Hei!

Jeg definere meg selv som homofil, og kom "ut av skapet" som 15 åring. Gjorde som mange andre i samme situasjon, og sa jeg var bifil i tro om at det ville gjøre det lettere.

Det har alltid vært primært menn jeg har vært interessert i, både på det seksuelle men også følelsesmessige plan. Tre år etter at jeg kom ut, havnet jeg dog i en situasjon med noen heterofile menn og en jente hvor alle eksperimenterte med hverandre. Jeg hadde sameie med kvinnen og vi datet omsider I nærmere 3 måneder. Vi hadde litt sex, men ikke på langt nær like mye og ofte som jeg hadde med menn i samme situasjon. På det tidspunktet lurte jeg på om jeg kanskje var bifil likevel. Følelsen avtok etter at vi sluttet og date , da jeg ikke følte tiltrekning til en kvinne på nærmere 8 år. I mellomtiden datet jeg menn, og hadde sex med menn.

Igjen dukker det opp én og en annen kvinne som plutselig gjør noe med meg, følelsesmessig og seksuelt. Det får meg til å ha lurt på om jeg kanskje heller mot å være panfil, som kortfattet betyr å like en person, uavhengig av kjønn.
Etter å ha sett et mønster, lurer jeg også på om min tiltrekning mot kvinner gjerne starter med at en annen mann er med i situasjonen. Det vil si, jeg har aldri opplevd å bli tiltrukket av en kvinne "ut av det blå", men etter å ha hatt en opplevelse med en kvinne og en mann.
Oftest på fest, fylla og lignende.

Har noen lignende erfaringer? Har ikke funnet noen andre som deler lignende erfaringer, om det menn man plutselig tiltrekkes av, eller kvinner.

Good point. Jeg vil absolutt ikke si det er et problem eller at det ikke kan løses på en enkel måte. Hører bare om andres erfaringer.
Og lufter "mønsteret" mitt - at jeg kan falle for en dame, men det har kun skjedd når hun leker med meg og andre menn. To av gangene har det skjedd når jeg har lekt et heterofilt par ��

Fordi det er vanskelig å sette seg selv i én bås er det mange ikke-hetero som foretrekker å bruke betegnelsen skeiv istedet for homo/lesbisk/bi/etc om seg selv. Da dekker det liksom alt annet enn heterofil, enten man er bi, pan, homo eller annet. Kjenner skeive som har hatt det vanskelig pga nettopp den usikkerheten det å ha satt seg i én bås og endelig blitt trygg og stolt i den for så å merke mange år etterpå at det er mer enn bare den båsen og måttet gå gjennom samme "hva er jeg?"-problemet igjen, som er en følelsesmessig og psykisk belastning for mange på veien for å finne sin identitet. Det fins mange av de som bare tiltrekkes samme kjønn noen år og lurer på om de er homo også kan de plutselig tiltrekkes motsatt kjønn og bli usikre på om de er homo eller bi eller hva de er.
Kanskje det kan lette litt av tanketrykket hos deg også å bare konkludere med at du er skeiv, altså ikke-hetero, og ikke behøve å ha noen andre konkrete merkelapper eller båser på det? Mange skeive beskriver seksualiteten litt flytende. Å tiltrekkes av noen seksuelt er noe annet enn å tiltrekkes av noen romantisk og intellektuelt og det går fult an å være biseksuell men samtidig homofil. Å være panseksuell er heller ikke nødvendigvis det samme som å være panfil såvidt jeg har skjønt.
Skjønner godt at det er til å bli forvirra av! Men er det så farlig hvem du ligger med og hvem du elsker? Må du kategorisere det? Du vet jo..: Love is love

Eg definerer meg sjølv som skeiv og kan kjenne meg veldig godt at i det celtseus skriv. Det var ein periode etter eg skjønte at eg var skeiv der eg var veldig oppteken av å finne den merkelappen som passa meg perfekt. Dette var kunne vere ganske stressande, ettersom det finnes så mange måtar å definere seg på, med alle slags formar for snevre definisjonar og eg visste ikkje kvar eg skulle plassere meg sjølv. Etter som tida gjekk og eg blei meir trygg på meg sjølv innsåg eg at dette rett og slett ikkje var så nødvendig å kunne definere akkurat kva for form for legning ein har.
For meg er det meir befriande å kjenne at eg kan akseptere meg sjølv for den eg er slik eg er, heller en å ha ein spesifikk merkelapp å kunne putte på meg sjølv. Ikkje at dette ikkje er mogleg for folk med meir spesifikke merkelappar, men for meg er det lettare å berre seie at eg er skeiv og kunne sleppe å tenke på korleis eg meir spesifikt skal definere eiga legning.

Det kan endre seg hele livet, når jeg var yngre så var tanken på en annen mann helt utenkelig, nå har jeg vært balls deep i flere menn. Nå foretrekker jeg kvinner, kanskje jeg foretrekker menn i framtiden?

