Jau, her var vi igjen. Føler ikke jeg har noe å miste lengre så jeg kommer å plager dere igjen med min årlige sippetråd. Ingenting har forbedret seg siden forrige gang. Hver kveld planlegger jeg å stikke av. Ta bilen å bare kjøre lang vekk, finne et sted å hoppe fra. Bare komme meg langt bort. I stedet for å gjøre det i kveld skriver jeg til dere. Jeg har folk som prøver å hjelpe meg men av eller annen grunn fortsetter jeg å dytte de vekk. Jeg tar ikke telefonen når de ringer, sluttet å møte opp til psykolog osv. Jeg føler meg fortapt. Jeg er en 28 gammel doomer. Who Is The Doomer?

Husker folk pleide å si at psykiske lidelser blomstret rundt slutten av tyveårene. Dette viser seg å være sant for min del. Du vet han stusselige fyren du ser utenfor bunnprisen på hjørnet, langt hår med måne og ser jævlig ut, med engang du ser han skjønner du at han har et kjipt liv. Sånn føler jeg at jeg kommer til å ende opp. Er på god vei vil jeg si.

Hvordan kommer man seg ut av dette? Jeg har prøvd alt bortsett fra SSRI. Prøvd psykolog i mange år, prøvd sopp/LSD/DMT, prøvd styrketrening. Ingenting ser ut til å hjelpe meg. Graver meg lengre og lengre ned.

Jeg har ingen venner lengre, absolutt null. Alle ga meg opp siden jeg er så dårlig på å svare på meldinger. Dette er viktig! Jeg lurer på hvorfor jeg gjør dette. Prøver virkelig å forstå meg selv, men skjønner ikke. Kanskje noe av dere klarer å se logikken her. Hvis noen prøver å hjelpe meg dytter jeg de vekk så raskt som mulig. Hvorfor gjør jeg det? Har et familiemedlem som prøver å ringe meg for å hjelpe meg men jeg klarer ikke ta telefonen. Jeg er så vandt med å være en useless fuck up at hvis noen sier noe positivt til meg stenger jeg de ute og slutter å svare. Tror jeg er redd for å skuffe de, jeg vet ikke? Selvtilliten min er minus 9000.

Hvorfor er det så vanskelig for meg å følge opp? Forrige psykologen jeg hadde var verdens snilleste dame, men jeg følte jeg skuffet henne, så jeg pyntet på ting og sluttet plutselig å møte opp. Jeg er visst veldig redd for å skuffe folk. Hun ringte meg flere ganger, sendte meg meldinger og til slutt brev i posten. Jeg ignorerte alt. Hvorfor gjør jeg det? Jeg gjør dette hele tiden, svarer aldri på meldinger. Hvorfor er det så problematisk?

Føler meg akkurat som doomer-karakteren. Jeg lever på internett. Twitch er folket mitt. Jeg bor på twitch.tv og twitch chat er mine bros. Siden jeg ikke har noen venner irl føler jeg at noen streamere nesten er vennene mine.. uten at de vet at jeg eksisterer engang. Hvis jeg er skikkelig hyped over en video liker jeg å se en "streamer react" til akkurat den videoen slik at jeg føler jeg ser den sammen med noen andre. Ganske trist egentlig Greia er at jeg føler mange er i akkurat samme båt. Det er vel en grunn til at doomer-karakteren ble så populær. Er vi en fortapt generasjon?

Hvordan kommer man seg ut av dette hullet egentlig? Før trodde jeg det var fordi jeg brukte så mye drugs. Men etter jeg sluttet å bruke drugs i ett år ble ting bare verre (?????) Følte meg mye bedre da jeg var stoner på heltid. Fikk tak i noen gram medical weed fra amsterdam for en stund tilbake. Hadde ikke brukt på veldig lenge, røyka det opp i løpet av en uke. ALDRI følt meg bedre. Det var helt magisk, aldri vært borti makan til weed. Det føltes som alt av sinne og bitterhet slapp taket. Det var så ubeskrivelig deilig, som å slå på lyset en liten stund. Hva er dette!? Jeg føler glede? Utrolig. Motivasjonen min med å si dette er ikke å skaffe meg medical weed men heller hva dette sier om min psyke? Hvorfor fikk jeg så positiv effekt?

