Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  19 1179
Hva er det med foreldre som mener at de har rett til å leve livet sitt som de vil men ikke deres voksne barn? Har foreldre som blander seg oppi absolutt alt jeg gjør. Nå skal jeg og samboer skaffe oss katt, men de er sterkt imot det så lurer på hvordan det går.
da skaffer dere katt. hva er problemet? ser ikke helt va som er vanskelig?
Du trenger en katt. Det er helt klart.

Skaff deg 2
Sist endret av KnutAnkhAton; 6 dager siden kl. 18:25. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Navlestrengen må kuttes i hver deres ende. Hvorfor lar du de styre sånn?
J86
Trådstarter
13 2
Ja vi skal jo ha katt, men får dårlig samvittighet av all kjeftingen osv... Det er ikke bare dette, de blander seg oppi mye annet også desverre. Men ja, trenger en katt.
Det var et smalt problem å ta seg over for. Skaff dere katt om dere er ansvarlig nok til det

Når det er sagt så ser man jo ganske ofte at foreldre må ta ansvaret for noe barna ikke selv tar ansvar for. Dette er nok gjeldende for ganske mange voksne barn også, og slikt vil naturlig nok foråsake et vist behov for å ha litt kontroll på hva disse barna driver med.

Personlig erfart dette da jeg har vært en kødd med økonomien min siden ung alder og har støtt måttet låne penger av mor, fått kausjonisthjelp for å refinasiere osv osv. Så hun er gjerne litt opptatt av hva jeg driver med iht til slikt. Dette synes jeg var utrolig slitsomt når jeg var yngre. Nå som jeg skjønner litt mer, så ja da skjønner jeg litt mer hvorfor
Sitat av J86 Vis innlegg
Ja vi skal jo ha katt, men får dårlig samvittighet av all kjeftingen osv... Det er ikke bare dette, de blander seg oppi mye annet også desverre. Men ja, trenger en katt.
Vis hele sitatet...
Har det akkurat likens, har en mor som mener det ene å det andre av hvilket valg jeg skal ta.. Tenker kansje de får en litt sånn 'mindset' når du er sønnen(?) deres. Men ja det er irriterende.
Det var det ja...
ivar_oslo's Avatar
Bor dere hos foreldrene dine? Da ville jeg flyttet ut. I eget hus kan dere bestemme selv, og du kan be foreldrene dine om å holde seg unna om det er ille nok. Husk at du altid vil være barnet deres. Både på godt og vondt.
Det er kun et problem for deg at de blander seg når de ikke er positive til valgene du tar, og kun da. Det sier seg selv. Dessuten er ikke dette problemet, problemet er at du i voksen alder er såpass avhengig av bekreftelse fra foreldrene dine - at negativ innstilling til anskaffelse av katt får deg til ta til tastaturet.

Veit jeg er krass nå, men du ville problemet ditt ville åpenbart ikke vært et problem dersom du ikke var såpass avhengig av bekreftelse fra dem. At det noe(eller mye) av skylden for bekreftelsesbehovet muligens kan tilskrives dem er en annen sak. Kun du kan gjøre noe med det.
Ser at det står 86 i navnet ditt. Tenker da på årskullet 86. Jeg kan si at blandt alle jeg kjenner som er født det året, så har det vært en avsindig mengde foreldre som har stilt store og vanskelige krav til barna sine. Jeg har selv fått høre fra mine foreldre at jeg alltid vil være en liten gutt for dem eller "barnet deres". Sånne foreldre fins, og er ikke uvanlig i det hele tatt.
Kronisk irritert
mr.roundtree's Avatar
Man slutter ikke å være mor eller far bare fordi ungene flytter ut av huset. De har vel passet på deg i 18 + år og det kan være vanskelig å legge fra seg.

Tenk på alle som ikke har foreldre som maser, sikker på at mange av de gjerne skulle ønske mor eller far kunne mase bare en gang til...
Litt lite info her, men siden du tar det opp så tar jeg utgangspunkt i at det er et reelt problem. Er de likevel bare av den litt for masete, men velmenende typen, er jeg enig med alle over her. Drit litt mer i hva de mener, og ta eventuelt en prat med dem om grenser.

Er det derimot sånn at de er kontrollerende på en ordentlig problematisk måte, så funker ikke den taktikken. For det første er man jo da oppdratt under disse manipulerende forholdene, noe som gjør det litt mindre enkelt å trekke på skuldrene enn de over her tenker. For det andre er det klin kuk umulig å ha en meningsfull samtale med narsissister om grenser. Det høres sikkert brutalt ut, men det er nødvendig å kutte ganske mye ned på kontakten man har med sånne folk. Noe som kan funke er veldig tydelige regler, typ hvor ofte og når på døgnet de kan ringe, ting de ikke har lov å si osv. Du får ikke noen forståelse for det, det må bare være et tydelig krav og en konsekvens om det brytes, f eks at du blokkerer dem. Et annet triks er greyrocking, dvs ikke gå inn på samtaler som er personlige for deg. Hold det kort, høflig og overfladisk, det gir dem mindre mulighet til å manipulere og guilt trippe deg.

