Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  14 2293
Hei.

Jeg har vært i et forhold fra jeg var 16-21. Han ruset seg en del, var ekstreeemt sjalu, og pleide å misbruke meg en del psykisk. Han sa helt forferdelige ting, som gjorde at jeg fikk veldig mye angst og synet mitt på hva som var kjærlighet i et forhold ble forferdelig vridd..

Når jeg klarte etter 6 år å ta til mot å komme meg unna, møtte jeg en fyr som virket verdens snilleste. Jeg var så ødelagt psykisk på denne tiden at jeg trodde det var normalt å for eksempel: ikke dra på byen med vennine, ikke snakke med gutter, ikke drikke alkohol uten eksen min, ikke sove hos venniner osv osv. hvis jeg skal dra opp alle eksemplene kan jeg sitte her i år og dag.
Men jeg møtte som sagt en veldig snill gutt på 27, da jeg var 22. Han var så snill mot meg, betalte mye av mat, ferier osv. og synes det var helt greit å for eksempel la meg dra på byen med venniner samtidig som han ble hjemme. Han var aldri sjalu, og siden jeg kom fra et forhold/ hjem hvor dette ble straffet psykisk (noen ganger mild vold) så ble jeg helt fra meg. Jeg ble skikkelig forbanna på nåværende type fordi 1. han var aldri sjalu noe som i midt hode måtte bety at han ikke brydde seg, 2. lot meg dra på byen ALENE med venniner, og noen ganger videre på nash hvor det var gutter. Sånne type ting. Dette gjorde som sagt at jeg trodde at han ikke brydde seg, jeg ble kjempesint på han og sa at han umulig kunne bry seg når han ikke var sjalu. Jeg trodde helt genuint at han ikke var redd for å miste meg. Jeg følte meg så dårlig og var så vridd i tankegangen at jeg måtte se at han var sjalu og måtte nekte meg ting fordi da viste jeg at han var redd for å miste meg, noe som ga meg en god følelse. Dette var kjærlighet tenkte jeg.

Etterhvert så ble jeg mer og mer «normal» og skjønte at det ikke var han som ikke brydde seg, men han ville at jeg skulle ha det bra.. og hvertfall ikke bestemmme over meg. Det er jeg veldig glad for idag!

Men plutselig så begynte jeg å merke at oppførselen hans ikke var så bra som jeg trodde, etter en liten stund begynte han å kalle meg mye stygt. Vi prater bare engelsk siden han er fra Nederland, men det var mye «dumb» (dum), «dumb cow» (dumme ku), «dumb/ stupid bitch», «lazy bich» osv.. men dette skal sies at han bruker disse ordne om andre også.. hvis vi er på fest for eksempel, og han ser en jente han synes er dum så kan han finne på å si til meg «look at that stupid bitch, fucking cunt». Sånne ting går igjen..

Nå har vi vært sammen i 5 år, og når man hører at man er en lazy stupid bitch i noen år går det selvfølgelig utover selvtillit. Jeg tok opp dette MASSE med han i førsten, uten at det hjalp noe. Han bare fortsatte.. og siden han drikker et par-3/4 øl daglig så blir han utrooolig frekk i kjeften når han begynner å bli beruset. Jeg har begynt å isolere meg en del etter dette fordi jeg orker ikke dra på fest med han når det bare ender i drama uansett. Da ble det til slutt feil det også, nå var jeg jo en stupid lazy bitch som ikke gadd å gjøre noenting…
Nå kan jeg vel ikke motsi at jeg har blitt veeeldig lat, fordi jeg isolerer meg for det første og synes det er uinteressant og gjøre noe. Legen min mener jeg er deprimert..
jeg sier det til han, og da får jeg til svar at: tror du ikke andre er deprimerte her i verden enn du? Men man klarer å ta seg sammen for det, mener han.
Han har hatt en tøff oppvekst, så han vet hvordan det er å ikke ha det så bra.
Han ble også sagt mye stygt til av sin mamma da han var liten at han var dum, ubrukelig, fikk ikke lov å gå på fotball/ ha kjæreste osv fordi det var for dumme folk. Så ordet «dum» er brukt hyppig. Hun kom jevnlig inn på rommet hans og sa at hvis han ikke sovnet med en gang så skulle faren komme å drepe han, helt forferdelige ting.

Etter jeg har sagt en million ganger hvor mye dette har brudd meg ned psykisk over flere år, og han har jo sett det også… jeg eier ikke selvtillit lenger forhold til det jeg gjorde før. Før var jeg kjempesikker seksuelt, jeg kunne danse på fest osv mens nå er alt borte. Og han vet at alt det der kommer av at jet ikke føler meg bra lenger..

