Nordmenn er et veldig homogent folkeslag sett i forhold til for eksempel amerikanere fra innlandet. Da mener jeg ikke den typiske high school-typen man ser på Hollywoodfilmer der typene er veldig karikerte men de lett mer diffuse personlighetene man egentlig ikke vet hvor man har helt.

Ta for eksempel dette typiske eksempelet:
Du er i Norge og skal ta bussen hjem. Den er sånn passe halvfull, men det er flere seter det ikke sitter noen på. Et menneske kommer og setter seg ved siden av deg å prater med deg som dere har kjent hverandre lenge.

De fleste (i hvert fall blant den yngre garde) vil være litt tilbaketrukne og tenke godt gjennom hva dem sier, men kommer i bunn og grunn ikke med noen interessante svar.

Se nå for deg samme scenario bare at nå er du ei penere jente og det kommer en vanlig gutt i steden for. Hvis man ikke sier noe og bare sitter der tenker hun at du er en creeper. Hvis man sier noe blir det nesten uansett pinlig stillhet etterhvert og man blir sett på som "han merkelige fyren som bare kom og satt seg ved siden av meg og babla om alle slags merkelige ting"..

I USA er det helt normalt og til og med forventet at man snakker med sidemannen på bussen, og om man er av motsatt kjønn og omtrent like gamle er det så godt som merkelig om du setter deg et annet sted.

Hvorfor er nordmenn så sky? Hvorfor stirrer alle så rart om man begynner å snakke med sidemannen på bussen? Eller på andre plasser det er masse folk?

Jeg er fullt klar over at disse scenarioene og påstandene ikke gjelder like mye overalt, dette er satt på spissen for å klargjøre disse tankene på en lett forståelig måte. For tre år siden på bussen på tur til Tusenfryd var det sjåke fullt og to pusete, blonde jenter komplimenterte utseendet mitt (det var veldig overraskende da jeg bor i nord og ikke er vandt til å høre sånt.)

Jeg er bare vant til at jeg generelt misliker folk, da gidder jeg egentlig ikke bry meg å snakke med det som vistnok skal være Ola Nordman som sitter på bussen. Kan vel og innrømme at 'small-talk' ikke er det jeg er flinkest på.

Jeg ser fullstendig trådstarters synspunkt på hvor lite mottagelige folk i Norge er å snakke med fremmede.

Selv snakker jeg aldri med fremmede om ikke de snakker til meg først, kun fordi det i stor grad ses på som rart, og du merker ganske fort at vedkommende sjelden er interessert i å holde en samtale med deg, som fremmed.

Hvorfor det har blitt sånn forstår jeg ikke, for jeg har fått inntrykk av at det ikke var sånn før i tiden, gjerne litt før min levetid, men fortsatt.

Værste jeg vet er når jeg sitter på bussen med musikk og randome folk ved siden av absolutt skal snakke...

Så klart er det noe annet hvis du hører på musikk eller leser en bok eller sover. Da ser man jo at du vil være i fred. Jeg snakker om de som bare ser ut av vinduet lenge og ser ut til å tenke over livets alle eksistensielle spørsmål.

I fjor en gang var det nesten en helt full buss. Det var noen gamlinger som satt alene men dem hadde nesten alltid veska ved siden av. Det endte i hvert fall med at ei jente kom bort til meg og spurte om hun kunne sette seg ved siden av meg. Jeg sa ganske høyt ja når jeg tenker meg om for å være litt alfa (dette var en pen jente, og en kompis av meg som er litt mere... "brautende" satt på motsatt rekke og så liksom alt tilfeeeeldigvis over skulderen på hvordan dette skulle gå.

Noe av det første jeg spurte om var så tilfeldig som "vil du ha sjokolade?" Umiddelbart etterpå tenkte jeg "faen, tenk før du snakker!" men ho vurderte det faktisk i en fire-fem sekunder før hun sa nei.

Under den uunngåelige pinlige stillheten sovnet hun og i løpet av en 20 minutters tid hadde hun døset av og lente seg på skuldra mi.

Når hun våknet igjen fortsatt vi fra sist og vi delte interesser, fant ut at vi hadde noen felles venner, hvilken skole vi gikk på, navn, fremtidsplaner osv osv.

