Alder: 21år.
Kjønn: Mann.
Vekt: 62kg.
Dose: 85stk spiss fleinsopp, kokt opp til te, delt likt på 2 personer.
Personer: Meg selv og en kompis ("Ludvik").
Tid: En sensommers dag i august 2012.
Vi hadde egentlig ikke tenkt å trippe idag. Igår var vi ute på vår første fleinjakt, og vi fant gull. 85 fleinsopp ble fangsten, og alle ble klarert i identifikasjonstråden. Prisen var dyr, omtrent 50 myggestikk hver hadde vi betalt. For 3år siden, da vi begynte å snakke om å utforske psykadelika etter litt hasjrøyking, hadde jeg aldri forestilt meg at jeg ville sitte med nesen i jorden, desperat søkende, omsvermet av knott med en tetthet større enn luften selv.
Men nå var vi her altså. Jeg fyller 2 kopper med vann og legger vannet i en kjele. Jeg står ved komfyren menst jeg venter på at vannet skal begynne å koke. Blikket mitt driver rundt i rommet. Jeg ser ned på eikeparketten hvor de små soppene ligger og godter seg på et lite håndkle. Ludvik sitter på pc'en min menst jeg brygger. Når vannet endelig begynner å koke samler jeg alle soppene, hiver de oppi og skrur ned varmen. Etter ca. 10 minutter har vannet tatt en brunlig nyanse, det lukter jord og et hint av natur. Jeg sjenker brygget i 2 kopper, kaster i en earl grey pose og litt sukker. Ludvik foreslår at vi spiser èn sopp hver fra gryten, bare for å ha gjordt det. Den smakte ikke noe særlig, hverken godt eller vondt. Vi slår på 'On Demon Wings' fra Bohren & der club of gore menst vi drikker. På forhånd hadde vi pakket klart det vi skulle ha med ut i naturen. Èn vannflaske hver, litt frukt, musikk skreddersydd for anledningen og en sjokolade.
Vi begynner turen opp til en strand i nærområdet hvor jeg bor. Det er et særdeles populært turområde, med strand, vann og flott bjørkeskog. Dette betyr at deler av trippen vil foregå på allmannsvei, og vi må holde oss så nøktern som vi klarer rundt andre folk. Det første stedet vi slår oss ned er på vår faste lille bortgjemte grilleplass. Jeg sender en liten probe fra hjernen og ned i kroppen etter tegn på rus, jeg skjenner ingenting. Det har nok gått over 30minutter siden inntak. Vi setter oss ned og snakker om våre forventninger og lager sommerfugler i magen på hverandre. Etterhvert føler jeg meg ganske tung i kroppen og litt småkvalm. Jeg blir plaget av en forvirrethet som jeg føler ikke burde være til stede. Jeg føler meg rett og slett trøtt og sliten, og vil heller hjem i sengs enn å trippe på shrooms i skogen. Dette gir meg en dårlig følelse, og jeg tenker "om jeg kunne avsluttet dette nå, så hadde jeg gjordt det". Det gikk selvfølgelig ikke an og jeg begynte smålig å angre på at jeg fant på dette. Jeg foreslår at vi går videre, Ludvik sier ja. Da var det tilbake til turgåerne igjen og med en gang vi begynner å gå føler jeg meg mye mer energisk.
