Hvordan kan man ovenfor samme stoff påtenke seg forskjellige kategoriseringer? Hva skal man definere disse som dersom man søker en enhetlig og felles benevnelse?

Det kan synes merkelig at en del stoffer i dag betegnes med helt forskjellige forklaringer på hva de er. Eksempelvis kan det nevnes amfetamin og morfin. Hvis disse av mennesker nyttes på bakgrunn av foreskrevet resept fra lege, da blir menneskene pasienter som inntar medisiner. Dersom de inntas av mennesker utenom, vil brukeren ofte bli betegnet som rusmisbruker som inntar rusmidler. Dersom bruken overstiger en viss mengde/omfang, kan brukeren bli omtalt som narkoman som inntar narkotika.

Vi ser i dag at bruken av stoffer kategoriseres forskjellig. Den lovlige adkomsten er å få utskrevet stoffene av lege til såkalt medisinsk bruk. Men kan det ikke tenkes at de som havner i kategoriene (båsene) ”rusmisbruker” og ”narkoman”, også har tilnærmet seg de samme stoffene med medisinsk formål?

Det er en realitet at stoffer som amfetamin og morfin (også heroin), vil endre virkning etter hvert som brukeren tilvennes stoffet. Den vante bruker vil ikke oppnå noen ruseffekt i den grad den utilvente brukere vil. Man hører gjerne snakk om brukere som forteller at de med sitt stoffbruk blir friske og fungerende. Videre vil flere kunne hevde at deres bruk er ikke for å ruse seg, men for å oppnå et mest mulig godt liv. Kan det være at rusmisbrukere og narkomane i flere tilfeller er pasienter som ikke får nødvendig legehjelp og medisinsk behandling?

Det er lett å se at samfunnet betrakter de nevnte tre båser som vidt forskjellige. Pasienten er fredet med sin bruk, mens rusmisbrukeren og den narkomane er forfulgt både av samfunnets oppfatning og lovmessige forfølgelse og straffereaksjoner.
En felles benevnelse?

For å samle alle disse menneskene, må man gå bort fra de eksisterende båsene (medisin, rus og narkotika), og heller bruke generelle beskrivelser og kategoriseringer som ”brukere” og ”stoff”. Men til og med disse kan man i dag føle har en viss negativ betydning. De er likevel mer riktige enn begrepene som i dag brukes. Svakheten er imidlertid at de er svært generelle og sier lite om virkning og bruk.

Er det rettferdig at noen brukere av stoff skal være fredet, mens andre brukere skal kriminaliseres?
Det er på det rene at det i dag ut fra omtalte tre båser (medisin, rus og narkomani), forskjellsbehandles i stort omfang. Dette synes merkverdig når man ser på menneskene i disse båsene. Svært ofte vil man møte rusbrukere og narkomane som bruker stoff som selvmedisinering overfor de lidelser de lever med. Bruken blir ikke dermed rettferdiggjort, men gjort til gjenstand for ulovlighet, kriminalitet og strafferettslig forfølgelse. Er dette riktig behandling av rus”mis”brukere og narkomane?

For det første bør begrepet narkotika fjernes da det er misvisende. For det andre er både narkoman og rusmisbruker nedsettende begreper. Dette er kanskje en debatt for litt lengre frem i tid? Men det kommer en dag hvor de som sitter som eksperter på rusmidlene faktisk er de samme som bruker rusmidler, og jeg vil foretrekke om man da omtaler den gruppen som sliter med rusproblemer for f.eksempel "ruspasienter" eller "rusbrukere". Ordet pasient er i dessuten mye mindre spennende for ungdommer.



Hei foresten, ny på forumet.

Jeg ser ikke problemet med å beskytte mennesker fra seg selv. Du har problemet med at det alltid vil være ganske mange som misbruker rusmidlene, og landet har problemer nok med de få narkomane vi har nå. Vi trenger ikke halve befolkninga.

Hva angår legalisering, så må man tenke seg om to ganger, for:

Forbruket vil i befolkningen stige inntil dramatisk. Dette viser f.eks. legaliseringen av hjemmebrenning i Norge i 1816. Forbruket per innbygger økte dramatisk (forbruket steg til hele 13 liter ren alkohol per innbygger!). Norge badet seg i alkohol og fylla var og ble et stort problem. Så sett samfunnsmessig så vil legalisering kunne medføre en inntil sterk økning i bruk.

Men hva innebærer det at bruken øker (at det tilkommer flere mennesker som bruker alle slags rusmiddel)?

Og blir det nødvendigvis flere "misbrukere"? Kan det være at det vil tilkomme flere brukere ja, men at disse kan ha et liten til moderat bruk? Sånn som man ser at folk tar seg en fest 1-2 ganger i måneden?

Jeg tviler på at rettsforfølgelse er veien å gå for å beskytte mennesker fra seg selv.

Hvis man ikke skal straffe folk for å skade seg selv kan man ikke ha et støtteapparat - rusmisbrukere koster samfunnet masse penger og du kan ikke både være beskyttet støttemekanismen samtidig som du gjør ting som har stor risiko for å skade deg selv eller sørge for at du ikke blir en produktiv samfunnsborger. En mulighet kunne selvsagt vært å gi folk muligheten til å skrive seg ut av systemet, men de som har ansvarsposisjoner innen helsevesenet ville nok neppe funnet på å ikke gi noen behandling fordi de hadde skrevet under på en erklæring over egen ansvarsfullhet - og så tatt en overdose el.

Jeg er klar over at du snakker om om de store linjer her og jeg er på langt nær enig i politikken som føres i forhold til alle rusmidler i Norge, men i de store linjene har ting lett for å dra med seg den ene med den andre.

Er det virkelig mange som selvmedisinerer eller er det mange som driver med virkelighetsflukt? Jeg har kjent folk som har selvmedisinert med det ene eller det andre og da har det blitt åpenbart fort, om ikke med en gang, at de driver med selvdestruktivt misbruk. Om du skal tillate noe selvmedisinering må du fort tillate all selvmedisinering og for meg blir det et lettvient argument for å rettferdiggjøre rusbruk. Vær ærlig om rekreasjonsintensjonene, så kanskje kommer debatten noen vei. Hvis argumentet springer utifra intensjonen blir det fort grumsete.