Heldigvis har han sluttet med dagligdagse ord som «dumb, lazy bitch» osv. Så det er jo bedre, men selvtilliten min blir IKKE bedre. Jeg isolerer meg enda, og har snart ikke venniner fordi jeg er redd for at han skal kalle de dumme osv. det har skjedd før nemlig.
Men når vi krangler så kommer det igjen, hvor dum jeg er, hvor lite hjelpsom jeg er med ting som han trenger hjelp til (som for eks. Han skal i rettskap for å prøve å få hevet et boligkjøp han har gjort pga alvorlig feil ved boligen).. dette synes jeg er utrolig sårende at han sier fordi jeg føler at jeg VIRKELIG har stått på å hjulpet han alt jeg har kunnet i den saken, sier jeg det får jeg bare svar om at «ja, det var mye hjelp du» på en sarkastisk måte.. jeg kunne sikkert gjort det bedre selv sier han. Dette sårer meg jo veldig når jeg føler dette ikke er sant. Jeg føler han alltid skylder på meg, hvis noe går galt. Så jeg sliter veldig med å klare å få tilbake selvtilliten igjen. Jeg har også begynt å ruse meg, mye pga dette. Så han har også kalt meg jævla junkie osv… og jeg mener ikke å late unnskyldninger for rusbruken min, men jeg VET at det er en stor del av at jeg ikke har vært lykkelig med han tidligere som har fått meg helt på feil spor.

Selvom han har blitt en del bedre nå, så er det jo jeg som er «problemet», fordi jeg har vanskeligheter med å stoppe. Så nå er det liksom jeg som er drittsekken. Jeg har unnskyld meg mye for dette.

Også kommer det til sexlivet da, sexlivet suger så sinnsykt. Vi har aldri sex og har vi sex, så kommer han og bryr seg ikke om meg. Jeg sier at jeg ikke klarer å leve sånn og får til svar: at hvis jeg lagde litt mer mat, lagde det litt koselig hjemme så ble det noe på meg. Dette er vel det som har ødelagt meg mest. Jeg «fortjener» ikke sex, med mindre jeg lager mat for eksempel. Men lager jeg mat, så er kyllingen for tørr.. også blir det ikke noe da heller.
NÅ HAR JEG JO SELVFØLGELIG MISTET HELT LYSTEN. Jeg tar aldri intiativ lenger, fordi i førsten dyttet han meg bort fordi han «ikke følte seg bra», «var trøtt/ stresset» osv. så vi har ikke sexliv… for han tar heller ikke intiativ. Jeg har desvere vært utro pga dette, og jeg er IKKE typen til å være utro. Jeg får fort dårlig samvittighet, men uansett hvor mye jeg har prøvd å få til et sexliv så har det ikke gått. Derfor så har jeg måttet få «dekket» behovet mitt da jeg har vært ruset, og desverre angret som helvette i ettertid. Uff. Det har jeg sluttet helt med da, for 1 år siden. Nå lever jeg i ufrivillig sølibat…..

Jeg har spurt om noe er galt men han mener ingenting er galt, sier bare at han aldri har vært så fokusert på akkurat det. Det er nytt for han sier han.
Men når jet nevner at nå er jeg så drittlei alt så sier han at selvfølgelig vil han bygge et bra sexliv med meg. Og da sier jeg bare: JEG tar IKKE intiativ, det får du gjøre… etter alt som har skjedd. Tror du det noengang skjer? Nei!

Han kan fortsatt kalle meg litt stygge ting i krangler men det har roet seg litt nå.

Så da kommer kanskje det dumme spørsmålet: er dette normalt? Er dette noe å reagere på? Eller er det normalt å kalle partneren sin stygge ting? Han sier aldri unnskyld, på de 5 åra vi har vært sammen så kanskje 3 ganger. Men han prater ikke om følelser, det er vanskelig for han.

I tillegg det med sexen, det kan jo UMULIG være normalt??? Og jeg vet han ikke er utro, det har jeg hatt ganske så god kontroll på.

Hva gjør man i en sånn situasjon? Han mener jo at han vil forbedre seg, men det skjer ingenting.. er det noe jeg kan gjøre/ vi kan prøve? Eller er dette dødfødt?

Beklager langt innlegg, håper på svar. Jeg er 27 forresten og han er 33.
Gå fra ham. Du fortjener bedre, og skal ikke finne deg i at noen som skal få deg til å føle deg verdifull, verdsatt og skal løfte deg opp, får deg til å føle deg verdiløs og tråkket på.

Tro meg.

Du fortjener bedre.
Han fortjener ikke deg.

Det er bedre å være alene og lykkelig, enn ensom i ett forhold.
Sist endret av mr.roundtree; 28. september 2022 kl. 05:58.
Bare gi faen i hele fyren.
Dette er ikke normalt og du bør gå videre i livet.

