Mange har blitt mobbet, og jeg var intet unntak.

Selv om at andre kanskje ble mobbet mer enn meg er det fortsatt noen jeg ser tilbake på som mine mobbere. Men jeg klarer ikke å se tilbake på den tiden å bære nag for det som skjedde da, for jeg har kommet meg videre og lever et bra liv nå.

Dersom noen skulle ta dette opp med meg i dag kommer det helt an på måten de hadde presentert fortiden på for meg; om de hadde snakket til meg med respekt og faktisk beklaget for det de hadde gjort hadde jeg nok vendt dem ett øre til for å høre hva dem hadde å si.

Jeg har dog mer enn bare mobbere fra min barndom å se tilbake på, men jeg har kommet meg gjennom det og vokst som menneske. For min egen del har jeg tilgitt dem alle; ikke fordi noe av det var greit, men for at jeg har gjort fred med fortiden da jeg ikke kan endre på den. Jeg vil heller leve i nåtiden og se fremover på livet.

Hat er et sterkt ord, og ordets betydning er for mye å bære på. Jeg bruker det sjeldent, og når jeg først gjør det korrigerer jeg meg selv da jeg ikke mente det når jeg sa det. Det er bedre å finne glede i livet og bruke energi på det.

Men les nå hva jeg skriver da. Jeg sier jo eksplisitt at jeg ikke hater de som mobbet meg. Det er mer det at jeg er totalt likegyldige til disse menneskene. Hvordan de har det idag og om de angrer det betyr ingenting for meg. Disse mobberne ødela stort sett hele min oppvekst, og det er klart det er ting en tar meg seg inn i voksenlivet. Da er det naturlig at en har sterke følelser rundt mobbing - det å bli mobbet var tross alt hverdagen min i 9 år på skolen. Så jeg jeg har veldig sterke følelser rundt mobbing, for jeg vet hvor skadelig mobbing er.

Sosiale koder som en skal lære i barne og ungdomsårene vel de sitter ikke spikret for å si det slik - noe som gjør det vanskelig for meg å bli kjent med nye mennesker den dag idag. Selv etter terapi, hauger av selvhjelpsbøker og alskens "new age" ting så er jeg et produkt av min oppvekst. På godt og vondt.

Om noen av mobberne hadde kontaktet meg idag så ville det vært helt meningsløst. Det ville nok en gang satt meg i en situasjon der jeg var prisgitt mobberne. Bare tanken på føre en samtale med dem plager meg. For jeg følte meg mindreverdig og som en enstøing under hele oppveksten. Jeg viste at jeg ikke var noe verdt. Og å møte på noen av disse menneskene som stod på døra mi idag for at de skal føle seg bedre ville brakt et hav av følelser tilbake. Følelser jeg har kjent på lenge nok. Vet du hvordan det føles å være helt hjelpeløs og ikke kunne forsvare deg for at mobberne er så mange? Har du kjent på skammen av å være den som alle håner mens de ler sin ondskapsfulle latter rundt deg og juler deg opp med håndduker i garderoben fordi du bommet på en pasning i gymmen?

Slike ting er det jeg husker fra barndommen. Det var min hverdag. Idag har jeg skapt meg et liv og lagt dette bak meg så langt det er mulig. Jeg føler ingen trang til å gjøre hverdagen enklere for de som systematisk hånte meg, mobbet og utøvde vold mot meg i 9 lange år.

Faktisk må jeg si at om noen av dem føler skam for det de gjorde og har dårlig samvittighet så synes jeg de skal kjenne på den følelsen så lenge som mulig. Og jeg vil gjøre null for at den skal forsvinne.

Jeg kan ennå idag mange år etterpå få perioder hvor jeg så langt nede at jeg ikke kommer meg ut av senga eller ut av leiligheten på flere uker. Dette handler ikke om hat - det føles mer som karma. Og det føles riktig godt å tenke på at endelig så har jeg et "mentalt overtak". Nå er det de som føler seg dritt. Og jeg har ingen planer om å fjerne den følelsen. Den skal de bare få føle på for min del.

Kjempefint at du ønsker å si unnskyldning til han! Det om folk som har blitt mobbet ønsker å få en unnskyldning så lenge etter er nok litt forskjellig. Noen setter sikkert stor pris på det, og andre kanskje ikke. Men jeg har ihvertfall lest flere innlegg av de som har blitt mobbet at de er såret ettersom det har gått så mange år, og fremdeles ikke fått noe unnskyldning. Jeg synes du skal fortelle han hva du har på hjertet!

Beste du kan gjøre er å skrive et håndskrevet brev. Vise at dette er faktisk noe du har gått og angret på i årene siden og at du virkelig mener det når du skriver unnskyld i brevet. Jeg mener dette kan gi "Harald" en go tanke i en ellers travel hverdag.
Ja kanskje han vil få en "fuck you" attitude der og da, men jeg er beine sikker på at det vil gi han en god følelse at du viser du faktisk har reflektert tilbake.