Alt trenger ikke å være skrevet i stein her i livet, selv om det hadde vært det enkleste. Noen ting er på glid hele livet for noen, ikke i det hele tatt for andre.

Jeg kom ut som homofil i blackout fylla, ble kinda tvunget av en masete jente.
Men hadde følelser for gutter på den tiden og likte det. Men den dag idag er jeg vel 80% hetro og 20% bi, så helt normalt

Tenker kanskje litt enkelt på det, men hvis man «får følelser» for både mann og dame er man bi. Er man mann og får følelser kun for andre menn er man homofil. Er det heilt på trynet? Mener at hva/hvem man får følelser for definerer hvilken legning man har.

Jeg tror vi mennesker er ganske kåte av natur.

Vi kan onanere endeløst,
fantasere om hva som helst

Omtrent alt levende og materielt kan opphisse og tjene en seksuell funksjon for mennesket

Vi sliter litt med å fritt og ustraffet dele vår seksualitet

Samtidig med at den kan være helt frisluppen og crazy

Jeg er homofil, men var bifil. Tror jeg forstod at jeg likte menn fra 6-7 års alderen. hadde mange jentekjærester, men hadde også noen homseerfaringer. Den gangen ville jeg for alt i verden at ingen skulle vite. Da jeg var 22 møtte jeg kvinnen i mitt liv, og det er nok den gangen jeg var virkelig forelsket. Vi fikk 3 barn, og frem til jeg ble 40 var livet mitt helt kanon. gode venner, god jobb, kone jeg var utrolig stolt av, og jeg trodde det skulle vare evig. Disse årene var jeg 100 % streit men kunne jo se om en en mann var kjekk eller ikke. Den tiden kunne riktige menn ikke se slike ting for da var man homo. Det skjedde noen ting i mitt liv som var det verste jeg har opplevd, vi flyttet fra hverandre, ble separert. jeg hadde fortsatt jobben og vennene men livet raknet og jeg har nok ikke hatt det helt på topp siden den gangen. Møtte da både menn og kvinner men bare one night stands. Likte det veldig bra, og de jeg møtte likte det også, og jeg var veldig forsiktig for å ikke havne i ett nytt forhold. Etter hvert ble det bare menn, noe selvfølgelig ex og barn ikke var veldig stolt av. som sagt skjedde noe alvorlig og jeg mistet kontakt med barn og ex i flere år. Jeg har nå veldig god kontakt med alle igjen, og ex er nok fortsatt kvinnen i mitt liv. Nå altså som venn. Jeg har lenge hatt en mannlig samboer og det jeg var redd for da jeg sto frem har aldri skjedd. Folk bryr seg ikke i det hele tatt, men alle rundt meg vet, og alle kjenner også samboeren. Mesteparten av mine kompiser er hetero, og jeg har også noen gamle kompiser som er hardbanka kriminelle. Jeg er ikke det, men har kontakt med de fra tid til annen. Det var vel for disse karene jeg holdt fasaden lengst, men på en eller annen måte kom det vel frem. Dette er tøffe karer og jeg hadde trodd at nå var kameratskapet over, men neida. De bryr seg ikke, men selvfølgelig blir det litt vennskapelig mobbing. Jeg har altså bare fått godord fra tøffeste jeg kjenner og deres venner igjen. Har vel kanskje truffet på en og annen homofob, men tenker vel som så at om det er det som er problemet deres så er ikke det noe jeg gidder å diskutere. Jeg har kanskje bare vært heldig.

Unnskyld om jeg kaprer tråden, men jeg har ett spørsmål som hodet mitt går å kverner på 24/7.

Dere som liker menn men som også har hatt forhold til kvinner, føler dere seksuell tiltrekning til menn selv om dere er med kvinner? Jeg ser jo at han ene her i tråden skriver at han var 100% streit, så vil det si at menn i denne perioden var fullstendig uaktuelt?

Grunnen til at jeg spør er for at jeg i en god del år har gått ut fra at jeg sikkert var homofil, men at dette var fortrengt. Jeg husker jo at jeg tidlig i barndom utførte oralsex på 3 gutter samtidig, samt at det var ett par gutter i tenårene. Etter denne tiden så har det vært en del jenter innom livet mitt, men jeg har jo oppført meg såpass ustabilt at det aldri ble noe skikkelig seriøst ut av det. Jeg kan egentlig ikke si at jeg føler den helt store seksuelle tiltrekningen til damer lengre heller...

