Et pinlig liv

I et forsøk på å forstå verden og fremtiden ser jeg innover fordi jeg er av den oppfatning at verden er en gjenspeiling meg. Derfor må jeg først forstå meg selv før jeg kan forstå andre. Ja, jeg vet at det er klisjé å si at man aldri har forstått andre, men jeg velger å si det uansett. Jeg har aldri forstått andre personer og hva som får dem til å gjøre det de gjør. Det er mye jeg vil fortelle, men alt må starte et sted. De følgende hendelsene utfoldet seg i den tredje måneden av 2019. Det er ikke vakkert og fremhever kanskje mine verste sider, men når Knausgård forteller at han tenker på å runke i dusjen etter faren dør så kan vel jeg også si dette.

“Får jeg ikke et kyss?” spurte jeg undrende. Det kom ikke noe svar umiddelbart. Hun slo av motoren og holdt blikket festet på et eller annet diffust punkt foran seg. “Jeg vil ikke være sammen med det lengre.” svarte hun. Det kom også en kort forklaring etter det som jeg ikke husker lengre. Noe forklaring trengte jeg ikke fordi jeg hadde ventet lenge på at akkurat dette skulle skje. Det var tre tanker som gikk gjennom hodet mitt. Det første jeg tenkte var at nå var det endelig slutt. Jeg hadde selv vurdert å gjøre det slutt mange måneder tidligere, men valgte å ikke gjøre det fordi det ville kreve en slags oppfølging fra meg. På dette tidspunktet hadde vi vært sammen i fem år og bodd sammen i nærmere to og et halvt år. For å slippe å flytte og alt arbeidet som følger med så valgte jeg å ikke gjøre noe. Det andre jeg tenkte på var at nå må jeg jo faktisk gjøre noe. Jeg må finne et nytt sted og bo, finne ut hvordan jeg skal få flyttet tingene mine, fortelle det til foreldrene mine, vennene mine og alt annet man må gjøre. Som du kanskje har forstått at jeg kronisk lat og uvillig til å foreta meg noe. Derfor har jeg selvfølgelig førerkortet i en alder av nesten 23 år. Som du vil få vite senere betydde det at eksen min, ei av venninnene hennes og moren hennes måtte hjelpe meg å flytte. Det siste jeg tenkte på var at nå kunne jeg ikke pule henne lengre. Mens ho fortsette å forklare hvorfor det var slutt gikk jeg ut av bilen, åpnet bakluken, vurderte om jeg skulle ta med bare min eller begges bagasje, valgte å ta med alt og gikk inn. Klokken er nå ca. halv fem og det var fortsatt mange timer igjen av kvelden. Jeg valgte å spille dataspill resten av kvelden. Hun lå i sengen og gråt. Det eneste jeg sa til henne denne kvelden var “sofaen” når hun kom og spurte hvor jeg ville sove. Jeg valgte det ikke for å være grei. Dette valget handlet også om meg. Jeg ville sove på sofaen fordi da kunne hun ikke klage på at jeg satt opp hele natten og forstyrret henne. Nå husker jeg forresten alle grunnene hun ga meg for at det var slutt. Vi snakket ikke sammen lengre, vi hadde ikke sex, jeg kysset henne ikke og hun mente at jeg ikke brydde meg om henne lengre. Akkurat den kvelden var jeg selvfølgelig uenig i alt sammen, men i ettertid ser jeg at det var mye som stemte, spesielt delen om at jeg ikke brydde meg.

Det skjedde ikke så mye spennende de neste ukene. Jeg utsatte selvfølgelig så lenge som mulig å fortelle det til noen. Ikke fordi jeg følte noe behov for å skjule det, men fordi jeg visste det ville komme spørsmål og det var jeg ikke interessert i å bruke tid på. Det er verdt å merke seg at jeg gikk på medisiner mot angst på dette tidspunktet og at jeg var midt i bacheloroppgaven min. Endelig skulle jeg bli ingeniør og tjene masse penger. Penger har egentlig alltid vært noe som er veldig viktig for meg. Morgenen etter sendte jeg en melding til de jeg skrev oppgaven med og forklarte situasjonen og at jeg ønsket å ta en pause i en uke. Angsten min er hovedsakelig det som nå kalles sosial fobi. Jeg hadde det egentlig ikke så galt, men jeg overdrev til legen så jeg skulle få medisiner. Mitt neste legebesøk var tilfeldigvis neste uke for å begynne på en nedtrapping slik at jeg skulle unngå bivirkninger mest mulig. Legebesøk var ikke noe jeg var i humør til å gjennomføre. Mest fordi jeg var redd for å bli innlagt på psykisk avdeling siden jeg to uker tidligere hadde fortalt at jeg ikke hadde noe å leve for og at samboeren min var det eneste som fikk meg til å fortsette. Jeg sier ofte til andre at man ikke kan basere sine egne følelser på andre, at glede og mening må man finne i seg selv. Det mener jeg fortsatt, men jeg tror også at det var noe sant i det jeg sa. Hvis man er død trenger man ikke gjøre noe lengre og da er det ganske logisk å ha et ønske om å dø.

