En enkel indikator på hvem som skader naturen mest, er det såkalte ”økologiske fotavtrykket”. Denne indikatoren viser i antall arealenheter (hektar) hvor mye land som skal til for å fornye ressursene og bryte ned avfallet gjennomsnittsinnbyggeren i et land forbruker på ett år. Som vi ser på oversikten over de som ligger i toppen og bunnen av skalaen, er det enorme forskjeller (Globalis 2001).

Vestens materielle forbruk er kanskje den største direkte miljøtrusselen i dag, og er stikk i strid med Brundtlandkommisjonens mål om å skape en bærekraftig utvikling. Skulle alle forbrukt like mye som nordmenn, ville vi trengt tre og en halv jordklode (Teien og Hansson 2005). Det er et lite paradoks at økonomisk vekst, altså økt forbruk, er et gjennomgangstema for den økonomiske politikken i hele den vestlige verden (Jagland, T. 2005).

En FN-rapport tidligere i år konkluderte med at den enorme velstandsøkningen som har funnet sted i den vestlige verden har gått på bekostning av økosystemer. Rovdrift av skoger, jordbruksland, elver, hav og grunnvann, i tillegg til økte utslipp av klimagasser, har gjort at jordas økosystemer har lidd mer skade de siste 50 årene enn i noen annen periode (Dagsavisen 2005). Rapporten skriver også at det er de fattigste landene som vil bli rammet først.

Her kan man bli fristet til å trekke slutningen at det er en klar sammenheng mellom fattigdom og miljøproblemer. Dersom vi også trekker inn dataene over økologisk fotavtrykk, ser vi imidlertid at de stemmer dårlig overens med bildet om at det er de fattige landene som forårsaker problemene. Årsaken ligger heller i at de rike landenes økologiske rasering i all hovedsak foregår i disse fattige landene, og siden de er fattige, har de ofte – som nevnt tidligere – ikke noe annet valg enn å godta det som skjer. Når vi vet at de fire største multinasjonale selskapene har større omsetning enn BNP til alle afrikanske land til sammen (IGNIS 2003), er det ikke vanskelig å forstå at mange av de store selskapene i praksis kan ha større makt enn myndighetene i mange fattig land. Når selskapene kan oppnå større økonomisk vinning ved å neglisjere miljø og arbeidsforhold, er det ofte nettopp dette som skjer.

Siden ”i-hjelpen” (pengestrømmen fra fattige til rike land) for mange land er større enn u-hjelpen (Aftenposten 2005), skjønner vi at vesten ikke bare har et ansvar for sine egne handlinger, men også et indirekte ansvar for mye av den miljøforringelsen fattige land tar del i på grunn av at de er fattige. Rike land har også en tendens til å unngå de fattigste landene når det gjelder både u-hjelp og investeringer i utlandet (Framtiden i våre hender 2002). Dette gjenspeiler seg i de forskjellige utviklingslandenes andel i verdenshandelen. Den totale andelen for u-landene har den økt, på grunn av enkelte land som Kina og India. Afrika sør for Sahara har i perioden 1993-2003 redusert sin andel fra 4% til 1%. De minst utviklede landenes økonomi utgjør i dag under 1% av den totale verdenshandelen (Utenriksdepartementet 2003). Mens noen land har framgang, blir de fattigste landene (relativt sett) fattigere.