Hei Freaks!

Jeg bruker forumet en del, og har nylig blitt ansatt i mottaksseksjonen på min lokale DPS. Begynner med opplæring om noen uker.
Avdelingen fungerer som et slags filter for resten av sykehuset og mer eller mindre alle pasienter bortsett fra de som sikkerhetsavdelingen passerer gjennom oss for vurdering før de sendes videre i systemet eventuelt ut igjen. Kommer blant annet til å jobbe med psykoser, mani, selvmordsfare etc.


Jeg vet en del av dere her inne har erfaring som brukere av denne delen av helsetjenesten, og lurer på om dere kan dele litt relevante opplevelser og observasjoner.

Jeg ønsker å gjøre jobben min så bra som mulig, og gjøre mitt beste for pasientene, så er mest interessert i ting som dere tenker de som jobber der kan ha nytte av å høre, og mest ting hvor vi som står nederst, som individer kan gjøre for å utgjøre en forskjell.
Altså ikke regler osv. som de lenger opp styrer, men mer sånn de tusen små valgene man som ansatt står overfor i hverdagen på sykehuset.
Kom gjerne med ting som ikke fungerte bra, og forklar hva dere synes personalet kunne gjort anderledes, men også ganger dere synes personalet oppførte seg på en måte dere synes fungerte bra, og som hjalp dere som var innlagt.

Tenker en diskusjon om psykiatri mer generelt, systemer osv. kan tas i en annen tråd.

Jeg svarer gjerne på spørsmål knyttet til meg selv, så lenge jeg kan svare uten at det går for mye utover anonymiteten min.
Tråden står i undergrunn så de som ønsker kan svare anonymt, men setter pris på de som svarer med fullt brukernavn. Skulle helst gjort det selv, men kan ikke risikere at arbeidsgiver potensielt knytter meg opp til andre ting jeg har skrevet her inne.

At de som sliter mest er de som ikke klarer å si det, i alle fall i noen tilfeller. Jeg har vært veldig dårlig på å formidle hva jeg trenger av hjelp. Har egentlig trengt innleggelse flere ganger, men fordi jeg ikke klarer å spørre om det så har jeg blitt markant værre etter 2 år i behandling. Så spør om de er interresert i: medisiner eller innleggelse, så sier du etterpå at det skal gjøres en vurdering. Jeg har spurt om anti-dep og benzo, men aldri fått. Det jeg egentlig trenger er anti-dep og innleggelse.

Vær et medmenneske og ta deg tid til dem du er der for. Noen ansatte sitter med avis eller bok og skjermer seg selv fra pasientene slik. Andre gjemmer seg på kontoret, kjøkkenet eller lignede, eller vil heller prate med kollegaer enn pasientene. Få pasientene til å føle seg sett og ønsket ved å hilse, smile og gi god blikkontakt. Bruk tid på å sette deg inn i de enkeltes situasjon og begrensninger. Noen har tema de ikke ønsker skal tas opp, noen er så forvirret eller medisinpåvirket til at det preger deres kognisjon; ha derfor i hodet at noe kommunikasjon må justeres deretter. Det er vondt å føle seg dum, eller bli minnet på hvor redusert man er, og slikt kan like gjerne komme til overflaten fordi man snakkes til som om man er et barn som at man forventes å være fullt oppdatert på det som skjer i verden. De ansatte er ikke der for å massere sine egne egoer. I den sammenheng kan det også være en fordel å droppe prat om ferier man drar på, som mange pasienter ikke har råd til, eller lignende.
Vær forberedt på at det kommer til å rettes mye frustrasjon mot deg som ansatt på gulvet pga regler du ikke kan noe for. Ikke finn deg i trusler eller vold, og trekk deg for all del ut av situasjoner du ikke makter å roe, men forsøk å gjøre pasientenes hverdag bedre på tross av deres frustrasjon med systemet.
Ikke stol for mye hverken på pasientene eller de andre ansatte. Du kommer til å bli vitne til både selvbedrag og løgn fra pasienter, samt fordommer og inngrodd i kultur hos ansatte. Det er likevel (som oftest) noe å like ved alle du møter.

Har fått mye god hjelp på DPS men har også hatt noen uheldige episoder jeg gjerne skulle ha unngått. Eksempler er ansatte som glemmer taushetsplikt og snakker om en bestemt pasients plager og utfordringer i plenum. Det har både skjedd med meg og jeg har opplevd at dette har skjedd i fellesrom der ansatte har diskutert en bestemt pasient med andre pasienter til stede. Det er helt sykt når en opplever slikt og det blir veldig fort å lukke seg fullstendig og ikke tørre å si hvordan ting egentlig er fordi man ikke ønsker at alt skal deles med alle, inkludert medpasienter.