Poenget med at leger gis dispensasjon for lovgivningen er at de har mange, mange års fagutdanning på området, de har importert midlene lovlig gjennom helsevesnet og støtter dermed ikke organisert kriminalitet og ikke minst er juridiske representanter for systemet som må behandle et eventuelt misbruk av medisinene. Jeg skjønner hvor du vil hen, men hvis jeg ser på brukerne i ulike kategorier så ser jeg strengt tatt store distinksjoner. Sorry, men jeg tror ikke de fleste nFFere sitter med inflammasjon på sentralnervesystemet og trenger litt opiater for å komme i mål med dagene.

Det er ulovlig å ha sex før fylte 16 år, det er ulovlig å klatre utenpå bygninger, det er ulovlig å reparere elektriske anlegg hvis du ikke er autorisert elektriker, det er ulovlig å kjøre bil uten å ha sertifikatet (skjønt, dette påvirker jo andre også), du kan tvangsinnlegges for å ikke spise (her vil sikkert noen entusiaster skille mellom de med spiseforstyrrelse og de med "å ikke spise som hobby som er fritt valg" ), du kan tvangsinnlegges for å skjære deg selv og så videre. Samfunnet er jo også interessert i å bidra til å hjelpe med disse problemene, men når misbrukere sjelden annerkjenner egne problemer er det heller vrient å hjelpe dem uten å ha hjemmel i lovverket. Narkomane på gata i Oslo blir sjelden tauet inn for narkotikabruk enda det er ulovlig - lovverkets straffer eksisterer for å hindre folk fra å komme til det stadiet.

Den nyliberalistiske ånden gjør at folk er flinke til å overbevise seg selv om at de er fullstendig frie, enda lista rusmidler de har brukt det siste året mer eller mindre er like lang som lista over kjente narkotiske stoffer... Det er sikkert lett å hoppe på meg som en representant for det etablerte her, men jeg mener bare at motpunktet til ståstedet "alt er lov grunngitt i individets råderett over egen kropp" bør nevnes.

Akkuirat hva konkret vil det medføre at alkohol "dreper en halv hjerne"? Alkoholmisbruk er forresten straffbart: Vil anbefale deg å ta en tur innom fyllarresten eller kjøre bil i fylla hvis du er overbevist om noe annet. Alkoholmisbruk kan også føre til at man mister omsorg for barna sine eller blir tvangsrehabilitert. At alkoholisme ikke blir sett på som et problem er fullstendig feil og også helgefylla blir forsøkt regulert med jevne mellomrom: Se nye stengetider på utesteder, innskjerpninger av skjenkebevilgninger osv.

Motstander av grøftefylla som jeg er så er det en viss forskjell på f.eks. å skyte heroin (enorm infeksjonsfare, enorm avhengighetsdannelse, stanser fordøyelsessystemet osv) og å drikke seg full. Hvis man skal likestille alle rusmidler så er det nettopp det man sier. Folk bør heller konsentrere seg om midlere rusmidlers lovlighet og regulering heller enn å komme med et argument utelukkende fundert i ideologi - for landet Norge kjøper heldigvis ikke sånt. Tradisjonene for jordnærhet i politikken gjør at et reform er langt mer akseptabelt enn revolusjon.

Hvordan fungerer det egentlig når folk i legaliseringsdebatten gjerne sier "det er en myte at hasj er et gateway-drug" og så samtidig mener at alle rusmidler bør legaliseres? Bevegelsen er preget av at retorikken til enhver tid springer ut fra behovet for å innta rusmidler lovlig og dermed blir man fort sett på som ganske egoistisk, uansett hvor mye solidaritetspåstander man klarer å dra frem.

Det er slett ikke ulovlig å ha sex før fylte 16 år.

Jeg snakker om handlinger som kun er direkte selvskadelig. Grunnen til at man trenger sertifikat for å kjøre bil er ikke for å beskytte føreren, det er heller ikke den umiddelbare faren for strømstøt som gjør at det kreves godkjenning for å koble strøm. Du blir heller ikke straffet for å koble strøm uten godkjenning i huset ditt, du får bare problemer med forsikringen hvis huset brenner.

Dette med å klatre på bygninger har jeg ikke tatt høyde for før. Hmmm. Det er vel faktisk tillatt å klatre på enkelte bygninger, mens andre er det ikke tillatt. Det kan jo nesten kalles en fornuftig regulering. For eksempel er det tillatt å base-hoppe, bare ikke midt i byen fra ei høy bygning. Kjedelig å ramle i hodet på noen.

Tvangsinnleggelse har ingenting med straff å gjøre.

Det nytter ikke å hjelpe noen som ikke vil hjelpes, det er et enkelt faktum. Sanksjoneringen mot rusbrukere gjør ikke annet enn å heve terskelen for å søke hjelp. Forbudet er i veien for rehabilitering.

Med mindre det er meg du beskylder for å være nyliberalistisk skal ikke jeg beskylde deg for å representere det etablerte. Det er interressant nok for meg å vite hvordan du begrunner dine syn, så begrunner jeg mine

Alkoholmisbruk i seg selv er ikke straffbart. Man handler ikke i strafferegisteret for å havne i fyllearresten, man havner der om man ikke kan ta vare på seg selv. Har man gjort noe dumt i fylla straffes man for ugjerningen, ikke drikkingen.

Å ta barna fra alkoholmisbrukere som ikke tar vare på barna sine har ingenting med straff å gjøre det heller.

Norge har en av verdens mest vellykede reguleringer på alkohol. Det skal vi være fornøyd med, dette skyldes hensiktsmessig reguleringer. Nordmenn er blandt de mest drikkefeldige i Europa, allikevel har vi stort sett mindre skadevirkninger her enn ellers. Hvorfor har vi Europas verste Narkotikaproblem, når vi har nulltoleranse og strengere straffer enn de fleste?


Det er gode argumenter for å regulere milde narkotiske stoffer, men det gjør det ikke mindre viktig å regulere de mest skadelige stoffene. Forbudet mot hasj tar ikke menneskeliv. Det er ingen hasjrøykere som suger kuk for en femmer liksom. Stoffer som heroin må vekk fra gata, det er den eneste måten å forhindre den høye rekrutteringen til miljøene. I motsetning til hva du tror forhindrer loven ingen å ruse seg, og alle vet at det er skadelig uansett om det er forbudt eller ikke. Folk som skyter heroin driter i sånt, det skjønner du vel.