Jeg begynner å skjenne rusen i kroppen nå. Hele verden svaier litt. Jeg føler at den svale vinden nærmest slikker meg avgårde. Det er deilig. På dette tidspunktet skjenner jeg bare rusen på kroppen, og ikke i hodet. Jeg føler jeg er den 100% rasjonelle meg selv, og at det ikke er noe problem å omgås andre turgåere. Etter 10 minutter med trasking på veien syns jeg det er komisk hvor seriøst noen tar turgåingen sin. En freidig og lett dame vrikker seg forbi oss i spekkede tights, med håret satt opp og sportsbriller med strikk rundt hodet. Jeg analyserer og overhører samtalene til de andre turgåerne. Flere ganger føler jeg for å bryte ut i latter, men jeg klarer å la være. Til slutt ser vi en avstikker inn i skogen. Det er ca. 10 meter med sti, så slutter stien og fra der er det mer eller mindre urørt natur. Vi trenger ikke lenger å sensurere oppførselen vår med tanke på andre turgåere, og vi begynner å le høyt hele tiden, lage tullete lyder å gjøre det vi føler for. Vi kommer til et mosedekket myrområde og våger oss ut. Jeg blir våt gjennom skoene, det kunne ikke brydd meg mindre. Det kjentes utrolig deilig ut og jeg fikk lyst å legge meg ned å prøve å rulle meg inn i jordskorpen. Moselaget var sikkert 10cm tykt og det føltes ut som å gå på en sky. Jeg får øye på en kaffebille som prøver å navigere seg igjennom mosen. "MORNA!", skrek jeg til den. Den brydde seg ikke om meg. Etterhvert klatrer vi opp på en knaust hvor solstrålene kommer igjennom den tykke skogen. Steinene er moselakt og her slo vi oss ned. Jeg følte jeg satt på en pustende levende hval. Jeg fascinerer meg over steinen, og tar på den. Det er masse smådyr overalt som vil hilse på meg. Jeg lukker øynene og føler jeg er senteret for alt som lever i skogen. Med øynene lukket legger jeg merke til noen geometriske mønstre langt bak øyelokkene. Dette liker jeg ikke så godt, og vil heller forholde meg til verden med øynene åpne.
Tankene mine på peaken var veldig sporadisk og lett avsporet. Jeg finner trygghet i at vist jeg skulle tenke på noe som gjør meg lei eller få noia så ville jeg nok spore lett av uansett. Dette skjedde aldri dog, det mest ubehagelige med trippen var helt i begynnelsen da jeg befant meg et sted mellom edru og trippy.
Etter en stund når vi hadde utforsket stedet grundig så jeg på klokken. Da hadde det gått litt over 2 timer (det føltes mer ut som 4) Jeg foreslo at vi skulle begynne turen hjem og det gjorde vi. Det var generellt sett litt mer pes å forholde meg til de andre turgåerne på veien tilbake, men det gikk helt greit.
Til ettertanke så tenker jeg at naturen er det eneste stedet å trippe. Jeg har lyst å ha èn tripp for hver årstid for å oppleve naturen i alle sine former. Jeg er også nysgjerrig på å trippe alene engang, jeg tenker å prøve dette senere i høst.
Håper rapporten var noenlunde underholdene!
Lataralus
Kjønn: Mann.
Vekt: 62kg.
Dose: 85stk spiss fleinsopp, kokt opp til te, delt likt på 2 personer.
Personer: Meg selv og en kompis ("Ludvik").
Tid: En sensommers dag i august 2012.
Vi hadde egentlig ikke tenkt å trippe idag. Igår var vi ute på vår første fleinjakt, og vi fant gull. 85 fleinsopp ble fangsten, og alle ble klarert i identifikasjonstråden. Prisen var dyr, omtrent 50 myggestikk hver hadde vi betalt. For 3år siden, da vi begynte å snakke om å utforske psykadelika etter litt hasjrøyking, hadde jeg aldri forestilt meg at jeg ville sitte med nesen i jorden, desperat søkende, omsvermet av knott med en tetthet større enn luften selv.
Men nå var vi her altså. Jeg fyller 2 kopper med vann og legger vannet i en kjele. Jeg står ved komfyren menst jeg venter på at vannet skal begynne å koke. Blikket mitt driver rundt i rommet. Jeg ser ned på eikeparketten hvor de små soppene ligger og godter seg på et lite håndkle. Ludvik sitter på pc'en min menst jeg brygger. Når vannet endelig begynner å koke samler jeg alle soppene, hiver de oppi og skrur ned varmen. Etter ca. 10 minutter har vannet tatt en brunlig nyanse, det lukter jord og et hint av natur. Jeg sjenker brygget i 2 kopper, kaster i en earl grey pose og litt sukker. Ludvik foreslår at vi spiser èn sopp hver fra gryten, bare for å ha gjordt det. Den smakte ikke noe særlig, hverken godt eller vondt. Vi slår på 'On Demon Wings' fra Bohren & der club of gore menst vi drikker. På forhånd hadde vi pakket klart det vi skulle ha med ut i naturen. Èn vannflaske hver, litt frukt, musikk skreddersydd for anledningen og en sjokolade.
