Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  19 3191
Faen, jeg er så lei av meg selv. Gang på gang så leter jeg etter noe som kan ødelegge for meg selv. Jeg får en slags tilfredsstillende følelse når det ordner seg i siste liten.

Nå blander jeg ikke så mange andre inn i mine ablegøyer, men det hender jo at noen må tråkke i salaten sammen med meg og teame opp. Jeg tester grenser på rus, småkrim, drama, provoserende atferd (prøver å få noen til å klikke) m.m , prøver å teste ut hvor langt jeg kan dra en løgn, løse problemet, forbedre min evne til å snakke meg ut av ting. Jeg liker at jeg får et forklaringsproblem.

Jeg er ikke den som søker spenning med å hoppe i strikk eller klatre opp høye fjell. Jeg liker følelsen av noia og stress. Det er så deilig når ting ordner seg. Men jeg lærer aldri. Og når jeg får til en greie, så poff, forsvinner det helt, og jeg venter på og lusker rundt etter neste dysfunksjonelle idè.

Hva er greia, kan noen relatere?

Nå kan jeg ikke poste som anonym, så vær litt greie da. Hvor ellers kunne jeg postet tråden.
SammeFaenGårNokGreit
Absurd's Avatar
Jeg føler meg litt igjen man må kanskje utfordre skjebnen for å skjenne at man lever, ikke vet jeg.

men det minner meg veldig om et dikt fra charles bukowski..

https://www.youtube.com/watch?v=2CwAqNsP7xs
Whopsi, jeg likte det diktet, og det traff meg. Men disse småtteriene jeg finner på, munner liksom ikke ut i at jeg vil dø, sånn direkte. Jeg må bare finne spenning i det lille jeg har for hendene. Jeg liker jo å gjøre folk pissed, kanskje de slår, enda en seier. Herregud. Liker kanskje følelsen av at "jeg vinner", men jeg spiller jo i lilleputt ligaen...

Nå fikk jeg helt deja vu
Vil tro en del av oss vil kjenne seg rimelig godt igjen i dette, jeg kan iallefall det. Følger den tråden over her om tekster som kan gjøre at du ikke føler deg helt alene i denne følelsen:

911 - sang om påtrengende tanker og følelser, som reddes av antipsykotika.

Turning up emotional faders
Keep repeating self-hating phrases
I have heard enough of these voices
Almost like I have no choice

This is biological stasis
My mood's shifting to manic places
Wish I loved, and kept the good friendships
Watch life, here I go again
Vis hele sitatet...
Enda en morsom sang som leker med det brukernavnet du har slenger jeg også med her.

Alice - en sang som handler å konfrontere de psykologiske smertene en kjenner på.

Could you pull me out of this alive?
Ah-ah-ah-oh, ah-ah-ah
Where's my body? I'm stuck in my mind
Ah-ah-ah-oh, ah-ah-ah

Oh ma-ma-ma, oh ma-ma-ma
I'm tired of screaming
Oh ma-ma-ma, oh ma-ma-ma
At the top of my lungs
Oh my mother, oh my mother
I'm in the hole, I'm falling down, down, so down, down
Vis hele sitatet...
Tekstene er bevisst skrevet for å 'være ekte' under en edm-beat for å symbolisere at selv om en kjenner på selvdestruktive tanker og følelser så vil det å tillate dem å kjøre på deg mens du fortsetter og 'danse igjennom det' være redningen.
Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Vil tro en del av oss vil kjenne seg rimelig godt igjen i dette, jeg kan iallefall det. Følger den tråden over her om tekster som kan gjøre at du ikke føler deg helt alene i denne følelsen:

911 - sang om påtrengende tanker og følelser, som reddes av antipsykotika.



Enda en morsom sang som leker med det brukernavnet du har slenger jeg også med her.

Alice - en sang som handler å konfrontere de psykologiske smertene en kjenner på.



Tekstene er bevisst skrevet for å 'være ekte' under en edm-beat for å symbolisere at selv om en kjenner på selvdestruktive tanker og følelser så vil det å tillate dem å kjøre på deg mens du fortsetter og 'danse igjennom det' være redningen.
Vis hele sitatet...
Du er jo bare helt nydelig! Bare det at du gidder å grave frem sanger til meg som jeg kan høre på og la surre litt i hodet mitt.

