Halo, jeg er tidligere uerfaren med RCs og psykedelia. Vært innom MDMA og amf for lenge siden, men gått veldig lang tid siden nå. Etter å ha lest om andres erfaringer med ulike stoffer på Erowid, endte jeg opp med 100 mg 2c-i. Jeg likte ideen om at tilstander ikke er påtvunget og at man tilsynelatende kan velge hvorvidt man skal eksponeres for eller fordype seg. Det viser seg å ikke stemme fullstendig. Jeg og kjæresten (også uerfaren) har hatt noen turer med varierende dose, alt fra det nesten umerkelige til det uutholdelige.
Jeg har ikke ført logger, men har nå gjort meg ferdig med de hundre milligramma. Oppsummerer først noen positive, deretter noen negative opplevelser, et lite retrospekt til slutt.
Positive
Gravitasjon
Låt: Brian Jonestown Massacre - Open Heart Surgery, CEV.
Hodet danner kontinuerlig bilder av låta. Det begynner med at sangen utspiller seg i et vanlig rom, der gravitasjon gjelder, instrumenter er plassert i et rom. “Vanlige” farger, ikke fullspekter. Jeg kunne plassere instrumentene i forhold til hverandre med rommet som referanseramme, altså det fantes et slags gulv hvor alt ville falle mot hvis sangen stoppet. Etterhvert begynner veggene sideveggene å vri seg ut, opp, og mot hverandre, slik at gulvet lenger ikke er “nede”, det er på alle kanter. Rommet eller gulvet er ikke synlig, men det gir et godt bilde på hva som skjedde. Gravitasjonen opphører da det ikke lenger er noen referansepunkt. Jeg klarer ikke lengre finne noen logikk i instrumentenes plasseringer. Siden ned er alle veier prøver jeg finne et midtpunkt; lurer på om gravitasjonen har blitt et punkt, så om man hadde tegnet en strek fra dette punktet og ut til hvert objekt ville det gitt mening og orden igjen. Dette punktet finnes ikke. Alt jeg ser er uavhengig og har usannsynlige bevegelser.
Et par timer etter blei låta spilt igjen, og noe tilsvarende skjedde. Jeg var på vei ned så det var på langt nær like tydelig. Jeg spekulerte i om det kunne være noe med forvrengninga av romklangen i låta. Jeg forklarte opplevelsen til henne, og hun kunne bekrefte en liknende opplevelse.
Tid
Låt: The Rolling Stones - You Can’t Always Get What You Want
Jeg spør henne om det er noe rart med låta, hun vet ikke hva jeg mener. Det jeg opplever er som om noen setter fingeren ned på en LP plate. Hele låta generelt og gitarene spesielt later til å sakke av i fart, frekvensen varierer i perioder. Jeg føler at verden utenfor hodet går saktere.
Hørsel
Film: Jean-Pierre Jeunet - Micmacs
Jeg sitter på bakerste rad i kinoen med henne og lukker øynene. All lyd i rommet reflekteres i alt i rommet, og jeg kan ‘se’ hver refleksjon av lyd som ett blått lysende punkt. Gradvis tegnes hele rommet opp og jeg kan bevege hodet og fortsatt ‘se’ uten øyne. Jeg kan se veggene i rommet, og særlig tydelig er folkene rundt meg i umiddelbar nærhet. Når jeg flytter hodet fremover henger forsatt det gamle bildet litt igjen, slik at det nye bildet gradvis tegnes over det gamle mens det gamle hviskes ut. Detaljnivået av det jeg ser er ekstremt, alt er krystallklart, blåfargen gløder.
Forøvrig var filmen fantastisk. Jeg hadde nok problemer med å følge den egentlige handlingen og fascinerte meg mer over alle de rare figurene, fargene og mønsterne i filmen. Fikk høre etterpå at jeg hadde sitti og flira på helt usannsynlige tidspunkt i filmen.
