Som tittelen sier så tenker jeg, som alle andre på døden nå og da. Hvorfor vi ekisterer, hva skjer når vi dør osv osv. I det siste, nermere sagt de siste 6 månedene så takler jeg ikke og tenke på dette når tankene først slår meg. Jeg begynner og skjelve, blir redd og får rett og slett panikk anfall, frysninger som strømmer gjennom kroppen og føler meg på stadiet til nesten og besvime.

Er dette noe folk flest har ? eller har opplevd ? burde jeg muligens søke hjelp ? Jeg er ikke spessielt religiøs av meg og tror at når vi dør, så dør vi bare, men dette er noe jeg sliter med og akseptere.. vil gjerne høre hvordan dere freaks har det?

Hvorfor skal du være redd for å dø? Alle skal dø en gang og mange har allerede dødd før deg. Så du er ikke alene. Det er bare en fase av livet, og for alt vi vet, så er det kanskje ikke den siste fasen, men begynnelsen på noe nytt.

Helt normalt, men viss du mener det er ett problem i hverdagen gå til legen. Kan være verdt å bruke benzo.
Det er jo ingen som snakker særlig om døden så er kansje derfor det blir sånn, men jeg mener det er bedre og reflektere over det enn og aldri ha tenkt tanken engang.

Hvis du Tombøtte reagerer så kraftig på dette. Synes jeg du bør oppsøke hjelp angående dette. For det virker som om dette hemmer din livskvalitet.

Panikkangst. Det er no dritt, men kan fint "kureres". Kan utløses av så mangt. Benzo er kun en kortsiktig løsning. Du vil få økte tolleranser, og etterhvert avhengighet. Søk opp Edward Tolle, han har et par interessante bøker om dette, finnes også norske e-bok utgaver på diverse torrentsider.

Tenker litt likt av og til men blir ikke så veldig redd av det. Jeg blir mest skremt og "confused" av å tenke at viss det ikke var noen ting, hvordan hadde det vært da, hva hadde tid vært og hadde det bare vært svart fordi det var jo ingenting, og heller ingen kunne tenke at det var noenting fordi det var jo ingenting.
Men for å svare på spørsmålet ditt litt mer presist så ville jeg lest litt biologi. Da forstår du på en måte "verden som du lever i", og mennesker opp mot andre individer. Jeg mener at religion osv er trøst fordi mange frykter å dø, men denne frykten er et innstinkt man har for å overleve. Det hadde hatt en annen sammenheng viss vi løp i naturen på alle 4, da hadde vi tenkt mer på å overleve, mens samfunnet osv og slik det er i dag er det vanskelig for oss å forstå at vi kommer til å dø, fordi vi har det jo så godt.

Kanskje han er redd fordi han har skjønt at det blir svart når man dør. Å gå og tro noe annet er ønsketenkning.

Er du redd for å dø, eller måten du kan dø på?

Ikke tenk negativt om døden tenk posetivt

Trikset er å innfinne seg med livets absurditet, og så gjøre det beste ut av den lille tiden du har til rådighet.
Medisinering som enkelte snakker om burde være fullstendig unødvendig, og vil mest sannsynlig virke mot sin hensikt.
Les noe Camus eller Sartre

En kjapp ting til når det gjelder meditasjon: det er ikke en quick-fix så ikke gi opp om du ikke merker noen merkbar forskjell med det første. Ettersom du ikke ønsker medisiner tar jeg det som at du ikke er interessert i symptomlindring, men å gå til roten av problemet, noe jeg mener meditasjon kan bidra med. Når det er sagt er det ingenting i veien å kombinere meditasjon med samtaler hos psykolog eller annen terapi.

Jeg tenker også på døden ofte, og jeg føler jeg på sett og vis har forsonet meg med den.

Døden kommer om du vil det eller ikke, og når dødsprosessen er over skjer det ingenting mer for deg.

Å være død er som å ikke ha blitt født enda. Det føles ikke noe annerledes å ikke ha eksistert i 1908 en å ikke eksistere i 2108.

Dette er et typisk "ser du et halvfull glass eller halvtomt glass" spørsmål.

På den ene side kan du være lei deg fordi du skal dø en gang, på den andre siden bør du være lykkelig for at du i det hele tatt er her, og får denne "once in a lifetime" muligheten til å erfare hva livet går ut på på godt og på vondt.

Godt du har funnet svaret som passer deg. Men å si at folk som velger den religiøse veien bare ønsketenker blir litt vel frekt, når man verken vet det ene eller det andre om hva som skjer etter døden.

