Kom over denne artikkelen: http://www.aftenposten.no/kul_und/article3666496.ece

Her kjem det fram at det blir gitt fleire betre karakterer i Noreg enn i andre land i Europa. Europastandarden seier at karakterfordelinga bør vera
10 prosent skal ha en A
25 prosent skal ha en B
30 prosent skal ha en C
25 prosent skal ha en D
10 prosent skal ha en E
På masternivå er fordelingen slik i Noreg:
16, 3 prosent får A
32, 0 prosent får B
33,0 prosent får C
12, 9 prosent får D
5,8 prosent får E
På bachelornivå ligg me nerare standarden, men gir likevel litt for gode karakterar. Slik som dette har det vore sidan me gikk over til bokstavkarakterar i 2004.
Merk at karaktergivinga i Noreg ikkje baserer seg strengt på normalfordeling, men er basert på ei prestasjonsskildring. Me har likevel eit mål om at karaktergivinga på sikt skal vera normalfordelt.

Eg trur nok litt av problemet ligg i at norske universitet og høgskular konkurrerer med kvarandre og at mange dermed gir litt betre karakterar enn kva dei burde. I artikkelen nemnes høgskulen i akershus (HiAk), som gir særs gode karakterar til sine studentar - til tross for at karakterkrava for å koma inn på skulen er blant dei lågaste i Noreg. Studentante sjølv påpeiker at dette skuldast nok heller at dei fleste som studerer er eldre studentar som dermed er meir motiverte.
Mi erfaring som undervisningsassistent (og student) ved uib er heller at dei eldre studentar gjer det dårlegare enn dei yngre då dei ikkje har så gode studievaner pga det er lenge sidan dei gjekk på videregåande. Dei manglar gjerne mykje av kunnskapsgrunnlaget òg. Utan å kjenna til HiAk utanom det som stod i artikkelen, trur eg at denne høgskulen (og sikkert fleire andre) gir elevane betre karakterer enn kva dei burde. Mange høgskular (og sikkert universitet) vil gi inntrykk av å ha flinke studentar og kan dermed vera frista til å gi studentane betre karakterer enn kva studentane eigentleg fortjente.

Er det fleire som har inntrykk av at nokre høgskular er for snille med karakterane?


Men, som det står i artikkelen, så gir me enda betre karakterer på masternivå. Dette trur eg i større grad skuldast ei naturleg forklaring: for å koma inn på ein mastergrad, må ein gjerne ha C eller B i snitt (hvertfall ved uib, antar det er tilsvarandre andre studiesteder?) i bachelorgraden. Dette gjer at berre dei beste studentane har høve å koma inn på ein mastergrad.
Tora Aasland forventer tydeligvis at når ein plukkar ut studentane som fekk berre karakterane A, B og C på bachelorgraden, så skal desse byrja å fylla heile karakterspekteret på mastergrad. Ein mastergrad skal jo vera meir krevjande enn ein bachelorgrad, men når berre dei beste frå bachelorgraden tar master, så bør dei jo oppnå nokolunde like gode resultat på mastergraden òg. Det er naivt å tru at alle som byrjer på mastergrad skal bli "dårlegare" sånn at dei fordeler seg korrekt over karakterskalaen.

Hvorfor skulle tilstedeværelsen av flere høyskoler og universiteter fungere slik at de overbyr hverandre litt for å gi bedre karakterer og seg selv mer kred? Jeg går jo utifra at også andre land har mange høyskoler og universiteter så da burde jo den mekanismen telle der også...

"normalfordeling" på karakterer har jeg alltid syns virker idiotisk. La oss sette det litt på spissen, og si at f.ex. hele kullet får full pott på en matteeksamen. Hva skal man da gi?

...og hadde HiAk kjørt med ren normalfordeling, så ville det jo fremdeles egentlig ha vært samme "problem" som det du sier kan tyde på at er der nå, at de ville ha lavere krav for en A enn hva skoler med høyere opptakskrav har.

Karakter ut fra faktiske prestasjoner er det eneste som blir riktig, så må man heller justere over tid hvis man ser at noe blir feil. Da vil en A fra en skole være tilsvarende en A fra en annen skole.

Litt usikker på kva du meiner. Lurer du på kvifor høgskular og universitet gir betre karakterer enn kva dei burde? Isåfall, det trur eg skuldast at høgskular ynskjer å visa seg som attraktive for studentane, i tillegg til at dei ynskjer å gjera studentane som allereie er der fornøyde. Ein høgskule som har rykte på seg å vera for strenge med karakterane, vil neppe tiltrekka seg studentar. Då er det logisk å tenka at ein får motsatt effekt for ein høgskule kor det er lettare å få gode karakterar.

Korleis situasjonen er elles i Europa, veit eg ikkje. Det seier artikkelen heller ingenting om. Det kan godt henda at det blir gitt "for gode" karakterer andre steder òg. Men mitt inntrykk er at normalfordeling av karakterer blir praktisert strengare andre steder enn i Noreg. Som sagt, i Noreg er karakterskalaen (i utgangspunktet) prestasjonsbasert, dvs at ein A er ein prestasjon som er så så god. Medan i andre land har ein gjerne tatt utgangspunkt at ein A er noko dei 10 % beste får, uansett kor gode resultat det var.
Me har vel å merke unntak i Noreg òg: på jussen ved uib forsøker dei at kvar enkelt eksamen resulterer i normalfordelt karaktergiving. Der gir ein så så mange prosent av studentmassen A, osv. På matematisk institutt ved uib, kor eg holder meg, baserer ein seg meir på kva score studenten faktisk har fått ved karaktersetting: på ein skriftleg eksamen er det vanleg at over 92 % korrekt gir ein A, over 80 % gir B, osv. Dette er dog ikkje så lett på eit studie som juss kor det ikkje er ein fasit å forholda seg til.

