis det hadde oppstått sterke følelsesmessige reaksjoner hos en av oss ville den andre (sitteren) fullstendig vært innforstått med hvordan å reagere. Vi er liksom ikke newbies på noen som helst måte og vi har vært gjennom så mye sammen at jeg klarer liksom ikke se hvordan en ekstern aktør skal kunne guide meg gjennom noe som selv også for meg oppfattes som hellig, viktig og skjebnesvangert. Det har kanskje noe også hvem man er som person også, Ayahuasca eller ei så er det få jeg ville ha inntatt skikkelig psykedelika sammen med, kun noen utvalgte jeg vet har personlighet som passer.