Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  9 1050
Har etter en tøff oppvekst/barndom og mange år med negative tanker virkelig begynt å innse at jeg ikke henger med lenger og kan nesten anse meg selv som deprimert (dette er ikke i sammenheng med covid-19, men denne tida hjelper jo seff ikke heller)

Har i grunnen alltid hatt alt jeg trenger, kommer fra en velstående familie så har aldri manglet noe. Gjorde det bra på skolen. Har alltid hatt gode venner og alltid noen å snakke med. Aldri vært bortskjemt men har heller aldri manglet noe.
Har om og om-igjen fått høre av venner og bekjente at jeg har en veldig mørk personlighet og alltid virker så negativ/trist/deprimert selv om jeg opptrer hyggelig blant folk. "du ser alltid så lei deg ut" eller "du ser så deprimert ut" Hva svarer man da liksom?

Er det normalt? Noen som skjønner hva jeg mener?

Det eneste jeg alltid har manglet er i det psykiske. Å være GLAD, positiv, lykkelig. Første jeg tenker når jeg står opp om morgenen er at fy FAEN hvorfor gidder jeg dette. Men møter fortsatt opp på tida på jobb. Hver dag.

For et par uker siden satt jeg en kveld å tenkte på hvor "deilig" det hadde vært å bare være død, hvor stille det ville blitt. Satt og tenkte på dette i flere timer den kvelden. Det skremmer meg litt nå.

Noen kan sikkert forestille seg en sammenheng med rus her, men har in fact aldri rørt narkotika/drugs av noe slag. Drikker veldig lite. Snuser litt og tar en røyk av og til men aldri rusmidler. Dette mest fordi jeg har vært redd for å føkke det HELT opp da jeg sikkert ikke hadde klart å slutte med rus hvis jeg først begynte.

Har alltid hatt forskjellige hobbyer, drevet med båter, biler, mc, data og what not, så har heller aldri kjedet meg, men liksom aldri vært glad ut.
Går stadig mindre ut, sosialiserer meg mindre og mindre og her sitter jeg nå. Langt nedi bakken med hode i asfalten. Hver dag.

Har faktisk snakket med flere psykologer og andre statlige "pengesugere" uten at dette har hjulpet meg i det hele tatt.
Har noen et tips eller to?
..
Normalt? Tja nær halvparten av oss går gjennom en eller flere depressiv periode(r) i livet. Så ja å være deprimert i ikke unormalt. Og det er jo litt i depresjonens natur at det ikke trenger å være utenpåliggende årsaker til tungsinnet. Det rammer ikke bare folk fra trange kår, de som har tatt dårlige valg i livet eller folk som vokste opp i umøblerte hjem. Det rammer deg og meg og hun borte i gata. Vi kan alle få en depresjon eller flere. De fleste kommer gjennom depresjonen. Noen ganger kan det være krevende og noen får gjentatte depresjoner. Men for de aller aller fleste så går det over. En depresjon er vel sjeldent en konstant tilstand. Altså, det kan jo virke som når det drar ut over tid, men men gode råd, litt hjelp fra fagfolk evt. litt medisiner gjerne i kombinasjon med terapi så løser det seg for de aller fleste.

Det du sier og beskriver tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, og det viktige nå blir at du tar tak i dette før det setter seg og blir ennå værre. Det virker kanskje som en dårlig ide å forsøke terapi siden du har forsøkt, men gi det en sjanse. Siden alt halter for tiden så sjekk hvem som evt. tilbyr skype terapi nå i coronafasen slik at du kommer kjapt igang. Husk at selv om du har forsøkt flere så kan du treffe en som forstår og som du får tillit til om du fortsetter å prøve. Så kan dere ha samarbeidsmøte med legen og evt. finne ut hvilke medisiner det kan være greit å forsøke om du føler ting blir mørkere.
Høres ut som det kan være mange forklaringer på dette. Fikk lyst å spørre deg om du trives på jobben? Hadde du gått over til noe bedre på dagen hvis du fikk tilbudet?