Opphold på DPS er dessverre veldig personavhengig. Ikke alle gjør en god jobb. Noen ansatte er nedlatende mot pasienter. Veldig overtramp når pasienter er på sitt aller svakeste og ikke klarer å si ifra eller hevde sin rett. Men det skjer. For ofte. Overnfra og ned holdninger er også utbredt og kanskje værst blant de gamle traverne som har hatt jobben lenge og som kanskje ikke er faglig oppdatert eller bare lei. Nattevakter som sover på vaktrommet uten å ha stilling som sovende nattevakt er heller ikke bra. Pasienter som egentlig hadde trengt en samtale for å få roet ned den natten snur og går tilbake på rommet om nattevaktene snorker på vaktrommet. Også er det noen ansatte som er bortimot helt usynlige for pasientene. De henger på vaktrommet, eller setter seg i grupper med andre ansatte feks på kveldsvakter eller helgevakter og kan finne på å oppta en hel sofa for å se et bestemt TV program. Blir de snakket til svarer de gjerne så kort at alle skjønner de skal ha fred mens de ser TV. Til tross for at de faktisk er på jobb og får betalt for å bidra i miljøet og ta vare på pasientene.

Det er altså noen ansatte som er mest opptatt av å alltid ha en enklest mulig vakt der de gjør minst mulig og har minst mulig kontakt med pasienter. Siden kveld og helg har redusert bemanning så er det nok at feks 2 ansatte er late så blir det utrivelig å vanskelig å fungere i avdelingen.

Pasienter som bli innlagt er jo der for en grunn. De er jo ikke der primært for å spise 4 måltider om dagen. De er lagt inn fordi de sliter psykisk og de trenger hjelp. Hjelp til sosialisering, hjelp til prate om ting som er vanskelig eller kanskje bare litt medmenneskelighet i det minste. De fleste ansatte er bra folk, men det er likevel skremmende mange dårlige ansatte som nok har valgt jobben fordi de kan late seg maskimalt der og sitte med strikketøyet og kaffekoppen sin foran TV skjermen og få timelønn og kveldtillegg og helgetillegg.

Om du klarer å unngå disse fellene og unngår å bli en del av ukulturen i veggene så tror jeg du får en spennende jobb og at du kan bidra til å gjøre livet litt enklere for veldig mange.

Jobb med holdninger rundt mennesker som bruker andre rusmidler enn alkohol. Det er ikke ensbetydende med at noen har rusproblem. Tilby hjelpe folk med å redusere/få et fornuftig forhold til rusmiddelet de bruker. Nullvisjonen som florerer burde byttes ut med en "folk skal klare livet" holdning. Klart kan det være nødvendig å kutte rusbruk for å foreta sikker diagnostisering, men dere må også regne med at mange har et ønske om å fortsette med å bruker illegale rusmidler etter behandling. Fokus på "av og til" vil dere nok komme lenger med en å vifte med behandlingsinstitusjon hver gang noen sier de røyker hasj der inne.

Som pasienter kunne ønske de ansatte visste? At de, spesielt den gruppen ikke skal ta seg til rette-og heve seg over pasientene, og gjerne se ned på dem. Ble stemplet narkoman i dps, nektet å ta imot input fra meg som faktisk satt der med de psykiske problemene. Har faktisk aldri hatt så stor misnøye med helsevesenet, og trodde det var langt bedre.

På denne tiden var alt under kontroll, og jeg prøvde å få med en lege via dps til utredning og drøfte om å kanskje ha en liten nødforsyning z hypnotika / vival da seroquel ikke funket på meg. Blankt nei, å en tjukk strekk i boka om at jeg bare ville ha piller.

Hvordan endte dette? En grei kjeftskur tett oppfulgt av skrikgrimaser av andre personer i helsevesenet. Jeg fikk [b][i]ikke[i] hjelp. Status per idag er vel godt innkjørt narkoman, som har brent sine siste broer. Uskyldig selv? Ikke 100%, men jeg betaler skatt og har gjort det med glede tidligere. Ingen setter seg til ro i min, hverken nå eller daværende situasjon for morro. Men en ting har staten til felles; kan man ta fra noen ekstra penger er de der som gribber, å skal du ha hjelp (som du har krav på som skattebetaler i norge) så motarbeider de deg til du gir opp.

