Hei,

Er en mann på 23 år som sliter veldig med vonde tanker og generelt problemer som gjør det veldig vanskelig for meg å leve et "normalt liv".

Har vært deprimert siden jeg var 14 år ca. Fikk også angst på den tiden, som varte i nærmere 4 år som gjorde at jeg ikke gjorde annet enn å isolere meg inne og ikke være med andre mennesker. Var så ille at jeg ikke kunne gå på butikken eller prate med de jeg gikk i klasse med.

Vet at denne perioden av livet preger meg veldig mye den dag i dag og er nok en stor grunn for at jeg sliter i dag. Tanken av å kastet bort hele ungdomstiden min pga. jeg var syk og ingen la merke til det/ville hjelpe meg gjør meg veldig vondt.

Men samme det..

Jeg er ihvertfall nå snart 24, har fast jobb og lever generelt et normalt liv. Angsten min er ikke så ille som før, jeg kan lett være med andre mennesker og ha det morsomt uten noe problemer. Men som oftest når jeg gjør det, så føler jeg meg veldig tom og gjør egentlig ikke annet enn å late som jeg har det gøy og syntes at det de andre gjør/sier er morsomt. Et stort skuespill bare, egentlig. Som får meg til å føle meg veldig rar og unormal.

Selve hovedproblemet er at jeg er veldig veldig deprimert. Jeg føler meg veldig tom på innsiden og har ofte et lite press i brystet som ikke vil bort. Ligger gjerne oppe til halv 4-5 på morgningen uten å klare å sove. Noe som sliter veldig på meg da jeg må på jobb ikke mange timene etterpå.

Det har i den siste perioden blitt så ille at jeg ofte tenker på å ta mitt eget liv. Vet at dette er noe av det dummeste en kan gjøre og at familie osv. vil savne meg veldig og at det vil gjøre dem vondt. Men jeg har bare ingen glede i hverdagen min, så det er vanskelig å gidde å fortsette sånn sett. (har prøvd å henge meg når jeg var 16 og akk. klart å hoppe unna et tog to ganger hvor jeg var dritings og klar for å bli most av toget, da var jeg 19 og 21.)

Har prøvd alt fra å trene meget seriøst med vekter, male og gå tur i skogen osv. Dette er fine aktiviteter og jeg syntes så klart det hjelper til en viss grad, men en kan ikke trene eller male hele dagen. Så med engang jeg ikke er opptatt med det, så føler jeg meg veldig dårlig igjen.

Lest mange tråder her på forumet om lignende problemer, men der var det veldig mye svar som "mediter, tren osv." Jeg tror egentlig ikke sånne småting vil klare å hjelpe meg akk. nå.


Hvem, hva og hvor kan hjelpe meg?

Hva ville fastlegen min gjort hvis jeg fortalte hun dette?
Dekker staten på noen måte noenting for å prøve å få meg til å bli frisk igjen? Eller måtte jeg betalt for psykolog selv hvis jeg noensinne bestemte meg for noe sånn.

Finnes det medisiner som kunne hjulpet meg? (Nei, jeg er ikke ute etter å ruse meg, men faktisk dempe problemene mine, vet at piller ikke hadde hjulpet meg i det lengste løpet og gjordt vondt verre, men hvis alternativet mitt er å hoppe foran et tog av frustrasjon så vil jeg heller slite med abstinenser i ettertid pga. jeg har gått på lykkepiller for lenge)


Jeg har aldri sagt noe av dette til noen eller pratet om det til noen, så jeg beklager for at alt bare er et endeløst rot her. Men det var deilig å bare skrive og klage litt.. Har nok skrevet den tråden her 4-5 ganger nå, men den blir like lang og rotete hver gang. Føler at jeg må utdype meg litt, hvis ikke så kan en lett misforstå at jeg bare gjør meg lit til..

Men, uansett. Hva anbefaler dere? Noen her som kanskje har vært i samme problemstillingen selv eller hatt familiemedlemer som har? Hva hjalp dere/dem?

Kontakt fastlegen din og muligens en psykolog raskest mulig, det vil være det beste for deg.
Om du har laget denne tråden før så vil jeg tro at du har fått akkurat det samme svaret flere ganger.
De er de eneste som kan hjelpe deg på best mulig måte.

Kjenner meg igjen, men jeg har brukt alkohol for å dempe ting å i det lange løp ble det bare værre å nå tåler jeg ikke alkohol lenger. Etter egen erfaring med zoloft i 2 år, så vil jeg ikke anbefale noen medisiner. Ti på topp turer \ prøv trening \ bil lappen ? \ kjæreste ? \ aksepter at du kanskje er en av dem som ikke trives så godt sosialt kanskje. Ikke stol på noen leger når det gjelder medisiner antidepresiva \ angst medisin, hold deg unna det.