Dr. Jack Kevorkian ble intervjuet av HBO for filmen "You Don't Know Jack". Dr. Kevorkian var ofte kjent som Dr. Death, fordi han hjalp syke folk som ville dø, med nettopp dette her.

HBO spurte Dr. Jack Kevorkian: Is it possible that people don't understand death until they or someone dear to them is close to it?

Dr. Jack Kevorkian svarer følgende: You know, when you get to that stage, you lose your fear of death. Not one of my patients had a fear of death -- not one. They welcomed it. "Let's get going," they said. We've been inculcated religiously that death is a big enemy. It's a part of nature! You are all gonna die! What's wrong with it? You just go into nothingness! Big deal! You came from nothingness, was it so bad?

Men, Dr. Kevorkian sa også at det eneste vi vet sikkert at skjer etter døden er at vi lukter vondt!

---------------------------------------------------------

Så hva vil skje etter døden da? Hva skjedde før man ble født? Nettopp, ingenting. Men for all del, folk kan tro på hva de vil. Men jeg synes tanken på å våkne opp som en gammel mann og ikke ha levd livet er enda mer skremmende.

Du kan velge å ikke gi kraft til tanken om døden.

Det er bare to ting som er sikkert her i livet. Det ene er at vi skal dø, og den andre er at vi skal leve til vi dør. Alt imellom er valg. Hva velger du?

Død er et veldig kontroversielt tema. Det finnes utrolig mange ulike syn på hva døden egentlig innebærer. Personlig er jeg av den tro at døden markerer enden på livet, og ikke noe annet.

For meg er dette en komfortabel tanke. Når du dør, ender livet ditt. Med andre ord: du er ferdig. Det du har utrettet før døden inntreffer, er deg i din helhet. Mens jeg skjønner at hele konseptet med "svarthet", eller "ikke-eksistens", om du vil, kan virke skremmende, så velger jeg heller å se på det på en annen måte.

Istedet for å la tanken skremme meg, lar jeg heller tanken motivere meg. Når jeg dør, er jeg ferdig, og alt som har skjedd i livet mitt er et produkt av meg selv. Dette betyr at alt jeg foretar meg i livet mitt, bør kunne stå i stil med nettopp dette enkle prinsippet. Da sikter jeg ikke til dagligdagse, enkle hendelser, men heller de litt bredere stiene i livet. Hvem man omgås med, hva man bruker fritiden til, hvilke prioriteringer man gjør, måten man oppfører seg ovenfor andre - for å ta noen eksempler.

Jeg er enig i at meditasjon kan være en god ide, men mitt tips til deg er å prøve å overvinne frykten ved å møte det som skremmer deg. Tenk over døden, tenk over livet, tenk over hvem du har lyst til å være, slik at når døden først kommer, kan du se tilbake på deg selv og tenke: "Jeg er og har vært den personen jeg ønsker å være". Når denne tanken blir en realitet, er du lykkelig.

Ble litt lengre enn jeg hadde planlagt, interessant tema! Håper du får noe ut av tankene mine, lykke til med å bli kvitt panikkanfallene.

Vil ikke avspore tråden siden dette er en diskusjon som er tatt utrolig mange ganger her på Freak.

Det viktigste for meg var å poengtere det du og sier her, at folk må få lov til å tro på det de selv føler er rett. Men at folk (generelt) forteller at det er bare eventyr o.l. synes jeg ikke er rett mot dem.

Likte forøvrig Henrik-Vangers siste sitat veldig godt.
"Dr. Kevorkian sa også at det eneste vi vet sikkert at skjer etter døden er at vi lukter vondt!"

TS: Dette er vel en av de viktigste årsakene til at det finnes relgion. Det uvisse som absolutt ingen kan bekrefte (eller avkrefte).

Jeg er absolutt ateist og tror, som deg, at den dagen jeg er ferdig med å leve, så blir alt svart.
Jeg liker ikke helt den tanken og jeg skulle på en måte ønske at det var noe mer som skulle skje, men det er det ikke (mener jeg).

Noe som får meg på bedre humør er tanken på at dette er det vanligste i verden. Ikke alle får muligheten til å bli født, men absolutt alle som lever dør.
ALLE har dødd før deg. Det var nøyaktig like vanlig å dø for 200 000 år siden som det er i dag. Og det har vel gått greit?

I tillegg tenker jeg at det ikke er noe jeg burde bekymre meg for i dag. For jeg har vel ikke planer om å legge på røret i nærmeste fremtid?..
Nei, dø skal jeg ikke før jeg blir gammel, og jeg tror at jeg kommer til å ha et helt annet syn på det da. Da har man levd livet og er sliten.