Vi begynner turen opp til en strand i nærområdet hvor jeg bor. Det er et særdeles populært turområde, med strand, vann og flott bjørkeskog. Dette betyr at deler av trippen vil foregå på allmannsvei, og vi må holde oss så nøktern som vi klarer rundt andre folk. Det første stedet vi slår oss ned er på vår faste lille bortgjemte grilleplass. Jeg sender en liten probe fra hjernen og ned i kroppen etter tegn på rus, jeg skjenner ingenting. Det har nok gått over 30minutter siden inntak. Vi setter oss ned og snakker om våre forventninger og lager sommerfugler i magen på hverandre. Etterhvert føler jeg meg ganske tung i kroppen og litt småkvalm. Jeg blir plaget av en forvirrethet som jeg føler ikke burde være til stede. Jeg føler meg rett og slett trøtt og sliten, og vil heller hjem i sengs enn å trippe på shrooms i skogen. Dette gir meg en dårlig følelse, og jeg tenker "om jeg kunne avsluttet dette nå, så hadde jeg gjordt det". Det gikk selvfølgelig ikke an og jeg begynte smålig å angre på at jeg fant på dette. Jeg foreslår at vi går videre, Ludvik sier ja. Da var det tilbake til turgåerne igjen og med en gang vi begynner å gå føler jeg meg mye mer energisk.
Jeg begynner å skjenne rusen i kroppen nå. Hele verden svaier litt. Jeg føler at den svale vinden nærmest slikker meg avgårde. Det er deilig. På dette tidspunktet skjenner jeg bare rusen på kroppen, og ikke i hodet. Jeg føler jeg er den 100% rasjonelle meg selv, og at det ikke er noe problem å omgås andre turgåere. Etter 10 minutter med trasking på veien syns jeg det er komisk hvor seriøst noen tar turgåingen sin. En freidig og lett dame vrikker seg forbi oss i spekkede tights, med håret satt opp og sportsbriller med strikk rundt hodet. Jeg analyserer og overhører samtalene til de andre turgåerne. Flere ganger føler jeg for å bryte ut i latter, men jeg klarer å la være. Til slutt ser vi en avstikker inn i skogen. Det er ca. 10 meter med sti, så slutter stien og fra der er det mer eller mindre urørt natur. Vi trenger ikke lenger å sensurere oppførselen vår med tanke på andre turgåere, og vi begynner å le høyt hele tiden, lage tullete lyder å gjøre det vi føler for. Vi kommer til et mosedekket myrområde og våger oss ut. Jeg blir våt gjennom skoene, det kunne ikke brydd meg mindre. Det kjentes utrolig deilig ut og jeg fikk lyst å legge meg ned å prøve å rulle meg inn i jordskorpen. Moselaget var sikkert 10cm tykt og det føltes ut som å gå på en sky. Jeg får øye på en kaffebille som prøver å navigere seg igjennom mosen. "MORNA!", skrek jeg til den. Den brydde seg ikke om meg. Etterhvert klatrer vi opp på en knaust hvor solstrålene kommer igjennom den tykke skogen. Steinene er moselakt og her slo vi oss ned. Jeg følte jeg satt på en pustende levende hval. Jeg fascinerer meg over steinen, og tar på den. Det er masse smådyr overalt som vil hilse på meg. Jeg lukker øynene og føler jeg er senteret for alt som lever i skogen. Med øynene lukket legger jeg merke til noen geometriske mønstre langt bak øyelokkene. Dette liker jeg ikke så godt, og vil heller forholde meg til verden med øynene åpne.
Tankene mine på peaken var veldig sporadisk og lett avsporet. Jeg finner trygghet i at vist jeg skulle tenke på noe som gjør meg lei eller få noia så ville jeg nok spore lett av uansett. Dette skjedde aldri dog, det mest ubehagelige med trippen var helt i begynnelsen da jeg befant meg et sted mellom edru og trippy.
Etter en stund når vi hadde utforsket stedet grundig så jeg på klokken. Da hadde det gått litt over 2 timer (det føltes mer ut som 4) Jeg foreslo at vi skulle begynne turen hjem og det gjorde vi. Det var generellt sett litt mer pes å forholde meg til de andre turgåerne på veien tilbake, men det gikk helt greit.
Til ettertanke så tenker jeg at naturen er det eneste stedet å trippe. Jeg har lyst å ha èn tripp for hver årstid for å oppleve naturen i alle sine former. Jeg er også nysgjerrig på å trippe alene engang, jeg tenker å prøve dette senere i høst.
Håper rapporten var noenlunde underholdene!
Lataralus