Men jeg lurer veldig på hvorfor det er slike krise-følelser jeg jakter på. Det er dem jeg liker å kjenne på. Jeg hater ikke meg selv, men jeg hater måten jeg betrakter verden på, og det som er i den.

Jeg er så barnslig, alt kan tulles bort med latter og lek. "Ingenting er alvorlig, alt ordner seg, folk må slutte å være så sensitive" mentalitet. Verden er en lekeplass, bare synd jeg er den drittungen som ingen vil leke med.... Slik var det når jeg var barn også, jeg ble alltid for voldsom og ekstrem.

Jeg føler folk prøver å henge med, men ramler av. Jeg bare seiler. Som i et Mario-spill hvor man bare sklir og treffer enten en skilpadde eller en grønn sopp...
Du er jo bare helt nydelig! Bare det at du gidder å grave frem sanger til meg som jeg kan høre på og la surre litt i hodet mitt.
Vis hele sitatet...
Så hyggelig, takk for det og absolutt ikke noe problem. Føler at for min del så fungerer tekster veldig fint, og derfor vil det forhåpentligvis minne noen andre om at om man kikker litt så kan det jo hende at tekster og musikk generelt kan være en mulig demper.

Men jeg lurer veldig på hvorfor det er slike krise-følelser jeg jakter på. Det er dem jeg liker å kjenne på. Jeg hater ikke meg selv, men jeg hater måten jeg betrakter verden på, og det som er i den.
Vis hele sitatet...
Hmm.. er det mulig at du er vant til kaos? Veldig personlig spørsmål, og meget påståelig av meg å peke på noe sånt. Jeg bare lurer på det, noen av oss kommer fra kaotiske bakgrunner og det er noe som påvirker oss i det voksne liv.
Har hørt noen si en gang at det er ingen som kommer ut av en barndom uten noen arr eller traumer som påvirker dem senere i livet. I større eller mindre grad tar man lærdommer, som man forhåpentligvis ikke vil føre videre, fra oppveksten sin av relasjonene man har i barndommen sin. Les utviklingspsykologi:

Utviklingspsykologi sikter mot å forstå barns psykologiske utvikling i et biologisk, sosialt og kulturelt perspektiv. Psykologisk vitenskap som handler om barns oppførsel, deres mentale prosesser og sjelelige opplevelser kalles også barnepsykologi.

Utviklingspsykologiens målsetting er å knytte endringer i atferd og egenskaper til alder. Det er mulig å se et hvilket som helst psykologisk fenomen i en utviklingspsykologisk ramme. Forutsetningen er at fenomenets utviklingshistorie belyses. Det som avgrenser utviklingspsykologien fra andre deler av psykologien, er altså ikke hvilke fenomener som studeres, men måten de studeres på.
Vis hele sitatet...
Kilde: Wikipedia.


Hehe

Jeg er så barnslig, alt kan tulles bort med latter og lek. "Ingenting er alvorlig, alt ordner seg, folk må slutte å være så sensitive" mentalitet. Verden er en lekeplass, bare synd jeg er den drittungen som ingen vil leke med.... Slik var det når jeg var barn også, jeg ble alltid for voldsom og ekstrem. Jeg føler folk prøver å henge med, men ramler av. Jeg bare seiler. Som i et Mario-spill hvor man bare sklir og treffer enten en skilpadde eller en grønn sopp...
Vis hele sitatet...
Mulig det er fordi du tuller bort ting med latter og lek, som gjør at det blir vanskeligere for både deg og folkene rundt deg å knytte dypere relasjoner med deg. Folk må slutte å være så sensitive-mentaliteten din, er med på å ødelegge for deg mer enn det hjelper.

Selv om jeg forsåvidt er enig med deg om akkurat det, så vet jeg også at av erfaring så er det lureste du gjør å møte folk med de forutsetningene de sitter med. Ikke bagatelliser det de åpner seg om, ikke bare er det skadelig fordi det kan få folk til å regulere hva de sier selv om følelsene deres fremdeles er det samme. Det er dumt fordi du vil ikke oppfattes som en kompis folk kan lene seg på og stole på med hvem de egentlig er.