Min sosiale fobi fikk sitt utbrudd når jeg begynte på ungdomsskolen. Man skulle kanskje tro at det skyldes nytt og skummelt miljø men jeg er egentlig ikke sikker på om det stemmer. Fra barneskolen hadde jeg mange bekjente og på en god dag to eller tre personer som jeg så på som venner. Jeg var aldri en sosial person og brukte mye tid hjemme foran skjermer. I ettertid er jeg glad for at jeg ikke bare spilte dataspill men også interesserte meg for hvordan maskinene faktisk fungerte. Om et år er jeg forhåpentligvis sivilingeniør og klar til å tjene mye penger. Inntil videre klarer jeg meg med studielån og en deltidsjobb. Det første tilfelle av fobien viste seg som prestasjonsangst under den første presentasjonen vi hadde i norskfaget. Det var en enkel oppgave hvor vi skulle fortelle om oss selv. De fleste snakket i et par minutter om hobbyene sine, hvor de kom fra og om familien sin. Jeg stilte meg foran klassen, så på de og sa navnet mitt og stedet jeg bodde før jeg satte meg ned igjen. Læreren spurte om jeg ikke ville fortelle noe mer, jeg svarte nei og neste person reiste seg for å fortelle. Dette var første gang skolen satte en verdi på meg. Det var iallefall slik jeg tolket det da. To minus var karakteren. Etter skolen den dagen spiste jeg middag hos en av vennene mine. Hans mor spurte alle hvilken karakter de hadde fått. De andre hatt fått firere og femmere. Etter jeg fortalte min karakter ble det stille og vi snakket ikke mer om skole den dagen. I ettertid føler jeg et behov for å føle en slags nedverdigelse av dette men karakterer har nok aldri betydd noe særlig for meg. Det er kanskje litt rart å si med tanke på at jeg tar en mastergrad nå. Senere denne høsten brakk jeg armen hans og vi sluttet egentlig å være venner etter det.

Det skjedde ikke så mye på ungdomsskolen som jeg fortsatt husker, men det er et par hendelser som er bemerkelsesverdige. Et av vennskapene mine forsvant gradvis da vi hadde veldig forskjellige interesser. Etter å ha blitt kjent med enda en person avsluttet jeg grunnskolen med to venner og et par bekjente. Det er flere grunner til at antall bekjente gikk drastisk nedover. Den viktigste er nok det at jeg foran alle på en fest truet en av deltakerne med en kniv. Jeg skulle stikke ham i hjel om han ikke dro hjem. Jeg har alltid lurt på hvordan det er å drepe noen, hvordan det føles. Eller om det føles i det hele tatt. Så det er nok litt anger over at jeg ikke gjorde det, men jeg tror også at livet mitt hadde vært svært annerledes om jeg gjorde det. Jeg vil ikke velge bort dette livet for et annet hvis jeg ikke vet at det andre er bedre. Jeg er også usikker på om det er lurt å bytte til et man vet er bedre. Hva er poenget med å leve noe man allerede vet. Livet er en stor reise hvor man kan utfolde seg i nesten fullstendig frihet. “Die Gedanken sind frei” sies det. Hvor fantastisk hadde det ikke vært å skape noe av betydning. Noe som hadde vært bare en brøkdel av det som ble skrevet i Norge under gullalderen. Det er kanskje stor enighet om at gullalderen er når de fire store skrev, men det er jeg ikke enig i. Nå er jeg nok egentlig ikke belest nok til å uttale meg om dette, men for meg startet gullalderen etter de fire store og sluttet en gang på sytti eller åtti tallet. Jeg tenker selvfølgelig på forfattere som Knut Hamsun, Agnar Mykle, Ingvar Ambjørnsen og kanskje favoritten min Jens Bjørneboe som i Haiene skildrer en utrolig reise som må leses.

