Når man leser i avisene i dag dukker det opp mye merkelige kommentarer i kommentarfeltet - og i en lengre periode har jeg bete merke i at veldig mange har snakket negativt om fagforeninger, og der ser ut som folk flest kanskje har mistet troen på dem? Sist var det i dag når jeg leste artikkelen om den mulige streiken til norwegian. Her ser men gjerne en del kommentarer som "Fagforeningspampene jobber kun for en ting - egen makt.". Man ser og at de gjerne blir kallt ting som "sosialistforeningene" og "mafiaorganisasjoner". Dette får meg rett og slett til å lure på om folk har mistet helt troen på slike fagforeninger, eller er det en trend som egentlig bare er representativ for folk som kommenterer på slike artikler?

Og hvis det viser seg å være slik at folk har mistet troen på fagforeningene:
Hvorfor tror dere det har skjedd?
Gjelder det hovedsaklig LO, eller gjelder deg også for organisasjoner som NITO, Tekna og YS?

Føler vi bare at vi har det så bra i dag at folk ikke er redd for at noe skal gå galt på jobben - eller de bare kan bytte arbeidsplass om de ikke liker sjefen, og dermed føler de ikke at de trenger noen fag-organisasjon? Eller går det mye dypere?

Hvis man skal generalisere fra kommentarfelt vil man nok få et utrolig skjevt bilde. Fagforeninger har vel som mål å ta vare på interessene til arbeiderne, og blir dermed ofte stemplet som sosialistiske organisasjoner av kommentarfeltnissene. Akkurat som man ikke skal tro at flesteparten i Norge hater innvandrere og at regjeringen vil ødelegge landet tror jeg ikke man kan trekke slutningen at folket har mistet troen på fagforeningene.

Selvfølgelig vil ikke kommentarfeltet være nok til å trekke den slutningen, derfor er innlegget i spørrende form. Det er mange år siden jeg har vært aktiv i arbeidslivet nå - da jeg er student. Så jeg har mistet litt kontakten med "arbeiderene" som er ute i arbeidslivet i dag. Så spørsmålet er om dette er en trend som gjelder ute i arbeidslivet? At den nye generasjonen arbeidere kanskje ikke har troen på fagforeningene?

Stillingsvernet i Norge har blitt så sterkt at jeg personlig velger å stå utenfor fagforbund. Jeg synes også at det streikes/trues med streik altfor ofte.

Når jeg jobbet i industrien så meldte jeg meg ut av fagforeningen. Jeg irriterte meg grenseløst over at fagforeningen bestandig skulle "bråke" med arbeidsgiver. Vi har god nok lønn, og veldig gode betingelser rundt alt - så sitter det en hjernedød prick på fagforeningen og bråker med arbeidsgiver for å få enda bedre betingelser rundt tull og småtteri som jeg og de fleste andre dreit i..kan vri vann ut av en allerede tørr klut!

Fagforeninger hører 70-tallet til, og dens æra er over nå. Ved å være en av de som står utenfor fagforeningen har jeg spart flere tusen kroner i året, og jeg behøver ikke å ta hensyn til om fagforeningen truer med streik eller gå sakte aksjon.

En annen ting som irritererte meg noe helt for jævlig mye er at fagforeningen som "alle" var med i når jeg startet i industrien var under LO, og pengene jeg betalte inn gikk rett i valgkampen til arbeiderparitet. Jeg stemmer ikke AP, og jeg kommer aldri til å stemme AP, jeg synes de har veldig mye ufornuftig bullshit - da kan ikke jeg pøse penger i de.
Valgte å stå etpar år i en fagforening som er politisk uavhengig i etterkant, men har også meldt meg ut av denne, og det går veldig bra.

Min oppfordring til alle er å melde seg ut av fagforeningen, spesielt om den er under LO. Det er ikke alle som er klar over linken til fagforeninger og arbeiderpartiet - men de går sammen hånd i hånd, om det er en LO forening.

MELD DEG UT og bli den egen lykkes smed, så slipper du å ha en kommunist påkledd palestinaskjerf med forakt for det etablerte til å skal bestemme over hverdagen din.

