Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  8 8961
Er det noe som helst i fysikken som støtter i det minste muligheten for et etterliv i en eller annen form når vi dør?
Jeg har overhodet ikke satt meg inn i temaet, men er det noe som ganske sikkert støtter det motsatte?
Sitat av Defending Vis innlegg
Er det noe som helst i fysikken som støtter i det minste muligheten for et etterliv i en eller annen form når vi dør?
Vis hele sitatet...
Jada! https://www.google.com/amp/s/amp.cnn...ndi/index.html
Sitat av *pi Vis innlegg
Vis hele sitatet...
Haha sånn skal jeg ha når jeg tør, men det skal være en cannabisplante.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Mitt inntrykk er at de fleste idéer om et liv etter døden er tuftet på konsepter som "sjel" osv., som det ikke finnes noe bevismateriale for - særlig etter hvert som vi har funnet ut mer om hvordan bevissthet fungerer. Det er ofte ting som går igjen i religion, diverse alternative settinger og annen overtro, og jeg mistenker selv at det ganske enkelt er fordi det er hyggelig å kunne tro på noe sånt. Såpass hyggelig at jeg gjerne kunne tenkt meg det selv...
Sitat av Defending Vis innlegg
Er det noe som helst i fysikken som støtter i det minste muligheten for et etterliv i en eller annen form når vi dør?
Vis hele sitatet...
Dersom du er i det spirituelle hjørnet vil jeg heller si at fysikken tillater uendelig mye mer enn bare et skarve etterliv.

I universets ungdom fantes bare lette grunnstoffer; mest helium og hydrogen, men også noe lithium, beryllium og muligens litt bor. Prøv å forestille deg det! Tyngdekraften trekker tilfeldig materie sammen til enorme baller av glødende gass som til slutt blir varme nok til å begynne å brenne. Det er ikke snakk om en brann i kjemisk forstand, men i kjernefysisk: Det enorme trykket og den vanvittige temperaturen setter i gang fusjonsreaksjoner der små atomer smelter sammen til større og enda mer varme ble frigitt.
Slik fødes stjerner.

De brenner, de skinner, de danner nye atomer. Alt i nærområdet varmes.
Slik lever stjerner.


Etter milliarder av år, når brenselet i stor grad oppbrukt kan ikke stjernen lenger generere nok varme til å motstå sin egen tyngdekraft og den kollapser. Hvordan det skjer varierer mye med størrelsen den hadde i utgangspunktet, men i alle tilfeller blir det en kraftig eksplosjon. De kraftigste supernovaene kan rive hele solsystemet sitt i filler og etterlater seg et sort hull og en nebula av glødende gass som driver gjennom galaksen for å fortelle sin historie til fremtidens astronomer. I supernovaer blir de aller tyngste grunnstoffene til: Gull, bly, uran og mange andre. De mindre stjernene har ikke like spektakulere endelikt, men også for deres del vil enorme mengder av det som utgjorde kroppen deres slynges ut i rommet.
Slik dør stjerner.

Restene fra døde stjerner samles til nye stjerner og planeter og en ny generasjon himmellegemer blir til. Vårt eget solsystem er ganske ungt; bare omlag fem milliarder år gammelt. Solsystemet vårt har en lang stamtavle.

Så forstå dette: Alt du ser omkring deg, hele periodesystemet, alt du er laget av, alt som er - er stjernestøv. Alt karbonet og nitrogenet og kalsiumet som bygger opp kroppen din rester av stjerner som en gang var. Hjertet ditt pumper ustanselig blod rundt i kroppen din, blodet ditt inneholder jern. Dette jernet har i sin tur selv blitt smidd i hjertet til en døende stjerne vi aldri har sett.