Negative
På kanten til å miste fotfeste
På min siste tripp i natt hadde jeg ikke lenger mulighet til å begrense forvrengningene. Jeg kunne ikke lenger selv velge om jeg skulle fordype meg, jeg var tatt med og plassert. Sterke OEVs hvor alt jeg så på vokser. OEVsene var ikke i seg selv slitsomt, men mengden inntrykk var så massivt at det ikke lenger var mulig å forholde seg avslappet til opplevelsen. Jeg prøvde rasjonalisere og sortere uten hell. Det opplevdes som å begynne bli kvalm i en uendelig berg og dalbane. Jeg klarte ikke lenger se hva som kommer, og i stedet for å nyte enhver endring opplevelsen gjorde med meg ble jeg hengende etter, hodet og kroppen bare slenger etter vogna man sitter i, man er spent fast og man vil kaste opp. Hele tiden kommer nye svinger og kast.
Ved siden av dette begynner jeg også å miste forbindelsen med omgivelsene. Vanligvis har man to måter å oppleve verden på, enten ved at man er i situasjonen og har direkte kontakt med omgivelsene, eller så har man minner om det som allerede er skjedd og man kan til en viss grad gjenopprette eller avspille tidligere opplevelser.
Jeg ligger og stryker på henne som har ubehagelige spenninger i nakke og kjeve pga 2cien. Jeg spekulerer i at hun har fått forsterket spenninger hun vanligvis bærer (eller er blitt så følsom at hun bare legger mer merke til de) og prøver få henne til å fokusere på andre deler av kroppen for å dempe ubehaget. Stryker henne derfor over ryggen. Mens jeg gjør dette begynner jeg bli usikker på om hvert strøk jeg gjør gjøres nå, eller om det allerede er gjort. Jeg får altså problemer med å skille mellom de to måtene å oppleve verden på, det skifter mellom de to. Men ved å ta kontroll og begynne å stryke på nytt får jeg en midlertidig fornemmelse av å være i den direkte utgaven av opplevelsen. Etterhvert mister jeg fullstendig kontrollen på dette. Jeg faller ut av det vi vanligvis opplever som her og nå og direkte kontakt med omgivelsene. Det jeg har igjen er den versjonen hvor man vanligvis opplever ting som allerede har skjedd, dvs avspilling av tidligere opplevde hendelser, og kun denne versjonen. Jeg opplever altså å ha mistet fullstendig kontakt med nåtiden, det føles som om alt jeg opplever allerede har skjedd; verden slik jeg opplever den er kun fortid, alt jeg ser har allerede skjedd.
Jeg kommer i denne tilstanden samtidig som jeg begynner bli ekstremt sliten av all stimuli. Jeg begynner bli redd. Problemet mitt er at verden slik jeg kjenner den har sluttet å opphøre, den er ikke lenger. Alt jeg sitter med er den utgaven av verden som allerede har skjedd.
Vanligvis er selvet noe som omkranser alt, den er en fast ramme for både opplevelse av samtid og fortid. I den tilstanden jeg er nå har dette endret seg. Selvet har skilt seg fra den ene versjonen av verden jeg sitter igjen med, nemlig fortid. Jeg begynner bli så sliten at jeg ikke lenger klarer holde selvet på nogenlunde samme sted som fortiden. Frykten jeg opplever er en forsterket usikkerhet av over hva som vil skje om disse mister hverandre.
Nøktern vil jeg gjette på at jeg var i denne tilstanden ganske kort tid, kanskje noen sekunder og jeg er usikker på hvordan jeg kom meg ut av det. Uansett opplevdes det som ekstremt fortvilende, og tiden stod stille. Antakeligvis bare poppa jeg ut av det og klarte spore over på noe annet. Slik jeg husker det nå var verden slik jeg kjenner den blitt en slags boble som fløt i et tomrom. Ved siden og ikke overlappende med dette tomrommet ligger selvet og jeg måtte bruke krefter for å holde de sammen, men jeg begynte bli så sliten at jeg fryktet de skulle gli fra hverandre.
