Godt spørsmål egentlig, som jeg måtte tenke litt på. Kom ikke frem til noe godt svar da, og er litt redd for å tråkke alle gutta her på tærne.

Jeg har blitt bedratt, men det har ikke satt noe særlig spor fordi jeg heller ikke har forventet noe særlig og aldri egentlig har klart å tro at menn.. hm.. føler. . I mitt hode har menn vært enkle, de har villet ha meg fordi jeg gir den beste bj-en eller noe i den dur. Jeg hadde en vanskelig oppvekst og mange dårlige erfaringer med menn, så kall det dårlig mannesyn eller hva du vil det jeg har utviklet.

Men ja, jeg har blitt bedratt. Og da en jeg var i et langvarig forhold med og min beste venninne plutselig annonserte at nå var de et par og at han skulle flytte fra meg og inn hos henne, så smadret det meg fullstendig. Om det han gjorde tenkte jeg noe sånt som at «han er jo bare en mann..» Det var ikke der jeg var ekte investert. Men det Hun gjorde skadet meg definitivt for livet! Det tok mer enn et tiår før jeg begynte å håndtere å ha litt nære venninner igjen, og jeg har aldri stolt så blindt på noen venninne i ettertid. Det var hele pakka, hvordan hun som min betrodde hadde trøstet og vært den jeg snakket med om vanskene vi hadde, og hun som ringte meg for å høre hvordan det gikk på ferieturen der vi skulle reparere ting. Da jeg skjønte at hun hadde hatt helt andre interesser enn min psykiske helse i LANG tid, og at det jeg hadde tolket som omsorg egentlig var noe helt annet, så var sviket fullstendig ufattelig. Så ja.. vegg. Fordi man har blitt såret.

Mennene i mitt liv har derimot aldri vært i posisjon til å såre meg på den måten. Ikke før nå da. Men siden jeg fremdeles har et shitty mannesyn, så skulle det nok mer til enn en liten fysisk utskeielse fra hans side for å ødelegge for oss. For altså.. hark.. tross at han er helt amazing, så er han jo fremdeles bare en mann.. For min del derimot, så vet jeg inni meg at om jeg hadde ligget med noen andre, så hadde alt vært ødelagt.

Jeg likte det du delte Susa. Det satt også tråden litt i perspektiv. Både mtp at du selv har bedratt og at du opplevde å bli bedratt. Til at du nå har et helt nytt perspektiv på samliv. Kjip den venninna altså, snakk om å snike seg inn bakveien, bare for å ha kontroll på hva som skjer med din type. Uansett, flott du har funnet en som gjør deg glad og en som har rørt opp så mye følelser at du faktisk har endret tankemønster og handlingsmåte. Det må jo bety noe, for det er veldig lett å tenke på å gjøre endringer, men å faktisk gjøre endringene, not so much. Du bare vet at sånn er det for deg. Du trenger ikke forsøke liksom. For du kjenner i hele deg at du er der alt.

Hvorfor blir du sammen med noen du ikke tror elsker deg, eller som du elsker tilbake?

Ellers, god refleksjon. Jeg tenker også det er en korrelasjon mellom utroskap og selvskading, i visse tilfeller. Har opplevd et lignende forhold som du beskriver, tidligere. Problemet er at dette ikke bare er selvskading, man gir også traumer til partneren sin. Men som du sier; mangler man empati så klarer man ikke se omfanget av slike handlinger.