Nei, altså jeg lurte egentlig på om du noen hadde erfaringer med det samme greia. For akkurat nå sitter jeg å ikke skjønner hvordan jeg kunne komme så utrolig dypt i mørket. Altså, jeg snakker ikke om litt i mørket liksom. Det føltes ut som hele min personlighet hadde forsvunnet og jeg følte at jeg ikke kunne klare å være en del av denne verden. En helt vanvittig opplevelse.

Ja, jeg husker veldig hva som gjorde at jeg begynte å stresse. Det var at jeg reflektere over meg selv (som jeg typ hadde gjort hele trippen) - men plutselig forsto jeg seriøst ikke hvem jeg var når det gjaldt mål, ambisjoner, familie, følelser osv. Jeg husker at jeg ikke følte meg påvirket av soppen - men at jeg var helt sjukt sliten og følte meg bare usikker. Ville ta minst mulig plass, var usikker på om det jeg sa til kompisen min var "rart" osv. Flammen i livet var borte.

Nå sitter jeg som sagt og bare analyserer det. Jeg er tilbake nå, men kroppen husker følelsen - hvis det kan beskrives slik. Jeg prøver bare å finne noe styrke i det, fordi det var det sykeste jeg noen gang har opplevd. Jeg var på det mørkeste stedet jeg opprinnelig kunne være i livet mitt. Det var så mørkt at jeg ikke klarer å beskrive det. Jeg klarte ikke huske noen som helst når det gjaldt følelser jeg har følt - verken kjærlighet eller sorg. Jeg var bare fortapt - og tenkte selvfølgelig at jeg har gått på en smell og at det ikke var noen vei tilbake.

Nå sitter jeg faktisk å bare rister på hodet - og vet at jeg fikk oppleve bunnen av livet mitt hvor jeg ikke hadde klart å ta vare på meg selv. Det er i seg selv en mektig følelse - samtidig som det var det verste jeg har opplevd.

Ja, men det som var at det ikke gikk på det visuelle for min del. Jeg kunne se at det bølget litt (jeg forsto da at jeg var fortsatt påvirket), og jeg prøvde hele tiden å fotfeste hvorfor jeg følte som jeg gjorde. Jeg prøvde å sove - fordi da visste jeg at når jeg våknet opp så ville jeg være "nykter" igjen. Det var selvfølgelig umulig. Men det gikk rett og slett på hodet mitt. Jeg hadde røyket en del faktisk - og tror det er derfor etter dette det begynte. Jeg hadde jo en helt vanvittig fin opplevelse før det og jeg husker jeg var så forbanna sliten typ. Jeg følte selv at jeg hadde åpnet opp alle portene mine fra ting som hadde plaget meg tidligere og det var i seg selv en helt nydelig opplevelse.

Hytte i skogen, utsikt utover vannet, sol i ansiktet. Kunne liksom ikke bli bedre.

Men så sa det stopp etterhvert når jeg følte at det visuelle hadde roet seg. Da banka det løs i skallen min - noe som jeg aldri har opplevd før. Jeg har HELT flat.

Jeg har jobbet veldig mye med meg selv de siste månedene. Opp 06.00 - trening - jobb til sent på kveld - sove. Slik at typ livet mitt vært den siste tiden. Jeg har følt meg ekstremt bra mentalt - fordi jeg hele tiden tenker på at jeg vil utvikle meg selv. Prøvd å grave i ting som har plaget meg i fortiden, glede, "hvem er jeg", hardt arbeid osv. Jeg har egentlig funnet ut av hvis jeg jobber med meg selv så vil det resultere i suksess. Alt fra jobb, familie, venner osv. (Ikke at det har vært dårlig tidligere, men jeg er veldig motivert av å bli den beste versjonen jeg selv kan være).

Opplevelsen jeg fikk var at jeg satt ute i solveggen. Jeg så utover vannet med sol mitt i ansiktet. Jeg følte at alle jeg var glad i satt under meg - og at jeg typ gikk fra å være en valp til å bli en ulv. At jeg var der for å beskytte dem. Det høres jo selvfølgelig veldig merkelig ut - men for at det skal være lettere å forstå så gikk jeg fra en gutt til å bli en mann. Det føltes ekstremt sterkt - og det er jo også derfor jeg har vært nysgjerrig på psykedeliske stoffer. Ikke fordi at jeg vil "ruse" meg, men fordi jeg vil møte demonene mine. Jeg tror at alle mennesker må møte det ubehagelig i seg - for å kunne mestre det og gå videre som en sterkere person.

Derfor sitter jeg igjen nå med en opplevelse som var sjukt skremmende - men også sjukt lærerikt. Jeg skjønner jo selv at det må gå lang, lang tid til neste gang.

Samtidig så sitter jeg igjen med helt vanvittig inntrykk. Det gikk rett og slett fra himmel til helvete på få timer. Og som jeg har nevnt tidligere - så har jeg alltid klart å skjønne soppen og realiteten er annerledes. Så hvis jeg har sett ting som er ubehagelig - så har jeg typ bare ledd. Fordi jeg vet at det ikke er ekte. Men dette handlet som sagt ikke på hva jeg så - men tankemønsteret mitt og følelsen at jeg ikke visste hvem jeg var. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å vente til at helvete slapp - det var mitt eneste håp der og da.

Håper jeg svarte på spørsmålet ditt.

Skjønner godt poenget ditt. Greia er at jeg ikke tenkte på noe annet enn at jeg ikke forsto hvem jeg var lenger. Selvfølgelig kan det være noe underbyggende - men det som fikk meg til å tenke på meg selv var at jeg var helt flat. Helt uten følelser for meg selv eller noen andre. Lyset hadde gått i hjerte mitt.