Kan ta med at jeg/vi klarte finne ro ved å ha sex.
Retrospekt
100mg 2c-i har vært en blast! Stoffet ikke gir noen euforisk boost, det gir lite ny selvinnsikt eller nye tanker om livet og det hele. Etter en trip er kroppen litt tung, man har vært ute og reist og trenger litt hvile. Har ikke hatt noen antydninger til hangover på dette stoffet, dagen derpå har vært behagelig og litt seig; man ser ting litt annerledes, man setter pris på mindre tempo og mer substans. Frykten jeg var gjennom kommer til å sitte i en stund. Før den kvelden trodde jeg ikke det kunne gå galt på dette stoffet, ettersom man vanligvis kan velge å fordype seg i opplevelsene. Jeg skulle på ingen måte ønske bort den kvelden. Kanskje spesielt pga den sexen vi hadde. Det er det nok det drøyeste jeg har vært med på; ubeskrivelig bra.
Ved siden av sex er kanskje det å ligge å høre musikk det jeg har satt mest pris på. Man oppfatter musikk ganske annerledes enn til vanlig. Jeg opplever å komme mye nærmere artistens egentlige uttrykk, man får følelsen av å komme i direkte kontakt med de følelsene artistene har hatt når de har laget låta. Musikk har også for meg dannet utrolig mye fine CEVs, alt fra fullspektrum glødene geometriske figurer til uendelige øde og vakre landskaper.
En annen arti observasjon: Uten å kanskje egentlig ha hatt det før har jeg iallefall nå mistet behovet for å drikke meg full. Jeg har begynt å se det som en meningsløs rus uten at det er noen sammenlikning med 2c-i. Dessuten er det er vanskelig å være sosial på dette stoffet. Ansikter smelter og hodet spinner av i uvanlige tankefølger, det kan være vanskelig å føre en normal samtale over ett bestemt tema; man vil bli oppfatta som snål.
Det kan jo umulig være bra å drive på med dette her, så jeg tar en pause fra det hele nå. Det er ganske massive opplevelser jeg har hatt, og jeg merker at jeg tenker litt for mye på det; fascinasjoen av det man opplever. Jeg må få det hele litt på avstand før jeg evt begynner legge nye reiseplaner.
Jeg har ikke ført logger, men har nå gjort meg ferdig med de hundre milligramma. Oppsummerer først noen positive, deretter noen negative opplevelser, et lite retrospekt til slutt.
Positive
Gravitasjon
Låt: Brian Jonestown Massacre - Open Heart Surgery, CEV.
Hodet danner kontinuerlig bilder av låta. Det begynner med at sangen utspiller seg i et vanlig rom, der gravitasjon gjelder, instrumenter er plassert i et rom. “Vanlige” farger, ikke fullspekter. Jeg kunne plassere instrumentene i forhold til hverandre med rommet som referanseramme, altså det fantes et slags gulv hvor alt ville falle mot hvis sangen stoppet. Etterhvert begynner veggene sideveggene å vri seg ut, opp, og mot hverandre, slik at gulvet lenger ikke er “nede”, det er på alle kanter. Rommet eller gulvet er ikke synlig, men det gir et godt bilde på hva som skjedde. Gravitasjonen opphører da det ikke lenger er noen referansepunkt. Jeg klarer ikke lengre finne noen logikk i instrumentenes plasseringer. Siden ned er alle veier prøver jeg finne et midtpunkt; lurer på om gravitasjonen har blitt et punkt, så om man hadde tegnet en strek fra dette punktet og ut til hvert objekt ville det gitt mening og orden igjen. Dette punktet finnes ikke. Alt jeg ser er uavhengig og har usannsynlige bevegelser.
Et par timer etter blei låta spilt igjen, og noe tilsvarende skjedde. Jeg var på vei ned så det var på langt nær like tydelig. Jeg spekulerte i om det kunne være noe med forvrengninga av romklangen i låta. Jeg forklarte opplevelsen til henne, og hun kunne bekrefte en liknende opplevelse.