De to siste historiene fra ungdomsskolen jeg skal plage dere med er fra når jeg selv stirret døden i hvitøyet. Det er kanskje en voldsom overdrivelse men jeg er helt ærlig ikke sikker lengre. I lunsjen en dag bestemte vi oss for å spille vannpoker. Jeg har en tendens til å bli ivrig og det skjedde også denne gangen. Man tenker gjerne at å drikke en liter vann er enkelt men når du allerede har drukket to liter tre minutter tidligere er det ikke det. Jeg satset høyt og tapte ofte. Til slutt hadde jeg drukket nærmere fem liter vann i løpet av femten minutter. Når læreren kom tilbake ble jeg sendt til legevakten hvor de tok blodprøver. Legen sendte meg tilbake på skolen med beskjed om å spise mye salt mat i tiden framover. Læreren som kjørte meg bort spurte meg om jeg hadde noe salt mat med meg. Jeg liker rutiner, også når det gjelder hva jeg spiser, så som vanlig hadde jeg syltetøy på brødskivene. Han skulle finne noe salami til meg i stedet. Jeg ventet resten av dagen en salamibit jeg aldri fikk. Poenget med denne historien er å vise hvordan det norske skolevesenet svikter.

Jeg har aldri vært en atletisk person. Gymkarakteren min har alltid vært rundt en treer, bortsett fra noen semester på videregående hvor jeg presterte å få IV. IV betyr ikke vurdert, ikke fire slik en annen som fikk det trodde. På ungdomsskolen fikk jeg en anmerkning. Det var for å sabotere en stafett. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg satt til å løpe selv om det var mange andre som ønsket å være med. Jeg fikk egentlig en kort strekning, men skulle være grei og byttet derfor med en som i utgangspunktet var en av de som løp raskest. Strekningen min ble da betydelig lengre og jeg klarte ikke å løpe hele. De siste hundre meterne kunne de på tribunen se meg gå og de ropte at jeg måtte løpe. Jeg hadde ikke mer energi og gikk over målstreken. Neste dag kom læreren min bort og fortalte at han måtte gi meg anmerkning for å ha sabotert. Jeg føler fortsatt et sterkt hat på grunn av dette.

Jeg trodde lenge at jeg var deprimert, noe jeg også fortalte til legen min. Han mente at årsaken til det var fobien min og valgte derfor å bare fokusere på den. Jeg vet ikke om han hadde rett men i ettertid har jeg innsett at en del ting som jeg da mente var aspekter ved min depresjon egentlig er min personlighet. Glede og sorg kjenner jeg ikke, men jeg føler hat, begjær og sjalusi. Hatet stammer sannsynligvis fra mitt lidenskapelige forhold til nettsider som WikiLeaks og 4chan under oppveksten min. Jeg hadde en sterk mening om hva som var rett og galt og ytringsfriheten sto over alt. Nå bryr jeg meg ikke lengre like mye om det da jeg ikke tror jeg har mulighet til å påvirke det. Sjalusien er rettet mot alle som har mer enn meg. Jeg er student så jeg stemmer Rødt for å få mer stipend. I fremtiden kommer jeg til å stemme for fremskrittspartiet fordi de verner om de norske verdiene. Og friheten. Friheten står over alt. Begjæret kan jeg ikke forklare på noen måte. Jeg har en mistanke men det kommer senere. Sannheten er at jeg lyster etter alt som beveger seg. Jo mer perverst og vulgært det er jo større lyst har jeg. Før det ble slutt med samboeren passet vi huset til hennes mor to uker mens hun var på tur. Lukten fra trusene hennes husker jeg fortsatt, og en av mine deiligste utløsninger hadde jeg mens jeg drømte om svigermors lepper rundt penishodet mitt.

Det finnes gode og dårlige følelser, men også følelsen av å ikke føle noe. For meg uttrykker det seg som kjedsomhet. Det var slik jeg fant gleden i litteratur og kunst. Glede er kanskje feil beskrivelse av følelsen. En god bok er nok heller komfortabel å lese. Markens grøde er velskrevet og interessant. Man blir ikke glad av å lese om Inger som dreper sin nyfødte datter, men man kan forstå det. Det er komfortabelt å vite at man kan observere uten å reagere. Det er mye som kan menes om den selverklærte kitschmaleren Odd Nerdrum, men å si at portrettene hans ikke stirrer deg dypt inn i sjelen er feil. Hva er sjel? Jeg er ikke sikker, men jeg kjenner ubehaget i ansiktene. Det er som om det undrende fra Rembrandt sine malerier er borte og erstattet med forlatthet. Hvis du leser for mye blir du for komfortabel, og hvis du ser for mye blir du hjelpeløs. Hjelp deg selv for Gud kan ikke gjøre deg fryktløs i denne verden.

