Vel, tittelen lyver litt. Når sant skal sies var dette min andre gang på MDMA, men grunnet den relativt beskjedne dosen jeg prøvde første gang anser jeg allikevel dette som jomfruturen. Setting og atmosfære kunne neppe vært bedre. 35 000 festglade mennesker samlet på et begrenset område gjorde opplevelsen uforglemmelig, og noe jeg aldri i verden ville vært foruten. Når jeg nå sitter og skriver dette, 5 dager senere med armin van buuren i øra, er afterglowens flamme enda ikke helt slukket. La meg begynne fra begynnelsen.
Jeg og trippkompisen min, la oss kalle ham Hans, gikk med raske skritt ut hotelldøren på jakt etter taxi. Hans hadde allerede svelget sin dose før utgang, men jeg valge å vente noen minutter ekstra. Dagens dose var 150 mg, noe jeg var sikker på kom til å gi bra resultat etter tidligere å ha prøvd 100 mg i rolig setting. Av hensyn til eventuelle kontroller, vakter, politi og annet herk man risikerer å møte på ved inngangen , valgte vi å svelge gelatinkapslene med krystallene i forkant. Køen inn til stadion sto selvfølgelig stille, og ca 30 minutter etter inntak sa vi adjø til vår drevne (og lite pratsomme) sjåfør. Jeg begynte for alvor å føle på den karakteristiske, men svake ubehagligheten som signaliserer at opptaket er i gang. Litt mer drevne Hans hadde tidligere forsikret meg om at dette var helt normalt, så smilet og latteren satt allikevel løst.
Målbevisste, og med lange sjumilsteg skrittet vi mot Friends Arena. Klokka viste at 45 minutter var passert, og merkbare audiovisuelle forandringer begynte å inntreffe. Logoene til bedriftene rundt lyste klart som bare det, og det lå en slags dis over hele området. Selv nattas uendelige mørke virket på en måte klart og kontrastfullt, med både konturer og nyanser. Folk fra alle kanter myldret mot arenaen, og i øyeblikket føltes det som om jeg var på en slags pilgrimsreise hvor Friends Arena var mekka, og Swedish House Mafia var Gud.
Jeg så bort på Hans. Han slikket seg frenetisk rundt munnen, og pupillene dekket nesten hele iris. Det føltes som om jeg gikk på skyer, og samspillet mellom hjerne og muskler var tilført en presisjon og responstid jeg aldri tidligere har følt. Jeg utførte en liten kontrolløvelse hvor jeg tok imaginære bicepsreps, og det føltes akkuratt som når du nettopp har løftet et tungt set på gymmet og armen omtrent går opp og ned av seg selv. Kort sagt var jeg i et fysisk vakuum, men absolutt ikke et emosjonelt. Jeg følte en kollektiv nærhet til de andre deltagerne jeg ikke har følt maken til i noen annen sammenheng.
Køen gikk som en lek, og vi var inne i løpet av fem korte minutter. For sikkerhets skyld unngikk vi å se vaktene i øynene, og vi skled smertefritt forbi både kroppsvisitering og billettkontroll. Introrytmer begynte å manifestere seg i garderobegangen, og vi kunne ikke komme fort nok inn. Litt over en time ut i trippen deiset vi inn i mørket. Jeg var ekstremt opptatt av å finne noe vann, munnen føltes tørr, og sannsynligvis spilte underbevisstheten av VG-overskrifter av typen "Norsk ungdom danser seg til døde på ecstacy". Vi fant en vannstasjon, og jeg bælmet nedpå 3 små glass, noe som resulterte i klar beskjed fra Hans; "Det holder for resten av kvelden, kom!"