Bare fordi du har testet zoloft og det ikke funket på deg betyr ikke at det ikke funker på andre.
Dessuten er det mange flere typer en zoloft.
Kanskje ikke rart det bare ble værre når du velger å dempe det med alkohol istedenfor å høre på hva legen som faktisk vet mye bedre enn hva du gjør sier.

Hun vil nok sette deg på antidepressive og booke deg til en psykolog som kan hjelpe veldig og få snakket ut om det. Vil ikke direkte anbefale anti-depressive men de hjelper mot den værste depresjonen selv om du blir emosjonelt og følelsesmessig "flat"

Eneste rådet jeg virkelig har er vel hold hjernen opptatt så har du ikke tid til og være deprimert, lesing er min number #1.

Psykolog er 345kr/t til et maximum på 2100 hvor du får frikort for resten av året på alle legetimer/medisiner o.l

slæsken: mente heller at jeg skrev tråden nå nettopp om igjen og om igjen. aldri skrevet ang. dette her før.
men ja, får vel bestille en time i morgen.


Anonymousesick: kjedelig å høre at medisin ikke hjalp for din del. hva har du opplevd av bivirkninger osv? mitt siste håp typ er at legen kunne gitt meg noe til å vertfall hjelpe meg gjennom de verste dagene...
har dog vært like dum som deg og røyket meg i hjel for å prøve og hjelpe meg selv, men etter et par år så hjelper ikke hasj så veldig mye heller.

danielsk: takk for et fint svar. skal bestille meg time i morgen. hvis en bare betaler til grensa så er jo ikke det så veldig dyrt heller. funker for min økonomi. tror du det er lurt å si til legen at jeg vil ta mitt eget liv da? er redd de vil "overdrive" og legge meg inn eller skrive dette i noe rapport slik at problemene mine nå vil hindre meg med ting i ettertid..

får nesten ordne meg sykemelding også, merker jeg har gjort en veldig dårlig jobb de siste månedne og sjefene henger veldig mye over skuldrene mine pga. det.. gjør ikke hverdagen stor bedre.
uansett takk igjen, skal så klart være ærlig med meg selv og alt av leger hele veien.

anonym: var ikke klar over det med frikortet der, så det høres bra ut. var redd for at dette skulle ruinere meg økonomisk. føler meg dog allerede veldig flat både følelsemessing og emosjonelt så tror ikke medisiner kan gjøre vondt så aller mye verre. som sagt så føler jeg meg veldig tom og fjern når jeg er med bekjente eller kolleger på fritiden.

vanskelig å lese bøker i disse dager, men kjøpte en tykk bok for litt siden. så skal prøve å slappe av og lese litt når helgen kommer. takk for tipset.

takk folkens. håper jeg får legetime fortest mulig.
setter ennå pris på alt av svar og meninger, så bare skriv hvis dere føler dere kan hjelpe.

Det er et nytt stoff på markedet kalt wellbutrin som ikke er lik zoloft men gir samme virkning uten vekt økning og slikt zoloft ofte kan føre til. Gå til fastlegen din og få en henvisning til DPS for utredning. Men ikke slutt og tren da dette er en viktig ting som bidrar positivt på mange områder. Vis du har problemer med og sove kan du spør legen om et hormon som vil gjøre deg trøtt slik at du får sove til riktig tid. Det er mange ganger sånn at hjernen spinner litt ut i tanke spiraler som gjør at man ligger våken.

Jeg har gått gjennom en ganske heavy depresjon det siste halvåret pga. et samlivsbrudd, og føler jeg har lært en del nytt om hvordan tanker og følelser og kroppen er knyttet sammen, og hvordan de tre elementene påvirker hverandre. Jeg trodde jeg var på vei ut av det nå, men da ferien kom ble det plutselig verre igjen. Det som kanskje har vært viktigst for meg har vært å prate med folk, sette ord på de prosessene jeg har gått gjennom, og høre hvordan andre har opplevd og taklet lignende situasjoner i sine liv. Noen ganger får jeg en ny innsikt, og andre ganger er det jeg som kan hjelpe en annen. I begge tilfeller er det givende og helbredende med slike samtaler synes jeg. Man trenger ikke være fagutdannet for å kunne hjelpe et annet menneske, eller for å forstå seg på den menneskelige tilstanden.

