Litt rådvill her, men håper jeg tiltrekker meg så mange lesere å tips som mulig!

Kjæresten min er 45 år, velfungerende både i jobb, idrett og som far, men har hele livet hatt ekstrem adhd og det har vært mye rus. Først alkohol (vi snakker store mengder) i ca 15 år, før han begynte å røyke weed og ta lsd.

For ordens skyld, det er ikke mine unger, og jeg trenger ingen råd om å forlate ham. Er fullstendig klare over at dette kommer til å tære på forholdet, men siden vi har mange felles venner og jeg bryr meg om han, vil jeg helst prøve å forstå mest mulig, og håper derfor på noen svar ☺️

Saken er, han hadde en ulykke hvor han slo hode og nakke ganske kraftig i fjor. Har slitt en del med nakke og skulderplager i vinter, men ikke snakket så høyt om det. Har desverre rusa seg desto mer. Vi bor ikke sammen, å jeg er klar over at han har prøvd å skjule plagene, men humøret har klart forandret seg.

For litt siden ble han dårlig, og etter et par uker ble han redd. Mye smerter, og han følte seg "rar". Bestemte seg for å slutte med rus i en lang periode.

Det er etter det de største problemene har startet. Han er veldig opp å ned, deprimert, ofte sint, og jeg kjenner han ikke igjen. Han har selv vært redd for psykose.

Hvordan avtar abstinenser når det har pågått over så lang tid? Kan hodeskaden i kombinasjon ha ført til langtidsskade? Regner med verden uansett ikke vil bli som før med mye adhd og uro, som sannsynligvis er døyvet med rusen. Er det i det hele tatt mulig å slutte eller havne på et moderat nivå etter et sånt forbruk, uten å få hjelp?

På forhånd takk for alle svar, beklager om det ble rotete!

Det du beskriver høres veldig krevende ut, og det er tydelig at du bryr deg mye om ham. Når noen med ADHD har brukt rus over lang tid for å dempe uroen, kan abstinensene bli ekstra kraftige – både psykisk og fysisk. Depresjon, sinne og følelsen av å være "rar" er dessverre vanlige reaksjoner når rusen fjernes.

Hodeskaden kan absolutt ha forverret situasjonen. Slag mot hodet og nakke kan påvirke humør, impulskontroll og øke sårbarheten for psykiske symptomer.

Det er mulig å bli bedre, men det er som regel veldig vanskelig uten hjelp. Spesialisert behandling for både ADHD og rus finnes – og det kan gjøre en stor forskjell. Kanskje viktigste nå er å motivere ham til å oppsøke støtte, og at du også passer på deg selv midt i alt dette.

Ts her. Kjenner meg veldig igjen i det siste innlegget hvor du sier at du velger rusen fremfor rusfri. Tenk at man skulle komme til et slikt punkt, men skjønner jo etter alle kveldene med tanker og tårer at det blir vanskelig for meg uansett dette.

Høres ut som postakutt abstinenssyndrom (PAWS)

Han vil forresten ikke i behandling. Han mener han skal få helsa og hodet i rute på egenhånd, og deretter ruse seg sporadisk. Samt at han har bestemt seg for å ta en pause fra familie, kjæreste, og omgivelser fordi han ønsker ro i det. Jeg blir ikke mindre forvirra, og syns selvfølgelig det er veldig vanskelig å være den som blir skyvd unna, uten å forstå meg på det ❤️

Ja det kan du si. Tenkt mye på det, at jeg og mange med meg havner i denne situasjonen.

Ironisk nok klarer jeg ikke forklare hvorfor jeg ikke går heller, for det hadde sikkert vært best i det lange løp - men det er noe ved han som hindrer meg fullstendig i den tanken.

Håper dere får det til å funke, og ikke ta det at han skyver deg unna personlig. Vi kommer litt vel tett på problemene de står i, og skammen de helt sikkert kjenner på.

Skriv gjerne om du vil, erfaringen min er at en del av medlemmene her inne kan dømme sånne som oss ganske hardt, og det dukker opp mange tanker og spørmål i en sånn setting, ting man bare trenger lufte og fortelle noen om.

Rusen kommer alltid først hos en rusmisbruker. Det er ingenting personlig ved det.
Verdt å tenke over hvis man ønsker å dele livet med en rusmisbruker.
Hilsen en rusmisbruker

Blir han medisinert for den sterke ADHD’n sin? Eller mottar noen annen behandling for denne? De med adhd har mye større risiko for å ende opp med rusproblemer, spesielt om de ikke får riktig medisinsk behandling🫶🏻

De jeg kjenner som har rus som en del av hverdagen, er veldig fine folk – så lenge behovene deres er dekket. Og slik er det bare.

Jeg har erfart at det behovet kan bli dekket på andre måter. Som du nevnte: "Mye smerter, og han følte seg rar. Bestemte seg for å slutte med rus i en lang periode." Kanskje han nå finner en ny form for trygghet i det å kunne kjenne ro i hverdagen uten rus. Jeg har sett mennesker forandre seg fullstendig på grunn av den samme tankegangen.

Det tar tid for kroppen å omstille seg. Hormonene må finne en ny balanse, og det skjer ikke over natten – men det beveger seg mot noe bedre med en gang prosessen begynner. Sakte, men sikkert, som oftest.

Han er heldig som kan dele tanker og følelser med deg. Det gir ham et langt bedre utgangspunkt.

Akkurat nå vil han desverre ikke snakke så mye med meg. Han har nok vært sånn før og, uten at jeg har tenkt så mye på årsaken. Vet han har ruset seg etter han bestemte seg, men aner ikke omfanget. Jeg har nok stressa han litt av å ikke forstå, for han ønsker ro sier han. Vet det er vanlig å skyve folk unna, men jeg føler meg desto verre...

Husk at fire uker til et år kan fly forbi på et knips for enhver person i en slik situasjon. Tid er ikke det samme når en har krykker av stoff.

Tålmodige damer lærer etter beste evne og kompiser forstår, sånn er det.