Rødt hår, piercinger, deilig og akkurat passe stor rumpe og heavy metal. Hva mer kan man ønske seg fra ei jente. Det var andre året på videregående når ho byttet skole og begynte i klassen min. Ho var respektløs, utforskende og modig. Alt man bare kan drømme om å bli. På grunn av fobien min, eller kanskje latskapen min ble vi aldri venner. Men jeg satt hver dag og så på henne. Da mener jeg ikke at jeg tittet litt av og til. Jeg satt ofte ved et bord rett ved siden av henne og stirret. Av og til stirret hun tilbake og smilte. Jeg hater fortsatt meg selv for at jeg ikke prøvde å snakke med henne. I ettertid har jeg lekt med tanken på å sende henne en melding, men det ville vært for pinlig. Hun har sitt liv og jeg har mitt. På dette tidspunktet i livet mitt hadde jeg en venn og nesten ti bekjente. Tenk det! Ti personer som man kunne si man var bekjent med. Jeg snakket ikke så mye med de, men vi spilte dataspill med et så stor iver at karakterer ikke betydde noe. Vennen min var en i klassen som tok mange av de samme fagene som jeg gjorde. Vi satt ved siden av hverandre og surfet på internett når vi egentlig skulle hatt undervisning. Anmerkningene og fraværet strømmet inn men vi brydde oss ikke noe særlig.

Det var også en gang i løpet av andre klasse jeg fikk kontakt med min fremtidige samboer. Fobien slapp ikke til i begynnelsen siden vi bare chattet på internett. For hennes del var nok skuffelsen stor når vi møttes første gang. Jeg sa ikke engang hei til henne. Neste gang var det bare oss to. Jeg besøkte henne på hybelen hennes. Det var på tidspunktet hvor jeg var dypt i spillverden og derfor hadde jeg med en laptop til henne. Nå fikk hun faktisk både hei og en klem, men det stoppet egentlig der. Vi gikk inn, jeg satt meg i en stol, hun satt seg i sengen. Begge synes nok at situasjonen var litt klein. Til slutt fikk hun plutselig besøk av ei venninne og de så film i senga mens jeg bygde opp imperiet mitt i spillverdenen. Senere fant jeg ut at hun hadde sendt melding og spurt om å bli reddet. Det ble ikke fortalt til meg, jeg leste gjennom meldingene hennes når hun var ute å spiste en gang. Slik lærte jeg også når og hvordan hun mistet jomfrudommen sin. Kanskje var det her hanreifantasien min fant grobunn.

Nå har jeg egentlig unnlatt noen ganske viktige detaljer. Vi ble kjærester etter hvert og når jeg skulle begynne å studere fikk jeg plass i hjembyen hennes. Vi ble da samboere og holdt ut noen år. Problemet med denne situasjonen er at vi egentlig ikke hadde noe til felles. Vi hadde veldig få felles interesser, vi hadde forskjellige meninger om det meste og tenkte forskjellig. Hun likte å være sosial, jeg hatet det og nærmest tvang henne til å holde seg hjemme. Det er kanskje vanskelig å forstå hvordan vi endte opp sammen da. Sannheten er at jeg manipulerte henne med selvskading. Før jeg begynte å snakke med henne hadde jeg ingen tendenser til å gjøre noe vondt mot meg selv. Jeg begynte å kutte armene mine for å bruke hennes overveldende sympati til å tvinge henne til å tenke på meg. Noe som jeg forsterket enda mer ved å av og til gi henne skylden. Jeg fikk fitte og hadde det greit. Et par kutt om dagen gjorde meg ikke noe. Etter litt trening lærte jeg hvordan jeg kunne kutte på en slik måte at det så ganske voldsomt ut, uten å kjenne noen smerte. Når jeg sendte bilde av noen kutt til henne en gang hadde ei av venninnene hennes sett det. Hun overbeviste henne om at det lureste er å gi beskjed til foreldrene mine. På dette tidspunktet var vi blitt seksten år, så jeg forstår det jo nå i ettertid men dette skapte mye problemer for meg. Pappa ville sende meg til psykolog, men klarer ikke å snakke om slikt med meg så jeg har fortsatt ikke snakket med han om det. Mamma derimot ville snakke mye med meg om hvordan jeg har det. Jeg prøvde å forklare at det ikke var noe som plagde meg. Hun var overbevist om at selv om jeg ikke ville til psykolog så måtte jeg iallefall til legen.