Litt ranting kanskje men låser seg totalt for meg når jeg hører dps «how-to» da det som er grunnleggende i 90% av stillingene der er å være en smule jordnær og imøtekommende.

Fuck skatt og det offentlige.

At man ikke er narkis eller har et rusproblem selvom man har røyka hasj på fest i ungdommen og at det at man har brukt rusmidler før ikke er noe som gjør deg til en rusmisbruker nå.

Jeg skal ikke kommentere så mye annet enn det vrøvlet du kommer med, men dette klarer jeg ikke holde inne: Jeg har sett noen eksempler på folk som skal redde psykisk syke mennesker med evangeliet, og det har ikke vært vakkert. Jeg har respekt for religiøsitet, og tviler ikke på at det hjelper mange å ha noe å tro på. Men å pushe det på fortvilte, syke mennesker som noe som skal løse problemene deres, det er overgrep.

Jeg er i put for tiden og føler jeg ikke kan være helt ærlig om alt. Alt blir loggført og skrevet ned og da har man ikke lyst å fortelle om alt som skjer.

I tillegg er det viktig å la pasienten få snakke litt, ikke at den som psykolog snakket for mye og ikke lar pasienten komme til i det hele tatt.

Jeg begynner å mistenke at jeg blir dårligere av å gå der. Har bla. kompleks PTSD.

Føler også veldig ofte at de bagatelliserer det jeg prøver å ta opp. Kan begynne å snakke om at jeg har det tungt for tiden, for så å få "Det er normalt å ha sånne perioder" som svar.

En annet ting jeg kicket som faen på var når hun påstod at et åpent forhold om hasj røyking mellom meg og broren min ville føre til at:
"Vi satt å junka heroin sammen med vår narkomane far"

Det er så mye mer jeg kunne nevnt.

For å oppklare litt så er det altså en assistentstilling, til sommeren fullfører jeg bachelor i et helsefag og får dermed relevant tittel og mer ansvar. Det er dermed nokså begrenset hva jeg kan endre.

Setter veldig pris på bidragene deres! Jeg har jobbet på andre helseinstitusjoner før, og er kjent med noen av problemene, så er ikke helt grønn heller. Ber ikke om en «how to» DPS, men vil bare ha en samtale om hva som funker bra og hva som ikke funker så bra.


Takk for innspillet ��

Jeg tenker mye på det med å være medmenneske. Vet ikke hvordan det er andre plasser, men der jeg skal være går vi ikke i uniform. På en måte kan det være utfordrende fordi jeg selv nøt godt av at uniformen gjorde det lettere for meg å innta en rolle som hjelper, og kanskje være ekstra entusiastisk, glad og varm enn det jeg ellers pleier å være, men i den typen miljø jeg er på veg inn i så er det kanskje viktigere å fjerne noen barrierer mellom ansatte og innlagte. Det med uniform er vel kanskje også mest en vanesak. Håper jeg greier å finne tilbake til den evnen til å være en litt bedre versjon av meg selv i den nye stillingen.



Jeg må si jeg ble litt overrasket over dette svaret.
Hvilken del av innlegget mitt er det som gjør deg så sikker på at jeg ikke kan gjøre jobben bra?
For all del, jeg kan godt innrømme at jeg er nysgjerrig. Ved siden av å hjelpe de innlagte så ser jeg frem til å bli kjent med andre sider av samfunnet og mennesket enn det jeg treffer ellers.

Jeg kunne lagt ut om egne refleksjoner rundt den jobben jeg skal gjøre, hvorfor jeg har søkt meg til dette feltet, tidligere erfaring som har gjort at jeg har bestemt meg for å følge denne vegen, samtaler med tidligere kollegaer osv. men jeg tenkte ikke det var relevant, i og med at jeg ikke planla at denne tråden skulle handle om meg.

Selvfølgelig vil jeg formes av jobben. Er det noe sted jeg gir uttrykk for det motsatte?

