Hei!
Vært en lurker her på forumet i mange år nå og holdt på å lage denne posten for noen uker tilbake, men ble ikke noe av da. Bestemte meg for å gjøre det nå, til tross for at jeg er usikker på hvor jeg vil med dette.

Jeg er en kar i midten av 20 årene som har vært i gjennom litt av hvert ila livet mitt. Det startet i ungdomsårene at det sklei ut og at ting kom litt ut av kontroll. Grove tyverier, vinningskriminalitet og litt rus (minimalt) ble fort det som var av interesse og jeg fant likesinnede å dele dette med. Slik holdt vi på i et par år og utrolig nok har jeg et plettfritt rulleblad den dag i dag. Jeg vil si det kun er flaks, og fordi jeg aldri ble sladret på.

Det hele toppet seg da jeg nettopp hadde fylt 18 år og en av mine gode kamerater ble fengsel for en meget straffbar handling. Jeg vil ikke gå inn i detaljer da jeg vil være anonym, men det endte med at han ble fengslet i en lang periode og jeg opplevde en slags identitetkrise. Jeg visste jo meget godt at jeg lett kunne vært der da hendelsen inntraff, men jeg begynte å tenke over om dette er et miljø jeg vil være endel av.

Jeg fikk meg jobb i en ny by, flyttet mange mil og bestemte meg for å starte på nytt. Dette er nå seks år siden og jeg har tatt meg en utdanning, byttet jobber, blitt forfremmet, fått nye venner og opplevd mange fantastiske minner og blitt kjent med mange forskjellige personer.

Problemet mitt nå er at jeg savner det gamle livet helt ekstremt. Det er ikke spenningen jeg savner eller det å tjene noen få tusen på noe med høyt risiko. Jeg savner det å være med folk du stoler 100 % på og som du vet hvor du har til enhver tid. Etter at jeg flyttet og brøyt kontakten med gamle venner fikk jeg meg en ny vennegjeng med gode jobber, høyt utdannede og som er veletablerte. Min erfaring etter disse årene er at jeg aldri har opplevd mer svik og uforutsigbarhet med disse nye folkene. Det er gjelder nødvendigvis ikke bare folka som jeg så på som mine nye venner, men det gjelder også kollegaer, ekskjæreste og andre jeg har møtt på min vei.

Saken på visa er at jeg har gjennomtatt kontakten med mine gamle venner og har det faktisk veldig bra med dem nå, men jeg vet jo at det bare er et tidsspørsmål før noe kjipt skjer igjen. Han jeg fortalte om slapp nettopp ut og kontakten er som før. Han har jo ikke fått med seg engang at jeg ''forsvant'' - han har jo vært borte like lenge som meg, bare under andre omstendigheter.

Er det flere her som har samme erfaringer som meg og som kanskje har gått i gjennom litt av det samme, eller er det bare holdningene og synet mitt som er på bærtur? Det jeg ønsker aller mest er jo å finne gode venner med sunne interesser og som man faktisk kan stole på, men min erfaring er at det er så utrolig vanskelig. Det blir neppe lettere nå som jeg er i midten av 20-årene og folk rundt meg allerede har sin egen krets. Jeg er også en meget aktiv person og trener stort sett hver dag og deltar på forskjellige arrangementer, men har enda ikke lykkes med å finne bekjentskap der.

Måtte bare få lufte litt av det som har spinnet rundt i hodet mitt veldig lenge nå. God kveld alle sammen!

Hei, sjeldent jeg svarer på slike emner men historien din traff meg meget godt. For å gjøre en lang historie kort, drev jeg med mye lusk i mine ungdomsår, havna i en situasjon som satt skikkelig preg. Valgte å bryte kontakt med det miljø og flytta til Sverige for en liten periode.

Savnet for det gamle livet ble stort etter hvert, og motsetning til var det hovedsaklig spenningen som trakk meg inn. Store beløper som kommer kjapt, musikk i mine ører. Jeg fant fort ut at livet er kanskje ikke ideelt i dette miljøet, men faen heller det er iaf ekte! Ekte folk som holder det ekte. Det «nye» livet jeg prøvde var greit, men ærlig talt, alt var fasade for min del.

Jeg tror at grunnen til at du kunne stole så pass mye på dine gamle kompiser er at dere har utprøvd hverandre i krevende/høy stress situasjoner. Du erfarte at kompisene dine er til å stole på og du kan støtte deg på dem under vanskelige forhold. I tillegg vil det å leve gjennom "ekstreme" situasjoner sammen med andre skape en intim og varig bånd mellom dere. Kan til en viss grad sammenlignes med soldatkompanier i krig.

