Be han dra til legen og spørre om å få skrevet ut antidepressiva og visst han får noe som virker så burde han be legen henvise til psykolog eller psykiater når han begynner å føle seg litt bedre. Spesielt visst det er en spesifikk grunn til at han er deprimert og veldig trøtt.
Jeg er også veldig lik han på den måten at jeg har lav behov/ingen behov for sex, er for trøtt, sliten. Men jeg er ikke deprimert. I mitt tilfelle er det nok pga. Aspergers Syndrom og muligens ADD.

Jeg valgte rusmidler som løsning, men til en høy pris. Så det er ikke en anbefaling. Spesielt abstinenser fra benzodiazepiner og opioder unner jeg ingen.

Det som ville virket mest effektivt og raskest er stimulerende, typisk medisiner man får for ADHD. Men disse får man toleranse for, så man hele tiden man må øke dosen. Ingen god langsiktig løsning.

Uansett, grunnen til depresjonen har alt å si. Jeg har ikke tro på psykolog visst årsaken er kjemisk. F.eks. Fordi kroppen frigir for lite serotonin. Noe den spesielt gjør på vinteren og gir noen vinterdepresjon.
Lavt serotonin= Lav/Ingen sexlyst også. Det merker de fleste oss på sommeren når det er sol ute. Da blir mange av oss plutselig veldig sexaktive.
Så da er legen personen å gå til og stor del av løsningen vil være medisinsk.

Men har det skjedd noe i livet som gjør han deprimert så er det ikke like hensiktsmessig med lege og medisiner. Da er noen å snakke med, som psykolog, helst psykiater det beste.

Jeg skal ikke slenge ut diagnoser men han høres deprimert ut. Snakk med han om hvordan han har det, ikke mas eller press for mye men si du er bekymret for han. Ikke legg noe press typ "jeg klarer ikke et sexløst forhold" og slike ting, men fokuser på at HAN trenger å få det bedre og fortjener selvsagt bedre. Det at han bare føler seg dritt og ikke orker gjøre noe med det er på en måte ikke nok, det må gjøres noe men kanskje dere trenger en god prat først. Han må være med på det selvsagt

En tur til legen hadde ikke vært så dumt, men første bud er å snakke her tenker jeg og finne ut hva som er problemet slik at man kan finne en løsning. Livet han høres ut som mitt og mitt liv er trist som fan

Ps, han er nok selvsagt veldig glad i deg og ønsker å være med deg men når man er så langt nede/sliter er det vanskelig å vise det dessverre. Man har gjerne knapt energi til å ta vare på seg selv, det blir da vanskelig å ta vare på relasjoner og andre også. Håper det ordner seg og lykke til

Uansett, psykolog hjelper ikke visst depresjonen skyldes noe kjemisk.
Trådstarter har iallefall ikke nevnt noe som får meg til å tenke at "dette kan være årsaken". Altså f.eks. At noen har dødd.

Når det gjelder hva trådstarter burde gjøre så er det beste for han over tid at du går. Fordi du fortjener han ikke.
Visst alt som skal til for at du forlater han er at han mangler sexlyst, så var du aldri noen kjæreste i første omgang. Ikke noen jeg ville vært med iallefall.

Visst du virkelig elsker han så kunne dere pratet om sjansen for å gjøre det slik at du har sex med andre, men dere fortsetter å være sammen. Er mange som er i den type forhold der 2 stk er sammen og samtidig har sex med hvem enn de vil. Men det går bare visst man stoler 100% på hverandre.

Å be en med depresjon om få hjelp, gjøre ting for å bli bedre er nesten det samme som å be en uten armer om å banke på døra når de kommer på besøk.

Er man veldig deprimert så har man rett og slett ikke evnen til å kunne klare det.

Jeg har mange slike symptomer som man ofte også ser ved depresjon. Men jeg har et stort ønske om å bli bedre og har stor motivasjon. Men grunnen til at jeg har det slik er fordi jeg har Aspergers Syndrom. Det føles som om hjernen og resten av kroppen jobber 200% hvert sekund for sekund. Allerede når jeg våkner om morgenen så er jeg veldig sliten/utmattet.

Det eneste som hjelper er rusmidler og medisiner som virker stimulerende og samtidig beroligende. Gjerne får jeg mer energi av beroligende.

Det har ikke hjulpet å trene, være mer aktiv, gå til psykolog og slike ting. Enten blir jeg verre av det eller så gjør det ingen forskjell.