Beklager at dette blir så rotete. Hodet mitt er veldig rotete så jeg skriver bare det som faller meg inn. Over nevnte jeg sinne. Jeg har ekstremt mye sinne inni meg. Noe av det forstår jeg, ble sviktet og latterliggjort av eksen på brutalt vis. Føler mye sinne etter det men også fra barndommen. Av og til føles det som jeg bare vil skade andre sånn at de kan føle samme smerte. Dette gjør jeg selvfølgelig ikke, men jeg prøver der jeg kan. Jeg vil at andre skal ha det vondt. Det er så utrolig frustrerende fordi innerst inne vet jeg at jeg er en godhjertet person med så mye kjærlighet, men det enste jeg klarer er å spy ut toxic slim til de jeg ikke liker.

Jeg har et inntrykk av at freakforum ikke er så interessert i Twitch, men forrige uke var det mye drama pga. en transperson som ble ansatt av twitch eller noe (det er ikke så viktig) Det skulle være et såkalt "twitch safety council" Denne personen presterte å lire fra seg følgende (I think most gamers are
white supremacists, that's a fact" 3, 2, 1, TWITTER WAR GO! Endelig noe konkret jeg kan rette sinne mitt mot. Kødder du med mine bros liksom? FUCK OFF ble bannet fra twitter ganske raskt. Jeg var så sinna, hadde lyst til å slå dette mennesket rett ned å sparke hensynsløst. Hva er galt med meg? Artig fun fact: dette var samme uka jeg hadde medical weed. Etter jeg tok en joint følte jeg at alt dette slapp. Jeg begynte å spørre meg selv, hvorfor brydde jeg meg så mye om det der? Hvorfor var jeg så sint tidligere? Jeg følte empati ovenfor denne transpersonen.

Så kommer neste dag, tilbake til fuck y'all! Jeg vil se verden brenne. Typisk twitch chat og 4chan clown toksisitet. Av og til kan jeg late som om jeg ikke liker gays eller at jeg er rasistisk bare for å trigge folk fordi fuck you. Hvorfor gjør jeg egentlig det? Jeg har jo overhodet ingenting i mot homofile og er helt klart ikke en smule rasist. Jeg ønsker bare å gjøre folk sinte. Jeg foretrekker at folk er sinte på meg i stedet for at de er positive til meg. (er dette også hvorfor jeg ikke svarer på meldinger?) Observerte akkurat samme oppførselen til en veldig stuka kompis før i tiden. Hver gang han hadde en psykisk knekk kunne han gå bort til noen å si ting som "Breivik gjorde ingenting galt" bare for å starte en fight. Dette ga ingen mening for meg siden han ellers var tidenes kjernekar. Det var som om han prøvde å spre sin smerte til andre. Vær så snill ikke døm oss så mye pga. dette. Vi er egentlig ikke fientlige, vi er bare ødelagte sinte mennesker.

Bortsett fra sinne føler jeg ikke så mye. Er ganske flat. Eneste som vekker følelser i meg er barn med spesielle behov. Hvis jeg ser et lite barn som har store helseplager begynner jeg å gråte som en baby. Vet ikke om dette sier noe?

Nå begynner dette å bli veldig langt, så langt at jeg er redd ingen orker å lese det så stopper her. Uansett, noen kloke freaks som klarer å se noen sammenhenger her? Hvorfor har jeg endt opp sånn?

Skulle gjerne oppsøkt profesjonell hjelp men føler jeg har brent de broene. Har sluttet å møte opp hver gang fordi jeg er messed up. Frister lite å komme med halen mellom beina dit igjen. Føler også at jeg kaster bort plassen for noen andre siden de ikke kan gjøre noe for meg. Derfor blir bilturen til det høye fjellet bare mer og mer fristende.