I stedet for å uroe seg for døden i dag, synes jeg det er mye bedre å forsøke å bruke livet slik at det finnes spor etter deg på kloden den dagen du ikke lenger er her. (Positive spor forhåpentligvis).

Snakk med noen gamle mennesker som ikke har noe imot å prate om det. Du skal nok se at de har et mye "sunnere" forhold til det enn du har akkurat nå

valar morghulis.

Du får prøve å fokusere på de positive tingene i livet, er kanskje ikke lett,
men man må bare prøve å se lysere på ting, vær med venner, gå på konsert, lev livet mens du kan

Dette med at " jeg skal ikke dø før jeg er gammel" er også noe jeg tenker på for og prøve og roe meg ned, men det hjelper lite. Da driver tankene over på: " er mange unge mennesker som dør hver dag, bilulykker, hjertefeil, sykdom osv osv. "

Jeg kommer nok til og prøve og meditere og bekjempe frykten, noe jeg tror personelig blir veldig vanskelig for meg.

Avslutter gjerne tråden her, har fått svar som jeg er ute etter. Om der forsatt vil diskutere så forsett jo gjerne med det er bare hyggelig og se hva folk tenker

Opplevde også dette en del når jeg var rundt 20. Var ekstremt redd for døden, og tenkte mye på hva som kom etter døden for min egen del, men også på hvordan venner og familie ville reagere. Det gikk over etterhvert, spesielt etter at jeg prata om det med gode venner. Det er nok ganske vanlig å plutselig bli litt ekstra klar over sin egen dødelighet, så vil ikke bekymre meg for mye over det, det vil nok heller lære deg å sette ekstra pris på den korte tiden vi har her på jorden. Men for all del, husk å prat om sånt med familie og venner!

Jeg har også tenkt lignende tanker før - "alt blir bare svart og jeg forsvinner ifra denne verden. Jeg er ikke mer".

Da tenker jeg på det min mor fortalte meg når jeg var liten gutt: "Når du er gammel har du et helt annet syn på døden".

Prøv å tenk det. Jeg er ganske overbevist om at det er tilfelle. Når du er gammel er du sliten og døden er helt greit, kanskje litt deilig? Slippe alt jaget..

Kombiner denne med Henrik-Vanger sitt innlegg:

Jeg vet av erfaring at panikkangst kommer ved samme tankebaner den er vandt til. Altså; I ditt tilfelle blir du redd med engang du tenker på døden. Da er hjernen vandt til å den type tankebane og du får panikkangst.

Dette er noe du må jobbe med. Hver gang panikkangsten oppstår, forcer du hjernen din omgående til å tenke en mer komfortabel tankegang. Den tanken som føles best for deg når det gjelder hva som skjer etter døden. Føl på det.

Gjør du dette gjentatte ganger, hver gang det oppstår, vil du etterhvert ta det helt chill om tanken "død" kommer opp igjen.

Ta deg en tur ut i naturen. Se hvor feilfri og vakker den er, døden er en del av naturen og sannsynligvis like feilfri, vakker og sammensatt.

Jeg hadde akkurat samme problemet da jeg var yngre. Kjennte meg sykt igjen fra det du postet i første post. Nå tenker jeg aldri over det lenger, vet ikke hvorfor det forsvant bare... jo eldre jeg ble jo mindre tenkte jeg på det.

Tok aldri noen meds eller noe for det, etter noen år gikk det bare over av seg selv. Mulig fordet jeg forandret livsstil å begynte å nye livet som jeg selv ville. Slutta på jobb, flytta til asia å levde livet akkurat som jeg selv ville.

Er kanskje ikke et godt innspill jeg kommer med, men som deg, slet jeg også veldig med temaet "døden".
Det tæret lenge på meg, om hva som kommer til å skje dersom jeg en dag dør uventet.

Spesielt siden jeg er en redneck ateist, og stolt.

men nå i sommer fikk jeg et ganske så uventet førstegangs epileptisk anfall, hvor jeg mistet bevisstheten og sluknet.
Alt var mørkt i 10-15 minutter, og jeg våknet ved siden av en ambulanse sjåfør.

Og det var først da jeg innså hvor liten rolle det spiller.
Dør man så dør man. Prøv heller å sett pris på det gode du har i livet i stedet for å grue deg til noe som antagelig ikke kommer til å skje på 60-70 år

Jeg får post traumatisk stress når folk nevner vodtekt og drap og slike ting. stikker i sjela Tenk på det posetive i livet ditt!