Jeg tror det både kan være en trend, som du sier, samt arbeidere som kanskje har opplevd at fagforeningene har satt foten ned i en eller annen sammenheng.
Etter egne erfaringer kan jeg kommentere de sjarmerende kallenavnene du nevner:

"Sosialistforeningene" kan komme av at arbeidere i en vanskelig økonomisk situasjon har blitt nektet å jobbe overtid pga. for høyt antall timer og dermed må overtid fordeles ut over de andre arbeiderne inntil den aktuelle arbeideren er klarert for å jobbe mer overtid.
Dette blir ofte gjort ved produksjonsbedrifter for forhindre at de såkalte timehaiene skal komme og grafse i seg alt av overtid slik at alle skal få anledning til å jobbe.
Enkelte kan tidvis ha langt større behov for overtid enn andre og dermed kan det også føre til negative reaksjoner som igjen kan føre til kallenavn som sosialistforening.

"Mafiaorganisasjon" kan være et passende kallenavn for fagforeninger ved bedrifter som hovedsaklig baserer seg på innleid arbeidskraft under større byggeprosjekter.
Fagforeningen ved Kværner Stord f.eks.
Ved denne bedriften vil faste ansatte ha langt bedre betalt enn innleide arbeidere pga. klubbforhandlinger som har endt opp med at faste ansatte får 100 % på nattskiftene under rotasjonsordninger som f.eks. 12/9 - mens de andre 2000 innleide går med luselønn...
Det er klart at dette kan fremprovosere en del kritiske oppgulp fra gamle travere som har vært innleiepersonell en stund.
Spesielt industrimekanikere som vanligvis jobber offshore med gode lønnsbetingelser, men som må ta seg en tur på land i ny og ne når bedriften ikke har andre kontrakter.


Jeg har ikke noen spesielle kommentarer til dette, men jeg har lagt merke til at fagforeningsmenn ofte portretteres som skurker og innflytelsesrike gangstere i amerikanske filmer og serier - kanskje dette er godt nok for en ignorant idiot til å gjøre seg opp en mening og deretter kommentere i kommentarfelt for å gjøre seg viktig?

Personlig er jeg organisert, ser ingen problemer med det. Koster meg en 100-lapp i måneden og jeg får med innbo/løsøreforsikring i prisen, nå er jeg student så har ikke så alt for mye å forsikre, ikke jobber jeg så mye heller.
Men det var en gang i et tidligere arbeidsforhold at arbeidsgiver satt seg på bakbena på noe jeg visste jeg hadde krav på ifølge tariffavtalen, en telefon til fagforbundet så var det ordnet.

Jobbet også en periode på en bensinstasjon uten tariffavtale hvor alt ble avtalt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, over 50% av de ansatte var nærmeste familie til stasjonseieren så det var det lite vits i å prøve å organisere seg for å få inn noen tariffavtale. Lønnen var da deretter også, såvidt grunnlønnen nådde tariff, men ingen tillegg for hverken kvelds- eller helgearbeid.

Jeg har tiltro til fagforbundene, men det er kanskje mest fordi jeg har hatt kontakt med de og de har hjulpet meg når jeg hadde behov for de.

Forøvrig:

Så ser ikke hvordan det kan bli så himla dyrt heller..

Med dagens globalisering og liberalisering av arbeidsmarkedet, fri flyt av arbeidskraft og den sosial dumpingen som det medfører er det fullstendig uforståelig at folk ikke er organiserte. Det er ikke arbeidsgiver, regjeringen, NHO eller lignende organisasjoner som jobber for en anstendig minstelønn i byggnæringen samt at nordmenn ikke skal oppleve å få lønningene presset ned fordi et kynisk firma velger å ansette litauere til en brøkdel av prisen, det er fagforeningene og kun dem.

At enkelte paranoide brødhoder mener det er "kommunisme" (og dermed negativt) å kjempe for arbeidsfolk sine rettigheter er rent idioti.

Når det gjelder koblingen mellom LO og AP mener jeg den på sikt bør løses opp, men: LO mener AP er det partiet som i størst grad jobber for deres politikk og støtter dem fordi de får mest igjen for det politisk, og det bør strengt tatt være uproblematisk. LO støtter også andre partier som jobber for deres sak, bl.a SV og Rødt, så det er ikke helt svart-hvitt heller.

Jeg har ingen tiltro til en fagforening som støtter politiske partier med store pengegaver og fronter politikk som engang ikke har noe med arbeidslivet å gjøre.