Heroin i seg selv er ikke særlig skadelig. Det er når stoffet går ut av kroppen brukeren blir syk. Skadevirkningene og dødsfallene skyldes totalforbudet mot heroin, og ikke selve stoffet. Heroinmisbrukere kjemper mot sykdomssmitte, sult, bakterier, bøter, fengselsopphold og lever i en 24 timer i døgnet, helt for jævlig tilværelse der alt dreier seg om å skaffe penger og stoff. Forbud gjør stoffet dyrt, og administrasjonsmetoder som røyking og sniffing blir for dyrt for junkier. Det bør være statens ansvar å sørge for at denne gruppen har tilgang på medisinen de er avhengige av, det er rett og slett uansvarlighet å overlate omsetningen til kriminelle.

Den eneste organisasjonen jeg støtter er FHN.

Problemet er sammensatt, det er gode grunner for å legalisere cannabis. Jeg mener personlig cannabis bør reguleres mildt (altså lett tilgjengelig). Sterke stoffer bør være ulovlig å omsette, men hvis man samtidig straffer brukerne når man ikke til å ta selgerne. Det eneste som kan forhindre gatesalg er regulering, gjennom farmasøyter selvsagt. Etterspørselen stopper ikke bare opp sånn helt uten videre, narkomane bør medisineres slik at de kommer seg unna miljøet. Det er mye lettere for en bruker å kutte ut heroinet hvis han er med normale folk og ikke andre narkomane hele tiden.

Det trenger jo ikke å være tillat å produsere selv, selv om det er legalt. Hvis staten driver med produksjonen av stoffene kan de ha mer kontroll over forbruket med avgifter. Da kan de bruke avgiftene til f. eks. rehabilitering. Meningen med alkoholavgifter(ifølge Juvente) er å bruke pengene på skadene alkoholen gjør, i tilleg til at avgiftene holder forbruket nede.

At man etter flere tiår enda står fast på at forbud og kriminalisering av rus er ett skritt i riktig retning skyldes mer enn gamle gubber som er stae.
Det er litt forundrende at så mange enda tror at strengere straffer er ett steg i riktig retning, selv om mye tyder på at legalisering av hasj eller lignende og hjelpe rusmisbrukere istedenfor å straffefølge dem utgjør mye positivt i rus problemstillingen.
Hvordan mennesker som står bom fast på forbud er bedre enn avkriminalisering etc får det synspunktet ifra forundrer jeg meg litt over, i og med at noen mennesker vil ikke skifte standpunkt uansett hvordan man vrir og vender på det.

Kanskje jeg er like sta som mennesker som er for forbud, men jeg føler at mitt standpunkt er riktig. Og at mye tyder på dette. Enkleste beviset er vell igrunnen å se på situasjonen er i dag, og hvordan det ser ut til å utvikle seg i fremtiden.
War on drugs er en krig mot innbyggerne selv, bilde som henger mye igjen fra tidligere at personer som bruker ulovlige stoffer er farlige eller en trussel for samfunnet.

Hva dagens lover baseres på tørr jeg ikke å si noe om, men jeg tviler på at det er kun for å beskytte oss mot oss selv. Alt for mange lover dannes for å beskytte noens interesser. Dette gjør at jeg stiller meg tvilsom til at en del av dagens lover er for å beskytte oss, som det ofte påstås..
Kanskje det er jeg som er paranoid, men jeg synes man må være ignorant for å tro at alt er slik som de enkleste og mest tilgjengelige forklaringene er i mange tilfeller...

Er det ikke slik at det finnes alkoholdrikkende folk som bare tar seg en fest av og til? Og så finnes det også en viss andel som er alkoholikere? Kan man tenke seg dette overfor også andre rusmiddel? At det finnes folk som omgås narkotika en gang i blant, og at det finnes en viss andel som kategoriseres som rusmisbrukere og narkomane? Eller er det sånn at all bruk av narkotika er misbruk?

Jeg er av politiet tatt 5-6 ganger for narkotikabruk siden 2006. Dette la grunnlaget for at politiet mener at jeg har et rusproblem, og av den grunn har de tatt fra meg førerkortet. Jeg som har kjørt i 20 år, prikkfritt, finner dette høyst betenkelig. Dette må jo bety at dersom politiet hadde funnet ut at jeg hadde drukket meg dritings 5-6 ganger de siste tre årene, så ville de med det ha grunnlag for å si at jeg har et rusproblem, og derfra frata meg førerkortet? Eller blir rusen problem med en gang den er ulovlig?

Jeg skjønner at du er på et korstog for å få tilbake det hellige førerkortet ditt, men hvordan klarte du å bli tatt mer enn en gang i året for narkotikabruk? Da mistenker jeg at du har tatt med deg rusen ut i det offentlige rom...

Egentlig ikke. Det er staten og skattebetalerne som må koste på de som blir rusmisbrukere. Men nå spørs det hva de putter i kroppen sin.

Det fins alkoholdrikkende folk som bare tar seg en dram i blant, og disse går under betegnelsen kontrollert drikking. I Norge finnes det ingen forskjell på rusmidler, det kan blant annet cannabisforkjempere underskrive på - de vet hva jeg mener. Likeså har Rusmiddeldirektoratet sett for seg at et kontrollert bruk også er mulig på andre områder enn ved alkohol, og i den anledning er det opprettet egne definisjoner som er mer omfattende enn våre egne definisjoner av bruker, moderat bruker og misbruker.

Kjernebruk er bruk av psykoaktive stoffer innenfor bruksområder som har en lang kulturell tradisjon bak seg innenfor det samfunnslaget og det geografiske området der bruken foregår.

Utvidet bruk er bruk av psykoaktive stoffer som er et brudd med den tradisjonelle bruken, innenfor et samfunn eller en større gruppe innen et samfunn. Det kan gjelde både bruksmåter, situasjoner og i noen få tilfeller også type stoffer.

Misbruk vil avhenge av toleransegrensene i det nære miljøet personen er en del av. Vi kan si at det mer er forskjellen mellom miljøets bruk av stoffet og den enkeltes bruk som er avgjørende, enn det er den enkeltes bruk i seg selv.