Du har sannsynligvis også en mindset som er nærmere dine gamle kompiser enn de nye streite vennene dine. Du må kanskje holde igjen og filtrere deg ekstra nøye når du kommuniserer med dem, du kan ikke være helt åpen. Du oppfører deg altså ikke autentisk ift til ditt sanne deg og det skaper ubehag.

Bare noen tanker jeg kom på når jeg leste innlegget ditt. Kan hende at jeg er helt på bærtur

Kanskje du kan finne en spennende fritidsaktivitet som egner seg til å skape sterke bånd med andre. Fjellklatring, dykking eller bankran

Det er mange som har det som fremstår som nesten en genetisk dragning mot spenning og da spenning i form av kriminalitet.
Det finnes drøss av eksempler fra skjønnlitteratur og kunst på menn som har en dragning mot kriminalitet, kvinnene som elsker dem, dummingene som frykter dem etc. Det er jo så sinnsykt frigjørende å tenke på å forkaste alle ideer om et normalt liv, javel, får aldri blondine, rekkehus og stabilt småbarnsforeldreliv, men de andre får jo faaaen ikke være med på alt det gærne og gøye du gjør.
Har aldri levd som en tung kriminell men har alltid balansert på en knivsegg mellom et normalt liv og et hemmelig dobbeltliv der jeg gjør alt jeg selv ønsker, er den jeg vil være etc.

Så ta disse følelsene alvorlig! Det handler om hvem du vil være, og hvem du tror du vil være.
Og at du savner kompisene dine - som du har vært gjennom tykt og tynt med?
Man, det er helt normalt. Og når man kommer ut i 30 åra så mister man også kontakten med mange,
det kan være deler av effekten her.

Takk for at du delte denne tråden

Ordentlige kompisser er også folk som man uten å ha hatt mye kontakt med i et år eller to kan møte opp med når muligheten tilater det og fortsette der det slapp.

Jeg bor ikke og henger med de fleste av mine nærmeste venner (som ikke er kriminelle, men likevel har delt mye med gjennom årene) og de jeg har rundt meg av kollegaer er en helt annen type mennesker jeg ikke ville stolt på med livet mitt. Jeg ufattelig glad for at jeg har disse gamle vennene og at vi har den bakgrunnen sammen, selv om vi har gått forskjellige veier i livet. Men fyfaen så hyggelig det er å treffe dem de gangene jeg gjør.

Jeg anbefaler deg å prøve å se det i samme lys. Du har ikke mistet det du hadde før, og du kan fortsette dra tilbake å treffe dem i ferier. Spander en middag på dem. Kanskje du finner ut at du har savnet dem skikkelig og det kjennes godt og kunne møtes av og til. Det er også viktig å huske på at vi mennesker har et psykologisk bias som gjør at vi ser på fortiden i et veldig rosenrødt lys - det er greit å tenke over når man mimrer tilbake til hvor bra man hadde det før. Du vet heller ikke hvordan ting hadde utartet seg om du aldri tok en annen vei og om forholdene hadde holdt seg like sterke - men det er en annen sak.

Det jeg prøver å si er at du kan finne glede i fortiden og beholde dem som venner, samtidig som du går den veien du går nå. Hvis de er kompissene du sier de er så er det ingenting som stopper deg fra å ta en tur bort når du har ferie og si hei.

Tror du har vært litt uheldig med de vennene dine. Man blir ikke «ekte» bare fordi man er .. ehh...kriminell? Tvert imot. Du har funnet gode folk i ett kriminelt miljø. Det finnes nok av sliberige ekle jævler der også, for å si det mildt.

Ville ha tenkt meg godt om.

Tja dette handler kanskje mer om gamle venner fra ung alder vs venner man får i voksen alder, enn det handler om straigthinger vs kriminelle?

Typisk er jo at man er temmelig mye mer destillert i ung alder, alt er intenst og kropp og sinn bobler over av følelser, og med alle endringene som skjer fysiologisk i kroppen er det mange sinnsstemninger i løpet av en dag. Unge folk har ofte mye disponibel tid å bruke sammen med venner og uansett aktivitet man gjør sammen om det er er sjakk eller brekk så er alle i endring. Alle er på vei i samme retning, fra barn til voksen og som i dyreflokker så støtter man hverandre og forsøker kanskje ubevist å skape en harmoni eller stabilitet i gruppen. Og for de som er mer ekstreme, enten det er kampsport eller kriminell aktivitet så får en jo kjenne på et adrenalinrush uten sidestykke. Og blir en presset eller utfordret i et adrenalin-øyeblikk så er det kanskje ennå lettere å stille opp, uansett hva det koster. Feks backe en venn som havner i slagsmål. Slikt skaper jo samhold for da blir det lett å stole på venner. Men jeg tror ikke at man må henge med kriminelle, for det er nå jaggu mye drittfolk og simple mennesker også blant kriminelle.