Når mamma til slutt ble ferdig å mase på meg og “glemte” det hadde jeg fått et nytt manipulasjonsverktøy som kunne brukes. Og det brukte jeg godt. Kjæresten min angret veldig på at venninnen hadde overtalt henne om å fortelle det til foreldrene mine. Jeg tror det er dette som virkelig skapte båndet mellom oss. Jeg sluttet å kutte på armene fordi der var det så lett å bli oppdaget. I stedet kunne jeg kutte på lårene mine. Da var det bare kjæresten min som så det. Fordi lårene har så mye større overflate, kunne jeg også kutte enda mer. Hver gang vi skulle ha sex så hun lårene mine og ble minnet på hva hun hadde gjort. Jeg passet på at det alltid var ferske kutt når vi var sammen.

Nå begynner det å nærme seg et punkt i teksten hvor jeg føler jeg må beklage eller komme en slags forklaring på hvorfor jeg oppfører meg på denne måten. Jeg hadde en normal og grei barndom med foreldre som lot meg utforske verden på en trygg og god måte. Jeg var i flere år medlem i speideren, jeg spilte håndball og drev med friidrett. Jeg danset tradisjonell norsk folkedans i et halvt år og tok mopedlappen dagen etter jeg fylte seksten år. Det er kanskje verdt å merke seg at jeg aldri kjøpte en moped og heller aldri kjørte en moped etter det. Selv om jeg fra utsiden kanskje har hatt en normal oppvekst har jeg alltid følt meg utenfor det normale noe som kanskje mest i senere tid har blitt tydelig. Ørene mine stikker unormalt langt ut fra hodet mitt. Jeg er under gjennomsnittet høy. Brystene mine er for store i forhold til resten av kroppen min. Generelt sett skjemmes jeg over kroppen min. I tillegg sliter jeg med prematur ejakulasjon. Jeg bor i blokk hvor det er felles vaskerom i kjelleren noe som har ført til at jeg ikke har vasket tøy på et år. Klærne jeg bruker kan jeg gå med i flere uker om gangen. Genseren og buksen jeg sitter i mens jeg skriver dette har blitt brukt i over en måned allerede. Hadde det ikke vært for at jeg for tiden har hjemmekontor måtte jeg nok byttet snart for å unngå kommentarer på jobb. Jeg kjenner det ikke selv men mistenker at jeg har en fremtredende lukt rundt meg da vanligvis bare dusjer to ganger i uken. Jeg har et nesten bipolart forhold til tannpuss. Det kan gå måneder mellom hver periode, men når jeg først begynner å pusse gjør jeg det flere ganger om dagen. Dette fortsetter i noen uker før jeg går tilbake til det vanlige. Jeg runker når jeg våkner og før jeg legger meg. Fordi jeg ikke bytter sengetøyet har jeg nå to store gule sirkler på dynen fra alt spermet som har trukket inn i tøyet. Den ene sirkelen er litt større fordi det er der jeg har utløsning hvis jeg blir kåt midt på dagen. Dette er egentlig noe jeg alltid har gjort. Det begynte med at jeg gjemte meg i skapet og kom over gulvet når jeg var barn. Senere i ungdommen var det veggen ved siden av sengen som fikk det meste. Håret mitt klipper jeg en gang i måneden til tolv millimeter. For å spare penger gjør jeg det selv med mobilskjermen min som speil. Resultatet er en veldig ujevn klipp som jeg må gå å trimme med saks fram til neste gang jeg klipper meg. Jeg er også så heldig at noe av håret i pannen min vokser i motsatt retning av det det burde. Det er derfor et betydelig innhugg i hårlinjen min for å forhindre at en stor klump med hår samler seg i pannen min.

Jeg er allergisk mot både katt og hund og har derfor ikke hatt noe særlig forhold til dyr. Jeg klarer ikke å huske akkurat når men på et tidspunkt hadde jeg både kyllinger og høner. Hønene ble raskt spist av en rev. Kyllingene ble tatt av en større fugl en dag mens jeg var på skolen. Pappa hadde tatt de med ut så de kunne gå rundt å pirke i gresset mens han drev med hagearbeid. De ble raskt glemt og plutselig var de borte. Jeg kan ikke huske å ha vært lei meg etter det. Fisk har jeg også hatt ansvar for men de døde da jeg glemte å gi dem mat. Pappa kjøpte et nytt og større akvarium men det ble aldri fylt med vann.