Selv om du føler at vedkommende ikke har reelle problemer, eller for eksempel uttrykker seg på den måten du ønsker at de skal så er det ett større sjakktrekk å stimulere deres behov for å bli hørt. Gi folk det de vil ha, så skal du se at de etterhvert gir etter. Vær deg selv, herregud selvfølgelig, men du må også trigge de myke punktene hos andre for å etablere en ekte relasjon. - Ikke ytre deg med ord som ikke vil nå frem, bruk vokabularet de du møter med som en avgjørende faktor for hvor dette går heretter.
Nå blir det kanskje litt for direkte her, men utifra åpningsinnlegget høres du utrolig slitsom og barnslig ut.
Hadde jeg hatt deg i omgangskretsen hadde jeg nok forsøkt å holde avstand.
Det er to typer mennesker, de som gir deg energi og de som stjeler energi.
Oppførsel og tankegang beskrevet så er du nok en energivampyr gitt.

Men når du blir mindre barnslig og finner ut hva du vil gjøre med klare modne mål, da blir det nok bedre.
Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Folk må slutte å være så sensitive-mentaliteten din, er med på å ødelegge for deg mer enn det hjelper.
Vis hele sitatet...
Dette er sant på flere måter. Ikke bare ved at du skyver vekk andre, men manglende aksept for andres svakhet og sårbarhet er gjerne et uttrykk for hvordan du ikke aksepterer de samme tingene i deg selv.

En viss grad av sårbarhet/sensitivitet er en forutsetning for ekte kontakt (med deg selv og andre). Det kan jo nesten høres ut som om du søker den kontakten og de ekte følelsene på alle de gale stedene, via masse drama og styr. Det funker jo ikke.
Sist endret av *pi; 27. august 2020 kl. 10:15.
Jeg klarer bare ikke å være sårbar og sensitiv. Det verste jeg vet, og min største frykt er at noen skal syntes synd på meg. Det er så nedverdigende. Kanskje det er derfor jeg er så care til folk som har det vanskelig, jeg prøver å ikke syntes synd på dem. Jeg tilbyr heller å løse problemet, enn å gi emosjonell støtte hvis noen sliter.

Klarer ikke den tilknytningen, og jeg tillater ikke meg selv å elsker noen så høyt at jeg hadde blitt knekt av sorg hvis de hadde forsvunnet.

Når jeg fucker rundt, så føler jeg mestring når det ordner seg. Det har liksom alltid vært mitt "ekspertise" felt. Jeg prøver å la være, men jeg søker alltid noe som gjøre at jeg potensielt kan kjøre mitt eget liv i grus. Hvis livet mitt er for rolig en periode, så må jeg shake opp ting littegran. Kaos-menneske...

Kanskje jeg ikke liker meg selv, likevel.

Ellers er jeg snill og grei!
Dette høres veldig komplisert ut å måtte forholde seg til, og måten du lever livet på og velger å se på livet setter ganske mange og drøye begrensninger. Har du reflektert over årsaken til at du tenker og føler som du gjør? Hva er det som trigger disse følelsene, som gjør at du må dra ting ennå litt lengre, at du søker den type adferd og opplevelser? Det høres for meg ut som dette definitivt er noe du bør forsøke å snakke med fagfolk om. For det handler vel og deg selv, og dine opplevelser og det er gjerne de som har gitt deg det synet du har på verden i dag. Du kan selvsagt velge å leve slik du gjør og føle at ting er greit men kanskje vil du før eller siden bli nødt å ta et oppgjør med alt dette? For åssen skal du klare feks å ivareta nære relasjoner, parforhold over tid eller bli følelsesmessig investert i andre mennesker om du i realiteten holder folk på avstand og skjermer deg selv mot verden og samtidig ikke gir andre en sjanse til vise fram alle sine sider på godt og vondt?