Send meg en PM hvis du vil ta en matbit i Oslo en sommerdag. Slå av en prat og sitte litt i sola. =)

Æsj. Skrev et langt og flott innlegg, men folk kom meg i forkjøpet, så det ble overflødig...
Men godt å høre du skal komme deg til legen.
Å si at du tenker/har tenkt på selvmord er en ting. Det, på en måte, understreker alvoret og kan kanskje tilogmed gi litt fortgang i saken. Men hvis du sier at du har konkrete planer, eller på annet vis får legen til å tro at det er direkte fare, da kan ting skje, tror jeg...
Tror ikke det er lurt å spørre om spesifikke medisiner, ihvertfall ikke i starten. Kan mistolkes. Men noe for søvn høres det ut som du trenger.
Og jeg håper du har slutta med cannabisen? Noe av det du beskriver kan komme av, eller ihvertfall forsterkes av nettopp cannabis. Vil du beholde førerkortet bør du dog ikke si noe om røykinga til fastlegen.
Noe annet som kan være verdt å sjekke ut er selvhjelp.no

Jeg ville vært veldig skeptisk til medisiner mot depresjon, men jeg er ikke 100% sikker på om det jeg er på vei til å skrive er 100% sant. Jeg er sikker nok til at jeg gjør valg i mitt liv basert på det, men ikke nok til at jeg vil overbevise andre om å mene det samme uten å gjøre egne undersøkelser.

Medisiner mot depresjon påvirker kjemikalieproduksjonen i hjernen og gjøre at man midlertidig føler seg bedre, at ting blir lettere. Samtidig ødelegger medisinene hjernens/kroppens evne til å produsere disse kjemikaliene selv (som f.eks. seratonin, om det er sånn det skrives), noe som gjør at man blir avhengig av medisinene for å føle gode følelser. Disse skadene er permanente, og varer livet ut.

I følge noe jeg har lest har leger i årevis nå vært klar over at medisiner mot depresjon/lykkepiller ikke har noen egentlig effekt på milde depresjoner, kun placeboeffekt. De seinere årene har det vist seg at det er det samme med tyngre depresjoner, det er placeboeffekt og andre tiltak (som terapaut, trening og sunt kosthold) som egentlig gir den positive effekten.

Om man er deprimert på grunn av noe veldig spesifikt og tidsavgrensa, som dødsfall i nær familie/omgangskrets, kan medisiner være et godt, midlertidig tiltak for å komme seg ut av depresjonen og gjøre den kortvarig. Jeg er ikke sikker på hvor lenge man må gå på medisiner for å få skader på kjemikalieproduksjonen, men som behandling for mer langvarig og dypere depresjon ville iallefall jeg sterkt fraråde det.



Over til hvordan du har det, så kjenner jeg meg igjen i en del av det du beskriver. Jeg synes du høres ensom ut. Noen antar at man ikke kan være ensom når man er sammen med andre mennesker, men det er stort sett folk som ikke har erfaring med depresjon, bare det å kjede seg når man er aleine. Jeg opplever at når det gjelder ensomhet så må man tenke i et "body, mind, soul" perspektiv. Om man føler seg aleine mentalt (ikke har noen å snakke med interesser om) eller spirituelt (ikke har noen som har de samme oppfatningene om hva som er rett og galt, godt og vondt, sant og usant), så hjelper det ikke særlig mye om kroppen har noen å tilbringe tid med. Da blir det bare i beste fall en midlertidig distraksjon fra ensomheten.

Når du skriver at du bare later som du har det gøy sammen med andre, og at det de gjør og sier er morsomt, så indikerer det for meg at dette er ting du gjennom sosialt samspill har lært at skal være gøy og morro, uten at du på et dypere nivå egentlig er enig.

For å beskrive det med et litt overflatisk eksempel:
Si at du hele livet har vært i en omgangskrets som favoriserer å se på film, og er negative til bøker og de som liker å lese, men at du egentlig elsker å lese bøker. Da har du gjerne holdt deg unna bøker og kanskje til og med fortrengt de positive opplevelsene du har hatt de få gangene du har vært nødt til å lese ei bok. Dette kan resultere i at når de andre snakker om film, så deler de en kjærlighet for filmer som du ikke har. Og når de latterliggjør bokormer og lesing, så er dette noe du har lært gjennom diskret sosial indoktrinering at er morsomme vitser, og at du må le av for å passe inn sosialt. På et dypere nivå vil da slike vitser føles emosjonelt vondt og gjøre at du føler deg utafor. Dette igjen kan gjøre at du fortrenger disse følelsene, og at du ikke helt skjønner hvorfor du føler deg ukomfortabel når de drar slike spøker. Dette gjelder særlig om du har holdt deg unna bøker og ikke er klar over hvor mye du elsker å lese.