LO er en makt som ikke burde være makt. Deler av LO er jo bra, men de øverste leddene og de som bestemmer kan ta seg en kake.

Uavhenige organisasjoner som YS er jeg veldig positiv til.

Jeg har mistet tiltro til relativt mange av "pampene" i mitt forbund etter håpløse forhandlinger og ikke minst uttalelser om industrien jeg jobber i (offshore). Det eneste jeg kan gjøre med dette er å gå inn i fagbevegelsen selv i håp om å endre den for min industri. Sitter bla. i ungdomsutvalg og er tillitsvalgt på arbeidsplassen min.

Mange av "de unge" som kommer inn i industrien tar for mye for gitt. De tror at ting har kommet av seg selv og ser ikke vitsen med å være organisert. Dem om det, men det er ingen tvil om at de er snyltere.

LO er jo en gjeng med kommunister med den verste gamlekommunisten som leder. Takk som byr, men jeg holder meg milevis unna LO.

Heldigvis er det "mange" akademiske fagforeninger som ikke har bånd til kommunistene.

Heh. Når ble Gerd Kristiansen kommunist?

For enkelte er alle til venstre for DLF kommunister.

Jeg har ikke noe imot fagforeninger per se, men de har til tider en fremtoning jeg ikke forstår - spesielt med vanskelige ansatte. Spesielt saker hvor den ansatte er mislikt av kolleger i samme fagforening, og uttrykker dette eksplisitt i flertall, og arbeidsgiver ønsker å sparke, men fagforeningen tar siden til den ene personen som sprer kvalm. Dette er enkeltsaker jeg selv har sett, så det er klart ikke representabelt, men at noe slikt i det hele tatt går an er for meg uforståelig.

Som andre nevner her også, så er problemet at f.eks LO støtter AP med penger, og blir det samme som at Høyre skal motta penger for å fremme saken til de rike - i begge tilfeller mener jeg at det er tåpelig at man skal holde på sånn. Innflytelse skal ikke kunne kjøpes, pronto. Når jeg selv kommer i arbeid så kommer jeg sikkert til å melde meg inn i en fagforening, så sant de ikke deler ut penger til politiske partier, uansett hvor enig jeg er med partiet.

Så det skal være greit å sparke folk som ikke går overens med de andre på jobben? I de fleste arbeidssituasjoner kan man vell enkelt unngå en person man ikke liker/trives med. Fagforbundet gjør jo bare jobben sin og sørger for at personen som er ønsket sparket ikke mister jobben urettmessig.

For min del er det ikke aktuelt å være organisert, jeg trives veldig godt som uorganisert. Arbeidsforholdet mellom meg og min arbeidsgiver er noe jeg foretrekker å ha mellom oss to, uten et tredje part involvert. Det hadde vært uaktuelt for meg å streike mot nåværende arbeidsgiver.

Jeg skulle helst også sett at vi ikke hadde hatt tariff her jeg jobber, slik at jeg i større grad kunne forhandlet frem egen lønn.

Men, nå har jeg en veldig trygg stilling og en arbeidsgiver som jeg har et godt og gjensidig lojalt forhold til. Hadde jeg hatt en mer ustabil arbeidsgiver hadde kanskje saken vært en annen, men hadde jeg hatt det så hadde jeg nok også sett meg om etter en annen jobb. Noe jeg for øvrig har gjort i forhold til tidligere arbeidsgivere.

I tillegg har jeg svært rimelige forsikringer utenom, sånn siden det er et innsalgsargument for å skulle organisere seg.

Jeg meldte meg ut fra min fagforening den dagen dem sendte meg propaganda som oppfordret meg til å stemme rødgrønt

At sjefen favoriserer folk som ikke er med i fag-forening er jo ikke rart.
Om dere syntes foreninga er grinete og sutrete og lager mye styr ut av små ting, så får dere sette dere litt inn i historien til foreningene.
Hadde det ikke vært for dem hadde dere jobbet under dårligere vilkår og lønn enn dere allerede har, mens de som sitter på toppen tjener mer penger enn de allerede gjør.

jeg er organisert, men jobber også i en bransje som nesten krever at man er organisert. er mye fra og til i telecom bransjen.

dog føler jeg at LO som jeg er organisert i via El og IT ikke alltid jobber for oss ansatte. føles ofte som om de er kjøpt og betalt.

fikk no propaganda her før forrige valg om at at hvis jeg ikke stemte rødgrønt så mista jeg jobben og verden måtte sprenges.

jeg synes linken mellom LO og AP har blitt for sterk. det føles mer som om LO og AP egentlig er samme organisasjon.

er og mange i fobrundet som har jalla med at om AP ikke styrer, så vil de ikke hjelpe oss osv.

