Hei, kjære freaks.
I min familie er det alkoholikere på begge sider. Pappa er alkoholiker, og jeg har hverken sett eller hørt fra han på årevis. På mors side har jeg en tante med lignende problemer, og det er visstnok flere lengre opp i familietreet.
Og så var det meg. Jeg er 22 år, har akkurat fullført mitt første år på høgskole (og jeg elsker det), har nylig fått meg kjæreste og det meste er fryder og gammen. Men det er en ting som har lugget å gnaget i hodet mitt de siste årene, noe jeg ikke har mot til å ta opp med hverken venner eller familie. Jeg lurer på om jeg begynner å utvikle et alkoholproblem.
Det er absolutt ingenting alvorlig enda, men med tanke på fremtiden og bakgrunnen min har jeg bestemt meg for å gjøre noe med dette nå. Jeg har lest litt rundt, og det har seg visst slik at jo tidligere man faktisk erkjenner at dette er et problem, dess større sjanse er det for å komme seg ut av det før det er for sent. Men nå trenger jeg litt hjelp på veien.
Jeg var på min første "fest" da jeg var 14 år, og vi var alle "drita fulle" etter fire rusbrus. Etter den første gangen tok det omtrent to år før jeg drakk igjen, og det var da det startet på ordentlig. Gjennom hele VGS var det mye fest og basar, spesielt det 2. og 3. året. Jeg ble etterhvert kjent som han som "alltid blei dritings", noe jeg av en eller annen grunn var stolt over. Selv om jeg har mange gode minner fra den tiden, blir jeg allikevel flau når jeg tenker tilbake på alle gangene jeg dreit meg loddrett ut.
Etter VGS fulgte et halvt år på folkehøgskole. På FHS var jeg fortsatt han som ble fullest, men dette var ikke lenger noe jeg var tilfreds med å være kjent for, så da jeg kom hjem begynte jeg gradvis å skjerpe meg. Men jeg fant fortsatt på unnskyldninger:
"Jeg har ikke et alkoholproblem. Jeg bare tåler litt lite, så når jeg får i meg for mye har jeg vansker for å stoppe" - Det låter idiotisk når jeg tenker tilbake på det nå, men jeg var naiv og ville ikke innse at dette var et potensielt problem. Jeg har det jævlig gøy på fylla. For gøy, og jeg vet nå at det er det som er problemet. Den lysten etter å være brisen henger over meg konstant, og jeg begynner å bli redd for at jeg skal lide samme skjebne som fattern.
Etter FHS var det mye jobbing og reising. Jeg har vært over hele verden, truffet hundrevis av fantastiske mennesker. Jeg har rett og slett hatt et jævlig bra liv, og jeg har lyst til å fortsette sånn. Det er her problemet ligger.
Jeg føler at jeg er meg selv når jeg drikker. Uten alkohol fungerer jeg strålende med de aller nærmeste, men skal jeg bli kjent med nye mennesker utenfor skolesammenhenger ol. må jeg som oftest ha i meg en øl eller to. De første månedene jeg skulle møte min nåværende kjæreste alene, eller treffe vennene hennes måtte jeg ha i meg et par pils. Jeg så ingenting galt i det til å begynne med ("Det er bare nerver, alle har det sånn"). Jeg vet naturligvis at dette er en idiotisk måte å takle det på, og jeg har ikke gjort det på månedsvis, men muligheten ligger alltid der og lurer. Nå som jeg er ordentlig kjent med dem har jeg ingen problemer med å oppføre meg som et normalt menneske uten alkoholen. Men dette er ikke normalt, er det vel? Jeg brukte rett og slett alkoholen som en sosial booster. Uten den sliter jeg med å bli med i samtaler etc. Igjen; dette er bare i starten av et nytt sosialt forhold, men det er jo for faen en idiotisk løsning.
Det siste året har jeg blitt mye flinkere til å kontrollere meg selv på fester. Jeg tegner en liten flekk på håndleddet med sprittusj, og hver gang jeg ser den iløpet av kvelden minner den meg om å beherske meg ("Trenger jeg virkelig en til? Nei!"). Det fungerer som bare det, og har gjort det lenge. Mine beste venner har lagt merke til endringen, fortalt at de synes det er en god forandring og jeg kommer til å fortsette med det. Men spørsmålet er om det er mulig? Er det mulig for en som meg - som etter alt å dømme har alkoholisme latent - å drikke alkohol uten å ende opp i alkishelvete? Jeg kan ha det utrolig gøy edru, men svært lite slår en pilskveld med gutta.
Så hva kan jeg gjøre for å forebygge? Det logiske (som de fleste av dere kommer til å anbefale) er naturligvis å slutte helt, men jeg er ikke helt der enda. Etter to-tre øl er jeg meg selv, fullt og helt. Uten er jeg litt mer inneslutta. Ikke asosial, men mye mer usikker. Folk merker det sikkert ikke, men i hodet mitt så får jeg for meg at "det du akkurat sa var tullete", eller "bare hold kjeft, de bryr seg ikke om hva du mener". Denne lille "stemmen" forsvinner etter de to flaskene. Så hvordan blir jeg en mer oppegående og utadvendt person uten å måtte ty til alkohol? Er det noen triks?
Fins det håp? Kan jeg få kaka og spise den også? Håper på gode svar!
PS: Dere trenger ikke se etter en med sprittusj på håndleddet under Freakfest. Jeg har funnet en lignende løsning, som jeg ikke kommer til å dele her og nå.
