Skal ikke drive å selvdiagnosere meg, men la oss bare si at jeg aldri har hatt det bra med meg selv, fra tidlig alder.
Har hatt lite suksess med og prøve å snakke med folk om det, da det er en del av problemet.

Hva kan jeg forvente av å åpne meg til fastlegen? Frykter egentlig og ikke bli trodd, at det bare blir sklidd vekk.
Eller at de tror jeg bare er ute etter piller. Men kanskje noen her inne som har tatt steget?

Blir det registrert noen plasser? Burde jeg oppsøke noen andre?

Utfallet av samtalen vil være særdeles avhengig av legen. Min erfaring er at leger ikke nødvendigvis har så god selvinnsikt, og ofte er arrogante, og således kan være dømmende mot folk som har mentale utfordringer.

Jeg tror utfallet vil at legen henviser deg til en psykolog og samtidig gir deg noen piller, og ventetiden på psykolog vil være avhengig av hvordan legen oppfatter deg. De spør deg vanligvis om du har tanker om selvmord, dersom svaret er nei så vil du få ekstremt lang ventetid (2-6 måneder).

Dersom du nevner noe som kan gå utover din kapasitet i forhold til eksempelvis bilkjøring, så vil dette kunne medføre at legen sender en bekymringsmelding og i verste fall tar fra deg lappen.

Eksemplene i svaret mitt er neppe noe du gjenkjenner deg i, men det kan være greit å vite.


For øvrig, du er absolutt ikke alene, og det kan være vanskelig. Spesielt vanskelig er det om du sliter med å formulere deg og formidle ditt perspektiv. Dersom du har råd, så ville jeg har oppsøkt en privat psykolog direkte, det er dyrt, men det er mer prestisje i privat sektor - de er avhengige av å gjøre en god jobb for å tjene penger.

En siste ting, jeg har ikke testet dette selv, men det har et svært godt rykte i forhold til å forbedre alle aspekter i livet (billig også). Her er en lenke: https://www.selfauthoring.com/

Sliter du med å være sosial og snakke med andre, eller sliter du fordi du har problemer med å åpne deg til andre?
Det er som han over sier; utfallet avhenger av legen.. MEN, hvis du ikke vet helt hva du skal si eller er redd for å bli nervøs så kanskje du skal skrive og ta med en huskelapp? Så kan du heller forklare det til legen når du tar den opp av lomma :-)
Og trenger du noen å snakke med så er hjelpetelefonen gratis: 116 123. http://www.mentalhelse.no
Lykke til, dette ordner seg :-)

En liten kommentar. Hvis du begynner å spørre etter piller med en gang så får du det mest sannsynlig ikke og legen blir var på hva som egentlig er motivet ditt.

Det kommer da helt an på hva problemene dine er. Noen leger blir litt "truet" av folk som kommer "forberedt", men hvis du ikke gir dem grunn til å mistenke at du er ute etter medisiner med misbrukspotensiale, burde det heller ikke være noe ekstremt problem. Hvis du er deprimert, er misbrukspotensialet for de aller fleste antidepressiva svært lavt om ikke negativt - ingen ved sine fulle fem ville tatt dem hvis de ikke måtte.

Vil egentlig ikke ha piller med mindre det faktisk vil hjelpe. Er ute etter en psykisk evaluering av en profesjonell som kan fortelle meg mer om mitt perspektiv på ting. Jeg vet at noe er gale, men kan ikke sette fing på det.

Jeg sliter med å være sosial ja, tar ikke kontakt med folk men venter heller til de tar kontakt med meg slik at jeg ikke plager dem. Er redd for å få meg nye venner eller utvide mine horisonter sosialt. Når jeg skrev denne posten var jeg ganske langt nede i kjelleren, mens nå er jeg plutselig ''vanlig'' igjen. Har blitt mer stabil i voksenlivet, men pleide og ligge inne hele dagen i mørket å se på serier når jeg var yngre, da hadde jeg ingen sosialliv. Holdt på sånn i noen år. Har klatret meg ut av det, men sliter fortsatt endel. Er et klassisk tilfelle av noen som har blitt mobbet i barndommen og har historie med selvmord og depresjon i familien. Er ganske livredd å bli stemplet som en galning i en eller annen bok slik at det kan gå utover min tilregnelighet i andre deler av livet.

Kunne likt å høre erfaringer fra andre når det gjelder å få hjelp for slikt, og hvordan det har hjulpet, positivt eller negativt. Jeg kan leve med dette, men det blir et ganske trist liv. I meg selv ønsker jeg å være lykkelig, hvem gjør ikke det?