For min egen del har jeg en tilsvarende opplevelse rundt hip hop. Jeg tilbrakte rundt et tiår sammen med black metallere, men jeg følte meg ikke helt inkludert og "sånn som de andre". Det var ikke det at jeg mislikte black metal, men det ga ikke meg den samme godfølelsen å høre på den musikken som den tilsynelatende ga de andre. Siden jeg ikke blei noe særlig eksponert for hip hop, tok det mange år før jeg innså hvor musikkinteressen min egentlig lå. Og hvem veit hvilke andre musikksjangere jeg enda ikke har støtt på og muligens kan like enda bedre.

Disse virkningene kan gjelde på alle typer områder, fra hvilken mat som blir foretrekt til hvilken type kjærester som blir verdsatt. Om de områdene man kræsjer på er mange og/eller viktige nok, kan dette føre til en indre ensomhet som ofte ikke er helt lett å forstå. Om du føler at dette stemmer for deg, så er det gjerne noe du kan snakke med en terapaut/psykolog om. Hos en nevropsykolog kan du for eksempel ta en del personlighetstester og få hjelp til å finne ignorerte områder i livet ditt der du kan finne glede og mening.


Håper noe av dette kan hjelpe. Lykke til!

Gå på legevakten, om du er suicidal kan du Bli innlagt for en periode til du føler deg bedre.

Ikke vær idiot. Å kalle antidepressiva ubrukelige etter å ha testet ett middel i én av et halvt dusin klasser er ikke bare korttenkt, det kan være direkte farlig. Forskjellige midler i samme klasse kan ha forskjellig virkningsgrad på forskjellige individer, og selv om det stemmer at ikke alle har nytte av dem, skal du gjennom en del alternativer før du kan fastslå at hele den enorme samlingen av midler ikke har noe for seg.

Nå er ikke dette et forsøk på å rose dem opp i skyene, for det er generelt dårlig kunnskapsgrunnlag som ligger bak, og noen midler har betydelige bivirkninger - men hvis det kan hjelpe, bør man slett ikke avfeie dem på denne måten - og vi vet at de har en effekt.

Jeg er faktisk enig at man burde prøve bra mye før man begynner med medisiner. Du burde definitivt ta kontakt med fastlegen din, som kan henvise deg til en psykolog. Det er masse hjelp i åxbare få satt ord på tankene sine. Det er ikke noe stigma lengre påxsånt, masse folk sliter.

Men jeg ville ikke umiddelbart tatt imot medisiner. Det er litt skummelt åxkomme med et så bastant utsagn, men klarer du snakke med en lege - og etterhvert en psykolog så tror jeg det vil lette mye. Fysisk trening er helt fantastisk bra, noe av det beste man kan gjøre faktisk mot angst og depresjoner er å kjøre seg selv litt fysisk - man får det bedre når man er i form.

Men alle disse legemidlene har bivirkninger. Jeg ville forsøkt bra mye annet før jeg gikk den veien - og jeg har testet mere eller mindre alt som er. Ikke bare Zoloft. Løsningen for min del var fysisk trening, og åxgodta at jeg ikke er slik som alle andre. Jeg er litt anti sosial, litt paranoid - og ikke helt A 4. Det er helt ' innafor ' det og

Jeg har møtt veggen ørten ganger, stoffmisbruk, samlivsbrudd, fått sparken, hele pakken.
Jeg har lidd meg gjennom hvert minutt konsekvensene har banket på døren og har også fått påvist noen diagnoser i henhold til psykiatri i rusbehandling.
Fastlegen min har ikke gitt meg en pille, oppskriften er å være aktiv, nå er ikke livet noen dans på roser men jeg ser ikke for meg hvordan jeg skulle hatt det bedre med ssri-medikamenter, eller samtale med psykolog, for min del er det greit å gå til psykolog for å få status på hvor man er i den progressen man jobber med, ikke for å ha noen som lytter,.

Kjenner meg igjen i hva du skriver. Har selv slitet en del i livet, i perioder hvor jeg har selv kuttet sår så dypt og ventet på å blø ut, eller tatt stoff/alkohol for å dempe smerten.
Jeg var heldig nok til å bli henvist til Robust av en venninne. Det er ikke psykologer, men herre min gud. De har hjulpet meg mer enn noen psykolog noen gang har gjort. De er fra kirkens bymisjon, og det er et gratis tilbud. Jeg synes du skal iallefall gi dem en sjans.
Lykketil videre, det trenger nok vi alle