Som du skriver så hadde han det ikke så greit hjemme så du var nok ikke det verste han gikk gjennom på dagsbasis.
Og i og med at det er et brev så har han ingen "forpliktelse" til å tilgi deg som hun over skriver hun gjorde og momentant hatet seg selv.

Greien her er at du strekker ut en hånd i det minste, hadde flere gjort det så hadde verden vært et bedre sted å leve, så disse idiotene som sier du ikke skal gjøre det er de som egentlig er egoistisk her.

Jeg har selv blitt mobbet i fra 1ste. klasse på barneskolen. Da skjønte jeg neppe hva det innebar og husker det vagt. Så ble jeg selv populær og medvirket nok til div mobbing selv. Da jeg begynte på ungdomskolen begynte mobbingen igjen og fortsatte frem til videregående selv om jeg fortsatt var populær og godt likt bland damene. I den lille bygda mi forsterket dette bare mobbingen og det utartet seg til forfølging og gruppe mobbing/juling når man var på fest i feil vennekrets i nærmiljøet. ( Jeg tilta fullstendig og knuste nesa til stor mobberen med en biljardkø som atpåtil brakk på den lokale ungdomsklubben) (det stilna litt da) Jeg skammer meg selvfølgelig for å ha mobbet selv på barneskolen men føler jeg ikke hadde noe kontroll over det dengang. I et lite lokalmiljø som mitt møter man alltids alle man engang vokste opp med og jeg har selv tatt initsiativ til å være ydmyk og om sinnstilstand, form og sosialisme ville det, så har jeg gått til personer og spørt de rett ut om jeg var en jævel når jeg var liten og rettåslett bedt om tilgivelse for hvordan jeg var da jeg var type 10-13 år . Det har alltid vert positiv tilbakemelding å få på det.
Jeg har hatt god tid til å tenke i gjennom dette. Den dag i dag så jobber jeg side om side med min egen mobber fra tenårene som jagde meg ut i skogen og ville drepe meg, den samme mann som jeg knekte nesa på og vant over i retten pga vold jeg utsatte han for. Jeg trodde lenge jeg ville hate for alltid, men det er merkelig hva tiden og voksentilstanden gjør med en. Dette var min historie, alle og alt er forskjellig. Jeg ville nok personlig satt pris på at en mobber viste (med) menneskelighet og vise at han ville hatt ting ugjort den dag i dag når man er voksen. Dette kommer selvfølgelig an på alvorlighetsgraden av mobbing og hva det har gjort med den enkelte person.

Jeg hadde nok skrevet ett brev med navn og retur addresse tydelig på forsiden av konvolutten med den fineste håndskrift jeg kan få til. Så enten postet brevet eller kanskje levert det til en i familien hvis du kjenner noen. Sånn får du sagt unnskyld hvis de leser det og aller best gitt han valget til å gjøre hva han vil med brevet.

Vel, dette er for begges del. TS har tydeligvis blitt moden nok til å ha samvittighet. Samvittighet og empati hindrer folk i å skade andre. Det kan også føre til at du vil andre godt.

Selvfølgelig gjør TS dette for å lette på sin samvittighet, nemlig fordi det kan være godt for "Harald" å høre. Hvis TS oppnår noe form for glede, ved å prøve å glede andre, er det jo bare helt fantastisk.

Du kan ikke si "Slutt å doner penger til fattige, fordi du bare gjør det for din egen samvittighet." SELVFØLGELIG gjør man det for sin egen samvittighet. ALT er egoistisk. Men om man kan oppnå egoistiske mål ved å gjøre andre glade, så er det som sakt bare helt fantastisk.

Men ja, du burde få fram i dette brevet at dette er for hans del. Du burde skrive at du beklager at du har gjort stygge ting, og at ingen fortjener den behandlingen. Skriv gjerne også at du har vært en jævla dust

Det hele handler om empati ja, alle her prøver å sette seg i offeret sin situasjon og diskuterer ut ifra hvordan han vil oppleve det å få en unnskyldning fra mobberen.

Det å bli konfrontert av noen du kanskje aldri vil møte igjen for å bli "presset" til å godta og tilgi noen du mulig føler sterkt hat og forakt mot kan ha alt annet en utfallet offeret er ute etter.

Det er faktisk offeret og hans følelser som må settes i fokus her, ikke mobberen sine.

Jeg er helt enig med de som anbefaler å sende brevpost, brevpost som inneholder en unnskyldning samt kontakt informasjon så om offeret vil møte og snakke ut med mobberen så kan han gjøre dette. Da ligger alle muligheter hos offeret så han kan bestemme hva han føler er det beste for han.

Helt enig med dere som skrev inn sist. Det er den beste muligheten om man ikke må omgåes med selve mobberen på daglig basis. Når man bikker 30 år så går faktisk det også. Selv mobberne blir voksene til slutt og om de ikke er helt fuc ka i hodet så har nok de også ting de vil ha u gjort.