Som vi her kan se har faktisk rusmiddeldirektoratet gått grundigere til verks med å skille på begrepene, slik de faktiske forhold egentlig er, i motsetning til vår bruk av definisjon som bruker, moderat bruker og misbruker. Siden vår definisjon per ord er begrenset til å gjelde betydning - det at en bruker kan bruke alt fra en gang til sjelden, moderat bruker fra sporadisk til ofte, og misbruker fra jevnlig til kronisk - er i grunn ikke beskrivende virkeligheten.

Jeg kan forsøke å fremheve dette bedre ved å gi eksempler på de nevnte definisjoner av rusmiddeldirektoratet:

Definisjonen av en kjernebruk blir altså definert ut fra hva som medlemmene av et samfunn eller et samfunnslag over lang tid har ansett som passende. Personer som er på privatfest og sammen med gode venner, og der drikker relativt store mengder alkohol, er innenfor kjernebruks-området. Men dersom personen kommer hjem fra jobb en dag og tar seg en drink, så er han i den utvidede gruppen.

Et annet eksempel er en som får foreskrevet en boks med valium etter å ha mistet en nær venn, og medisinen er rettet mot sorgen han opplever. Medisinen tas kun ved behov og resten han ikke bruker etter at sorgen har gitt seg, sparer han. Hvis han ved en senere anledning også nå føler at han trenger en valium for å komme seg over en vanskelig kneik, er dermed ikke denne bruken del av kjernebruken lenger, men har gått over til den utvidete bruken fordi dette ikke rent generelt er innenfor de aksepterte rammer (du bruker medisin som foreskrevet av legen, ikke ellers).

Skillet mellom misbruk og utvidet bruk beror i definisjonen over og behøver ikke gås nærmere inn på. Det vi forstår er at overgangen og skillet mellom kjernebruk, utvidet bruk og misbruk, er ikke lenger individuelt rettet som vi har pleid å definere det, men har sammenheng i kulturelle, gruppemessige og miljømessige akseptable standarder som varierer mellom tradisjoner, geografisk beliggenhet eller innad i f.eks. subkulturer.

For eksempel vil ikke misbrukeren av cannabis nødvendigvis være misbruker av cannabis i hinduistisk tradisjon, siden cannabis er en symbolsk religiøs verktøy der. Ei heller vil brukeren av psykedelika nødvendigvis være bruker i henhold til sjamanistisk tradisjon, der bruk av entogener forholder seg til ritualer og seremonier eller en sjelden gang i bestemte anledninger. Tilslutt vil all konsum av alkohol være misbruk i henhold til islamsk tradisjon, som ikke tillater alkohol i sin religion. Dette vil være definisjonen på kjernebruk.

Definisjonen på utvidet bruk kan for eksempel variere fra geografiske områder i dette landet, der en liter helflaske himkokt trøndersk karsk i uka er akseptabelt for trøndera, mens et glass av samme karsk grenser til misbruk hos fyllesjuke østlendinger. Tilsvarende vil kanskje nordlendinger finne det akseptabelt å begrense seg til et gram kokain i en helg, mens folka i hovedstaden sannsynligvis mener at festen bør vare lenger enn vorspielet.

Her er utvidet bruk betinget bruksmønsteret til det miljøet man tilhører og den lokaliseringen man befinner seg i, samt en øvre og en nedre grense for hva som er blitt akseptert over lengre tid. Grensen til misbruk er selvsagt glidende idet den enkelte bruker overskrider miljøets konsensus for det akseptable nivå. Miljøet som bruker de samme stoffene avgjør forskjellen mellom misbruk og utvidet bruk.

Når det gjelder det siste punktet ditt, angående inndragelse av førerkort og hvordan du føler deg urettferdig behandlet i motsetning til alkoholfolket, så les denne lenka her. Nok en gang gjentar jeg at i Norge blir det ikke gjort forskjeller på rusmidler, med unntak av de generelle straffeutmålingene som i teorien er forskjellig, men når det kommer til forskjellsbehandling får alkoholfolket like mye juling som stoff-folket i lignende situasjoner.

Det finnes i våre øyne klare og tydelige forskjeller blant stoffgruppene, men vi må slutte å spre propagandaen om at alt er så rosenrødt hos alkoholfolket, og dermed diskriminere dem for noe de ikke kan noe for en gang! Ikke deres feil at alkohol er lovlig i dette landet, og absolutt ikke deres feil at de velger å utnytte seg av det og ruse seg på det. Men ethvert sammenligning er ikke bare god sammenligning, for eksempel hvis vi skal ta cannabis-legalisering frem som eksempel.

Å sammenligne ethvert tøvete tilfelle med cannabis skaper dårlig sak og enda mer mistro til de cannabisforkjempende delen av samfunnet vårt, det samme gjelder dog for andre stoffer. Å hele tiden trekke frem alkohol i hytt og pine på seriøse eller useriøse sammenhenger skaper bare et bilde av de liberale som utbrukte i sine argumenter og at de kverner om igjen på den gamle mølla i evigheter. Det er helt greit å gjøre det - men gjør det riktig!

Ikke spre propaganda som vi selv avstår fra ved å trekke feilslutninger basert på historier vi aldri har hørt om ved landets mest brukte rusmiddel - alkohol. De første til å merke det forvrengte budskapet her er disse alkohol-konsumerne, som ikke trenger å fortelles hva dere rusmiddel er kjent for eller i hvilken grad den er tolerert og akseptert lenger. Det som en gang var en fornuftig sammenligning, blir nå "Barbie Girl" med Aqua-Lene på steroider. For de som ikke er gamle nok til å huske bandet Aqua, så låter dette fælt. Og slik er disse stadige sammenligningene med alkoholen i tide og utide også - de begynner å låte fælt, rett og slett!

Det jeg synes er helt sprøtt er at man blir sendt hjem fra avrusningsklinikker når man blir bruker stoff. Altså man viser symptomer på den sykdommen de behandles for. Dette blir som å ta fra en sukkersyk person insulinen fordi han spiste kake.

Kjenner selv en som sliter med tungt missbruk, og har gjort dette i over 15 år. Han ønsker nå og bli frisk. Han ble sendt hjem for og ha testet positivt på amfetamin. Dette har tatt fra han motet og vel så det da det er andre gangen det skjer. Så klart burde han ikke ta stoffet, men det er litt mer nyansert en som så. Iogmed at jeg kjenner personen vet jeg at han hater speed. Men han lider av ADHD og får normalt sett ritalin på resept. Men begge gangene han skulle på avrusning har de klart og gjøre feil slik at han ikke får ritalinen sin, altså da selvmedisinerer han med speed da det hjelper.