Det gikk så bra at jeg kunne ikke ha drømt om det egentlig. Nå vet jeg ikke bare om jeg var heldig eller om jeg har blitt bedre sosialt sett (var veeeldig keitete før, men det har gått bedre i det siste.)

På bussen kan jeg dessverre ikke snakke med sidemannen, blir kvalm. Pluss at jeg alltid har på meg headsettet

Tar jeg veldig feil, eller har du fortalt meg denne historien før? Den høres kjent ut.

Tja, jeg babler som regel massevis når jeg er på vei hjem fra byen. Ellers, i edru tilstand er det heller lite, men hender.

Om jeg er irriterende tror jeg ikke, det pleier alltid å bli litt artig stemning der andre joiner, klarte å få en liten liga med "stein saks papir" folk her om kvelden. Tullete og vasete? Absolutt, jeg kutter ut om jeg ser personen ikke er komfortabel.

Beste minne tror jeg er 17 mai, da skulle det så sykt lite til for å få hele bussen gira haha

Var også på ferie i sør i sommer og at det skulle være så lett å bli kjent med folk hadde jeg aldri kunne trodd. Både gutter og stygge jenter og greie jenter og til og med skikkelige pene jenter. På Tordenskiold i Langesund danset jeg med ei jente som i hvert fall jeg syns var pen. En halvtime senere kommer barndomsvenninna mi med ei rålekker ei som hadde likhetstrekk med Alessandra Ambrosio, men vi holdt bare hender og stirra hverandre i øynene.

Jeg har fortalt deg dette før, bare at du hørte "fullversjonen" uten utelatelse av navn og skole osv.

Vel, jeg liker rett og slett ikke ukjente, random mennesker. Om du da legger til en passe klam buss og enten en tidlig morgen eller sen kveld så er ikke det den optimale settingen for å få meg i prat.
Generelt steder med folkemengder er ikke noe jeg setter videre pris på sånn en vanlig hverdag, hvorfor kan ikke folk bare la meg være i fred når jeg åpenbart ikke har lyst på kontakt?
Som regel slipper jeg unna da jeg kjører steinhard metal på iPod'en og har et ansiktsutrykk som kan drepe babyer, men det er alltid en eller annen jævel som alikevel klarer å lire seg innpå. Det settes ikke pris på, kan du(ikke rettet mot deg per se) la være?

Norge er gjevnt over et veldig inneslutta land, som du sier. Var i England nå i August og der kom vi i full prat med flere vi satt med på toget, samtaler på tvers av seter og rader og alt som er, utrolig hyggelig!

I norge derimot er det utrolig skjeldent du opplever noe slikt, men er det åpent for en samtale er jeg som regel med.

Jeg tror Norge er veldig fordomsfulle og opptatte av oss selv, vi trenger ikke å lene oss på andre, vi klarer oss best alene. Kanskje det har noe med stolthet å gjøre?

Tradisjonellt sett har jo ikke Norge vært en stor enhet av folk samla på en plass hvis man skal si det sånn, vi har bodd familievis for oss sjøl på bygda, hvis du skjønner.

Det kan jo også hende at Nordmenn aldri har hatt stort med andre å gjøre på sett og vis, vi har egentlig bare tråkla framover for oss sjølv, uten å være særlig involverte i mye som skjer, det har vært lite hungersnød, lite krig, lite som har bundet oss sammen, og vist at vi trenger hverandre.

Vi er selvstendige og redde for samvær og hjelp, det viser kanskje svakhet?

Ikke vet jeg, bare lufter litt tanker.

Hjemme i Nordland kan jeg snakke med fremmede på bussen om alt, men når jeg er i Oslo får jeg bare et stygt blikk og "Unnskyld, kjenner jeg deg?".

Oslo er jo ganske ekstremt på det punktet. Kan vel ha noe med at alle har dårlig tid.
Men de narkomane er ofte lett å komme i kontakt, etter det inntrykket jeg har.

Bor selv i Nordland (såvidt jeg vet ikke så veldig langt unna "hjemme"), og oppfatter det som totalt forskjellig om jeg tar skolebuss/rutebuss, eller om jeg er hjemme, eller i Bodø, som er litt større.