Ditt liv begynte for over femten milliarder år siden. Det kommer heller ikke til å opphøre med det første.
Så nydelig oppsummert , takk skal du ha. Jeg kommer til å leve " evig" .
Klem fra Betty
Myoxocephalus, nyskjerrig på hvordan du stiller deg til simuleringsteorien?
Sitat av magnet Vis innlegg
Myoxocephalus, nyskjerrig på hvordan du stiller deg til simuleringsteorien?
Vis hele sitatet...
Den er et morsomt tankeeksperiment, men jeg klarer ikke å ta den spesielt seriøst. Hele det statistiske resonnementet hviler på flere antakelser, og jeg er ikke sikker på om alle er spesielt rimelige. Den viktigste er at det formodentlig er tilstrekkelig lett å simulere vår verden, slik at de mystiske overlordsene er inklinert til å gjøre det i stor stil. Det er en stor antakelse! Hvis vi antar en absurd mye større datakraft enn vårt univers kan romme, så for all del: Da kan vi leke med tanken. Men da har vi også snikinnført Gud i ligningene våre og rævpult Occam med barberbladet sitt. Det kan selvsagt ikke utelukkes, men det er ikke en spesielt interessant teori.

Noen forsøker å vri seg unna denne ved å si at simuleringen er en svært sofistikert divide and conquer-algoritme, og at kun det som er strengt nødvendig rendres med høy nøyaktighet. Det er en slik idé som høres tilforlatelig ut, men basert på matematisk innsikt i slike problemer er det et perverst vanskelig problem. Vi forsøker faktisk å løse dette problemet hele tiden på ulike måter, blant annet innen kjemi: Med kvantemekanikk kan du simulere hvordan atomer utveksler elektroner, og da har du i grunn alt som skal til for å beskrive et molekyl. Numerisk sett er dette avsindig dyrt, så dyrt at tilnærma eksakte løsninger bare er mulig for trivielle lekesystemer. Skal du se på mer interessante molekyler må du til med approksimasjoner, og det foreligger enorme hierarkier av disse. OK, kult, du kan regne så riktig på ganske store molekyler at du kan bruke resultatene dine til å forutsi molekylegenskaper du observerer i lab. Problemet er selvsagt at vi nå har sett på ett molekyl, eller i verste fall de få som inngår i reaksjonen. Det er fint hvis eksperimentet ditt foregår i nesten perfekt vakuum - massespektrometrister elsker kvantekjemi! - men det er ganske mye kjemi som foregår i løsninger også. Faktisk, så vil jeg driste meg til å hevde at dette gjelder det meste. Så, hvordan skal du ta høyde for vannmolekylene som svirrer rundt? Du kan sikkert koste på det å regne like nøyaktig på en liten håndfull av de, men skal du se på solvatiseringseffekter, så må du kutte i nøyaktigheten din et sted. Her igjen finnes det lag på lag med approksimasjoner og løsninger, og kvantekjemikerne begynner å få til ganske gode modeller, særlig når du allerede vet godt hva svaret er og kan kalibrere metoden din opp mot empirien - men man kommer aldri til å få kjemisk nøyaktighet med slike modeller, og de er komplett verdiløse hvis du ønsker å se på noe som foreløpig ligger utenfor eksperimentlistenes kapasitet: Du kan ikke bygge metoden din slik at den gjenskaper eksperimenter hvis hvis disse ikke kan utføres! Nå brukte jeg kjemi som eksempel siden det er det jeg kan mest om, men slike overganger med et tilhørende vell av problemer treffer vi på hele veien opp til makroskopiske legemer. Vi kan selvsagt gjøre noen relativt drøye antakelser om matematikken disse overlordsa måtte besitte, og anta at de trivielt og sømløst kan bevege seg fra subatomære partikler og opp til galakser, men igjen - da har vi nok en gang innført Gud, bare på en litt mer subtil måte.

Oppsummert: Basert på den kunnskapen vi har om universet og den matematiske innsikten vi har om simuleringer av alle typer, så er det ikke mulig å tilfredsstillende simulere kosmos. Da er det i min bok ganske meningsløst å gjøre antakelser om at det skjer. Det er en interessant tanke å ha i mente i tilfelle vi skulle oppdage noe som fikk oss til å endre oppfatning angående gjennomførbarheten, men enn så lenge er jeg avvisende.