Jeg skal vitne any day på at han aldri tar speed så lenge han har riktig medisin for sin lidelse. At han itillegg har et rusproblem, og legene kaster subutex, sobil og en annen benzo jeg ikke kommer på navnet til hjelper lite.

Så for og sitere han selv: "hvorfor faen skal jeg på avrusning når jeg ikke får lov til og være syk der?"

Holdningen er adoptert etter en AA-modell mener jeg å ha lest et sted, der krav om å holde seg rusfri må være innfridd, ellers følger en straff som konsekvens for lav motivasjon. Eller noe sånn. Dette er i teorien om at pasientene eller elevene, ihvertfall de som er motiverte, vil skjerpe seg ekstra neste gang de søker hjelp. Pågrunn av sprekken viser de tegn til lav motivasjon. Eller noe sånt. Ta det med en klype salt, siden jeg ikke har satt meg så godt inn i AA-modellen.

Det jeg ihvertfall vet de bruker som begrunnelse for gjentatte sprekk, er at de har de andre elevene ved klinikken eller pasientene ved institusjonen å ta vare på også, og må følge visse strenge regler for å ikke utløse tilbakefall eller sug hos de som har klart seg bra! Tenk deg tilfellet der du f.eks. på en institusjon eller klinikk har vært rusfri i rundt 7 mnd, og jobbet hardt for å oppnå dette grunnlaget. Du har ca. 2 mnd igjen til oppholdet er over, og så kommer en ny elev til klinikken. Denne sprekker først en gang, og slipper unna med en kraftig advarsel med begrunnelse. Han eller hun blir isolert fra resten av gjengen for ikke å trigge russug blant de andre.

Uansett, hans fravær vil vekke mistanken hos flere, og for mange er dette nok til å utløse en underliggende russug, som kan sette vedkommende til ground zero igjen, og forlenge oppholdet enda lengre, eller føre til tilbakefall i nærstående fremtid. Deretter kort tid etter, så sprekker samme person nok en gang, og hva skal personalet gjøre da? De har allerede gitt en kraftig advarsel, de vet han er syk, men det er jo for søren meg resten av gjengen i klinikken også! Skal de da fortsette og vise vedkommende tillit gang på gang, eller ta en hard beslutning med en gang, på noe som kan bli en gjentagelse etter gjentagelse hos personen.

Er vedkommende motivert nok? Er sjansen for at triggeren hos de andre holder seg nede til stede selvom han sprekker gang på gang? Vil dette medføre at andre pasienter følger samme eksempel, siden det allikevel ikke får noen konsekvenser for deres vedkommende, annet en en dag i isolasjon fra de andre? Er dette rettferdig overfor de andre medelevene? Og sånn kan du spørre deg selv til du blir grønn, og svaret finner du sikkert i avgjørelsen som blir fattet 80% av gangene.

Det må dog fremheves at jeg deler ditt syn, men forstår også godt klinikkens tankegang siden jeg har vært i samme situasjon selv. Det er ikke noe godt hvis du har holdt deg i lengre tid også sprekker en medpasient, hvorav den fortrengte russugen kommer tilbake i rebound (rekylleffekt, normalt brukt som betegnelse på seponering av medisin), og er beskrivende en enda kraftigere abstinenstilstand enn det du allerede har sliti deg igjennom. Ofte blir det prat om sprekken, med en slags forherligelse eller bagatellisering av hendelsen med en litt tøff holdning hos vedkommende, som ikke er ukjent når det gjelder stoffprat på klinikker i øyeblikk der personalet ikke er tilstede, og som vedlikeholder rebound effekten hos de det gjelder.

Dette kan altså medføre til tilbakefall hos pasienter som kanskje hvis de var blitt bedre skjermet mot slike hendelser, ville unngått problematikken. Men det er en delikat problem, og er veldig omdiskutert med samme argumentene som du bruker blant de fagkyndige representantene i klinisk behandling av rusmisbrukere og hvilken linje som er rett å følge. Det har til og med blitt hevdet en form for underliggende ikke-bevisst stigmatisering hos personalet overfor de som gjentatte ganger sprekker, og forekommet beskyldninger om trynefaktor i andre tilfeller, der vedkommende kanskje ser mer sliten ut enn andre, og samtidig viser lav holdning og motivasjon.

Disse har lettere for å ryke ut enn de som ikke ser så slitne ut og viser tegn til høy moral eller motivasjon. Andre tilfeller kan være stigmatisering av pasienter som viser en uakseptabel holdning med tanke på miljøet, som for eksempel stoffrelatert atferd, prat eller hint, og etter gjentatte advarsler spiller den tøffe rollen og sprer dårlig karma fremfor å ta til seg tilsnakket og skjerpe seg. Disse kan faktisk ryke ut på førstegangssprekk også, og derfor mistenkes stigmatisering å være et kjent fenomen også blant personell som jobber med rusmisbrukere. Dette gjelder ikke alle, men du kan banne på at det gjelder en del - sånn sett i forhold til de nevnte eksempler.

Det burde selvfølgelig være ordninger for de som sprekker slik at de andre skal slippe å oppleve det som du her forklarer. Man kunne kansje hatt separate klinikker hvor dette praktiseres forskjellig. Og så tar man en vurdering for hver enkelt pasient om hvor de skal behandles. Men med den skakkkjørte økonomien som helsenorge idag har blir det veldig vanskelig å utvide tilbudet.

Det er kansje stor forskjell på hvilke rusmidler som benyttes. At man kan få lettere tilbakefall på enkelte stoffer. Og skjønt en ting er klart, ved suksessfull behandling skal jo brukeren være HELT rusfri. Ellers kan det vel ikke oomtales som rehablitering. Men veien dit for noen vil væære helt annen en andres.