Tid
Låt: The Rolling Stones - You Can’t Always Get What You Want
Jeg spør henne om det er noe rart med låta, hun vet ikke hva jeg mener. Det jeg opplever er som om noen setter fingeren ned på en LP plate. Hele låta generelt og gitarene spesielt later til å sakke av i fart, frekvensen varierer i perioder. Jeg føler at verden utenfor hodet går saktere.
Hørsel
Film: Jean-Pierre Jeunet - Micmacs
Jeg sitter på bakerste rad i kinoen med henne og lukker øynene. All lyd i rommet reflekteres i alt i rommet, og jeg kan ‘se’ hver refleksjon av lyd som ett blått lysende punkt. Gradvis tegnes hele rommet opp og jeg kan bevege hodet og fortsatt ‘se’ uten øyne. Jeg kan se veggene i rommet, og særlig tydelig er folkene rundt meg i umiddelbar nærhet. Når jeg flytter hodet fremover henger forsatt det gamle bildet litt igjen, slik at det nye bildet gradvis tegnes over det gamle mens det gamle hviskes ut. Detaljnivået av det jeg ser er ekstremt, alt er krystallklart, blåfargen gløder.
Forøvrig var filmen fantastisk. Jeg hadde nok problemer med å følge den egentlige handlingen og fascinerte meg mer over alle de rare figurene, fargene og mønsterne i filmen. Fikk høre etterpå at jeg hadde sitti og flira på helt usannsynlige tidspunkt i filmen.
Negative
På kanten til å miste fotfeste
På min siste tripp i natt hadde jeg ikke lenger mulighet til å begrense forvrengningene. Jeg kunne ikke lenger selv velge om jeg skulle fordype meg, jeg var tatt med og plassert. Sterke OEVs hvor alt jeg så på vokser. OEVsene var ikke i seg selv slitsomt, men mengden inntrykk var så massivt at det ikke lenger var mulig å forholde seg avslappet til opplevelsen. Jeg prøvde rasjonalisere og sortere uten hell. Det opplevdes som å begynne bli kvalm i en uendelig berg og dalbane. Jeg klarte ikke lenger se hva som kommer, og i stedet for å nyte enhver endring opplevelsen gjorde med meg ble jeg hengende etter, hodet og kroppen bare slenger etter vogna man sitter i, man er spent fast og man vil kaste opp. Hele tiden kommer nye svinger og kast.
Ved siden av dette begynner jeg også å miste forbindelsen med omgivelsene. Vanligvis har man to måter å oppleve verden på, enten ved at man er i situasjonen og har direkte kontakt med omgivelsene, eller så har man minner om det som allerede er skjedd og man kan til en viss grad gjenopprette eller avspille tidligere opplevelser.
Jeg ligger og stryker på henne som har ubehagelige spenninger i nakke og kjeve pga 2cien. Jeg spekulerer i at hun har fått forsterket spenninger hun vanligvis bærer (eller er blitt så følsom at hun bare legger mer merke til de) og prøver få henne til å fokusere på andre deler av kroppen for å dempe ubehaget. Stryker henne derfor over ryggen. Mens jeg gjør dette begynner jeg bli usikker på om hvert strøk jeg gjør gjøres nå, eller om det allerede er gjort. Jeg får altså problemer med å skille mellom de to måtene å oppleve verden på, det skifter mellom de to. Men ved å ta kontroll og begynne å stryke på nytt får jeg en midlertidig fornemmelse av å være i den direkte utgaven av opplevelsen. Etterhvert mister jeg fullstendig kontrollen på dette. Jeg faller ut av det vi vanligvis opplever som her og nå og direkte kontakt med omgivelsene. Det jeg har igjen er den versjonen hvor man vanligvis opplever ting som allerede har skjedd, dvs avspilling av tidligere opplevde hendelser, og kun denne versjonen. Jeg opplever altså å ha mistet fullstendig kontakt med nåtiden, det føles som om alt jeg opplever allerede har skjedd; verden slik jeg opplever den er kun fortid, alt jeg ser har allerede skjedd.