Meh, jeg må si meg delevis uenig. Jeg har aldri vært med på noe organisert idrett eller fritidsaktivitet. De vennskap jeg har stiftet har kommet gjennom gjennsidig interesse, uten noen form for organisering fra "en høyere makt".
Jeg ser at dette er en kraftig forenkling men jeg kjenner meg rett og slett ikke igjen i den måten du framstiller hverdagen på.
Det kan jo bare være meg, og en annen prosentandel av befolkningen, men jeg kan ikke si at noe som er "ferdigorganisert" har vært min greie. Jeg har dog vært arrangør ved flere anledninger det være seg oppstart av skateboardpark eller rave i skogen.

Jeg hater å snakke med folk, håper kulturen fortsetter som den er.

Skal jeg prøve å gi en forklaring på det, som meget godt kan være totalt feil, så tror jeg det må ha sammenheng med det historiske bosetningsmønsteret til nordmenn (spredt, øde), og det relativt harde klimaet vi har her nord. Norge er også et protestantisk land med vekt på nøkternhet og skamfølelse (tror jeg da). Tror egentlig vår protestantiske arv er den største forklaringsvariabelen. Norge er også et lite land med en liten befolkning. Vi har en beskjeden historie, som ikke akkurat gir oss den selvtilliten du kanskje må ha for å oppføre deg som en brautende amerikaner.

Når det gjelder forskjellen på amerikansk og norsk væremåte er det både fordeler og ulemper med begge, som med alt annet i livet. Det er bra å være utadvendt og sosialt, bare du ikke blir klengete, respektløs eller en oppblåst skrytepave. Det er bra å være innadvendt og nøktern, såfremt du ikke blir totalt asosial og avvisende eller en einstøing.

Jeg er enig i at de aller fleste nordmenn er utrolig innadvente, sjenere og vanskelig å få i tale. Bor selv i Oslo og glad i å snakke med folk, men snakker aldri til folk som man åpenbart ser er uinteressert i menneskelig kontakt og vil helst slure for seg selv.
Det er ytterst sjelden man kommer i samtale spesielt på bussen, starter man en samtale er det veldig sjelden man får noe mer enn en lukket kommentar tilbake. Jeg tror grunnen til at vi er så vanskelig å få i praten er rett og slett at vi er redde for å drite seg ut og tørre å prøve.
Av folk jeg har snakket mye med på bussen eller andre sammenhenger er det mest likesinnede menn, jenter uansett hvor stygge de er det den hard to get stilen og innesluttetheten som går på automodus

Jeg for min del er så tom i hodet at jeg aner ikke hva jeg skulle pratet med en fremmed sidemann om... været? Men derimot når jeg er med folk jeg kjenner driter jeg langt faen i sosial kotyme på bussen. Da snakker jeg høyt om akuratt det som passer meg.

Jeg er nok ikke den eneste som ikke har noe å prate om. Dette temaet ble tatt opp på radioen forleden, og da ble det sagt at "noe må skje for at folk skal komme i prat". F.eks. at bussen bråbremser, eller treffer en kant. Husker også veldig godt 22. juli i fjor. Da var det storstilt debatt på hele trikken hvor til og med trikkeføreren var med - han var overbevist om at det var Ghadaffi. Men igjen, er det ikke noe å prate om, så er det ikke noe å prate om.

Off-topic: Syns at trådtittelen passet så utrolig bra til akuratt det jeg vil ta opp.
Fordi nordmenn er nemlig en eneste stor saueflokk. Har du noen gang hatt dårlig tid og må ta deg fra sjøsiden på Oslo S til T-banen på Oslo S? Da blir man kraftig irritert. For folk i dette landet skjønner ikke at andre faktisk skal fram i rulletrappa. Folk viker hvis du løper mot dem på fortauet eller en åpen plass, men i rulletrappene forsvinner denne logikken for her er det bare å breie seg ut og blokkere for alle som skal forbi. Høyreregelen er ganske universal i samfunnet, enten du kjører bil, eller skal ut av spawn i CS.

Ofte lurer jeg på hvor langt folk tenker fram. Det kan ikke være langt, for er det virkelig så vanskelig å skjønne at for at du skal komme på trikken/bussen/toget, så må folk få gå av først? Tydeligvis, for som regel steller folk seg rett foran døra, slik at folk som skal av må presse seg forbi. Senest i dag når jeg skulle gå av trikken var det en liten pjokk som skulle på. Han stelte seg MIDT foran døråpningen, og der stod han. Han ble dyttet fram og tilbake av folk som skulle av (meg inkludert, jeg passer på å dytte slike folk litt ekstra) men der skulle han stå.

