Bare hyggelig.
If it aint a problem dont treat it like a problem. Det har jeg alltid sagt.

Til slutt innså jeg at.. "vet du hva, nå har jeg et problem med dette"
Fordi jeg prioriterte heller å slappe av hjemme etter en lang arbeidsuke enn å dra ut med venner på byen. Fordi jeg hadde det så godt og fint når jeg bare kunne få være alene for meg selv og kose meg. Orket ikke ut å stresse, bruke penger osv.. for jeg hadde det jo så fint her hjemme for meg selv og damen min, og med weed'en.

Og det ønsket jeg ikke lenger. Ikke at jeg syns at jeg var en taper eller noe slikt, noen kunne gjerne sagt at jeg var det fordi jeg prioriterte heller å sitte hjemme og røyke. Men det var jo det jeg ville? Det var et bevisst valg. Ikke en avhengighet som gjorde at jeg hadde klikket om jeg ikke fikk jointen min. De eneste gangene jeg følte det var vanskelig å ikke røyke var om jeg hadde planlagt å gjøre det og noe i siste liten dukket opp som akkurat hindret meg i å få lov til å gå inn i "chillesonen" jeg hadde gledet meg til. Men det gikk alltid fint, konsekvensen var bare at jeg satt å tenkte på det og hatet (inni meg) at jeg ikke fikk viljen min akkurat da. Ble nok litt "grinete" bare, uten at jeg nødvendigvis ga uttrykk for hvorfor jeg var slik.. lett å skylde på at man var sliten og trøtt om man var litt sur

Poenget et at jeg har alltid dratt på jobb og prestert godt der. Alltid vært en sosial type med god energi og en positiv holdning til tross for daglig/ofte røyking i ukene. Jeg har alltid følt jeg har full kontroll, og bevist det flere ganger for meg selv ved å kunne f.eks. reise til "svigers" og ha det kjekt en helg av og til.. og selvfølgelig andre ting i jobbsammenheng som f.eks. jobbreiser osv uten noe form for abstinenser, søvnproblemer eller lignende. Jeg tror nesten ikke det finnes når det gjelder weed, men at man skaper slikt helt selv ved å tenke for mye på det, og ikke ha noe som kan få deg "utav det". Da er man jo egentlig avhengig i såfall...
Men jeg så ikke på røykingen min som et problem.

Til slutt endret prioriteringene mine seg, og jeg begynte å innse at jeg ikke lenger kan holde på slik. Da var det plutselig et problem, for jeg skjønte at det ikke nødvendigvis var så positivt som jeg skulle ha det til. Uansett hvor mye jeg håper at jeg kan kombinere det med et normalt liv, så er det for uglesett i landet vårt enda til at man kan leve åpent som en weedrøyker. Selv om det absolutt er ingen problemer ved det etter min mening.

Men jeg innså at jeg innerst inne visste veldig godt at kjæresten min ikke syns noe særlig om det, og alltid har hatt et håp om at jeg skulle slutte og at vi skal ta steget videre, kanskje få barn og sånn etterhvert. Jeg begynte å føle at jeg skuffet henne litt for mye og ofte.
Selv om jeg alltid har hatt det i bakhodet fikk jeg en liten "realization" om at jeg har holdt livene våre unødvendig igjen, og at jeg føler vi kunne kommet enda lenger dersom jeg hadde latt være å røyke. Både økonomisk og på andre måter, som f.eks. å faktisk kunne gi henne barn og lever mer normale liv.

Svaret ble at jeg sluttet cold turkey og har ikke sett meg tilbake.
Selvfølgelig har jeg havnet i situasjoner hvor jeg normalt sett hadde tenkt "it aint a problem" igjen fordi jeg hadde mange timer å slå ihjel, hadde tenkt å ligge på sofaen en hel helg uansett osv.. men jeg har aldri rullet meg en joint igjen siden, og nå har det gått ca 1 år vil jeg tro. Vet ikke engang når jeg sluttet helt fordi det føltes så enkelt når jeg først ville det selv. Innenfra.

Nå ser jeg for meg at det ikke er lenge til meg og kjæresten min kjøper oss skikkelig leilighet og planlegger neste steg i livet sammen. Vi har bodd sammen i 4 av våre 5 år som kjærester, og jeg har stort sett røykt hver dag før jeg sluttet. Hun hatet lukten, men har godtatt det for - hey, det har jo ikke vært noe problem for livene våre, ikke sant? Alt har vært fint likevel, men likevel ikke optimalt fordi det har gått på bekostning av hennes ønsker... jeg har jo vært egoistisk.

Jeg sa til henne den dagen jeg skulle slutte at jeg ikke lenger gidder å røyke mer.. er lei og vil heller spare pengene, se om jeg kan gjøre det enda bedre på jobb, bli enda mer sosial, og ikke minst gi henne et bedre liv enn det vi hadde. Selv om vi i utg.punktet hadde det "helt greit". Man vil jo ofte ha det bedre enn man har, right?

Og om jeg trodde alt gikk bra når jeg røykte, så kan jeg bare si deg at det går enda bedre nå - for røyken holdt meg og oss igjen.. det er det ingen tvil om.

Fyfaen så mye jeg skrev plutselig.. det var aldri meningen egentlig. Men det var litt godt å skrive om det igrunn, for jeg har faktisk holdt dette hemmelig for hele familien underveis i hele perioden jeg har røykt, og damen min har hjulpet meg med det. Det er nesten så jeg har lyst å skryte av det til familien min fordi de aldri fant ut av det, og fordi alt gikk så fint likevel med meg og med oss. Men nå er alt så mye mye bedre, så kanskje tidspunktet snart er kommet for at jeg kan innrømme hvordan jeg levde de 6-7 årene i livet mitt.

PS. Jeg har fortsatt et godt forhold til alle mine venner som røyker, og det er ikke slik at jeg nekter å røyke weed liksom.. dersom jeg blir tilbudt noen trekk av og til tar jeg gjerne imot, selv om det er veldig sjeldent (husker ikke sist liksom). Men jeg understreker igjen at jeg har aldri kjøpt, oppbevart eller rullet en joint siden jeg sluttet. Og det må jeg faktisk si at jeg er ganske stolt av, selv om jeg føler at det aldri var et problem.

Sorry for at dette ble så mye tekst.. damn

Jeg leste det du skrev etter det helvetes lange innlegget mitt som bare øste ut i en evig greie om hvor stolt jeg er av meg selv...

Etter å ha sett dette som du skrev nå føler jeg vi er veldig forskjellige mennesker. Håper du kan bli inspirert av meg framfor å føle at jeg er en tulling som bare ville skryte litt av meg. For jeg følte litt på det nå i etterkant, det må jeg ærlig si.

Jeg er overbevist om at du har det som trengs for å komme deg ut av dette om du vil. Det kan være du har veldig veldig godt av det, spesielt om du sier at du har litt vansker med å bli kjent med nye folk.
Du burde begynne å utfordre deg selv, og gjør det gjerne på byn når du har tatt noen øl osv, for det er ingen tvil om at det er en bra treningsarena.

Jeg er en sosial og utadvendt type, men tro meg.. jeg har kjørt på med "fake it 'til u make it" på det der. Selvtillit bor i hodet ditt. Får du en dårlig opplevelse at av du blir avslått, eller at det ikke funket å preike med den du ønsket å snakke med, så er det bare å "brush it off" og leve videre