Jeg krysser fingrene på dette her går som smurt Tøffetom. Jeg har fultgt med på tråden din og opfatter deg som en inteligent mann med en langt over snitt bra formidlingsevne. En potensiell reurs for andre i samme situasjon, en mulig gavepakke for tiltak som foreningen for hunam narkotikapolitikk eller RIO dersom du er like flink i talerøret i real life.(Bare noe jeg kom til å tenke på da jeg synest de begge gjør en glimrende jobb):

Men et spørsmål, om jeg ikke har spurt deg tidligere i denne tråden. Har du noen gang vurdert psykedelisk terapi, og møte de indre demonenene dine en gang for alle? Jeg tenker først og fremst på substanser som ibogain eller lignende.

Forøvrig er det og en skam at kratom skal være forbudt.

Uansett er jeg faktisk optimist nok til å tro at du klarer dette. Det er ett eller annet med tidsånden vi nå går inn i som jeg tror vil gjøre det lettere. Jeg kan sterkt anbefale denne dokumentaren om du ikke har sett den: https://www.youtube.com/watch?v=B9-k8OcHNVY

Nå er jeg i rehab og følger rutinene her. Legger meg tidlig og står opp med solen, funker fint. Akkurat kommet i gang med trening igjen.

Det viktige for meg er selvsagt å komme i gang med å jobbe videre med prosjektet mitt. Forutsetningen for dette er ADHD-medisinering, noe det jobbes på spreng med å få på plass. Håper oppstart kan skje så tidlig som i løpet av neste uke.

Da vil de langsiktige rutinene etableres. Kommer nok til å få noen måneder ekstra her, gitt at diagnose/medisinering går som forventet. Er helt enig i at rutiner og struktur er avgjørende både for rusmestring, produktivitet og selvrealisering.

Ettersom at jeg også er i LAR vil rutiner være desto viktigere. Jeg ønsker å få på plass henteordning så fort som mulig, altså at jeg får hente for noen dager i slengen, fremfor å måtte møte opp hver bidige dag sammen med tungt narkomane i aktiv rus. For å få dette kreves rene urinprøver og konsekvent oppmøte, noe som gjør det ekstra viktig å ikke bare være "noenlunde", men HELT, clean i tiden etter behandling. Samme gjelder for å få lappen.

Har tro på at særlig LAR vil møte meg på midtveien. Så lenge jeg gjør min del vil de bidra med å la meg vise at jeg ikke misbruker tilliten deres. Men det blir nok bare én sjanse for å gjøre dette i "fast track" - hvis ikke blir jeg stuck så lenge jeg er avhengig av dette.

Så ja, jeg er helt avhengig av rutiner og struktur, og jeg jobber med å etablere disse.

Jeg har veldig stor tro på psykedelisk terapi. Røykte changa for 40.000,- over noen måneder tilbake i 2014 og har trippet mye på diverse. Føler det har gitt meg mye, men mye av det blir litt abstrakt og ikke direkte målbart.

Uansett har jeg ikke tro på mirakelkurer. Det å forandre så dyptgående atferdsmønstre krever konsekvent arbeid over lang tid.

Er faktisk veldig interessert i å involvere meg litt i narkopolitikk. Om så for å bruke det som springbrett inn i andre grener. Ser ut til at jeg skal prate på neste RØST konferansen, men den er visst utsatt pga coronahysteriet. Men ja, jeg mener selv at jeg er flinkere til å snakke enn til å skrive (I dialog altså, holde foredrag har jeg ikke erfaring med - enn så lenge)

Hvis man er fratatt lappen for over 6 mnd tror jeg det er ny oppkjøring uansett.

Godt jobbet!

Godt å høre

Oppstart medisiner i morgen!
(Dog kun 20 mg ritalin, hehe, men nå er vi i alle fall i gang!)

Helvete ritalin suger balle. Trodde ikke jeg skulle merke noe til 20 mg, men jeg merker faen at jeg har fått i meg noe søppel. 6 dager igjen av den obligatoriske uken. Håper virkelig jeg møter samarbeidsvilje for veien videre. Vet f.eks at attentin fungerer på meg ifht arbeidskapasitet.

Regner med at det vil ta 2 måneder med effektivt arbeid å få ferdig prototypedemoen som enten vil sikre meg finansiering til å videreføre prosjektet, eller brukes til å sikre meg en svært godt betalt "vanlig" jobb innen robotikk.

Jeg gjør dette relativt smart, hehe. Har jo "jobbet" med disse menneskene i 10 uker nå og opplever at vi drar i samme retning. Er ikke så mange andre her inne som stresser med å få rett medisinering for å fortsette å utvikle høyteknologi på en bærekraftig, strukturert og lovlig måte.