Løk: Hard to get stilen ja, den har jeg vært borti mange ganger.

I en Fleksnes episode blir det her tatt opp på en måte, der Fleksnes reiser med toget til Sverige eller noe sånt, episode som jeg synes jeg selv ofte ser når jeg reiser.

Altså, noen folk "klikker", andre ikke. Jeg selv synes det er hyggelig når folk tar seg en prat på bussen, men er jeg i møkkahumør så prøver jeg rolig å gi ifra meg et hint om at jeg er uinteressert. Blir feil å generalisere slik, noen er sosiale - andre ikke.

Han går sikkert på skolen din, evnt. pararellklasse. Men du er sikkert så innesluttet at du ikke har lagt merke til han.

Jeg selv kan være som natt og dag i denne sammenhengen. Har jeg en god dag så prater jeg med alle fra den gamle dama jeg hjelper til og fra butikken, til den vakre blondina på butikken til random på bussen. Det føles helt normalt, og jeg tror folket som blir prata til fanger opp stemninga. Ergo føler man seg creepy når man prater til den vakre blondina, så fanger hun opp den creepy stemninga og tar deg for å være creepy. Er det en normal, outgoin stemning så er det bare å prate.
Ingen har - såvidt jeg vet - verken dødd eller blitt gravide av litt høflig hverdagstale.

Har jeg en dårlig dag, gjerne bakfull/fjern er jeg mer klein og derfor mer inneslutta.

Litt av en antakelse å komme med. USA er et STORT land, og om du prater med sidemann på bussen i New York blir du nok sett like rart på som du blir gjort i Norge. I vest er det kanskje anerledes da folk har en veldig annerledes kultur enn i øst. Noen steder er man mer reserverte, noen steder er man mer åpne. Jeg har i flere situasjoner kommet i prat med sidemann på bussen/fly/tog og det er mange som har mye godt å komme med, men det skal selvfølgelig litt til før folk åpner seg. Det har minst like mye med hvordan DU oppfører deg, som med hvordan alle andre oppfører seg.

Det er ikke så rart at nordmenn er reserverte overfor fremmede mtp. vår historie. Vår kultur er rett og slett ikke vandt med et så høyt anntall mennesker/fremmede folk som vi vanligvis møter i dag.

Det som var det snåle, han var ett par år eldre og gikk ikke på samme skole

Nå vet ikke jeg hvor i USA du har bodd ettersom du påstår at det er så annerledes der.. MEN jeg har iallfall bodd i SF og Fresno - og der var det ingen ""normal" mennesker som snakket mer med hverandre på bussen enn i Oslo. De eneste som ikke lot andre være i fred var junkies og fylliker....

Når jeg tar bussen til og fra jobb i Norge har jeg ikke noe behov for å snakke med fremmede. De ti minuttene jeg sitter eller står der vil jeg mye heller bruke til å lese avisen og høre på musikk.

Dette har INGENTING med å være sky eller sær å gjøre. Hvorfor skal jeg gidde å kaste bort tiden min på fremmede mennesker som helt sikkert også har andre ting de vil gjøre enn å prate med meg? Jeg møter nok fremmede mennesker både i jobben og privat til å vite at jeg er lang i fra sky og sær.

Det virker som at jo tettere befolkningsmengde, jo mer innadvendte er man? Oslo området er tragisk sammenlignet med sørlandet for eksempel.

Har en artig historie i forhold til temaet her. Et par setninger er kanskje litt off topic, men må nesten fortelle den i sin fulle prakt.