Vil ikke de fleste relasjoner og nærhet bli eller føles falskt og meningsløst over tid om det aldri er noe ekte som kommer til overflaten? Er det i det hele tatt mulig å få eller gi nærhet på den måten du skildrer din hverdag? Det høres ensomt ut, kanskje ikke det kjennes slik nå, men kanskje vil det bli ensomt på sikt?
Sist endret av _abc_; 27. august 2020 kl. 23:40.
Sitat av AliceWonderland Vis innlegg
Jeg klarer bare ikke å være sårbar og sensitiv. Det verste jeg vet, og min største frykt er at noen skal syntes synd på meg. Det er så nedverdigende. Kanskje det er derfor jeg er så care til folk som har det vanskelig, jeg prøver å ikke syntes synd på dem. Jeg tilbyr heller å løse problemet, enn å gi emosjonell støtte hvis noen sliter.
Vis hele sitatet...
Kan halvveis forstå at du føler det er nedverdigende at noen blir sånn ''aaaw, dua, stakkar, uff, nei huff, offda''. Noe som jeg lurer på da er; hvorfor? Hva er du så redd for at folk skal se? At du trenger støtte? At du er ett menneske som tross alt har svakheter og sårbarheter?

Sitat av AliceWonderland Vis innlegg
Klarer ikke den tilknytningen, og jeg tillater ikke meg selv å elsker noen så høyt at jeg hadde blitt knekt av sorg hvis de hadde forsvunnet.
Vis hele sitatet...
Dette er jo direkte fælt å lese, du er med andre ord redd for å tillate deg selv å bli elsket fordi du går å venter på at det en dag skal bli tatt i fra deg? Ikke ta meg som nedlatende nå; men kjære deg, du er nødt til å tro på at folk er glad i deg for at de skal kunne få lov til å være det!

Sitat av AliceWonderland Vis innlegg
Når jeg fucker rundt, så føler jeg mestring når det ordner seg. Det har liksom alltid vært mitt "ekspertise" felt. Jeg prøver å la være, men jeg søker alltid noe som gjøre at jeg potensielt kan kjøre mitt eget liv i grus. Hvis livet mitt er for rolig en periode, så må jeg shake opp ting littegran. Kaos-menneske...
Vis hele sitatet...
Ikke ta det ille opp, eller gjør det, men dette høres ut som du har ett dypt behov for å kontrollere reaksjoner utad i forhold til hvordan du har det innad. Du vil holde en fasade som ikke stemmer overens med virkeligheten i det hele tatt, fordi ett eller annet har gjort deg usikker. Hva det kan være er det jo bare du som vet, fordi det siste du vil er at noen skal få se det, men det du ikke innser er at denne bobla er det bare du som flyter i. For alle oss andre som ser på så er du: han-i-bobla-vettu? Nå er jeg sikkert fæl, men truth hurts. Du må gjøre noen endringer fordi det du har gjort så langt fungerer jo ikke, i følge deg selv.
Kanskje du liker å hevde deg sosialt mot ustabile farlige mennesker? Når man får følelsen av at en person er farlig å være høy i hatten med så tar du det som en utfordring og gjør akkurat det.

Er du kanskje typen som går på det mest lugubre treningsstudioet i byen og spør bolehuene der hvorfor mikropeniskompleksene deres drev dem til å trøkke? For å så spørre om noen av de hissigproppene kan spotte deg i benkpress og mens de gjør det terger du dem enda mer for å se hva som skjer.
Sitat av AliceWonderland Vis innlegg
Jeg klarer bare ikke å være sårbar og sensitiv. Det verste jeg vet, og min største frykt er at noen skal syntes synd på meg. Det er så nedverdigende. Kanskje det er derfor jeg er så care til folk som har det vanskelig, jeg prøver å ikke syntes synd på dem. Jeg tilbyr heller å løse problemet, enn å gi emosjonell støtte hvis noen sliter.

Klarer ikke den tilknytningen, og jeg tillater ikke meg selv å elsker noen så høyt at jeg hadde blitt knekt av sorg hvis de hadde forsvunnet.
Vis hele sitatet...
Du, det der er en mestringsstrategi som backfirer på et tidspunkt, tro meg. Det høres jo litt ut som den gjør det allerede.
Det er sikkert derfor du har laget denne tråden......

Synes du skal la folk få være sårbare og svake, og ved å tillate deg selv å være det også så kommer du nok litt nærmere andre og deg selv.