Og klart du trenger en katt, alle trenger en katt!
Sist endret av *pi; 6 dager siden kl. 19:10.
Lvl 5 Taskenspiller
Oppfører du deg som det voksne mennesket du er?
Står du på egne bein og har kontroll på livet ditt?
Greier du å fikse dine hverdagsutfordringer uten å trenge hjelp fra dem?
Isåfall, be dem roe seg ned og skaff dere den katten dere ønsker dere.

Hvis du mot formodning ikke kan svare ja på overnevnte spørsmål, bør du utsette
kattekjøpet og fokusere på å ta kontroll over livet ditt først.
For å være presis; dette er ikke en anklage mot deg, men det finnes nok av voksne
mennesker som har mer enn nok med å ta vare på seg selv, og dermed ikke
burde ta på seg det ekstraarbeidet det er å ta godt vare på et levende vesen.
Lykke til med prosessen videre, jeg heier på deg uansett...
Sist endret av Dialogisk; 6 dager siden kl. 19:53. Grunn: Leif
Det var da veldig så skeptisk du var Dialogisk. En skal ha temmelig lavt funksjonsnivå for å ikke klare ta seg av en katt. Og for mange som kanskje har litt utfordringer i hverdagen så viser vel forskning at kjæledyr hjelper veldig? Bare det å måtte ta ansvar for noe utover seg selv kan være positivt. En katt trenger vann og mat, nogenlunde ren kattekasse eller å bli sluppet ut/inn ved behov samt litt kos og klapp og en tur til dyrlegen nå og da. Det bør vel være overkommelig for enhver? Og går det ikke så er det jo ikke fullstendig krise likevel. Man kan omplassere katter eller gi dem til snille folk.

For meg virker det som forholdet til foreldre er det som bør tenkes over og jobbes med i større grad enn å fundere på om katt er rett eller ei. Og om mor eller far blir veldig engasjert i dette med katten så er det kanskje mer et symtom på noen som bør jobbes med enn noe annet?
Sist endret av _abc_; 6 dager siden kl. 20:26.
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
Sitat av Dialogisk Vis innlegg
Oppfører du deg som det voksne mennesket du er?
Står du på egne bein og har kontroll på livet ditt?
Vis hele sitatet...
De to spørsmålene betyr helt forskjellige ting og gir forskjellige svar avhengig av hvem som spør. Høres voksent ut, men ikke så nyttig. Hvis du tror du har kontroll på livet så er du blind.
Sist endret av Bothrops; 6 dager siden kl. 20:54.
Lvl 5 Taskenspiller
Ingen av oss vet de bakenforliggende årsakene til foreldrenes skepsis,
men TS er tydelig på at den absolutt er til stede. Kall meg gjerne skeptisk,
innlegget mitt er basert på personlig erfaring med velmenende mennesker
som ender med å behandle dyrene sine på en måte som ikke er holdbar.
Burde det være overkommelig for enhver å ta vare på en katt?
Min påstand er at det burde være overkommelig for de fleste, men
ikke for enhver.

Sitat av Bothrops Vis innlegg
De to spørsmålene betyr helt forskjellige ting og gir forskjellige svar avhengig av hvem som spør. Høres voksent ut, men ikke så nyttig. Hvis du tror du har kontroll på livet så er du blind.
Vis hele sitatet...
I denne sammenhengen vil jeg hevde at de to spørsmålene er såpass nært
beslektet at bruken kan forsvares. Det er helt greit om du ikke er enig.
Jeg vil også påstå at det å ha kontroll på livet sitt, (merk uthevingen)
ikke er synonymt med blindhet...
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
ok la oss vasse ut av den teoretiske kvasi-intellektuelle myra vi havna i og komme oss tilbake på solid grunn. Hvor mye man lurer seg selv er en annen stor diskusjon. Dette er en vanlig katt, ikke Schrodingers katt .
Det er ikke verdens undergang hvis man ikke kan ta vare på den, de kan ta vare på seg selv hvis man lar de. Mer eller mindre
Sist endret av Bothrops; 6 dager siden kl. 21:47.
Jaddajadda, man skal ta godt vare på dyr, la oss alle være hjertens enige om det.

Å kjefte på en person i 30-åra fordi vedkommende vil skaffe seg en katt er i de aller fleste tenkelige tilfeller helt absurd. Å få dårlig samvittighet av å bli kjeftet på for ingen som helst grunn er symptomatisk.
Det foreldrene sier er vell at de ikke ønsker det ærefulle oppdraget å passe katt når dere begge skal bort på ferier og lignende.
Katten var vel ikke problemet, bare et eksempel.
Så lenge du og samboer er vanlige fornuftige mennesker som har råd til mat/kattesand/veterinær/markkur, er det bare å få seg katt.
Plagsomme foreldre, derimot.
Du kan kutte kontakt hvis de er ødeleggende for helsen din. Du kan si ting som at du er like gammel nå som de var når du ble født(Gjetter her, men sikkert ikke så langt unna). Du kan begynne å ta litt avstand, som å ikke svare hver gang de ringer fordi du er opptatt osv. Du kan si til de at oppførselen deres sårer deg, og får deg til å føle at de ikke respekterer eller har tillit til deg.

Når muttern begynner sier jeg "jeg er da ikke dum heller, jeg er jo faktisk over 30" "ja, du er jo det..." pleier svaret å bli.
Alt i alt er de forhåpentligvis bare glad i deg og bekymret, men det skal ikke gå utover ditt liv.