Eneste som skremmer meg er at den endelige utskrivelsen av medisinene må gjøres av en psykiater som jeg aldri har snakket med. Så fort det personlige touchet forsvinner så er jeg jo bare nok en narkis som vil ha medisinen som ligner mest på speed.

Dem som jobber her har f.eks tilbudt seg å hjelpe til med å skrive klage om det blir nødvendig for å få rett medisin, så ikke missforstå - jeg driver ikke å slår meg vrang prematurt. Du har helt rett i det du sier, fort gjort å reise feil flagg.

Kommer til å gi daglig tilbakemelding på tilstandsutviklingen og både håper og tror at det blir uproblematisk å få bedre medisin fra neste mandag av. Men siden dette er så jævlig avgjørende for meg så klarer jeg ikke la være å bekymre meg for alt som kan gå galt. Har aldri vært en som bekymrer meg mye, men de siste ukene har virkelig vært tunge sånn sett. Er jo helt ute av stand til å videreutvikle livsverket mitt uten disse medisinene. Hadde jeg eksempelvis ikke fått diagnosen så hadde alt dette vært forgjeves.

Ønsker virkelig å få til dette og få muligheten til å leve resten av livet uten å alltid selvmedisinere illegalt. Med tiden vil jeg jo også seponere metadonen, noe som aldri vil la seg gjøre om jeg fortsetter på det sporet.

Tøffetom er tilsynelatende SMART NOK, Narsissist ( som de fleste rus(mis)brukere), og som oppegående "narkis" er også tilsynelatende opptatt av å distansere seg intellektuelt ifra resten av "brødhodene" som mange narkiser dessverre er. Det er ikke noe grunn for å hakke på han av den grunn.

Hvis du med kursen mener personligheten min så har du rett.

Hvis du mener mtp rus så må jeg nesten minne om at jeg er rusfri over tid for første gang.

Hmm.. Det skremmer meg faktisk litt at jeg enda oppleves som samme gamle. Vet at jeg overreagerer og skriver i affekt, det har jeg alltid gjort, men hadde en forventning om at det var litt annen farge på oppgulpet jeg kom med som "meg selv". Kanskje det bare er sånn det blir når jeg skriver, uansett. Kanskje det er best at jeg holder meg til å snakke med folk. Merker jeg føler meg jævla idiot når jeg ikke klarer å forholde meg til anonyme troll på en bedre måte enn at jeg skaper masse slettearbeid for moderatorene. Sorry.

Faktisk, ingen av delene: Jeg sikter til hvordan du forholder deg til kritikk og innvendinger. Det er meningsløst å kritisere deg for å ha urimelige forventninger til deg selv og egne ferdigheter, for det er helt tydelig at du aldri kommer til å endre oppfatning uansett.

Dere må helt enkelt alle sammen bare la hverandre ta feil og leve med det. Tøffetom må la de som kaller ham en gal narsissist ta feil. De som blir jævla provosert over at Tøffetom "ikke tar realitetene inn over seg" må la ham ta feil. Len dere tilbake og la motparten vandre rundt i villfarelsen! Vanligvis er det relevant å diskutere og resonnere om hvem som har rett og hvem som tar feil, men det er bare synsing, kverulering, provokasjoner og innholdsløst piss på begge sider - og det har det vært i mange år nå. Alt som kan tenkes å bli sagt om dette har blitt sagt mange ganger. Og uansett hva som virkelig er tilfelle, så kommer altså ikke Tøffetom til å endre mening. Deal with it! Dersom man har et voldsomt behov for å si noe som har blitt sagt mange ganger før, så får man heller finne frem de ti tusen innleggene som støtter ens eget syn og dele ut KP i øst og vest. Det er derfor vi har den funksjonen.

40mg Ritalin eller får du Attentin eller Elvanse?
Uansett kult at du får medisinering som funker for deg og gjør at du finner glede og flyt i arbeidsoppgavene. Selv om jeg må innrømme at jeg forstår minimalt av fagspråket i innlegget, hehe

Det var en lang og humpete vei gjennom og ut av misbruket, men gratulerer med å være godt på vei i en retning som nok er sunnere og mer konstruktiv enn retningen du valgte eller tilfeldigvis havnet på tidligere. Det var nok både og.
Nå må du bare passe deg for fallgruvene, dem er det mange av for en tidligere rusmisbruker!

Heia heia

Jekk deg ned og hold kjeften din nå. Fant vi ikke nettopp ut hvem av arbeiderne i dette landet som var ekstra viktige? Det var hvertfall ikke jussforeldrene til dama mi, og mange andre såkalte høystatusansatte ble permittert eller jobbet litt hjemmefra.

All respekt til arbeidere i matforretninger som sørger for mat på bordet når alle de virkelige idiotene begynner å panikkhamstre. Og 6 dager i uken hele året rundt ellers.
Og respekt til ansatte ved forskjellige lagre som sørger for at produkter blir sendt ut hver eneste dag til oss hjernedøde konsumenter.

