På den tiden så foregår det ikke så mye tenking. Babyen klarer ikke å skille seg fra omverdenen og forbinder ting med assosiasjoner.

Dette kalles semiotikk, og har mer med hvordan vi lærer språket og hva vi lærer gjennom kultur og erfaring, enn tanker. Tankene dine er følelser, og det har selv små barn. Men språket du er blitt opplært i gir deg mulighet til å sette ord på følelsene, negative og positive ord. Det er derfor greit å tenke seg at småbarn kjenner en følelse, det være seg frykt eller glede, og de velger å gråte eller smile. De har ikke vokabularet til å uttrykke seg på andre måter. "Jeg er sulten" --> gråt "Jeg får mat". Forøvrig et svært spennende tema: Litt lesestoff om du vil se nærmere på det: http://www.aber.ac.uk/media/Documents/S4B/sem02.html

En annen liten ting er også hvordan man tenker på ulike språk. Når jeg er i Norge, tenker jeg på norsk. Når jeg er i utlandet tenker jeg på engelsk eller fransk. En skifter tankesettet sitt å tilpasse nye erfaringer og påvirkninger.

Det bevise vel bare at vi som intelligente har behov til å utvikle en form for språk for uttrykke følelser og andre ting.
Dette være om man er døve eller blinde. Som nemt så har jo døve sitt eget håndspråk, mens blinde har blindeskrift.

Så man kan vel kanskje si at beviset på at vi er intelligente er at vi har et velutviklet språk.

Men jeg legger da merke til at tankegangen min ofte blir på engelsk når det kommer til visse ting selv om norsk er moderspråket.

Jill Bolte hadde en interessant TED-talk om det å oppleve et hemorragisk hjerneslag i venstre halvdel av hjernen, som skal være den halvdelen av hjernen ansvarlig for språk og den "indre monologen". Hun er vel ganske eksentrisk, men nevner ihvertfall hvordan hun opplevde at den "brainchatter"-en dere har snakket om forsvant i perioder (ca etter 8:30 i det klippet). Riktignok ikke bare den indre monologen, omtrent hele venstre halvdel av hjernen ble "skrudd av" i perioder, og hun forsvant inn i det hun kaller "Lala-land".
Tenkte likevel at det kan være et interessant innslag.

Har vokst opp trespråklig og har også mange ganger lagt merke til hvordan min indre monolog bytter språk, avhengig av hvor jeg befinner meg og språk rundt meg.
Det sies at man behersker et språk så snart man drømmer i det språket - selv er jeg ikke enig, men likevel tar det opp et interessant tema, nemlig språk i drømmer. Tanker rundt dette?
Beklager om innlegget blir litt off-topic, men dette er et interessant tema som provoserer frem en del andre tanker og idéer også!

Alene og forlatt påstår jeg at man fortsatt kan dykke dypere i nyskjerrighet
uten å trenge å formulere seg bedre for seg selv.

Som Afasar sier så gir ord en fysisk eller en ellers kjent følelse, men i hvilken grad
utgjør ordene kjennskap uten erfaring? ganske liten vil jeg tørre påstå.
Du kan jo forkalre deg til fordervelse om hvor morsomt det er å leke i snøen til en som aldri har vært borti det,
men han forstår neppe før han har prøvd det selv.