Jeg hadde vært på reisejobb i Romania og mellomlandet i Amsterdam. Da jeg sto ved gaten "Amsterdam til Oslo" kikket jeg rundt på folkene jeg skulle fly med. Ingen spesielle som stakk seg ut. Etterhvert kom det en brunette på min alder (jeg er 22) som tydeligvis skulle på samme fly. Hun var mildt sagt insane digg, høy, tynn, kjempe pen, store brune øyner, fine former, og verdens fineste sjokolade brunfarge på huden. Full pakke. Da vi gikk ombord fant jeg plassen min, satt meg helt inn til vinduet og ventet. Gjett hvem som hadde plassen ved siden meg.... Ja, du gjettet riktig. Første jeg tenkte var at det her kommer til å bli så kleint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Kjente kaldsvetten kom smygende og hendene mine begynte å små skjelve. Samtidig klarte jeg ikke tenke på annet enn at jeg ikke hadde spist på mange timer og dermed ikke hadde særlig mye til ånde. Hun hilste så vidt da hun satt seg ned.

Etter ca 2 minutter med intens klein stillhet begynte hun å spørre meg ut om alle mulige spørsmål, hvor jeg hadde vært, om jeg var norsk, hvor gammel jeg var osv osv osv. Vi satt faktisk å pratet under hele flyturen med kanskje 5 småpauser til sammen, og jeg fant fort ut at hun hadde tyggis. Hun ga meg til og med grønn kjærlighet på pinne med marihuana smak. Hu var veldig hyggelig å prate med, super utadvendt og best av alt; hun var fra brasil.

Vi fant ut at hun hadde tatt feil av hvilken flyplass vi landet på, hun trodde nemlig det var gardemoen, mens vi faktisk landet på torp. Jeg sa til henne at hun kunne sitte på med meg til Drammen hvor jeg skulle og at hun kunne ta taxi til Oslo derfra. Det var hun med på.

Ganske artig hvordan det gikk seg til


Normalt er jeg ikke veldig opptatt av å ta kontakt med fremmede. Det kan være hvis jeg tar buss en gang i blant og havner i nærheten av noen som er 40+, litt eldre folk er ofte lettere å ha en "small-talk" med, mener nå jeg. Allikevel har ikke noe i mot om andre er villige til å prate med meg, så lenge jeg slipper å ta initiativet.

Minner meg bare om byfolk, passer sine egne saker å fuck andre sine, liker kke sånne folk whatsoever

Jeg tror innadvendthet kommer til å bli stemplet som et avvik, og vil si det delvis allerede er det, selv om det kanskje fremdeles er slik at man offisielt har lov til å være sjenert uten at det på overflaten er stigmatiserende.

Samfunnet vil ha sosiale, utadvendte, sjarmerende og psykisk oppegående folk. Kravene bla på arbeidsmarkedet går ihvertfall i den retningen, og da er det vel gjerne slik at vi bare må tilpasse oss så godt vi får det til, enten vi vil eller ikke?

Noen er åpne og imøtekommende mot alle, har tusenvis av venner over hele verden og får seg stadig nye, andre trives godt med noen få dype og langvarige relasjoner, og får tilfredsstilt det sosiale behovet der. Hva gjør det ene bedre enn det andre?

Jeg er norsk og komfortabel med å kunne få sitte i fred, se ut vinduet og tenke over eksistensielle spørsmål. Jeg kan også godt prate med noen, alt etter humøret. Synes ofte det kan være lettere å snakke med totalt fremmede enn noen man kjenner delvis. Om jeg ser noen jeg har gått på skole med for ti år siden setter jeg meg lengst mulig unna. Jeg vet ikke om det er mine "norske" gener eller om det er det at jeg er vokst opp i dette landet og derfor vendt meg til at det skal være stille og alle skal se ut som zombier på bussen!

Nettopp vært på utveksling i USA, eller? ;-)

Kanskje denne artikkelen kan forklare deler av spørsmålet til TS.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/a...artid=10054825

Jeg synes det er kleint å snakke med folk på bussen, rett og slett fordi jeg vet ikke hva jeg skal si. Vanligvis smiler og ler jeg litt, og nikker pent. Har kommet i god kontakt med randoms på fest og i beruset tilstand men da har jeg som regel aldri truffet de etterpå, og hvis jeg har det er det like kleint.
Jeg har heller ikke mye gøy å fortelle en tilfeldig person.

Jeg synes heller ikke at Norge er veldig forskjellig fra andre land, ikke i Europa i hvert fall.

Og det som du tidligere sa om å ikke kunne organisere ting på egenhånd kan jeg heller ikke skjønne. Mulig den eldre generasjonen er litt oppfinnsom. Men vi i vennegjengen tar en kjapp telefonsamtale og samler gjengen for å bade, spille volleyball, kjøre, ta noen pils eller lignende.