For en del år tilbake så kjøpte jeg barndomshjemmet hvor jeg flyttet inn på gutterommet i ett halvt år. Denne perioden var fylt med masse rus og kaos, så jeg maktet bare å bo i dette huset i ett halvårs tid før jeg flyttet til en leilighet jeg også hadde. Få uker etter at jeg flyttet ut så hadde jeg ett skikkelig sammenbrudd hvor jeg begynte å huske seksuelle overgrep begått av min mor. I korte trekk så gikk det ut på at hun utførte oralsex på meg fra jeg var rundt 5 til rundt 12-13. Den første episoden jeg kunne huske klarte jeg å plassere umiddelbart, for det mener jeg var på en tur til Gran Canaria. Jeg fant også bilder fra denne turen og på de fleste bildene så enten skjuler jeg ansiktet mitt eller så ser jeg enormt trist ut, som om noen har skutt katta mi...

I perioden etter dette så kom jeg ut av en dissosiativ tåke som jeg har levd i siden jeg var rundt 17, og for første gangen i mitt liv så skjønte jeg hvem jeg er som person sånn at jeg fikk en identitet igjen. Jeg har jo aldri husket stort fra livet mitt, og hvem min mor var det kunne jeg hvert fall ikke si. Jeg har også opplevd å få stemmer i hodet som jeg både hører og føler. Det er dog relativt normalt om man blir grovt traumatisert i tidlig alder, for det kan visst bli sånn pga måten sinnet håndterer traumer på hvis de skjer før man er fylt 9 år. Alt dette er veldig nytt for meg egentlig, og jeg prøver å tilpasse meg, men det har blitt enormt vanskelig å bære dette livet...

Nå ser jeg jo på disse seksuelle tingene jeg opplevde i barndom og ungdomsår i ett helt annet lys, for en unge som opplever sånt tror kanskje at det er normalt å gjøre sånne ting.

Jeg har jo prøvd å lære meg å like menn i flere år, men jeg synes bare ikke de er spesielt vakre eller kjekke. Tanken på å kysse en mann funker bare ikke for meg. Kvinner er vakre! De er jo så vakre at jeg til tider har holdt på å kjøre rett av veien når våren har kommet og de har begynt å kle seg litt lettere.

Jeg håper egentlig at noen av dere har opplevd noe lignende og at dere kan gi meg litt innsikt her, for sånn som det er nå så tror jeg ikke at jeg overlever. Etter at ting kom til overflaten så har jeg opplevd krampelignende angstanfall som kan vare i timevis, og de første to årene etter at minnene kom frem gråt jeg bortimot hver eneste dag i flere timer... Det ble jo bedre etter at jeg bestemte meg for å skifte fokus fra de tingene jeg hadde begynt å huske og sjokket som kom med det ... eller det vil si at den enorme sorgen jeg følte forsvant, og det gjorde minnene også, men angsten...angsten har tatt en ny form som er helt ubeskrivelig jævlig.

Jeg ser jo nå når jeg skriver det ned sånn hva som er mest sannsynlig. Og dette er vel kanskje litt feil forum å spørre på også, men jeg er deltaker på så mange forum og sider og jeg opplever nesten aldri menn som skriver om sånt. Men her inne møter jeg jo på litt av hvert, så jeg tror nesten sjansen er større for å treffe noen her enn på forumene som handler om psykisk helse...

Uff, dette var vanskelig å få satt ord på i dag, og enda vanskeligere å få delt, men jeg tar sjansen også går jeg å finner meg en film å se på... i går var angsten helt forferdelig etter at jeg tok amf, så jeg har prøvd å overbevise meg selv om at jeg er skjeiv igjen, men nå som jeg har skrevet dette innlegget så innser jeg at det sikkert ikke stemmer.

Kan noen som har opplevd å fortrenge egen seksualitet forklare meg hvordan det var? Følte du fortsatt tiltrekning til samme kjønn eller var du tilsynelatende helt hetero? Var det mye angst og forvirring så fall? Og kjenner du deg igjen i noe av det jeg har skrevet her?

Veldig drøyt innlegg @tasmus82

Tror nesten du må ta opp traumene dine med en spesialist. Hvis du er komfortabel å snakke om slikt på andre språk enn norsk, bør du også utvide horisonten til spesialister utenfor Norge.

Ser på megselv som heterofil, selv om jeg faktisk har hatt sex med venner som barn 1-4klasse og 1 gang i voksen alder på mdma.

Fikk så dårlig samvittighet sist og skikkelig vond klump i magen, akkurat som om jeg hadde gjort noe veldig galt.

Jeg har faktisk lurt litt på hvor bifil jeg hadde vært om samfunnet hadde hatt like stor aksept for sex med samme kjønn. Blir bare tiltrukket kvinner og blir ikke tiltrukket at å se på mannfolk. (Ikke at jeg har prøvd å bli tiltrukket menn)

Men den klumpen i magen kom garrantert fra samfunnet sine holdninger og meninger. Trist.