Hvis du mente lavterskelyrker, altså yrker som ikke krever noe særlig utdanning, da skriver du det. Ikke idioter i idiotjobber.

Er ikke alltid motivert for å lese wall of texts, men nå som jeg følte at jeg måtte ser jeg antydninger til at du har rett.

Skumleste, kom over setningene om idioter i idiotjobber og gikk til verks på en skjennepreken.

Beklager feiltolkningen! My bad.
Og et lite vennskapelig tips: avsnitt gjør innleggene dine enklere å lese

Operasjonen gikk bra, men vet ikke med spredningen enda. Klarer å koble det litt av og tenke at han er i de beste hender han kan være i og at det ikke er noe hjelp i at jeg maser og bekymrer meg. Det som er viktig nå er at jeg gjør det jeg er her for å gjøre, slik at tiden fremmover blir en tid der jeg støtter familien - ikke stresser den.

Sånn for ordens skyld så er det min stefar det er snakk om; heldigvis rakk jeg å "forfremme" han til pappa offentlig (facebook) før dette skjedde. Min biologiske far og hans nye kone (søsteren til min avdøde stemor) valgte å kutte meg ut etter jul i år. Jævlig stilig greie å gjøre etter å akkurat ha klart å forsone oss med at han så min stemor misshandle meg hele barndommen uten å gjøre en dritt med det.

Knert - om jobbtips... Dette er så rart, men det trigger meg skikkelig. Akkurat som når troll slenger dritt og ber meg komme meg på uføretrygd. Enda jeg selv ikke har noen som helst fordommer mot "idiotyrker" eller menneskene som besitter dem. Jeg har fått en eller annen syk fiksering på profesjonell anerkjennelse. Med en gang folk gir uttrykk for noe annet enn at jeg er en høyt utdannet, svært kapabel ingeniør, er det som om hele verden min raser sammen for et øyeblikk.

Det gir virkelig ingen mening. Store, alvorlige, reelle ting som skjer i livet og som burde gå skikkelig inn på meg preller av, men med en gang noen undergraver min kompetanse innen robotikk og AI - *snap*.

Drev å diskuterte med psykologen her muligheten for å diagnostiseres med "blandet personlighetsforstyrrelse", da det gir meg tilbud om et solid behandlingsopplegg etter endt behandling (utover ukentlige timer poliklinisk altså). Var selvfølgelig dypt uenig osv, men jeg tror faen jeg trenger det.

Selvfølgelig var det klønete formulert å snakke om drømmejobben, det blir selvsagt ikke det. Men det blir definitivt ikke minstelønn - jeg er tross alt i besittelse av ekstremt verdifull kompetanse. Å få jobb er ikke noe problem, men det burde virkelig ikke være et problem for meg at andre mener noe annet..

Du har helt rett, ettervern er jævlig viktig. Nå åpnet det for permisjoner igjen i dag - så tiden fremover blir maks fokus på perm og ettervern. Har tidligere særlig god erfaring med Gatelaget til Brann. Var også litt med Trappen under sist behandling, veldig bra treningsorientert ettervern. Albatrossen er jeg blitt anbefalt på det varmeste og har blitt godt kjent med hun som har "back in the ring" her (dog yoga ikke er min favoritt). Med poliklinisk terapi + det ovennevnte opplegget tror jeg etterhvert at det begynner å falle på plass en grei hverdag. Enn så lenge vil jeg fokusere på prototypen også, noe som gjerne vil oppta 40 timer i uken.

Knert om jobbsøkertips - Bare så det er sagt - forstår jo at du bare kommer med velmente råd og takker for disse. Bare så det er klart. Reaksjonen min er en eller annen feilkobling jeg definitivt må jobbe med. Merker nå med en gang jeg tenker på det at jeg føler et inderlig behov for å si ting som at jeg blir kontaktet av utenlandske enteprenører for å være med på EU-prosjekt på LinkedIn. Men det er jo bare kompleksene mine som snakker, det har jo ingenting med noenting å gjøre.

All complexes aside. La meg forsøke å svare deg uten å forsøke å overbevise noen om at jeg er ditt eller datt.

Det du sier er helt riktig. Å få seg en jobb er mye mer enn det faglige og det rent praktiske - det handler om å gå hver dag, innrette seg, forstå sosial dynamikk og ikke drite seg ut. Det er viktig å få seg en jobb, hvilken som helst jobb, og heller søke videre etter "drømmejobben" (eller i det minste noe bedre) mens du er i arbeid. Alle vet at de mest attraktive arbeidstakerne ikke er arbeidsledige. Men grunnen til at jeg først ble ingeniør var nettopp det at jeg ville være sikker på at jeg aldri ville måtte gå arbeidsledig mot min vilje, og det vil jeg heller ikke trenge nå.