Jeg levde selv i et slikt forhold når jeg var yngre, gikk fra han etter 6,5 år og nå er jeg gift på 14 året med en snill mann som kun ønsker det beste for meg.

Husk at DU er verd mer enn å bli tråkket på på denne måten.

Kom deg videre!
Nei fy faen. Dette er IKKE kjærlighet. Det gjør regelrett vondt å lese hvordan du blir behandlet, for ingen fortjener å gjennomgå dette.
Gå fra han, og aldri slå deg til ro med noen i nærheten av så søppel som han.

Du fortjener å bli behandlet med respekt, kjærlighet, forståelse og omtanke. Du fortjener å være lykkelig, sett og hørt. Husk det, vær så snill.

Sånne personer som han, fortjener å være ensomme, bitre og uten noen å å drepe sakte men sikkert.
Det er ikke lett å ta vanskelige valg.

Mitt forslag er at hvis du sliter med å ta valget mellom å gå fra han eller ikke, ta en alvorsprat med han, og si at du vil at begge to skal gå på parterapi. Si hvor mye han har såret deg. Dersom han viser null ydmykhet, ta det som et tegn på det rette er å dumpe han.

Noen mennesker vet ikke hvor mye de har å være takknemmelige for før det mister sine tidligere selvfølger.

Ønsker deg det beste TS!
Nei fyfaen du fortjener å være med noen som ikke drar deg ned eller er fæl.

Vær heller alene enn å bli nedbrutt psykisk.

Du skylder ikke noen noe!!!
frees mind at night
robhol's Avatar
Totalt uakseptabelt, samme hvem det er, hvem du er, hva grunnen er osv - man gjør ikke sånn.

Dropp ham og ikke se deg tilbake et nanosekund.
Jeg var i en situasjon som på noen måter minner om din, som gutt. Det var null sex, null kommunikasjon og ingen gnist. Det var også en rar form for psykisk manipulering fra hennes side som førte til at jeg i stor grad sluttet å henge med kompiser og rett og slett mistet meg selv litt. Jeg begynte å leve et dobbeltliv hvor jeg var én person når jeg var med kjæresten, og en annen person når jeg var med andre.

Etter mange år i forhold bestemte jeg meg for å gjøre noe med situasjonen, og vi gjorde det slutt. Det svir som faen, for jeg var jo glad i denne jenta og jeg tror ikke hun bevisst ønsket meg noe vondt. Det tok ikke mer enn et par uker før livet virkelig begynte å bli bra igjen - og da hadde jeg friheten til å gjøre hva jeg ville!

Så, med tanke på din situasjon: det skal ikke være sånn, selv om det noen ganger blir sånn! Kanskje dritten typen din slenger ut har rot i dårlig selvfølelse eller barndommen som du sier. Dette endrer alikevel ikke noe for deg. Man skal være støttende og forståelsesfull ovenfor sin partner, men du kan ikke leve et liv hvor du tar støyten for alle hans problemer. Du sier selv at du har fått et rusproblem som følger av forholdet deres, det er ikke et tegn på at dette er et bra forhold. Kom deg ut, så vil livet ditt bli så mye bedre!

Edit: Det vil alltid være en kort periode etter et brudd som føles veldig tung, selv om forholdet er dritt. Det som er 100% sikkert er at denne perioden går over. Det kan ta 1 uke, det kan ta 1 måned, men det vil gå over! Lykke til, uansett hva du velger å gjøre
Sist endret av TheGoodestBoy; 28. september 2022 kl. 11:02. Grunn: ++
Setter pris på alle tilbakemeldinger.

På en måte føler jeg at jeg blir dårlig behandlet.. men på en annen måte så tenker jeg at jeg behandler han jo også ganske dårlig nå. Jeg lager aldri mat til han, jeg ruser meg noe han virkelig hater. Jeg kan også bli veldig fort sint, men det er jo fordi jeg er så lei av å ha det sånn..

Problemet er det at hvis jeg prøver å prate med han om dette synes han enten at jeg ødelegger stemningen og heller burde bruke tiden på å gjøre/ snakke om noe hyggelig. Eller så mener han at det er plagsomt at jeg prater om det. Og mesteparten av gangene så svarer han meg ikke. Han holder bare helt kjeft, og jeg kan spørre om hvorfor ting er «sånn og sånn» og om vi la. Jobbe for å få det bedre… men han sitter bare å stirrer ut i luften. Jeg har prøvd flere ganger og si at vi kanskje burde prøve æ være litt fra hverandre/ han kunne flyttet i en annen leilighet for en kort periode for å se om vi klarer å finne tilbake til romansen, men da også blir han sur eller gidder ikke å svare.