Bussturen hjem fra videregående tok mellom tjue og tredve minutter. Vanligvis brukte jeg tiden på å lese nyheter, men av og til var jeg så heldig at den rødhårete jenta tok den samme bussen. Da passet jeg alltid på å sitte i setet bak henne så jeg kunne kose meg i lukten hennes hele veien hjem. En gang runket jeg og kom i buksa rett før jeg skulle av bussen. Jeg er fortsatt temmelig sikker på at ingen så det, men det er vanskelig å være sikker. Ønsket om å strekke hånden fram og rundt henne var sterk. Hadde det ikke vært for at jeg nettopp hadde blitt sammen med min fremtidige samboer hadde jeg nok fått tak i nummeret hennes så jeg kunne sendt bilder av penisen min til henne. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det var grunnen min til å ikke gjøre det, for det var mange andre jeg sendte bilder til om kveldene. Nummeret mitt ble nok blokkert etter hvert men spenningen var der fortsatt. Spenning er noe jeg fortsatt jager. Etter det ble slutt med samboeren min sendte jeg anonym melding til svigermor og spurte om å få nakenbilder av henne. Jeg kunne til og med betale henne. Det var hun ikke interessert i. Da spurte jeg selvfølgelig om ikke jeg kunne få kjøpe noen brukte truser av henne i stedet. Det kunne jeg, men jeg svarte aldri på den meldingen fordi jeg ikke fant ut noe bra måte å sende pengene til henne anonymt. Kanskje jeg skal prøve igjen snart. La oss ta en liten pause fra de vulgære tankene mine og bevege oss mot noe annet.

Når jeg begynte livet som student på universitetet hadde jeg et oppriktig ønske om å skape nye relasjoner, kanskje til og med venner. Første dagen var det ikke noe obligatorisk oppmøte, men vi kunne komme for å bli kjent med hverandre og universitetet. Etter en rask omvisning ble vi delt i grupper ut ifra studieprogrammet vårt. Gruppen min ble så delt videre inn i mindre grupper hvor vi skulle ha enkle leker for å bli kjent med hverandre. Vi fikk utdelt brettspillet Alias og skulle bruke det neste kvarteret på dette. Partneren min og meg var flinkere enn de andre. Jeg sa ikke mye under leken men husker at jeg på et tidspunkt bemerket at vi lå langt foran de andre i poeng. Alle så rart på meg og fortsatte uten å si noe. Det var da jeg forsto at jeg hadde ødelagt den beste muligheten min på å få det som de fleste ville omtalt som en normal studenttilværelse. Etter fire år på universitetet har jeg akkumulert fire bekjenter som jeg ikke egentlig har kontakt med lengre med mindre vi skal sammenligne oppgavesvarene våres. Da vi var ferdige med brettspillet var det tid for lunsj. Da hadde gruppene allerede dannet seg og jeg sto igjen alene og stirret i luften. To jenter kom bort til meg og vi snakket i et par minutter før de gikk igjen. Av og til runker jeg til tanken på å ha trekant med dem. De hadde et slikt tiltrekkende uskyldig utseende. Begge hadde utenlandske navn og noe som lignet et afghansk utseende som jeg i senere tid har innsett er på toppen av det jeg tiltrekkes til. Det er kanskje litt komisk da jeg også ser på meg selv som rasist. Stedet i hjernen min hvor kunnskap om hjemstedet mitt skulle vært har aldri klart å bli fylt. Dette viste seg enda en gang da etter jentene hadde gått en eldre professor kom bort og snakket med meg. Da jeg fortalte hvor jeg kom fra ble han overrasket og fortalte at han hadde hytte i nærheten. Hvor hytten var forstod jeg ikke, og da han spurte hvor mange som bodde der kunne jeg heller ikke svare. Jeg er fortsatt overbevist om at han trodde jeg sto og fortalte løgner til han bare fordi jeg kunne. Kort tid etter dro jeg hjem.

Lystløgner er både en forbannelse og befrielse. Forbannelse fordi når man først begynner er det så forferdelig vanskelig å stoppe igjen. Befrielse fordi man kan leve et liv man aldri hadde hatt muligheten til selv. I det første gruppe prosjektet mitt på universitetet fortalte jeg de andre på gruppen at jeg hadde skrevet en bok om dette faget så dette skulle ikke bli noe problem. Det ligger kanskje noe som minner om morsomhet i at jeg som attenårig sto og påsto at jeg ikke hadde noe å lære i dette faget rett etter jeg hadde fortalt dem navnet mitt. Nesten det samme skjedde på videregående når jeg forklarte i dybden forskjellen på to metoder til læreren min som skulle lære dette til meg. Jeg visste egentlig ikke noe om det, men jeg ønsket å imponere. Da jeg signerte arbeidskontrakten min nylig fikk jeg spørsmål om jeg hadde billappen. Jeg svarte “Ja, jeg har bil”. Som dere allerede vet har jeg ikke bil. Arbeidet mitt kommer til å involvere en del kundekontakt og jeg er fortsatt nervøs hver dag jeg går på jobb for at sjefen skal be meg kjøre bort til en kunde. Spillegjeld på mange tusen har jeg også løyet på meg sånn at familien skulle sende penger til meg for å hjelpe å betale. I stedet ble pengene brukt på en kombinasjon av gifflar og energidrikk. Eller det stemmer ikke, spillegjeld har jeg bare løyet på meg i denne teksten. Pengene fikk jeg så jeg skulle sitte igjen med et lavere studielån når jeg var ferdig med utdanningen.