Videre snakker du litt om dette med jobbsøking, vanskelig jobbmarked etc. Faktum er at jeg ikke har vært åpen for jobbtilbud og ikke har sendt en jobbsøknad siden jeg sluttet i arbeid som mariningeniør like før jeg flyttet til Ålesund for å studere i 2015.

Nå vet jeg at du ikke vil høre om prototypen min, og jeg har lovet å undertrykke trangen til å si masse rart nå. Men jeg må likefult forklare at prototypen er et 4 år langt arbeid akkumulert, arbeid som vil ha stor verdi på jobbmarkedet som er aktuelt for meg. Jeg fikk jobb uten problemer før jeg begynte på arbeidet, etter å ha fullført det og utdannet meg innen en ny disiplin på masternviå vil jeg ikke stå svakere, akkurat.

Så ja, jeg er enig, jeg bør ta til takke med det første og det beste - men ikke før jeg er ferdig med prototypen!

(Siste ettersleng før jeg tar kvelden: Det er lettere for meg å få jobb innen ingeniørfag enn som ufaglært

Ja, det skal det bli. Ingen konkret avtale enda, skal si fra når tid er spikret.

kjenner meg så godt igjen absolutt alle symptomene du skriver om det er et mareritt har vært uten minus i 5 mnd nå er innlagt såklart og bruker buvidal 1 gang i mnd , brukte du noe medisiner under dette ?

Okay, her kommer en liten melding fra fortiden. Jeg ble dratt inn i denne tråden på grunn av beskrivelsen av detoxen på side én. Det kan jo såklart ikke sammenliknes, men det var akkurat som om jeg selv hadde skrevet det om egen alkoholavvenning. For et opplegg. Og det verste er - det er jo først når "helvetesuka" er over at den virkelige kampen begynner. Å holde ut abstinensene er ingenting i forhold til å ikke la seg lure av de mindgames'ene man spiller med seg selv.

Uansett; Tøffetom, du virker som en fighter. Om noen kan klare dette, så er det deg! Jeg har kommet til 2016 i denne tråden, og selv om det har vært mange både opp- og nedturer, er jeg sikker på at det kommer til å gå veien. Om ikke i 2016, så senere. Og jeg håper og tror at når jeg kommer til 2020, så er Tøffetom (og GodBlanding) i sitt livs beste form, lever et liv med mening og masse glede. Heia dere (og alle andre som måtte trenge det)!

Whaat? Kutt ut! Så sinnsykt bra, Tøffetom, er så glad på dine vegne. Gratulerer så mye! Hvordan går det? Både med (ste-)faren din, eventuelle permisjoner og den berømte prototypen?

Hva angår butikkjobber og tilsvarende: jeg er helt enig med dere som skriver at det kan være en god løsning. Men i trådstarters tilfelle, kanskje ikke den beste løsningen. Jeg tror det vil kunne være bra for å øve opp evnen til nykter sosialisering, ha struktur på dagene, bedre økonomien osv. Men i lengden tror jeg mange, meg selv inkludert, vil havne rett tilbake på et sted man ikke ønsker å være. For mange kan det å ha et ambisiøst mål å strekke seg etter og jobbe mot, være en fantastisk motivasjon til å holde seg rusfri. Særlig med tanke på at mange har den holdningen til (tidligere) rusmisbrukere at man er heldig dersom man i det hele tatt klarer seg i en butikkjobb. Er det snakk om full stilling er det helt grensesprengende hvor flink man er. Da gir det en ekstra boost å vise omverdenen at "greit, jeg har kanskje hatt/har issues, men det gjør meg ikke mindre kapabel. Om jeg vil jobbe som ingeniør, leder, jurist, whatever, så kan jeg det, på lik linje med andre "normale" mennesker." At man har et rusproblem, betyr ikke at det er ALT man er, og at det er definerende (mer enn noe annet) for ens person.

Men igjen. Er helt enig i at en enkel jobb som man legger fra seg etter arbeidstid kan være en kjempebra stepping stone. Noe som kan hjelpe en venne seg til det nye livet, og for å gi en noe å fylle dagene med, mens man finner ut hvem man er, hva man vil bruke livet på, og hvordan man skal oppnå målene sine.

Og så tror jeg det er viktig å huske på at den første tiden (månedene, årene) som nykter ikke nødvendigvis er representativ for hvordan livet som nykter vil være. Men det gjelder å beholde troen på at det er verdt det, og selv om man mister troen, så fortsetter man likevel. Og så kan man jo ha det i bakhodet, at dersom man gir det et ordentlig forsøk (over flere år) og det ikke fungerer, så har man jo alltid muligheten til å gå tilbake til det "gamle" livet. Men jeg synes alle skylder seg selv å se hvor bra livet kan være og hvor mye frihet man har, før de tar det valget.