Så uansett vet jeg ikke hvordan jeg skal få det til, fordi hvis jeg prøver å få til en endring ved å prate sammen så er det umulig og hvis jeg prøver å få han med på ideen om å ta en pause så går ikke det heller.
Jeg har mange ganger lurt på om han kanskje egentlig er fornøye selv med hvordan bi har det, men da kan han si at han heller ikke synes vi har det noe bra. Men han vil jo ikke jobbe for å få det bedre????

Skjønner meg virkelig ikke på han… virker som om han heller vil vi skal være sammen, også fortsette å gå rundt og krangle og klage på hverandre som vi alltid gjør. Jeg blir så forvirra, mildt sagt!
Og det med sexen gjør meg enda mer forvirra, jeg trodde menn ville ha en jente som var glad i sex… men han er jo totalt fraværende

Og hadde jeg hatt noen ordentlige venniner så hadde jeg kanskje klart å være mer bestemt på å ta en pause eller bare gå… men siden jeg har vært i to lange og problematiske forhold så har jeg ingen nære venner… så hvis jeg skulle slått opp så blir jet basically helt alene og jeg har alltid vært livredd for å være alene. Det går bare ikke.
Jeg har heller ikke fast jobb for øyeblikket heller. Og summen av ingen venner, ikke fast jobb, rusproblematikk, ikke utdannelse og lappen.. så begynner livet å virke svært håpløst og kjipt. Jeg er så redd for fremtiden, jeg vil jo bare ha det bra her i livet.
Og skulle gå gjennom et brudd og i tillegg være helt alene virker umulig for meg��
Sist endret av Lizzz94; 30. september 2022 kl. 03:00. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Du er mye sterkere og resurssterk enn hva typen din får deg til å føle deg.

Du kan ikke forandre noen andre enn deg selv.

Trenger du en venn så er det bare å sende en pm.

Det blir bedre.
Sist endret av mr.roundtree; 30. september 2022 kl. 03:59.
Enig med ca alle andre, dette er langt ifra bra nok.

Sitat av Lizzz94 Vis innlegg
På en måte føler jeg at jeg blir dårlig behandlet.. men på en annen måte så tenker jeg at jeg behandler han jo også ganske dårlig nå.
Vis hele sitatet...
Hvis forholdet ikke er bra for noen parter så er det vel desto større grunn til å avslutte det?

Og summen av ingen venner, ikke fast jobb, rusproblematikk, ikke utdannelse og lappen.. så begynner livet å virke svært håpløst og kjipt. Jeg er så redd for fremtiden, jeg vil jo bare ha det bra her i livet.
Og skulle gå gjennom et brudd og i tillegg være helt alene virker umulig for meg��
Vis hele sitatet...
Men du er jo helt alene. Kjæresten din er ikke noen støtte for deg, han gjør deg mer isolert og ensom. Problemene du lister opp her har ikke blitt bedre ved å være i et dårlig forhold. Hvis du vil få (tilbake) venner, få deg utdannelse, jobb, lappen og ha det bra, tror du ikke du har bedre sjanse til å få til dette uten noen som drar deg ned?

Det blir tøft, og du bør nok legge en plan for det, men det går bedre enn du tror. Helt ærlig, skulle du ikke ønske du hadde gjort det for fem år siden?
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
Virker helt kjørt dette forholdet.
Ikke et snev av dette er normalt. Du har havnet i et nytt dysfunksjonelt og nedbrytende forhold fordi det er det eneste du kjente til fra det første forholdet ditt.

Kom deg vekk heller før enn senere! Livet er altfor dyrebart til å miste til traumer, nedbrutthet, lavt selvbilde og trakassering. Alle de problemene du sliter med vil endres når du får vært en stund alene. Aller helst bør du jobbe med tilknytningsmønsterne dine i terapi også sånn at du lærer hvorfor du trekkes til sånne forhold, hvorfor du sliter med å sette grenser og stå opp for deg selv og bli mere bevisst på mønstrene i deg og andre slik at du kan ta sunnere og tryggere valg for deg selv i fremtiden!
▼ ... over en uke senere ... ▼
Sitat av Lizzz94 Vis innlegg
På en måte føler jeg at jeg blir dårlig behandlet.. men på en annen måte så tenker jeg at jeg behandler han jo også ganske dårlig nå. Jeg lager aldri mat til han, jeg ruser meg noe han virkelig hater. Jeg kan også bli veldig fort sint, men det er jo fordi jeg er så lei av å ha det sånn..
Vis hele sitatet...
Det er forskjell på å ikke lage mat til noen, og trykke dem ned mentalt med stygge ord.