I min familie er det alkoholikere på begge sider. Pappa er alkoholiker, og jeg har hverken sett eller hørt fra han på årevis. På mors side har jeg en tante med lignende problemer, og det er visstnok flere lengre opp i familietreet.
Og så var det meg. Jeg er 22 år, har akkurat fullført mitt første år på høgskole (og jeg elsker det), har nylig fått meg kjæreste og det meste er fryder og gammen. Men det er en ting som har lugget å gnaget i hodet mitt de siste årene, noe jeg ikke har mot til å ta opp med hverken venner eller familie. Jeg lurer på om jeg begynner å utvikle et alkoholproblem.
Det er absolutt ingenting alvorlig enda, men med tanke på fremtiden og bakgrunnen min har jeg bestemt meg for å gjøre noe med dette nå. Jeg har lest litt rundt, og det har seg visst slik at jo tidligere man faktisk erkjenner at dette er et problem, dess større sjanse er det for å komme seg ut av det før det er for sent. Men nå trenger jeg litt hjelp på veien.
Jeg var på min første "fest" da jeg var 14 år, og vi var alle "drita fulle" etter fire rusbrus. Etter den første gangen tok det omtrent to år før jeg drakk igjen, og det var da det startet på ordentlig. Gjennom hele VGS var det mye fest og basar, spesielt det 2. og 3. året. Jeg ble etterhvert kjent som han som "alltid blei dritings", noe jeg av en eller annen grunn var stolt over. Selv om jeg har mange gode minner fra den tiden, blir jeg allikevel flau når jeg tenker tilbake på alle gangene jeg dreit meg loddrett ut.
Etter VGS fulgte et halvt år på folkehøgskole. På FHS var jeg fortsatt han som ble fullest, men dette var ikke lenger noe jeg var tilfreds med å være kjent for, så da jeg kom hjem begynte jeg gradvis å skjerpe meg. Men jeg fant fortsatt på unnskyldninger:
"Jeg har ikke et alkoholproblem. Jeg bare tåler litt lite, så når jeg får i meg for mye har jeg vansker for å stoppe" - Det låter idiotisk når jeg tenker tilbake på det nå, men jeg var naiv og ville ikke innse at dette var et potensielt problem. Jeg har det jævlig gøy på fylla. For gøy, og jeg vet nå at det er det som er problemet. Den lysten etter å være brisen henger over meg konstant, og jeg begynner å bli redd for at jeg skal lide samme skjebne som fattern.
Etter FHS var det mye jobbing og reising. Jeg har vært over hele verden, truffet hundrevis av fantastiske mennesker. Jeg har rett og slett hatt et jævlig bra liv, og jeg har lyst til å fortsette sånn. Det er her problemet ligger.
Jeg føler at jeg er meg selv når jeg drikker. Uten alkohol fungerer jeg strålende med de aller nærmeste, men skal jeg bli kjent med nye mennesker utenfor skolesammenhenger ol. må jeg som oftest ha i meg en øl eller to. De første månedene jeg skulle møte min nåværende kjæreste alene, eller treffe vennene hennes måtte jeg ha i meg et par pils. Jeg så ingenting galt i det til å begynne med ("Det er bare nerver, alle har det sånn"). Jeg vet naturligvis at dette er en idiotisk måte å takle det på, og jeg har ikke gjort det på månedsvis, men muligheten ligger alltid der og lurer. Nå som jeg er ordentlig kjent med dem har jeg ingen problemer med å oppføre meg som et normalt menneske uten alkoholen. Men dette er ikke normalt, er det vel? Jeg brukte rett og slett alkoholen som en sosial booster. Uten den sliter jeg med å bli med i samtaler etc. Igjen; dette er bare i starten av et nytt sosialt forhold, men det er jo for faen en idiotisk løsning.
Det siste året har jeg blitt mye flinkere til å kontrollere meg selv på fester. Jeg tegner en liten flekk på håndleddet med sprittusj, og hver gang jeg ser den iløpet av kvelden minner den meg om å beherske meg ("Trenger jeg virkelig en til? Nei!"). Det fungerer som bare det, og har gjort det lenge. Mine beste venner har lagt merke til endringen, fortalt at de synes det er en god forandring og jeg kommer til å fortsette med det. Men spørsmålet er om det er mulig? Er det mulig for en som meg - som etter alt å dømme har alkoholisme latent - å drikke alkohol uten å ende opp i alkishelvete? Jeg kan ha det utrolig gøy edru, men svært lite slår en pilskveld med gutta.
Så hva kan jeg gjøre for å forebygge? Det logiske (som de fleste av dere kommer til å anbefale) er naturligvis å slutte helt, men jeg er ikke helt der enda. Etter to-tre øl er jeg meg selv, fullt og helt. Uten er jeg litt mer inneslutta. Ikke asosial, men mye mer usikker. Folk merker det sikkert ikke, men i hodet mitt så får jeg for meg at "det du akkurat sa var tullete", eller "bare hold kjeft, de bryr seg ikke om hva du mener". Denne lille "stemmen" forsvinner etter de to flaskene. Så hvordan blir jeg en mer oppegående og utadvendt person uten å måtte ty til alkohol? Er det noen triks?
Fins det håp? Kan jeg få kaka og spise den også? Håper på gode svar!
PS: Dere trenger ikke se etter en med sprittusj på håndleddet under Freakfest. Jeg har funnet en lignende løsning, som jeg ikke kommer til å dele her og nå.