Jeg hadde håpet å unngå noen metadiskusjon om psykiatri, men la gå. Jeg er helt enig i at DPS-institusjonene ikke nødvendigvis er den beste måten å hjelpe en så variert befolkning som kanskje blir sendt dit, men som jeg nevner i første innlegg så er dette ikke en invitasjon til en diskusjon rundt psykiatri generelt (det kan vi forøvrig godt ta i en annen tråd). Alt jeg ønsker er at de som har benyttet seg av disse tjenestene for en gangs skyld kan snakke med en person som jobber der, uten noen som helst frykt for represalier, slik at jeg kan benytte meg av disse erfaringene til å behandle de jeg skal hjelpe så godt som mulig. Ønske om å hjelpe er ikke den eneste grunnen til at jeg har søkt meg til den stillingen, selvfølgelig, men når jeg først skal jobbe der, så vil jeg helst være til så god hjelp som mulig.

Angående prosentandeler, så vil jeg si at selv om denne samtalen bare skulle være nok til å avverge et eneste selvmord eller andre irreversible hendelser, så vil det være verdt det.

Jeg synes du starter med noe interessant der du nevner jesus. Igjen: jeg er ikke sikker på at dagens psykiatri er den optimale løsningen. Det jeg ser som en feil i svaret ditt er at du antyder at de to eneste alternativene er å lese evangeliet og bare gjøre vondt verre. Det er jeg dypt uenig i.
Jeg tror faktisk at dagens psykiatri hjelper mange, på langt nær alle, men la meg nevne noen av alternativene som har vært forsøkt tidligere i historien. Narrekister som man kalte fengselsceller for sinnsyke, eller auksjonere bort mennesker som hadde det vondt til fjerntliggende gårder, hvor de i beste fall ble matet og satt i arbeid, i verste fall satt i et bur på loftet. Anbefaler Norsk Psykiatri Gjennom Tidene av Einar Kringlen hvis man vil ha litt oversikt over hva som ble praktisert før.

Se her for et sammendrag
Selv med alle disse alternativene så foretrekker jeg dagens psykiatri. Ikke fordi den er perfekt, men fordi den er den beste vi har så langt. Jeg tror ikke at jeg er noen helgen, men jeg har et genuint ønske om å gjøre livet bitte litt lettere for en veldig utsatt gruppe som opp igjennom historien har befunnet seg på absolutt bunden av samfunnets rangstige, og akkurat nå betyr det å være i åpen dialog med de menneskene som har hatt det vanskelig.
Jeg er i starten av min karriere, og jeg kommer ikke til å jobbe på gulvet resten av livet. Hvis vi er heldige så kan kanskje denne diskusjonen lede til at vi sammen utvikler noen gode ideer som jeg kan bringe med meg videre, og kanskje en dag bidra til at vi utvikler en bedre psykiatrisk praksis enn det vi har i dag, som er mer lydhør for sluttbrukerens erfaring.


Å avfeie det med at mennesker er for komplekse til at det går an å hjelpe dem, og dessuten forsøke å gjøre nysgjerrighet til noe negativt synes jeg ikke har særlig mye for seg. Det er ikke slik at vi må bli til jesus eller ingen ting, og selv hvis det ikke finnes noe perfekt psykiatri så betyr ikke det at vi må slutte å strekke oss etter det. Jeg er langt fra ferdig utlært, og hadde jeg ikke vært nysgjerrig hadde jeg ikke kunnet ha noe håp om å noen sinne bli det heller.
Og til slutt rundt dette med pasientbegrepet. Jeg funderte også litt på det da jeg skrev første innlegget. Alternativene jeg så for meg er enten innlagte (likner for mye på innsatte og har dessuten samme sykehetskonnotasjoner) eller brukere (som selvfølgelig er utrolig tåpelig å bruke om noen som er innlagt med tvang). Jeg falt på pasienter, fordi jeg helt oppriktig mener at det å være psykotisk eller suicidal er sykt, et usunt avvik fra en norm. Igjen, det er en interessant diskusjon vi kan ta, men da synes jeg du heller skal lage en egen tråd dedikert til psykiatri, så kan vi ta den samtalen der. Og helt til slutt, om du skulle finne på å svare at det ikke er sykt å ville ta livet av seg, eller å tro at hele verden er ute etter deg eller liknende, så kan vi vel møtes ved den etymologiske betydningen til ordet, for syk eller ikke syk så er det mennesker som venter på å en dag kunne leve utenfor sykehuset, og det er nettopp her ordet pasient henter sine røtter: en pasient var opprinnelig en som ventet tålmodig, se for eksempel det engelske patience, eller det franske verbet patienter som ganske enkelt betyr å vente.