Det begynte å skje ting på scenen. Figurer og lys danset på et hvitt bakteppe, med basisrytmer dunkende ut av høyttalerne. Vi fløt inn i mengden, og effekten av berøring var helt ekstrem. Folks armer danset over kroppen som slanger, og huden kjentes elastisk. Den minste berøring var som en liten orgasme av typen du får etter et lengre (ufrivillig) sølibat. Etter sprakende lys og det som virket som en liten eksplosjon på scenen, begynte den første virkelige godbeaten. Nærmest samtidig fikk jeg enda en av de små innsprøytningene av krystaller inn i blodstrømmen. Jeg lukket øynene og forestilte meg jeg var i jungelen. Rytmene var ubeskrivelig deilige, og jeg hadde allerede begynt å trene til "skal vi danse". Det var gudene som satt å spilte bongotrommer bak forhenget, og ordet "mafia" fikk en helt ny betydning. Hvor enn barnslig det høres ut tenkte jeg; "Faen det navnet passer utrolig bra til denne megatøffe låta".
Hans kom å la hendene rundt midjen min, og vi smeltet sammen. Et lysshow fra en annen verden var i gang. Vi var to timer inn, og plutselig merket jeg det siste store opptaket. Lysene og musikken smeltet sammen til en slags enhet. Lyset var musikk, og musikken manifesterte seg for det blotte øyet. Jeg kysset armen til Hans. Han gjengjeldte tjenesten og utbrøt; "Faen du har deilige armer". "Jeg elsker deg", ble hyppig uttalt, og vi kysset hverandre på munnen. Leppene hans var som en myk svamp og magnet (ikke metaforisk) på samme tid. Jeg konkluderte med at dette var noe jeg måtte gjøre med en jente en gang (da jeg tross alt er heterofil).
Peaken varte en god halvannen time, og det er vanskelig å komme med noen konkrete beskrivelser. Det eneste jeg kan si sikkert er at det var som en syntese av kjærlighet, himmelske sanseinntrykk, og en følelse av nærhet til alt rundt deg. Enkelte partier hoppet og danset jeg med stor intensitet, andre sto jeg vaggende med lukkede øynene og lot musikken forplante seg inn i øregangene, mens jeg nærmest på Odd Børretzen-vis (hvil i fred) reflekterte over livet med barnslig naivitet og begeistring.
Jeg fikk aldri noen ordentlig nedtur i etterkant, verken de påfølgende dagene eller samme kveld. Jeg våknet dagen etter å følte jeg hadde vært med på en fantastisk opplevelse, uten negative ettervirkninger av noe slag. Jeg har vel egentlig konkludert med at både dosering, timing, og omgivelser var helt optimale. Armin er byttet ut, og nå sitter jeg og mimrer med konsertopptak fra Friends Arena. At jeg gleder meg til neste gang vil være en underdrivelse.
Rave Wisely venner!
Jeg og trippkompisen min, la oss kalle ham Hans, gikk med raske skritt ut hotelldøren på jakt etter taxi. Hans hadde allerede svelget sin dose før utgang, men jeg valge å vente noen minutter ekstra. Dagens dose var 150 mg, noe jeg var sikker på kom til å gi bra resultat etter tidligere å ha prøvd 100 mg i rolig setting. Av hensyn til eventuelle kontroller, vakter, politi og annet herk man risikerer å møte på ved inngangen , valgte vi å svelge gelatinkapslene med krystallene i forkant. Køen inn til stadion sto selvfølgelig stille, og ca 30 minutter etter inntak sa vi adjø til vår drevne (og lite pratsomme) sjåfør. Jeg begynte for alvor å føle på den karakteristiske, men svake ubehagligheten som signaliserer at opptaket er i gang. Litt mer drevne Hans hadde tidligere forsikret meg om at dette var helt normalt, så smilet og latteren satt allikevel løst.
Målbevisste, og med lange sjumilsteg skrittet vi mot Friends Arena. Klokka viste at 45 minutter var passert, og merkbare audiovisuelle forandringer begynte å inntreffe. Logoene til bedriftene rundt lyste klart som bare det, og det lå en slags dis over hele området. Selv nattas uendelige mørke virket på en måte klart og kontrastfullt, med både konturer og nyanser. Folk fra alle kanter myldret mot arenaen, og i øyeblikket føltes det som om jeg var på en slags pilgrimsreise hvor Friends Arena var mekka, og Swedish House Mafia var Gud.