Uten å kunne tilføye så mye akkurat nå, så vil jeg i hvertfall si at jeg kjenner meg igjen veldig mye. Og jeg opplevde også å bli fortalt at naturligvis så er det mitt bruk av rusmiddel som er DEN ENESTE grunnen til at jeg har det sånn. Er ganske provoserende at når familie eller kjente vet om rusproblem, så blir dette ganske refleksivt oppfattet som årsaken til alt vondt jeg måtte oppleve. Men det er vel kanskje ikke så rart heller. Jeg har gått uten rus i 4-5 måneder, ble bare værre... for å være ærlig så tror jeg aldri jeg kommer til å slutte å ruse meg. Jeg tror mange har det vondt og derfor ruser seg, og IKKE omvendt, som er veldig vanlige at ikke-brukere tror.

En ting du nevnte var trening, og at dette ikke hjalp, men der skal jeg si deg at det hjelper meg veldig mye.. men det er bare fordi jeg er AVHENGIG av trening.. mer enn jeg er avhengig av rusmiddel. Men det tok lang tid før jeg fikk gjort det til en rutine. Det er ikke bare å trene i en måned eller 2, og gi seg når du begynner å bli lei.. nei da skal man FORTSETTE, du skal tvinge deg til å gjøre det helt til du faktisk begynnner å merke noen resultat.. og det er DA jeg skal love deg at du blir avhengig av det. og bare fortsett helt til styrketreningen er en rutine på samme nivå som det å pusse tennene.

Hvis du ikke pusser tennene, så rotner tennene, om man ikke trener, så rotner kroppen også! For meg så gikk det mer en ett og et halvt år før jeg trygt kunne si til meg selv at nei om et halvt år så har jeg ikke sluttet å trene.. det er like naturlig for meg per i dag som å pusse tennene, og det er derfor jeg liker den sammenligningen. Håper kanskje dette hjelper deg litt!

Gjør meg en tjeneste, google "engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse" - kan dette passe? Kjente meg veldig igjen i det du skriver, og jeg har denne diagnosen, på siden med noen andre.

Noe som går igjen for de som sliter med dette, er at vi er mye mer behandlingsresistente enn folk som "bare" har angst og er deprimert. Unnvikelse og unngåelse er blitt en del av oss, for det har vært der så lenge, og tatt over for mange andre mestringsstrategier.

Vi dropper ofte ut av behandling pga nettopp det vi sliter med.

YEPP. Kjenner meg igjen i alt av dette. Er det noe man er født med eller noe man utvikler over tid? Er det en årsak til at folk utvikler denne lidelsen?

Hva gjør man med det da? Jeg klarer aldri følge opp ting. Jeg må virkelig tvinge meg selv til å svare på disse innleggene fordi jeg føler for å slette nettleseren min og løpe bort fra dere. Ikke misforstå, det er mitt problem. Setter virkelig pris på at dere bruker tid på å svare.

Ja, ikke sant? Hadde akkurat samme problemene før rusmidlene. Det er jo ikke veldig fristende å slutte med drugs når man føler seg verre etter langt tid uten.

Jeg skulle begynt med trening igjen, sant det. Når sentrene åpner igjen i hvert fall. Men så har du den unnvikende delen av meg da som gjør at det er en kamp å komme seg dit. Jeg får prøve i hvert fall.

Har AvPD selv.

Ordne deg med en time hos psykiater som kan utrede deg for en diagnose. Ikke sett diagnosen på deg selv.

AvPD er ikke noe kimse av. Isolasjon er en stor del av diagnosen. Som oftest.

Isolasjon er min spesialitet, ingen tvil om det. Men hvordan skiller man AvPD fra å bare være veldig sjenert eller usikker av andre årsaker? Det var derfor jeg spurte om dette er noe man er født med eller utvikler på grunn av ting som har skjedd for eksempel.

Har den diagnosen selv, ble fortalt at det er et resultat av omsorgssvikt og miljø i mitt tilfelle.