Jeg har inntrykk av at innlegget ditt bygger på negative erfaringer med helsevesenet. Hvis det skulle stemme, så hadde jeg satt stor pris på om du vil fortelle litt om hva du eventuelt har opplevd, og om du tenker at noe av personalet på gulvet kunne gjort noe annerledes for å bedre situasjonen din.

Beklager for så fryktelig langt svar, men jeg synes såpass grove anklager ikke kunne stå ubesvart.


Er flere som nevner det her, så svarer dere alle gjennom den her. Jeg har selv en fortid med noe rus, og har flere venner i miljøer preget av rusbruk, og enkelte av misbruk. Dette er en av tingene jeg tror kan være verdifullt ved meg personlig i denne typen stilling. Det er åpenbart at hvis ens eneste befatning med ulovlige rusmidler er et uttal rusutløste psykoser og noen forelesninger om at narkotika er noe dritt så vil man etter hvert falle inn i en sånn «jeg skjønner ikke hvorfor dere driver med detta her gutter, er jo såååå farlig!!!! SLUTT NÅÅÅÅ» holdning. Mens jeg selv har en rikere erfaringsbase, og litt mer sånn «av og til, innenfor rimelighetens rammer så er ikke ulovlige rusmidler nødvendigvis utelukkende ondt».
Virker som det er litt mangel på den type forståelse hos personalet, så det er noe jeg skal ta med meg. Takk ��
Dette med manglende dialog angående medisiner og russubstitutt, narkisstempel i journalen osv. er åpenbart et problem, men ikke noe jeg kan gjøre så mye med i nåværende stilling.
Liker godt tanken på en «folk skal klare livet» visjon fremfor avhold. Den skal jeg ta med meg!

Leit å høre at du har hatt så dårlige erfaringer med personalet. Det jeg kanskje likte best med min forrige jobb på institusjon var muligheten til å på en måte være personlig med brukerne, at det å knytte bånd og ikke bare være en rumpetørkende robot var like viktig for å gjøre en god jobb. Er definitivt verdt arbeidet når man kjenner at det å gjøre den ekstra innsatsen, å våge å åpne opp, belønnes umiddelbart med at den personen man forsøker å hjelpe kommer seg videre. Er det lille rushet der som gjør at jeg ønsker å jobbe i dette feltet.
Der jeg jobbet sist var det også veldig god kultur. Muntert personale, og taushetsplikt ble tatt veldig seriøst. Skal definitivt følge med på det når jeg begynner.

Skal definitivt ta med meg en kritisk holdning. Har ikke erfaring med situasjoner hvor tvang ble benyttet i noen utstrakt grad, og jeg håper jeg har motet til å si ifra til de rette instansene hvis jeg skulle være vitne til overgrep. Hva vil du tenke er en typisk situasjon som kan oppstå hvor personalet kan bruke unødvendig med tvang? At man bruker belter fordi det er for få på vakt til å håndtere ting på en mindre inngripende måte?

Jeg er helt enig i at begrep om sykdom (og pasienter forøvrig) fortjener nærmere ettertanke enn det jeg ga det i forrige innlegg. Var litt irritert da jeg skrev det, så ble litt i overkant avfeiende. Jeg er helt enig i at somatisk sykdom er noe helt annet, og psykisk helse er et utrolig innviklet spørsmål. Å sammenlikne med virus etc. er utrolig forenklende, og kanskje er det mangel på forståelse av denne kompleksiteten som bidrar til manglende politisk vilje til å ta større politiske grep.

At det ikke nødvendigvis er de som skriker høyest som har det værst og trenger mest hjelp. F.eks så vet jeg at psykiatrien har veldig lett for å innlegge selvskadere, mens andre som ikke selvskadere blir ikke tatt seriøst. Det er nemlig ikke sånn at alle er så flinke til å vise utvendig hvilken smerte de går med innvendig så dersom noen SIER at de sliter med selvmordstanker f.eks så bør den bli tatt på alvor. Det skal ikke være nødvendig å ta et selvmordsforsøk for å få den oppmerksomheten og hjelpa man trenger. Det avler bare enda flere selvskadere dersom man oppdager at å skade seg selv er eneste måten å få hjelp på. Det er som regel de som er stille som faktisk ender opp med å ta selvmord på alvor.

Sikkert mye rett der, men ikke blande sammen selvskading med (instrumentelle, falske eller faktiske) selvmordsforsøk.