Jeg så bort på Hans. Han slikket seg frenetisk rundt munnen, og pupillene dekket nesten hele iris. Det føltes som om jeg gikk på skyer, og samspillet mellom hjerne og muskler var tilført en presisjon og responstid jeg aldri tidligere har følt. Jeg utførte en liten kontrolløvelse hvor jeg tok imaginære bicepsreps, og det føltes akkuratt som når du nettopp har løftet et tungt set på gymmet og armen omtrent går opp og ned av seg selv. Kort sagt var jeg i et fysisk vakuum, men absolutt ikke et emosjonelt. Jeg følte en kollektiv nærhet til de andre deltagerne jeg ikke har følt maken til i noen annen sammenheng.
Køen gikk som en lek, og vi var inne i løpet av fem korte minutter. For sikkerhets skyld unngikk vi å se vaktene i øynene, og vi skled smertefritt forbi både kroppsvisitering og billettkontroll. Introrytmer begynte å manifestere seg i garderobegangen, og vi kunne ikke komme fort nok inn. Litt over en time ut i trippen deiset vi inn i mørket. Jeg var ekstremt opptatt av å finne noe vann, munnen føltes tørr, og sannsynligvis spilte underbevisstheten av VG-overskrifter av typen "Norsk ungdom danser seg til døde på ecstacy". Vi fant en vannstasjon, og jeg bælmet nedpå 3 små glass, noe som resulterte i klar beskjed fra Hans; "Det holder for resten av kvelden, kom!"
Det begynte å skje ting på scenen. Figurer og lys danset på et hvitt bakteppe, med basisrytmer dunkende ut av høyttalerne. Vi fløt inn i mengden, og effekten av berøring var helt ekstrem. Folks armer danset over kroppen som slanger, og huden kjentes elastisk. Den minste berøring var som en liten orgasme av typen du får etter et lengre (ufrivillig) sølibat. Etter sprakende lys og det som virket som en liten eksplosjon på scenen, begynte den første virkelige godbeaten. Nærmest samtidig fikk jeg enda en av de små innsprøytningene av krystaller inn i blodstrømmen. Jeg lukket øynene og forestilte meg jeg var i jungelen. Rytmene var ubeskrivelig deilige, og jeg hadde allerede begynt å trene til "skal vi danse". Det var gudene som satt å spilte bongotrommer bak forhenget, og ordet "mafia" fikk en helt ny betydning. Hvor enn barnslig det høres ut tenkte jeg; "Faen det navnet passer utrolig bra til denne megatøffe låta".
Hans kom å la hendene rundt midjen min, og vi smeltet sammen. Et lysshow fra en annen verden var i gang. Vi var to timer inn, og plutselig merket jeg det siste store opptaket. Lysene og musikken smeltet sammen til en slags enhet. Lyset var musikk, og musikken manifesterte seg for det blotte øyet. Jeg kysset armen til Hans. Han gjengjeldte tjenesten og utbrøt; "Faen du har deilige armer". "Jeg elsker deg", ble hyppig uttalt, og vi kysset hverandre på munnen. Leppene hans var som en myk svamp og magnet (ikke metaforisk) på samme tid. Jeg konkluderte med at dette var noe jeg måtte gjøre med en jente en gang (da jeg tross alt er heterofil).
Peaken varte en god halvannen time, og det er vanskelig å komme med noen konkrete beskrivelser. Det eneste jeg kan si sikkert er at det var som en syntese av kjærlighet, himmelske sanseinntrykk, og en følelse av nærhet til alt rundt deg. Enkelte partier hoppet og danset jeg med stor intensitet, andre sto jeg vaggende med lukkede øynene og lot musikken forplante seg inn i øregangene, mens jeg nærmest på Odd Børretzen-vis (hvil i fred) reflekterte over livet med barnslig naivitet og begeistring.
Jeg fikk aldri noen ordentlig nedtur i etterkant, verken de påfølgende dagene eller samme kveld. Jeg våknet dagen etter å følte jeg hadde vært med på en fantastisk opplevelse, uten negative ettervirkninger av noe slag. Jeg har vel egentlig konkludert med at både dosering, timing, og omgivelser var helt optimale. Armin er byttet ut, og nå sitter jeg og mimrer med konsertopptak fra Friends Arena. At jeg gleder meg til neste gang vil være en underdrivelse.
Rave Wisely venner!