Vil oppdatere tården litt etter som jeg har fått litt gang i angsten min. Jeg prøvde meditasjon men for meg blir det så rart? om jeg kan si det slik, la dette fra meg etter 1 ukes tid med å prøve. Jeg har det bedre nå, av og til hender det, men mye mere sjeldent en før, er når jeg legger meg tankene kommer, men nå så forsvinner det fortere og gennerelt sett så tenker jeg mindre på det.

Jeg er forsatt redd for den dagen jeg skal dø, og jeg liker ikke tanken på det, men det jeg har gjort er og bruke frykten min for og dø til og trene, slutte og røyke å ta litt bedre vare på meg selv. Dette hjelper mye for min del, jeg forstår ikke en gang nå hvorfor jeg har røyket, selv om jeg har innmari lyst på røyk nå blir jeg kvalm av og tenke tanken. Jeg skal på en helsesjekk, kan være at jeg er litt hypokonder men har aldrig faktisk hatt en sjekk på blodsukker, blodtrykk, osv osv siden jeg var 12, som nå er 10 år siden. Jeg har det bedre med meg selv, forholdet mitt går bedre og har litt mer energi.

Kommer til og oppdatere mer når jeg ser mer fremgang.

jeg så noen over her kommentere at dette kan hemme livskvaliteten din, og det har jeg inntrykk av det faktisk gjør. hva med å oppsøke hjelp til å snu det? bruke det faktum at vi alle dør, til motivasjon?
jeg vil sterkt anbefale å ta en titt på Per Fugelli's bøker og intervjuer, han har hjulpet meg da jeg merket at jeg slet med å skjønne meningen med livet.

Jeg har slitt selv med slike tanker, og jeg tror de er ganske normale... Det som fungerte for meg var å slutte å ta livet så altfor seriøst. Livet er et spill, en lek. Du er her for å oppleve og nyte ting, ikke stresse og prestere.

Du tenker sikkert på hvor du vil befinne deg etter at du er død, mange beskriver sin forestilling om livet etter døden som om at man er på en måte fast i et tomt sort rom hvor det ikke er noenting. Folk som har blitt erklært klinisk død men etterpå av diverse grunner våknet opp igjen, har beskrevet hvordan de opplevde døden. De beskrev det som å sovne, ilag med en følelse av letthet. Man er simpelten ikke klar over at man er død. Akkurat som når før du var født. Du våknet fra en søvn du aldri la deg ned til å sove til.

Helt grei konklusjon han har, men argumentasjonen hans har sprekker større enn Grand Canyon. Livet er noe man har fått og i de aller fleste tilfeller blitt veldig, veldig glad i. Man har naturligvis ikke lyst til å miste dette, og det er liten trøst å hente i at vi har vært *ingenting* tidligere også. Det er litt som å spørre hva som er så kjipt med at barnet ditt dør. "Big deal! Du levde uten barn tidligere også, var det så ille?" ...

Bill Hicks definerte livet bra engang i "tida" - http://www.youtube.com/watch?v=Z1RQmnSJoRg

Du, som en entitet, eller en sjel/soul dør ikke når den midlertidige kroppen du for "tida" bebor kortslutter. Kroppen din er som en bil, den blir slitt og tilsutt vraka. men det som kjører bilen - DU er ikke en del av bilen. Jeg tror planeten jorda er en slags skole, en slags prøvelse, test. et spill hvor souls kan dra for å LÆRE OG FEILE (lære av å feile) eller motsatt. Men nå er vel jeg mer en av de Hicks nevnte. en av de hippiefolka.

En tur, en psykedelisk tur. Hvor man utforsker seg selv. På godt å vondt, lære, VOKSE og ERFARE...
Det er en forskjell på det å frykte en pinefull, voldsomt død. Men når det gjelder hva som skjer "etter døden" så er jo det igrunn bare som en fortsettelse av noe, neste kapittel el. Hør på alle "nærdødenopplevelser" folk har hatt, folk som har vært klinisk død i mange timer - for å så komme tilbake (for whatever reason). Det er bare positive ting som sies.

Alle mennesker kommer til å dø...noen dør i år..andre dør om 10-20-30 år osv..selv lever jeg meget usunt tror jeg ikke blir gammel, men jeg tenker ikke på dette..mener det er best å leve i nåtiden og ikke tenke på når du skal dø!

For eg vil heller drikke øl enn å trene
Trim é for de pene
Og når du flekser og ser kem som løfter mest
Så e eg på fest

- Kjør deg opp, Bjørn Hellfuck