Er selvfølgelig mange som tar reelle selvmordsforsøk også, men det er ikke til å komme unna at det også er mange som bruker det som et et middel for å oppnå oppmerksomhet/innleggelse. Etter å ha fulgt div sosiale medier som instagram spesielt så har jeg lagt merke til at det er spesielt slik ved overdoser, at de hiver innpå seg en del piller for så å kontakte en venn å fortelle hva en har gjort, og vennen ringer så til ambulansen og personen blir innlagt. Det er mer hva jeg vil kalle selvskading heller enn selvmordsforsøk.

Men det jeg skulle frem til var jo at man kanskje ikke burde, som et personal eller lege oppmuntre til sånne fremgangsmåter ved å gi personen oppmerksomhet når den selvskader. Samtidig som at leger/psykoger bør være mer obs på de som "lider i stillhet", da det gjerne er de som faktisk tar selvmord.

At jeg kunne dele mitt rusbruk uten å være bekymret for konsekvenser. Som f.eks å miste lappen til tross for at man ikke kjører ruset. Eller at det skal stemples til evig tid at jeg bruker rusmidler. Har selv lenge vært i DPS og brukt rusmidler i 6 år men har aldri tatt det opp i frykt for det jeg skriver. Jeg har slitet med bad trips som har ført til langvarige panikk anfall, men selv da nevnte jeg ikke noe. Sa bare at det begynte å skje ut av det blå og etter det, så fortsatte det.

Jeg er enig. Personlig syns jeg begrepet pasient passer og illustrerer det at jeg trenger hjelp og er der for å få behandling. Samme som hvis man er syk og går til fastlegen. For meg hadde det føltes bagatelliserende om de skulle begynne å bruke et annet begrep som ikke får frem det at jeg skal ha behandling. "Klient" hadde jeg følt meg som en vare (klient av eiendomsmegler, av advokat, business). Jeg skjønner poenget til de som sier at de ikke liker pasientbegrepet for det finnes noen ansatte som snakker til en på en veldig umyndiggjørende og nedlatende måte og selvom jeg ikke syns det er noe galt med begrepet er det er vel det at man ikke vil bli sett på som en "mindreverdig pasient" i den forstand, holdningsmessig

Tror vi skal våkte oss for å sette pasientgrupper opp mot hverandre. Kanskje må ansatte i psykiatrien også bli flinkere på akkurat det? At de må se mannesket bak diagnosen i større grad enn de ser selve diagnosen?

Selvskading kan eskalere så raskt at jeg skjønner at slikt blir vektlagt men det må ikke ta fokus over alt annet. I en annen kommune hvor jeg tidvis har vært bruker av DPS ble slikt løst utrolig elegant. Der kalte de inn ekstra mannskaper feks ved skjerming, eller om en eller flere pasienter bandt opp for mye kapasitet. Som pasient var det en fin opplevelse fordi kvaliteten på oppholdet og behandlingen ikke ble mindre selv om de tidvis hadde krevende pasienter. Men å klare å faktisk ha en slik rutine over tid må være svært krevende for leder på den avdelingen. For tenk alle ganger lederen må ha stått skolerett foran sine ledere for å forsvare valget om ekstra bemanning?

Synd det er forskjell på slikt fra kommune til kommune.

Hyggelig å høre at du som jobber der også er bruker på freak og et ønske om å få innsikt fra forskjellige perspektiver. Kudos!

Mitt eneste råd: Du må også ta vare på deg selv, for å kunne hjelpe pasientene bedre. Det er lett å bli utbrent når man kommer inn med et håp om å hjelpe og du vil møte mange pasienter som har mye baggasje og problemer som gjør at det å prøve å hjelpe dem kan være både frustrerende og av og til veldig lite givende. I tillegg vil du sikkert oppleve veldig ofte at du ikke kan gi den hjelpen de trenger. Om du etter et par år klarer å likevel forholde deg til hver enkelt pasient med et åpent sinn uten så er det en god start.

Jeg har selv vært pasient på DPS for utredning av ADHD (og har personlig ingen ting imot ordet pasient da det er ordet man bruker, selv om tydeligvis noen kanskje synes det er belastende) med god erfaring og har et familiemedlem som jobber i DPS og er en av de mest forståelsefulle omsorgsfulle personene jeg kjenner).

Nei, for noen er faktisk sånne såkalte selvmordsforsøk mer selvskading, og ikke gjort i suicidal hensikt. Veldig vanlig blant borderline-pasienter. Har du ikke hørt om de som har 10-20 "selvmordsforsøk" bak seg?