Men man må være bra tøff for å vise sine svake sider.
Sist endret av lydmannen; 28. august 2020 kl. 10:00. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. En av mine foreldre har narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Min forelder er ikke i stand til å forstå at dens handlinger påvirker andre. Ute av stand til å forstå at andre menneskers følelser eksisterer. De er bare ting eller animerte figurer i et spill.

I barndommen min har jeg dissosiert meg bort fra de opplevelsene jeg ikke kunne ta inn. Som ungdom og voksen begynte jeg å få følelsene fra disse opplevelsene flashet inn i hjernen uten å forstå hva som skjedde. For meg selv og de rundt meg virket det bare som om jeg ble jævlig sint for små ting. Sånne ting som du nevner i posten.

Hvis du får meg til å klikke, så trigger du et emosjonelt flashback. Det er følelsene av frykt fra et undertrykt/uopplevd minne som flusher hjernen min.
Du kan få meg til å oppføre meg som en tulling ute blant folk ved å manipulere med min amygdala. Det er mange som har hatt moro med det opp i gjennom.

Hvis du etterpå smiler et sadistisk lite smil til meg trigger du noe som gjør at jeg ikke føler forskjell på deg og min overgriper.

Nå skal det nevnes at jeg aldri har tråkket over den grensen der flashback-raseri har blitt fysisk vold, men om du hadde klart å få systemet mitt til å krysse den grensen hadde du blitt alvorlig skadet veldig fort og jeg hadde endt opp i fengsel. Følelsene mine hadde ikke skilt mellom deg og min overgriper. Så det du kaller lilleputtligaen kan plutselig bli deathmatch brutal deluxe, om du har som hobby å prøve å få folk til å klikke. Traumeresponser er ikke en lek!

En ting er at det er jævlig dårlig gjort å trigge flashback i mennesker som har opplevd forferdelige traumatiserende ting. Det er nemlig ikke så lett å få normalt fungerende mennesker til å bite på agnene dine, så du vil som oftest ha suksess med de som bærer masse traumer.

En annen ting er at mennesker som egentlig har masse ressurser ender opp med å bli store kostnader for samfunnet.

Det tredje er at det er farlig. Du trigger en svært kraftig overlevelsesrespons i en hjerne som ikke fungerer helt som den skal.

Er du en person med narsissistisk personlighetsforstyrrelse slik som min forelder som ikke er i stand til å forstå. Da har du min største sympati. Det er en sykdom som fører til et forferdelig vondt og trist liv for dem som lider av det og alle som kommer dem for nært.

Hvis du har evne til empati og velger å leve som på den måten du beskriver er det synd på deg fordi du velger bort muligheten til å dekke noen veldig grunnleggende menneskelige behov.

Men hvis du har evne til empati og jobber med deg selv, og etter hvert slutter med den oppførselen du snakker om i posten din, så kan det være du finner noen du kan stole på, og som stoler på deg. Det pleier å måtte gå begge veier det der.
Trådstarter :
Høres rimelig dysfunksjonelt ut i mine ører, må jo være rene oppskrifta på å miste venner/at folk ikke vil ha noe med deg å gjøre.
Sånn rent hypotetisk. Hvordan tror du hadde følt det selv hvis en som du regnet som venn dro deg inn i "ablegøyer" og fikk deg til å "tråkke i salaten" mot din vilje?
Sist endret av Beron; 28. august 2020 kl. 10:11.
Det er faktisk synd på deg Alice.
BRAND ∞ STRONG
En av mange ting man ser på i en ADHD utredning er dette du nevner.
Både risk tagning og f.eks det å i perioder gjøre sprø ting med spenn ,
ta opp lån, kjøpe veldig dyre ting etc.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, det er jo mye å ta innover seg.

Jeg må svare når jeg har koblet sammen de løse trådene.
BRAND ∞ STRONG
Ikke ta det jeg skriver som fakta for deg eller la det bli en bekymring, noe ekstra å gruble på.

Det du skriver innledningsvis høres problematisk ut.
Og hvis du selv ser det og opplever det sånn så burde du
snakke med noen som kan dette.
Som regel starter det med fastlegen.