Jeg har et spørsmål. Det som står i overskriften min.
Mot alle odds har jeg greid å komme meg ut av kaoset. Det måtte en nær døden opplevelse til for at jeg våknet og forsto at nå må du kutte ut alt, noe jeg også gjorde. Med alt tenker jeg ikke bare på dritt jeg hadde i meg men og folkene jeg hadde i livet, vaner, miljø. Det har vært veldig hardt og tungt og har vært nær med å gi opp flere ganger og gå tilbake til det gamle. Men viljestyrken min denne gangen har vært annerledes, mer solid.
Jeg har funnet en ro som jeg trives veldig godt med. Men med den roen begynner jeg også å legge merke til ting jeg aldri har lagt merke til tidligere av opplakte grunner, jeg har vært ruset eller av mangel på rus pakket meg inn og gjemt meg bort.
Dette med mannfolk er ikke lett for meg. De forholdene jeg har vært i tidligere har vært usunne og pill råtne, møtte de via felles hobby rus. Bare skikkelig tullete greier med masse konflikter og tull. Såvidt begynt å tørre tenke at en kjæreste hadde vært bra for meg. Men jeg merker at jeg skygger veldig fort unna for det er så uvant for meg. Jeg har ikke bra selvtillit og jeg er utseendemessig preget av et hardt liv. Det er mye jeg vil ordne før jeg kjenner meg vel med meg selv. Er allerede i gang med å fjerne en helt latterlig tatovering som bare må bort om jeg skal ha noen sjans til å bli tatt seriøst. Jeg sparer også opp til å få ordnet tennene mine.
Å få oppmerksomhet fra menn som ikke har samme utgangspunkt som meg og som er standard a4 mennesker er uvant som sagt. Men jeg fryser helt og trekker meg unna hvis jeg opplever å få smil eller blikk fra noen jeg finner attraktiv. Jeg tenker mest på at jeg vil spare meg selv den skuffelsen når de finner ut hvor jeg kommer fra og at jeg står på relativt bar bakke.
Tenker at jeg burde konsentrere meg om menn som har lignende fortid som meg for de er evnt de eneste jeg har sjans på, men er også redd for at det hadde ført til trigging og tilbakefall for ene av oss eller begge.
Tror jeg sliter litt med å forstå hvordan jeg skal oppføre meg i denne nye verden jeg har kommet inn i, jeg føler meg som en fisk på land når menn viser interesse og jeg vet ikke hva jeg skal hverken si eller gjøre. Skal man holde igjen og risikere å bli såret og forlatt på et tidspunkt hvor man begynner å bli betatt av noen eller skal man si det som det er med en gang?
Er det i det hele tatt realistisk for en som omtrent aldri har levd et a4 liv å få en oppegående kjæreste? Jeg trår så forsiktig nå at jeg føler alt av muligheter og potensielle relasjoner (av menn) forsvinner for meg. Samtidig vil jeg ikke være innbilsk, det å for eksempel smile tilbake til en mann som smiler til meg er noe jeg bare ikke klarer. Selv om jeg vil klare det.
Har belaget meg på et liv som kronisk singel og tenkt at det er det riktige for meg. Men så møter man på folk her og der som får meg til å tvile. Øyner kanskje et håp noen sekunder, men så kommer jeg på hva jeg har å konkurrere mot: andre damer med utdannelse, jobb, god økonomi og hus.
Hadde du gitt en med min fortid en sjans, eller er det bare fullstendig uaktuelt?
Mot alle odds har jeg greid å komme meg ut av kaoset. Det måtte en nær døden opplevelse til for at jeg våknet og forsto at nå må du kutte ut alt, noe jeg også gjorde. Med alt tenker jeg ikke bare på dritt jeg hadde i meg men og folkene jeg hadde i livet, vaner, miljø. Det har vært veldig hardt og tungt og har vært nær med å gi opp flere ganger og gå tilbake til det gamle. Men viljestyrken min denne gangen har vært annerledes, mer solid.
Jeg har funnet en ro som jeg trives veldig godt med. Men med den roen begynner jeg også å legge merke til ting jeg aldri har lagt merke til tidligere av opplakte grunner, jeg har vært ruset eller av mangel på rus pakket meg inn og gjemt meg bort.
Dette med mannfolk er ikke lett for meg. De forholdene jeg har vært i tidligere har vært usunne og pill råtne, møtte de via felles hobby rus. Bare skikkelig tullete greier med masse konflikter og tull. Såvidt begynt å tørre tenke at en kjæreste hadde vært bra for meg. Men jeg merker at jeg skygger veldig fort unna for det er så uvant for meg. Jeg har ikke bra selvtillit og jeg er utseendemessig preget av et hardt liv. Det er mye jeg vil ordne før jeg kjenner meg vel med meg selv. Er allerede i gang med å fjerne en helt latterlig tatovering som bare må bort om jeg skal ha noen sjans til å bli tatt seriøst. Jeg sparer også opp til å få ordnet tennene mine.
Å få oppmerksomhet fra menn som ikke har samme utgangspunkt som meg og som er standard a4 mennesker er uvant som sagt. Men jeg fryser helt og trekker meg unna hvis jeg opplever å få smil eller blikk fra noen jeg finner attraktiv. Jeg tenker mest på at jeg vil spare meg selv den skuffelsen når de finner ut hvor jeg kommer fra og at jeg står på relativt bar bakke.
Tenker at jeg burde konsentrere meg om menn som har lignende fortid som meg for de er evnt de eneste jeg har sjans på, men er også redd for at det hadde ført til trigging og tilbakefall for ene av oss eller begge.
Tror jeg sliter litt med å forstå hvordan jeg skal oppføre meg i denne nye verden jeg har kommet inn i, jeg føler meg som en fisk på land når menn viser interesse og jeg vet ikke hva jeg skal hverken si eller gjøre. Skal man holde igjen og risikere å bli såret og forlatt på et tidspunkt hvor man begynner å bli betatt av noen eller skal man si det som det er med en gang?
Er det i det hele tatt realistisk for en som omtrent aldri har levd et a4 liv å få en oppegående kjæreste? Jeg trår så forsiktig nå at jeg føler alt av muligheter og potensielle relasjoner (av menn) forsvinner for meg. Samtidig vil jeg ikke være innbilsk, det å for eksempel smile tilbake til en mann som smiler til meg er noe jeg bare ikke klarer. Selv om jeg vil klare det.
Har belaget meg på et liv som kronisk singel og tenkt at det er det riktige for meg. Men så møter man på folk her og der som får meg til å tvile. Øyner kanskje et håp noen sekunder, men så kommer jeg på hva jeg har å konkurrere mot: andre damer med utdannelse, jobb, god økonomi og hus.
Hadde du gitt en med min fortid en sjans, eller er det bare fullstendig uaktuelt?