De burde jobbe for oss, uavhengig av hvem som styrer..

Føler desverre ikke at jeg har noe valg mtp det å være organisert eller ei. er ingen ting som taler for at jeg bør melde meg ut. går da ned i lønn, og det er komplett umulig å forhandle seg til høyere lønn da det ikke finnes penger. telecombransjen lider under telenor som vil betale mindre og mindre for tjenester de kjøper. så at de fortsatt har entrepenører som jobber for seg med norske ansatte er et under.

gi det 3 år. så er alle ansatte hos entrepenørerene i telecombransjen øst-europeere..


men, som et kort svar til trådstarters sprøsmål; Ja, jeg har mista trua. men tør ikke å melde meg ut heller.

Siden synsing basert på nettavisers kommentarfelt er ganske mangelfullt tenkte jeg å komme med litt empiri. De siste OECD tallene fra 2012 viser at hele 54,7% av den norske arbeidsstyrken er organisert i ett fagforbund. Det er omtrent hva norge har ligget på historisk med unntak av på 80-tallet hvor det var opp mot 58% som sank igjen tidlig 90-tall. Basert på disse tallene er det ikke noe som tyder på at folk melder seg ut pga manglende tillit. Dessverre har det ikke blitt gjort en omfattende undersøkelse på medlemmers tillit til fagforeninger siden tidlig 90-tall så der vil jeg ikke tørre å påstå noe.

Det som derimot har forandret seg i.h.t fagforeningsmedlemskap er konkurrerende alternativer til LO. LO Norge har mistet en stor andel av de fagorganiserte til konkurrerende forbund; fra å ha 70% av alle fagorganiserte i Norge i 1990 til å kun organisere rundt 52-53% i 2009. (Dette tallet kan ha forandret seg siden).

De som velger å stå utenfor fagforeningene representerer gjerne arbeidsgiversiden, eller så har de aldri vært i en situasjon hvor de har hatt behov for juridisk bistand i saker relatert til et ansettelsesforhold; det er gjerne der behovet for en fagforening melder seg først, og nødvendigheten for å ikke stå alene fremkommer ganske klart. Jeg er selv i sistnevnte kategori, og uten bistand fra fagforeningene så hadde jeg aldri fått det jeg rettmessig har krav på.

LO støttet partiene og støttespillerene før valget som førte til den rød-grønne regjeringa, og gav bl.a 400.000 til SP. SP står som regel på venstresida når det gjelder viktige arbeidslivsspørsmål som arbeidsmiljøloven, privatiseringer av offentlige velferdstilbud og sentralisering og står LO nært i mange saker. Om forholder er godt eller dårlig vet jeg lite om, spesielt siden SP for tiden er uklare i spørsmålet om et nytt rød-grønt samarbeid i 2017.

400K er vel mindre enn LO har gitt til SV om jeg ikke tar feil, to.m Rødt har vel fått minst like mye, huh??


Helt riktig med at SP er på arbeidernes side i arbeidslivsspørsmål. I disse dager ser jo SP ut som det eneste rene sosialdemokratiske partiet på Stortinget. AP er blitt et wannabe-Willoch-Høyre. Hadde jeg jobbet i et medium/lavtlønnsyrke på fulltid, så hadde jeg pokker ikke stolt på AP når det kommer til ivaretagelse av mine rettigheter som arbeidstaker.

Denne type mobilisering er jo noe som tradisjonelt hører venstresiden til - sosialisme og anarkisme - men nå som fagforeningene er kjøpt og betalt, kan jeg skjønne at mange er skeptiske.

Retorikken som brukes idag mot denne form for "vekst-fiendtlige" organisasjoner, og måten erklærte venstreorienterte ironiserer over folk flests fiendtlige assosiasjoner til fagforeninger (som i denne tråden) er ikke annet enn tragisk ironi, og viser at hele dagens samfunn, fra høyre til venstre, er dypt sveiseblinde.