Kanskje finner vi aldri tilbake til den ekstreme samhørigheten man har i unge år? Senere i livet er vennskap bare en liten del av alt som som er viktig og betydningsfullt. Det er karriere, kjæresteforhold, elskerinner/elskere som skal sjongleres, kursing, familie, og utvidet familie som må pleies, sosiale bånd som må pleies feks grunnet karriere, som å dra på kundemøte på kvelden eller ta en middag med klienter. Og på toppen så skal folk ha egen bolig, barn og bil. Vennskap blir plutselig noe som kommer ganske langt nede på prioriteringslisten. Og selv de som er er flink å prioritere vennskap må kanskje nøye seg med å ta en kaffe sammen, en kjapp pils eller om de er helt gær'n en dag kanskje gå på kino. Og slik er det for massene. Tenk da på introverte eller folk som har veldig mye å stri med på privaten i tillegg til alt annet.

Har aldri funnet igjen til det nære vennskapet der absolutt tillit eksisterer blant venner jeg har fått i voksen alder. Kanskje sier det mer om meg men om noe virkelig var viktig og jeg trengte en jg har absolutt tillit til så ville jeg nok ringt en av mine gamle venner framfor en av mine "voksenvenner".

Du vil til ett kriminelt miljø med rus og tyveri fordi du ønsker folk å stole på?!?

Takk for alle svar og innspill folkens!

Anbefaler deg å lese innlegget mitt en gang til. Gjerne enda en gang etter det, bare for å være på den sikre siden.

Signerer dette. Ikke bare som innesluttet person, men også som utadvent og livlig men uten å slippe folk inn på seg. Det er utrolig lett å innbille seg at man er selvtilstrekkelig, men jeg tror det er ekstreme unntak som ikke i lengden får nedsatt livskvalitet av å mangle nære relasjoner. Det handler ikke om introvert/ekstrovert heller, det går ikke på omgangsform eller antall relasjoner.

Vet ikke helt hva jeg skal si til det. Er ikke så mye jeg får gjort med akkurat den situasjonen. Den er som den er og ting er som de er. På sikt kan det kanskje endre seg. Men det er er jo bare en liten del av av en omfangsrik og omfattende diagnose så det er vel endel ting som har større fokus for tiden enn akkurat den biten. Kanskje er det som med blant annet angst at det må øving til og kanskje også beint ut terping før det sitter og går seg til? Akkurat nå er det enklere å akseptere tingenes tilstand som de er og akseptere alt det medfører slik at jeg kan fokusere på tilhelningsprosessen og de greiene som for meg har rangen.

Det er noe med at å forsøke å akseptere ting med en kognitiv tilnærming. Akkurat nå får jeg ikke endret dette, og da får jeg heller akseptere at dette får komme senere if that og akkurat her og nå så er ting som de er på den fronten og jeg får ikke gjort noe med det idag.

Ennå en utdanning? Trivdes ikke med den første? For all del, det er vel aldri feil å utvide horisonten og forsøke noe nytt. Er det noen spesielle fag du må ta opp nå da? Tenker du noe i retning terapeut, psykolog eller noe slikt? Om feltet du tenker på er noe du kan relatere til så kan du sikkert bringe noe ekstra på jobb. Og kanskje kan du bedre både forstå og hjelpe andre som sliter med det du har slitt med. Må være en god følelse å gå på jobb å kjenne på det å hjelpe andre. De fleste jobber jeg har hatt så har det handlet mest om å hjelpe meg selv, oppnå bonuser feks. Det er ikke varig moro. Og det blir raskt en vane og noe en ikke klarer glede seg over. Men å bidra positivt til andres økte livskvalitet det tror jeg må kjennes bra. Og se utviklingen de har og det begynner å gå veien. Stå på fremover.

Ok dame og dressert bikkje gir både innhold og mening men det blir sikkert fint for deg også når samfunnet åpnes igjen?

A4 livet er veldig falskt ja på mange områder. Det beste er vel å finne noen gode venner som du stoler på og kan dele dine tanker osv.
Å gå tilbake til det gamle kriminelle miljøet tror jeg ikke er lurt selvom det virker som de har skjerpet seg.