Dette innlegget gjør et veldig inntrykk på meg, og dette kan du ikke håndtere alene. Jeg har ikke opplevd noe slik, og kan ikke mye om det men jeg kunne ønske at jeg kunne hjelpe. Et veldig ærlig innlegg som jeg skjønner det ikke er lett å skrive om eller å snakke om. Respekt, og la innlegget stå. tror du kommer til å få noen henvendelser som kan hjelpe. Min erfaring her som ikke er lang er at det er mye kunnskap og bra folk her.

Takk for at du svarer Nøddy. Det er greit å få høre at denne typen følelser og handlinger faktisk kan skape en intern strid. Vet ikke om svaret ditt var direkte til meg jeg, men jeg føler det var litt svar på det jeg spurte om allikevel. Jeg personlig har ikke noe i mot hva andre gjør på dette området, for følelser er ikke akkurat noe kan fritt bestemme over.

Du hadde sikkert blitt overrasket over hvor vanskelig det er å få hjelp med denne typen problem her i Norge. Det sies at vi skal ha noe av verdens beste helsetjenester men det tror jeg ikke stemmer. Mye av dette jeg beskriver her er faktisk nesten som hentet fra læreboka rundt dissosiative lidelser, men det ser ikke ut til å være mange leger som har lest den kan du si.

Jeg har hørt med flere, som Modum Bad og Friskstiftelsen i Sør-Norge samt REFT i Trondheim. De i Sør-Norge hadde så stor pågang at de ikke tok i mot mennsker fra utenfor egen region lengre, og REFT i Trondheim som i hovedsak er en poliklinikk om jeg har skjønt det riktig følte at jeg ikke hadde nok støtte rundt meg her hjemme. Jeg tror faktisk de mener at jeg skal gå hos noen av disse legene som sier at jeg lider av vrangforestillinger, eller kanskje hos han andre som begynte å diskutere med meg om at jeg hadde en omtenksom mor...Han hadde visst glemt at jeg ikke så han i øynene på flere år, som mest sannsynlig var pga skam. Han hadde visst glemt at jeg var så redd folk at jeg isolerte meg i mange år også. For tegnene har jo vært der lenge, det var bare ingen som klarte å tyde de.

Jeg klarte til slutt å finne ett sted som het Vitalis Helse som holdt til i Kragerø hvor jeg fikk plass. Jeg visste på forhånd at det ville bli veldig krevende siden de hadde 46 plasser for pasienter, men jeg tok sjansen siden de sa de hadde kompetanse på komplekse traumelidelser. Jeg forklarte jo når jeg kom dit at dette mest sannsynlig var min siste sjanse til å få hjelp siden fritt behandlingsvalg nå ville bli lagt ned, og de var det eneste stedet i Norge som var villige til å ta i mot meg. Når jeg kom dit så forklarte jeg jo at mitt lidelsestrykk er så intenst at det må være en form for medisinering der om jeg skulle mestre oppholdet, men jeg ble blankt avvist; "ja men jeg kan ikke hjelpe deg, for dette er jo en rusinstiusjon" sa psykiateren. Ja, jeg ba om benzo, men dette fikk jeg jo tidligere etter jeg var innlagt på DPSen også så jeg trodde jo ett sted som faktisk hadde kompetanse på denne lidelsen ville gjøre det samme. Jeg holdt ut der i 3 måneder for å få ADHD utredningen på plass, men da var jeg ferdig...og mer som utkjørt... Jeg lå konstant å tenkte på å dø mot slutten av oppholdet, for selv når jeg nevnte til psykologen som hadde noe erfaring med dissosiative lidelser at jeg ikke maktet trykket og at jeg trengte medisiner så så hun på meg som om jeg var fullstendig sinnsyk.

Nei det stedet hadde 46 pasienter og rundt 5-6 ansatte på hver vakt, så det sier seg selv at de hadde vært begrenset med tid til å følge opp pasienter som krevde mer. En av de ansatte der kunne jo fortelle meg det at etter å ha lest papirene mine så innså han at jeg sikkert var den på huset med mest krevende diagnose, men allikevel så fikk jeg en 24-årig (?) idrettspedagog uten noen spesiell erfaring med traumer som hovedkontakt. Nei de der har såret følelsene mine de altså...Det kostet altså rundt 5500,- pr dag å ha meg innlagt der, og jeg hadde stort sett 2 timer hos psykolog hver uke, som ble startet opp litt lengre inn i oppholdet - og i hovedsak så lå jeg stort sett på rommet mitt og så på TV for å mestre angsten. Ikke pokker heller om noen skal betale så mye penger uten at det faktisk leder til noe fornuftig for min del...Tror nok det der i hovedsak var en pengemaskin fremfor ett godt bidrag til Helse Norge. Men om du var velfungerende, da fungerer det nok ypperlig tenker jeg...Men så var det vel akkurat på grunn av sånne ting at fritt behandlingsvalg også forsvant igjen...