Det er dessverre konsekvensen av å ha en diagnose som nettopp er blitt gjenoppdaget (for ca. 30 år siden).

Det sa jeg aldri. Men at hvilken type behandling som vil ha best effekt avhenger av grunnen til at man er deprimert.

Det er det samme som når man behandler en smertepasient. For å finne ut hva som vil fungere best så er det viktig å først vite hvorfor man har smerter. Først og fremst hvilken type smerte pasienten har.
Ett eksempel er tannpine. Der vil ofte Ibux på 600-800 mg ha mye bedre effekt enn paracet og paralgin forte. Med mindre man tar mer paralgin forte enn man har lov til.

En Berg og Dalbane vil hjelpe så lenge du er på Berg og Dalbanen. Den tekniske forklaringen på dette er gjerne at opplevelsen på å kjøre på en Berg og Dalbane får kroppen til å skyte deg mer full av adrenalin og dopamin. Og sikkert også serotonin.

Jeg sa aldri at en psykolog/psykiater ikke vil hjelpe. Men at det spørs på hvilken type depresjon han har hva som vil hjelpe. Det finnes mange forskjellige typer depresjoner, som har flere forskjellige grunner til at de har oppstått. Det samme er det med angst og også psykoser.

Ellers ville alle hatt effekt av antidepressiva og alle med psykoser ville hatt effekt av alle medisiner mot psykose.
Sånn er det ikke fordi hvorvidt man vil få god effekt av behandlingen avhenger av årsaken til at man er syk.

For å finne ut hva som fungerer best for personen denne tråden handler om så må han og hans fastlege (gjerne i samarbeid med DPS) finne ut hva som er grunnen til depresjonen.

Mitt forslag er derfor å utelukke eventuelle fysiske årsaker ved å bla. Ta forskjellige blodprøver hos legen før man begynner å anstrenge seg for å komme til en psykolog eller psykiater. Men man kan gjerne gjøre begge deler samtidig.

Poenget mitt er at det ikke hjelper å åpne opp om følelsene sine til en fremmed og fortelle om alle gangene du har blitt behandlet dårlig som liten, visst grunnen til at man er deprimert er f.eks. En fysisk sykdom i hjernen som har ført til at kroppen produserer svært lite serotonin og dopamin, av de typene som påvirker humøret.

Det er ikke en dårlig ide dersom dette er noe begge ønsker og begge stoler 100% på hverandre.
Det er mer vanlig enn hva man skulle trodd.

Ny runde med at han ikke er "bra nok". Som skrevet i hi, ereksjonsproblematikk. Alt dette henger sammen som hånd i hanske. Nærhet - sex - hode begynner spinne - ereksjonssvikt - enda mer tankekjør.
Aldri vært ett problem for meg, får det til å funke men han føler seg utilstrekkelig.

Cialis funker fjell - viagra not so much. Bare prøvd den en gang, men det hadde veldig god effekt.

Får prøve lirke han med på å søke bistand en eller annen plass, men for å få til det må jeg treffe han på rett tidspunkt ellers sparker det bakut og risikoen for at han trekker seg enda lengre vekk er stor.

Jeg har ikke selv brukt gate speed over tid, men jeg har gått på og av litt store doser attentin som er amfetamin man får på resept. Jeg vil si at lysten burde begynne å komme seg litt nå etter 2mnd. Det sies at etter 3mnd så skal reseptorene i hjernen ha resatt seg ganske til normalen, selvfølgelig litt avhengig av hva man har brukt og hvor mye/lenge. Men uansett så burde ting begynne å komme seg etter 3 vil jeg tro.

Men det kan jo være greit å kickstarte ting litt. Seksuell aktivitet resulterer ofte i mer lyst. Hva med å be han gå ned på deg når du har behovet, så får ihvertfall du dekket ditt behov delvis og etter noen ganger med hodet mellom beina dine så burde vel lysten hans komme seg etterhvert. Jeg vet ihvertfall selv hvor kåt jeg blir av å spise dama mi.

Takk for innspill, vi bor ikke sammen og jeg anser meg selv som godt reflektert og i relativt god stand til å ta egne valg. Jeg spurte ikke om råd om det du svarer, han har sine grunner og de er irrelevant så lenge jeg vet om de.

Takk for hjelpsom tilbakemelding,dette har vi begynt kommunisere litt om så håper det hjelper.