Eg er heilt samd med deg at ein prestasjonsbasert karakterskala er betre enn ei karaktergiving som baserer seg på normalfordeling. Men, ved å nytta prestasjonsbasert karaktergiving, er det mogleg for høgskular og universitet å utnytta dette og gi betre karakterer enn prestasjonen tilsa. Sidan me no har funne ut at det blir gitt for gode karakterer i Noreg enn det "burde" blitt gitt, kan det jo tyda på at dette faktisk er tilfelle. Eg meiner ikkje at løysinga på problemet er å køyra rein normalfordeling, men heller undersøka kvifor spesielt nokre skular gir så gode karakterer, og gjerne ha betre retningslinjer for kva ein A faktisk er. Viss det i praksis blir sånn at det er for lett å få ein A, så mister jo det å få ein A mykje av meininga.

Du sa:
Og som forklaring gav du at det kunne være pga. alle høyskolene og universitetene som ønsker framstå mest attraktive, men andre land i Europa har jo også flere høyskoler og universiteter så dette alene kan ikke være en rimelig forklaring.

Om andre europeiske land *også* avviker fra nedskreven europa-standard så kan vi kanskje si at samme fenomen gjelder over hele Europa (som du påpeker i andreposten din).

Jeg ville tro det var andre årsaker (som gjerne kan spille inn på akkurat det at de ønsker konkurrere om studenter, men det blir feil å si at det er "årsak".)

Derfor bør en ikkje bruke normalfordeling på et kull, men en bør kunne forvente at snittet i Noreg blir normalfordelt om oppgåvene og grensene for ulike karakterer er satt rett. Det er i mine auge eit teikn på at ein bør gjennomgå og endre oppgåver, og ikkje eit teikn på at ein bør bruke normalfordelingskurva for å gi karakterer i et kull.

Eg ser eg ordla meg feil i førsteposten. Meinte at me gav for gode karakterer ift europastandarden. Men uansett om dei har same problemene andre steder i Europa eller ikkje, så er det jo eit problem at me gir for gode karakterer i Noreg.

Dette er latterlig å sette opp en standard hvor akkurat eller engang ca hvor mange prosent som skal så få hva slik "Europastandarden" er. Det er nettopp det som er problemet med den norske skolen generelt.

Er det? Er ikkje tvertom normalfordeling å gjere slik at den skarpaste femprosenten fra norge konkurerer på like vilkår med den skarpaste femprosenten frå t.d. Nederland? Eg trur ikkje det er veldig stor skilnad mtp. forutsetninger for dei to gruppene, så når vi har eit felles utdanningssystem høres ikkje eit felles karaktergrensesystem så tåpelig ut.

Jeg er helt for karakterer, og de burde gjøres så objektive som mulige. Men en gjennomsnitt for hver enkelt klasse, er helt latterlig og ikke objektiv i det hele tatt men påkrever at hver enkelt klasse skal være på samme nivå som den gjennomsnittlige. Det jeg protesterer til er ett karaktersystem som starter med utgangspunktet om at akkurat det antallet kan få en viss karakter og ikke basert på forståelse.

Jeg skal være ærlig, jeg er ikke sikker på hva du mener med et felles karaktergrensesystem.
Men det jeg er sikker på er at du ikke kan på forhånd avgjøre hvor mange prosent av klassen som fortjener en A. Det er klasser hvor ingen fortjener A og enkelte klasser hvor mange fortjener det. Ingen, jeg gjentar ingen, kan lage en tabell slik du la opp på begynnelsen og forvente at en lærer skal følge den når de setter karakterer. Ettersom det statstisk sett vil da gjøres mange feilvurderinger, hvor læreren i en klasse på 20(kan BARE velge 2 til å få A).

I Norge er selve fagene og temaene ganske enkle, det er incentivet og utforming som er problemet.
I Norge forventes ALLE barn til å bruke 7 år på barneskolen og 3 år på ungdomsskolen, og det gis ingen incentiv til å stige hvis du er flink, interessert osv.
Det må holdes til det samme stadiet, og ingen flinke barn kan få noe ut av det.

Er det ingen som har latt merke til at ingen ønsker å delta i timer i norske skolen?
Jeg har vært på skoler i u-land, private skoler i USA osv. DER er det ikke tilfellet, nesten alle hender går opp når læreren spør et spørsmål.
Hvorfor? Jo, fordi der er det et krav at du deltar når du kommer til skolen.
Og faller du utenfor, må du rett og slett gå året om igjen.

I Norge så er alt det helt "care", inntill 3.vgs

Når det kommer til karakterer på dette nivået, er et langt større problem stykkprisfinansieringen av institusjonene. Etter kvalitetsreformen får skolene penger for hver student de får gjennom på normert tid. For min del har dette ført til at jeg fikk E på en oppgave hvor jeg skulle hatt stryk (formelle feil). Skolene har ikke råd til å stryke studenter, og vi får i realiteten et karaktersystem hvor så-og-si bare fem karakterer er i bruk. Normalfordelingen er ikke noe bra den heller, men IMHO underordnet før nevnte problem. Kvalitetsreformen var nådestøtet i utvanningen av norsk akademia.

http://www.forskerforum.no/articles.asp?frm=pdf&aid=189