Status i Norge er jeg usikker på hvordan ligger an i avrusningsdebatten, men det er ingen tvil om at det fortsatt hersker uenigheter og uvilje til å løse rusproblematikken på et seriøst høyt plan, nettopp fordi rusproblematikken er et så alvorlig vanskelig problem å løse. Selv fagpersonell i rusomsorgen innrømmer at det er vanskelig å tro at hver enkelt individ er inne til avrusning for seriøst motiverte årsaker, og det er bred enighet om at høy motivasjon og moral er det som skal til for å bli rusfri! Så kan en spørre seg hva som er høy motivasjon og moral hos rusmisbrukere kontra hva som er hos nyktre eller moderate rubrukere.

Det hele ender opp med en uungåelig trynefaktor som også vil gjelde en utvelgelse til disse to forskjellige klinikkene som du nevner opp her - for den høymotiverte og for den motiverte. Dette er rimelig vanskelig - for ikke å si umulig - å avgjøre på forhånd i hvilken kategori hver enkelt tilhører, på et intervjubasert grunnlag. Løsningen er allerede blitt foreslått til en lignende modell som den du skriver, bare det at de ikke gjør forskjell på motivasjonsfaktorene hos de forskjellige brukerene.

Forskjellen ligger i det å skille mellom såkalte dobbeltdiagnsoepasienter og rusmisbrukere fra hverandre, og plassere de på forskjellige institusjoner med ulik behandlingsforløp. Dobbeltdiagnosepasienter er rusmisbrukere med alvorlig psykisk sykdom og rusproblemer. Denne pasientgruppen trenger nødvendigvis en annen tilnærming enn vanlige rusmisbrukere i behandlingen, ofte fordi de trenger rusmidlene på en annen måte som i lavdoseavhengighet - et omstridt begrep som kan kalles for egenterapi eller selvmedisinering, og fordi denne pasientgruppen ruser seg mest sannsynlig for sin psykiske tilstand som må behandles separat til rusmisbruket.

Her vil det ofte kreve en helt annen form for tålmodighet enn for den vanlige rusmisbrukeren, ofte fordi dobbeltdiagnosepasientene vil ha et helt annet behov selvom problematikken bunner ut på samme område - avhengighet og misbruk. Det som nok er beklagelig enda det har vært foreslått i lange tider nå, er at det finnes så politisk motvilje mot reformasjoner i rusmiddelomsorgen generelt - ihvertfall der en i forkant ser det vil koste mye penger for et heller usikkert resultat!

Det er ingen tvil om at dobbeltdiagnosepasienter må fanges opp i rusomsorgen for å få best adekvat behandling, men det er heller ingen tvil at regjeringen må grave dypt i lommeboka for å oppnå nettopp dette. Det som er problemet dog, er at rusomsorgen ikke har god nok kompetanse til å fange opp alle som hører til denne brede kategorien av rusmisbrukere, og samtidig så har ikke psykiatrien nok kompetanse på rusfeltet til å kunne gi en adekvat rusbehandling og samtidig psykiatrisk behandling til den samme gruppen.

Jeg tilhører denne gruppa her og ble virkelig overrasket over hvor lett det var å holde rusen skjult for personale i f eks spesialisthelsetjenesten når jeg var innlagt og til behandling. Som oftest var det ubegrunnet frykt fra min side og total overbevisning om at hvert eneste personale i bygget måtte da se at jeg var rusa akkurat nå de gangene jeg sprakk som avslørte forholdene til å måtte avgi urintest, men det var i kombinasjon med jevnlig og strenge rutiner med å avgi sporadiske tester som var fra annenhver dag til to ganger ukentlig. Utenom dette, var det fritt frem, noe som viste seg kun en gang der rutinene glapp av de tilsammen fire gangene jeg sprakk, tror jeg det var. Dette viser en klar svakhet i den psykiatriske institusjonen, og en bekymring i at disse også står for rusbehandlingen i lag med det psykiatriske.

Kan selvsagt ikke dra alle under en kam, men i disse tilfellene her var misbruket så opplagt at hadde de invitert med seg sin 15-årige sønn eller datter til sykehuset, ville vi garantert vært avslørt umiddelbart! Spesielt av all fnisingen og latteren som disse ville hikstet frem på lokehua pasienter som måtte ha vært heavy dosert på farlig lik medisin som politiet er villig til å banke dritten ut av ungdommen for at de ikke skal røre! Og som dermed gjør det mer spennende og attraktivt.

De hadde overhodet ingen mistanke enten om jeg var grisespeeda eller hadde en "ta-deg-sammen"-atferd, noe som gav meg og flere pasienter hakeslepp og som selvfølgelig gjorde det enklere å sprekke en gang til og enda en gang. Først etter gjentatte sprekk var det noen få som muligens klarte å fange opp signalene, men det var forferdelig mange ganger de bomma totalt også. Selvom alle sprekkene utenom en sprekk ble fanget opp, hvilket vil si 3/4 tror jeg eller noe sånt, så er det horribelt at 1 sprekk kunne vare i omlag 1 uke med mer eller mindre daglig rusing inne på et institutt før det ble fanget opp - via urintest-resultater da faktisk.

Dette ville for eksempel de i rusomsorgen ha fanget opp for lengst - uten tvil - og dermed kunne iverksatt mottiltak for slik oppførsel tidligere, som for eksempel utkastelse som det blir diskutert her, men som kanskje ville innbydd til andre løsninger hvis psykiatrien på grunn av sitt manglende kompetanse har klart å avdekke, som i rusomsorgen foreløpig ikke blir akseptert mens i spesialisthelsetjenesten vises det stor tålmodighet til tross for klare regler og retningslinjer for fortsatt innleggelse.

Den som sprakk en eller to ganger derimot i spesialisthelsetjenesten kunne av enkelte fagpersonell få et litt dårlig rykte og derved en umiskjennelig overvåkende atferd ved personalet som igjen kunne virke inn på den psykiatriske motivasjonen som også var svært uheldig med tanke på den psykiske tilstanden, selvom det uten tvil var svært gunstig for rusmisbruksfraværet.

I rusmiddelomsorgen har en valgt å holde seg på nulltoleranselinjen av tidligere fordi det er bred enighet at uten topp motivasjon fins det ikke en mulighet for rusfri tilværelse - dette er veldig avhengig av hver enkelt rusmisbruker selvfølgelig og kan ikke tas enkelt på av personalet. Men diskusjonen har forøvrig vært oppe om ikke også denne pasientgruppen bør få lignende tålmodig behandling som dobbeltdiagnosepasientene får i spesialisthelsetjenesten, fordi i bunn sliter disse med samme problemet som kan tenkes å være grunnen til at pasientene sprekker - rusmisbruk og avhengighetssyndrom.