Sommeren etter eksen min gikk fra meg brukte jeg hovedsakelig på to ting. Det første jeg gjorde var å tilbringe mye tid ute i naturen. Jeg ville bestige hver eneste stein jeg kunne se. Utforske kysten, fjellet, skogen og dalene vi har i Norge. Jeg kjøpte meg hengekøye og myggnetting. Jeg lagde bål når det var bålforbud og lot søppel ligge igjen i naturen. Det skammer jeg meg fortsatt over. Ikke bålet fordi jeg mener jeg har kontroll, og det var i nærheten av et vann. Søppelet derimot finnes det ingen unnskyldning for. Jeg kan dog gledelig fortelle at jeg ikke driver med slikt lengre. Det andre jeg brukte sommeren på var å kutte kroppen min igjen. Denne gangen var det ikke for å få noen andre til å føle noe, nå skulle jeg få meg selv til å føle. Jeg var på en måte skuffet over meg selv fordi jeg ikke brydde meg nok om noe og tenkte at dette kunne være en grei måte å fikse problemet på. Det ville vært for enkelt å kutte armene og benene mine igjen. Det hadde jeg prøvd tidligere. Alternativet ble å kutte fingrer, tær og mage. Kuttene på fingrene grodde overraskende raskt og jeg må nå lete etter arrene der. På magen og brystet er arrene mye tydeligere. Jeg lekte lenge med tanken på å kutte av meg brystene som en protest mot noe. Men jeg hadde ikke noe å protestere mot så det ville nok vært mest for min egen del. Denne sommeren kommer jeg til å jobbe mye for nå er fokuset på å få mest mulig penger, men jeg er fullstendig bestemt på at når jeg ikke jobber skal jeg ligge i bar overkropp under stjernene i hengekøyen min med en kniv i hånden.

En konsekvens av at jeg brukte så mye tid for meg selv i naturen var at fobien min kom tilbake enda sterkere. I løpet av sommeren hadde jeg egentlig ikke kontakt med andre mennesker bortsett fra når jeg gikk på butikken. Hele høsten slet jeg med kraftig diaré både om morgenen og mens jeg var ute blant folk. Normen var at jeg våknet tidlig så jeg kunne bruke nærmere en time på do før jeg måtte ut døra. Når jeg så kom fram dit jeg skulle, for eksempel på universitetet, brukte jeg enda en halvtime på do der. Når klokken til slutt ble så mye at jeg måtte gå til en forelesning kjente jeg trangen komme med en gang og jeg benyttet alltid første pause til å få ut det siste som var i meg. På kveldene begynte jeg å jogge fordi jeg under alle fjellturene mine oppdaget at kondisjonen min var mye lavere enn det jeg trengte for å se den naturen jeg ville. Da fikk jeg samme diaré problem om kveldene også, og jeg kan helt ærlig si at minst to timer hver dag brukte jeg på do den høsten. Jeg vurderte flere ganger å gå til legen for å få hjelp mot dette problemet. Det gjorde jeg ikke fordi jeg hadde et større problem som var at jeg hadde unnlatt å delta på nedtrappingen av angstmedisinen min når jeg skulle. Jeg har fortsatt ikke vært hos legen etter det og vurderer nå om det beste er å bytte fastlege, eller å bestille en time bare for å forklare alt jeg har skrevet her.

Jeg skrev tidligere at jeg ser på meg selv som rasist. Dette er en påstand jeg føler jeg må forklare. Meningen er ikke å unnskylde den på noe måte, slik som resten av teksten ønsker jeg bare å uttrykke min oppfatning av verden. Jeg er av den oppfatning at den hvite rasen er middels intelligent. Over oss er asiatene, og under oss det negroide folket. Dette begrunner jeg i en forskjell i gjennomsnitt IQ mellom rasene. Grunnen til forskjellen er kulturell. Negroidene har gjennom tidene vært slaver og er derfor vant til å utføre manuelt arbeid hvor tanken ikke er et sentralt moment. De har derfor fått lite trening som igjen fører til en lav IQ. Jeg mener ikke at alle negroider er lite intelligente, men at de fleste er. Når jeg sier den hvite rase mener jeg egentlig alle som ikke er negroider eller asiatere. Sør amerikanere har jeg for eksempel ikke noe mening om. Asiatene er oppvokst i et system hvor familiært samhold, disiplin og dedikasjon står sentralt. Dette har ført til at de har blitt mer intelligente mennesker. I det hvite folket er det stor spredning. Det finnes mange som er som meg som er late og tiltaksløse, men også mange store tenkere. Jeg tror også at spesielt hvite har en tendens til overdrive sine egne ferdigheter. Det er nok mange av oss som er på bunnen som enten drømmer eller tenker at vi er blandt de på toppen. Jeg ser tydelig at tankene mine har direkte rasistiske antydninger, men kanskje er jeg bare en menneskehater som hater alle uavhengig av rase.