Jesus kristiansen, sammenlignet med en Amerikaner.. Gir vel faen i de andre på bussen, hvis de vil prate så prater jeg og hvis ikke så bryr jeg mine egne ting.

Da er det kanskje greit å sjekke selvmordsstatistikken? I følge wikipedia er Norge og Danmark identiske på det området, mens USA er ørlite grann høyere.

Den norske kulturen for offentlig transport passer meg forøvrig utmerket. Jeg vil helst slippe å måtte snakke med andre reisende.

Jeg er aldri sosial med fremmede når jeg benytter offentlig transport. Når jeg bruker det, tidlig på morgenen og etter jobb har jeg opplevd eksempler hvor jeg virkelig har stussa over norsk frykt for fremmede.

Opptil flere ganger har jeg sitti på full buss og alle setene har vært opptatt unntatt ett ved siden av meg. Folk har kommet på og valgt og stå fremfor og spøre om å sitte ved siden av meg. Dette kommer ikke av kroppshyggiene Jeg er nokså muskuløs(115kg på 185cm) og har en litt morsk mine spesielt tidlig på morgenen. Jeg har flere ganger tenkt WTF, sett deg nå ned her fremfor og stå og klore deg fast.

En gang som jeg spesielt husker var når det kom en eldre dame (jeg tilbyr alltid plassen min til eldre og gravide) og det var 2 ledige plasser på hele bussen som raskt fylte seg opp. Den ene plassen var ved siden av meg og den andre var ved siden av ei tydelig psykisk vanskligstilt jente som attpåtil hadde hele garderoben i sidesetet. Hun hadde ca 1000 hårspenner og et par kvister stikkende ut av det reiret av et hår. Jeg så gamla i sidesynet og tenkte for en gang skyld vil noen velge meg... Men neida, hun går til den sinsforvirrede og spør om det er ledig Samtalen gikk som følger:
Eldre Dame: Er det ledig her?
Sinnsforvirred Dame: Jaja jaja jaja ja ja
*** Pinlig pause ***
ED: Kunne du flyttet vesken din?
SD: Ja jaja ja ja ja ja å ja
*** lang pause ***
ED: Hvis du flytter vesken din så kan jeg sitte her.
SD: Ja ja jaja ja
ED: Plukk opp veska de!
SD: Jaja ja ja jaja
**** Tar til seg vesken ***

Imellomtiden tar jeg en stor facepalm og undrer over hva jeg har gjort for og bli behandlet som en spedalsk...

Har også lagt merke til dette der med at folk unngår det å sette seg med fremmede på bussen.
På toget derimot så må jeg være magnet for skravlerne. Sitter ofte i "dobbeltsetene" de som er vendt i mot hverandre da de ofte er ledige og jeg har opplevd alt i fra små unger som lurer på hvorfor jeg har prikker i ansiktet til eldre kattedamer som klager på dårlig service. " jeg har kols altså!". Jeg syns det er hyggelig jeg at folk gidder å prate med meg selv om det kan bli litt mye i blandt. Traff en hyggelig odøling som ville ha nummeret mitt og smse meg om kveldene og en asiater med navn Lama som ville gifte seg med meg. De har jeg takket hyggelig nei til og flyttet meg i fra.

Nokså muskuløs? 115 kg. mann med muskler er voldsomt muskuløst.

Hadde fint skygget banen selv jeg hadde du glodd brydd på meg idet jeg skulle satt meg ved siden av deg på bussen.



Nordmenn er sære. Føler enkelte ganger når jeg tar offentlig transport at det er noe galt med meg, når enkelte velger stå framfor sette seg ved siden av meg der det er ett ledig sete. Heldigvis for min skjøre selvtillit så er det noe som går igjen for andre også.

Det er litt sært når enkelte velger stå framfor ett ledig sete i frykt for at de må hilse, eller utveksle noen ord på bussen. Er det ett ledig sete på bussen så setter jeg meg alltid ned. Hilser pent, holder min munn lukket resten av turen.

What? Folk er opptatte, og skal kanskje kjøpe superfarlig partydop eller dra i begravelse, MEN om man faktisk vil ha venner skal man prate til alle? Du sier jo to helt forskjellige ting.