Det finnes ingen sikker forskning som viser at grunnen til at dobbeltdiagnosepasienter har en tendens til å sprekke er fordi vedkommendes psykiatriske tilstand gjør de mer sårbare enn rusmisbrukeren og medfører derfor en lavere terskel for å sprekke enn andre grupper. Det er hypoteser fremsatt med støtte i ulike kliniske undersøkelser og forskning, men ikke uten å være omdiskutert fra forskjellige faglige hold som spenner seg fra sosiologi, psykologi/psykiatri i spesialisthelsetjeneste, rusmiddelomsorg/ruspoliklinisk, sosialantropologi og skolemedisinen/primærhelsetjenesten - for å nevne opp noen grupper.

Disse har alle ulike tilnærminger til samme pasientgruppe og noen av disse velger faktisk å trekke alle over en kam - spesielt skolemedisinen, som er nazi på at en sykdom er noe som kan påvises fysisk og derfor en reell årsak, i motsetning til psykiske lidelser og forstyrrelser, som er utenfor deres opprinnelige fagfelt, og derfor ikke en sykdom. Kanskje en negativ undertone i den påstanden, som mer er basert på egne erfaringer og anekdoter fra noen andre medpasienter, enn allment representativt syn tror jeg. Likevel er det bred enighet i befolkningen at skolemedisinen er eksperter til å distansiere seg for sine pasienter, og først i ekspertisen finner man den nødvendige støtten. Derfor nazi.

Imidlertid er det med årene som har kommet blitt en bred felles enighet om å tilnærme hverandres fagområde på en tilfredsstillende plan - men ting tar tid (TTT) og innen de kommer til en løsning som allment vil bli brukt i praksis, har denne gruppen pasienter kanskje doblet seg eller tredoblet seg og vil stadig kreve større ressurser, som fortsatt vil møte politisk uvilje. Noen velger å fortsatt ikke kalle rusmisbrukergruppen for pasienter, for det er et omdiskutert begrep i deres øyne gjeldene rusproblematikken. Deres argumenter er at da fins det mange pasienter i dette landet, og spørsmålet mitt er: Hvem sier at det ikke er det? Vi er alle potensielle pasienter, og vil ved enhver avvik psykisk og fysisk bli regnet som det blant befolkningen, så hvorfor ikke i fagmiljøet også?

I politikken snakker en om nedskjæringer i psykiatrien, når man ser at dagens samfunn med totalforbudslinjen som Norge har valgt å legge seg på, og eventuelt også med en mer liberal holdning, vil predikere om en fremtid med økt behov innenfor behandlingstilbud til helt nye eller allerede eksisterende pasientgrupper som bare vil øke i antall - om ikke noen reformer snart blir funnet tilfredsstillende å forsøke. Dette er hva jeg kaller motstridende. Hvordan skal en få gjennomført noen reformer hvis en kutter ned på ressursene?

Bjarne Håkon Hanssen har interessert seg på rusomsorgsfeltet og for å vise en slik åpenhjertig forståelse plasserer et reformforslag for de tyngste heroinmisbrukerne på agendaen. Ikke uventet møter slik nytenkning motstand i den konservative delen av vårt samfunn, som mer enn den grunnen at de mener det ikke er en akseptabel løsning på sikt, ser på prislappen for hele tiltaket som vil ramme samfunnet generelt, og spør seg selv om tiltaket er verdt en slik ekstrakostnad på en allerede tungt og belastet område for den norske pengebeholdningen - i tillegg til at praksisen vil i grunn stride mot den totalitære nulltoleransegrensen som Norge har lagt seg på politisk, og som inntil noen år tilbake også var generell oppfatning blant de faglige miljøene.

Men ettersom problemet utviklet seg annerledes enn hva som var opprinnelig tilment dagens ordning både i ruspoliklinisk og i psykiatrisk sammenheng har stadig flere spurt seg selv om dette er veien å gå - eller om det må finnes bedre alternativer der en får gitt et mer adekvat tilbud til alle representasjoner av denne samfunnsproblematikken. Det finnes ingen tvil av at hver enkelt gruppe har sine ulike behov som vil bli samfunnsmessig viktig å ta til følge, ettersom dagens ordning i praksis ikke har fungert som ønsket.

Det vil for noen fagkyndige på området, være helt uaktuelt å måtte følge opp dagens ordning hvis den ikke har et forbedringspotensiale eller viser forandring i den positive retningen. For disse mener isåfall at norske politikere kaster bort mye penger på en praksis som da i betydningens forstand ikke fungerer, hvilket er helt meningsløst. Men den inngrodde stigmatiseringen av rusmisbrukere er gjeldende for fagpersonell som for resten av befolkningen generelt også, så det foreligger selvfølgelig en motpol til denne gruppen representanter av fagkyndige i rusdebatten, og disse kan vi her kalle konservative.

Deres krav er at det skal fremlegges en sikker og tilfredsstillende alternativ før dagens ordning i praksis bør forandres og slik vil selvsagt de ulike forslagene til slutt havne til disputt. Og fremfor alt veies opp økonomisk kontra utsiktene det er tale om i forslagenes forventninger av resultat. Her sier det seg selv at det vil mest sannsynlig være umulig å holde seg hundre prosent objektiv på de omfattende diskusjonene, som tar for seg dagens gjeldende problemstilling og hvordan en anslår det vil ligge an i fremtiden.

På dette område innvilges det stadig mere penger mer eller mindre maskert i studier eller lignende tittel som ikke direkte avslører at det er økonomiske hensikter bak, og har derfor til hensikt enten å beholde eller få satt igang prosjekter som omhandler reformer eller motsatt - å fortsatt holde en strikt linje på rusmiddelfronten (egen vurdering, ikke allment representativt).

Dette er spesielt på det sosiale og antropologiske planet tror jeg, siden jeg ser noen klare skiller mellom forskningsrapporter innenfor for eksempel psykologi/psykiatri, sosialantropologi/sosiologi og rusmiddelomsorg/ruspoliklinisk samt i medisinen (skolemedisinen) og andre mer eller mindre såkalt nøytrale forskningsstudier, som per definisjon da vil kunne diskuteres i all uendelighet om innehar den faktiske nødvendige objektivitet sett med et samfunnspolitisk synspunkt, heller enn det vitenskapelige, som aldri vil bli bedre enn noen fremsatte teorier på fagområdene.