Kvinnelige bryster er deilige nesten uansett hvilken form eller farge de har. De må helst ikke være for store eller slappe men de aller fleste er iallefall på et akseptabelt nivå. De deiligste brystene jeg har sett var faktisk litt for slappe, men de hadde metall gjennom seg. Kvinnen hadde valgt å sette piercing gjennom brystvortene. Og kvinnen sto nesten naken rett foran meg. Dette skjedde sommeren før jeg flyttet for meg selv, og kvinnen var ei venninne av samboeren min. Vi hadde reist til Kristiansand dyrepark for å besøke badelandet der. Det meste var stengt på det tidspunktet men det var et par sklier som var åpne. Samboeren min ville ikke være med i skliene og brukte heller tiden på å slappe av i boblebadet. Har jeg nevnt at denne venninnen også farget håret sitt rødt, hadde tatoveringer, og kanskje den deiligste rumpen jeg noen gang har sett? For å få mest mulig ut av situasjonen gikk jeg senere enn jeg pleide. Vanligvis beveger jeg meg ganske raskt, men nå var målet at hun skulle være foran meg i trappene. Når hun var kommet foran meg satte jeg opp farten igjen slik at jeg skulle komme så nærme som mulig henne uten å være for mistenkelig. Hun hadde på seg en kort svart badeshorts. Den var nok egentlig litt for liten for når hun gikk opp trappene ble den nesten gjennomsiktig. Det var ikke et veldig seksuelt øyeblikk og jeg ble fort lei. Det var ikke like opphissende å kunne se det. Spenningen kom i stedet fra det å vite at det jeg så på var en forbudt og deilig formet rumpe. Når jeg oppdaget at jeg ikke følte noe av å kunne se rumpen hennes gjennom badeshortsen bestemte jeg meg heller for å sitte i boblebadet. Hvis jeg uansett skulle kjede meg kunne jeg like gjerne sitte stille. Når de andre også kjedet seg nok til at vi bestemte oss for å gå gikk vi til hver vår dusj. Når jeg kom ut fra dusjen og gikk inn i garderoben til skapet mitt for å skifte var også venninnen der. Hun var midt i å skifte og brukte ikke håndkle. Når jeg kom snudde hun seg bort og jeg kunne igjen bare se rumpen hennes, men brystene lyste mot meg i nesten et sekund. Jeg husker ikke lengre om det var sinne eller bare skuffelse jeg følte da. Litt fordi hun snudde seg og kanskje mest fordi rumpen hennes var ikke like tiltrekkende som jeg hadde forestilt meg når den var naken. Jeg tror jeg følte at hun iallefall skyldte meg å vise fram brystene sine. Jeg hadde allerede god erfaring fra videregående så jeg valgte å hevne meg på henne ved å stirre mens hun kledde på seg. Først tok hun på BHen, så en truse. Jeg følte allerede da en sterke tiltrekning til henne. Det neste hun kledde på seg var buksen og en tskjorte. Da var formen på rumpen tilbake til slik jeg var vant til å se den og jeg følte både sterk opphisselse og tilfredshet i det øyeblikket. I ettertid har jeg tenkt at det var for risikabelt av meg å stirre på henne slik. Samboeren min kunne når som helst komme ut av dusjen og oppdage meg. Kanskje bidro dette også til spenningen.

Etter å ha innrømmet at målet mitt er å forstå verden må jeg også innrømme at jeg er usikker på effekten det jeg nå gjør har. Det å tenke grundig gjennom tidligere opplevelser vil bare være nyttig hvis jeg klarer å lære noe av det. Jeg har egentlig ikke noe stort behov for å forstå meg selv fordi jeg er lite villig til å endre meg selv. Det er veldig lite av det jeg har beskrevet til nå jeg faktisk ville endret på om jeg kunne. Kanskje kommer forståelsen senere og på grunn av den terapautiske effekten det å skrive har på deg. Jeg vil uansett takke for oppmerksomheten.







C’est la vie.