Jeg kommer i denne tilstanden samtidig som jeg begynner bli ekstremt sliten av all stimuli. Jeg begynner bli redd. Problemet mitt er at verden slik jeg kjenner den har sluttet å opphøre, den er ikke lenger. Alt jeg sitter med er den utgaven av verden som allerede har skjedd.
Vanligvis er selvet noe som omkranser alt, den er en fast ramme for både opplevelse av samtid og fortid. I den tilstanden jeg er nå har dette endret seg. Selvet har skilt seg fra den ene versjonen av verden jeg sitter igjen med, nemlig fortid. Jeg begynner bli så sliten at jeg ikke lenger klarer holde selvet på nogenlunde samme sted som fortiden. Frykten jeg opplever er en forsterket usikkerhet av over hva som vil skje om disse mister hverandre.
Nøktern vil jeg gjette på at jeg var i denne tilstanden ganske kort tid, kanskje noen sekunder og jeg er usikker på hvordan jeg kom meg ut av det. Uansett opplevdes det som ekstremt fortvilende, og tiden stod stille. Antakeligvis bare poppa jeg ut av det og klarte spore over på noe annet. Slik jeg husker det nå var verden slik jeg kjenner den blitt en slags boble som fløt i et tomrom. Ved siden og ikke overlappende med dette tomrommet ligger selvet og jeg måtte bruke krefter for å holde de sammen, men jeg begynte bli så sliten at jeg fryktet de skulle gli fra hverandre.
Kan ta med at jeg/vi klarte finne ro ved å ha sex.
Retrospekt
100mg 2c-i har vært en blast! Stoffet ikke gir noen euforisk boost, det gir lite ny selvinnsikt eller nye tanker om livet og det hele. Etter en trip er kroppen litt tung, man har vært ute og reist og trenger litt hvile. Har ikke hatt noen antydninger til hangover på dette stoffet, dagen derpå har vært behagelig og litt seig; man ser ting litt annerledes, man setter pris på mindre tempo og mer substans. Frykten jeg var gjennom kommer til å sitte i en stund. Før den kvelden trodde jeg ikke det kunne gå galt på dette stoffet, ettersom man vanligvis kan velge å fordype seg i opplevelsene. Jeg skulle på ingen måte ønske bort den kvelden. Kanskje spesielt pga den sexen vi hadde. Det er det nok det drøyeste jeg har vært med på; ubeskrivelig bra.
Ved siden av sex er kanskje det å ligge å høre musikk det jeg har satt mest pris på. Man oppfatter musikk ganske annerledes enn til vanlig. Jeg opplever å komme mye nærmere artistens egentlige uttrykk, man får følelsen av å komme i direkte kontakt med de følelsene artistene har hatt når de har laget låta. Musikk har også for meg dannet utrolig mye fine CEVs, alt fra fullspektrum glødene geometriske figurer til uendelige øde og vakre landskaper.
En annen arti observasjon: Uten å kanskje egentlig ha hatt det før har jeg iallefall nå mistet behovet for å drikke meg full. Jeg har begynt å se det som en meningsløs rus uten at det er noen sammenlikning med 2c-i. Dessuten er det er vanskelig å være sosial på dette stoffet. Ansikter smelter og hodet spinner av i uvanlige tankefølger, det kan være vanskelig å føre en normal samtale over ett bestemt tema; man vil bli oppfatta som snål.
Det kan jo umulig være bra å drive på med dette her, så jeg tar en pause fra det hele nå. Det er ganske massive opplevelser jeg har hatt, og jeg merker at jeg tenker litt for mye på det; fascinasjoen av det man opplever. Jeg må få det hele litt på avstand før jeg evt begynner legge nye reiseplaner.