Alt er diskutabelt i politikken og de fagkyndige miljø og representasjoner i samfunnet som direkte eller indirekte blir rammet av problematikken så som sosial- og trygdeetat, jus- og politivesen, ulike interesseorganisasjoner og pårørende, samt sikkert mange andre grupper jeg ikke kommer på i farta. Så den reelle løsningen som ligger foran oss og er på nær vei en reform i ordets forstand i rusmiddelomsorgen i første omgang, er å skille mellom dobbeltdiagnosepasienter og vanlige rusmisbrukere - der det kanskje blir en fellesforståelig tilnærming i behandlingsprosessen, men som i grunn er ute etter å finne et klart skille med vitenskapelig støtte for i øyemed å få avløst dette problemområdet.

De strebes etter å få tilnærmet seg forskjellige behandlingstilbud for en gruppe som består av like store forskjeller som resten av befolkningen - og nå er fordelt på to ulike grupper som består av like mange forskjeller. Så er spørsmålet hvem defineres innefor hvilke felt og hva da med de som faller utenfor begge kategorier, hvilke tilbud kan en gi disse? For det vil fortsatt eksistere bare psykiatriske pasienter og bare moderate brukere eller problemkonsumering som ikke vil falle godt igjennom med de nevnte to grupper i behandlingstilbud eller annen tilnærming, og som fortsatt må få vedlikeholdt allerede gjeldende kvaliteter i behandlingstiltakene eller bedrede vilkår.

Den samme muligheten for reformasjon eller tidlig intervensjon som allerede fastlagte og kartlagte grupper får er ønsket å gjelde massene som representerer rusmiddelomsorgens målgruppe. Brukermassen er derved blitt definert i forhold til den tidligere så vante enten/eller-holdningen, som lød slik at enten var du rusmisbruker eller så var du ikke. Til og med skolemedisinen har motvillig åpnet øynene for at det muligens fins noen uklare nyanser et eller annet sted, men som de naziene de er (etter egen mening og litt sarkasme), så vil det kreve betydelige resultater med positiv fortegn for å endre en ellers så stivpyntet og konservativ syn, inngrodd innstilling til rusproblematikken og som i mange psykiatriske områder og spesielt i ruspoliklinikken anses som gammeldags (også baser på egne konklusjoner og ikke nødvendigvis representativt. Men det er tvilsomt om de begge er like nazi, ihvertfall ikke i psykologien).

Så rusproblematikken må ikke bare reformeres på et felles område men innenfor de ulike representasjoner i fagmiljøet også, fra nazi skolemedisin til konservativ psykiatri til liberal ruspoliklinisk psykologi og inn til rusmiddelomsorgen, som i tillegg til å inneholde reformasjonsproblematikken i de tyngre faglige områder, vil også måtte få reformasjoner på plass i de andre berørte baner som direkte eller indirekte blir tilknyttet problemområdet - som sosial- og trygdeetat, jus- og politivesen, interesseorganisasjoner, kanskje skoleområder som sosialantropologi, pedagogikk osv også.

Tilslutt må økonomene, politikerne og de generelle andre fagsterke representanter som politisk sett er flinke til å slikke rumpa ren for møkk hos konservative politiske grupper, som selvsagt sier det samme om representanter for de liberale politiske gruppene også overbevises, og en endelig avgjørelse må tas på regjeringsplan som oftest slikker ræv på enten sittende statsministerkandidat, kommende statsministerkandidat, tidligere statsministerkandidater og selverklærte statsministerkandidater - som i overført betydning betyr at de bare er interessert i å slikke egne ræv, så en helhetlig løsning på denne problematikken skjer ikke før fjerde torsdag i juleuka, og det kan bli lenge til!

Men positivt er det at det meldes på de fronter om forandringer i anmarsj og det samme sier man om 2012 konspirasjonsteorier også. Om det derimot er like spennende som sistnevnte gjenstår å se. Mitt tips er at finsk fjernsynsradio er å foretrekke, og julenissen kommer kun de gangene det er jul eller nasjonal politisk valg. En politisk utfordring i denne sammenheng: Correct me if wrong!

Ut i det offentlige rom ja. Det var en serie med dritt jeg klarte å rote meg opp i. Men tyngst ble det nok da politiet ble dritforbanna på meg fordi jeg påtok meg skylden for fyllekjøring jeg ikke hadde gjort. Det resulterte i at jeg senere ved forklaringsskifte fikk min venn fri fra fyllekjøring (da min vri endte med at politiet ikke tok blodprøve av den egentlige føreren). Det likte politiet svært dårlig. Jeg antar at dette var og er et tungt moment for dem.

Jeg er ikke på noe korstog for å få igjen det hellige førerkortet mitt. Hvorfor skriver du "det hellige førerkortet mitt"? Har jeg gjort meg fortjent til at du skal spytte på meg eller?

Så det du sier er at du har tilstått fyllekjøring og så blir overrasket når politiet tok fra deg førerkortet...? Dette stemmer ikke helt overens med historien du hittil har presentert - personlig er jeg for at politiet tar fra folk som bruker dop offentlig og tilstår fyllekjøring lappen. Ved å lyve om noe sånt mister du all troverdighet ovenfor loven, både fordi du er villig til å dekke over noen andres fyllekjøring og fordi de vet at du gjerne kan lyve om at du ikke kombinerer rus med narkotika. Moralen her må være noe alá ikke lyv for politiet for å beskytte folk som fyllekjører...?

Problemet er at du starta en haug diskusjoner hvor det til slutt kom fram at alt handlet om dette førerkortet du har mistet, ikke bare i den bombastiske "politiet som bøddel", men også i tråder som denne. Det får meg til å tro at du først og fremst argumenterer for å legitimere egen rusbruk og fordi du er snurt over å ha mistet lappen. Du må forstå at disse debatten har rast her i lang, lang tid og det er vanskelig å komme med mange signifikante bidrag samtidig: Dette forumet handler ikke først og fremst om deg og dine problemer, men de store linjene i samfunnet. Klageinstansen du skal rette deg til har du blitt informert om, så nå kan du slutte å nevne at du er en mønstersjåfør i hvert andre innlegg