Besvar disse spørsmålene:

- Hadde du kunne tenke deg å flytte til et nytt sted, hvis det så sosialt og spennende ut, pga en ny jobb?
- bærer jobben preg av meningsløshet, syns du lønna er dårlig for det du gjør, jobbmiljø dårlig etc?
- Er det noe som holder deg der du er? Familie, venner?
- Hadde du tatt samme stilling, samme lønn, et annet sted?
Sist endret av meaculpaUIO; 2 uker siden kl. 20:41.
Det er på ingen måte noen one size fits all her, når det kommer til hva som funker. Men ja, det du beskriver kan godt høres ut som depresjon. Det jeg henger meg opp i er for det første at det har vart så lenge at du nesten beskriver det som en del av personligheten din. For det andre at du beskriver oppveksten din som tøff, samtidig som du etterpå beskriver at du aldri har manglet noe. Er det noe baki der som kan være roten til problemet? Ta isåfall tak der og ikke kun på symptomnivå.

Sitat av knerten5321 Vis innlegg
For et par uker siden satt jeg en kveld å tenkte på hvor "deilig" det hadde vært å bare være død, hvor stille det ville blitt. Satt og tenkte på dette i flere timer den kvelden. Det skremmer meg litt nå.
Vis hele sitatet...
Det er utrolig skummelt å oppleve de tankene der, hvor behagelig det er å tenke på. Utrolig ekkelt. Men det er lang, lang, lang vei fra dit til å faktisk gjennomføre. Slike tanker er ganske vanlige. Og likevel - kommer du dit at du begynner med konkrete planer, så du si det til noen. Det er kjempeviktig. Om ikke annet så ring en hjelpetelefon. Det kan du forsåvidt gjøre lenge før du kommer helt dit også.

Har faktisk snakket med flere psykologer og andre statlige "pengesugere" uten at dette har hjulpet meg i det hele tatt.
Har noen et tips eller to?
..
Vis hele sitatet...
Mitt tips ville jo vært mye det du allerede har gjort, drive med hobbyer, ha omgang med venner etc. Så ville jeg anbefalt psykolog. Dessverre treffer man ofte ikke blink på første forsøk der. Har du mulighet til å betale for privat psykolog? Uansett, skal du prøve igjen så kanskje prøve en annen vinkling enn før, komme til bunns i hva det egentlig dreier seg om.

Denne situasjonen her suger litt ekstra om man sliter psykisk. Bruk nettverket ditt for alt det er verdt og vurder en time med videoterapi om det skrur seg til.
Sist endret av *pi; 2 uker siden kl. 22:06.
Trådstarter
13 6
Takk for gode svar. Kanskje jeg bør gi psykologhjelp et forsøk til. Har vel pratet med en 4-5stk og ikke vært særlig fornøyd med noen av dem. Det kan vel også nevnes at jeg er kjent for å være jævla sta, og tar skjelden imot hjelp frivillig.

Det du sier *pi; Ja jeg hadde en røff oppvekst med foreldre som var ganske fraværende, brydde seg fint lite, og som skilte seg før jeg ble født, det kan sikkert ha en sammenheng med alt dette. Men jeg har som sagt heller aldri manglet noe i form av penger, klær, mat osv, men har som sagt heller aldri vært bortskjemt. Heller motsatt... Høres sikkert litt merkelig ut men det er sånn det har vært. Det kan nevnes at de 10+ åra jeg bodde fast hos min mor, var det endel flytting (gikk på barneskolen på denne tida), så det kan ha påvirket meg litt i form av å måtte "starte på nytt" på 4 forskjellige barneskoler mellom 1.-7.kl.... Men føler den dag i dag at det egentlig ikke betydde så ekstremt mye..


"Det er utrolig skummelt å oppleve de tankene der, hvor behagelig det er å tenke på. Utrolig ekkelt. Men det er lang, lang, lang vei fra dit til å faktisk gjennomføre. Slike tanker er ganske vanlige. Og likevel - kommer du dit at du begynner med konkrete planer, så må du si det til noen. Det er kjempeviktig. Om ikke annet så ring en hjelpetelefon. Det kan du forsåvidt gjøre lenge før du kommer helt dit også. ""

Ja, synes også det er skremmende, jævlig skremmende. Disse tankene har nok kommet gradvis oftere det siste året ca...



Ang. arbeid/jobb har jeg ingenting å "klage" på her. Kanskje en ny by og start (igjen) kunne vært noe, vet ikke helt.... Veldig vanskelig å si..

Har mulighet for å betale for privatpsykolog og, men som sagt tidligere skjærer det i sjela mi å "ta imot" hjelp, få hjelp. Fikser det jævla dårlig og har en stor jobb å gjøre på den fronten. Men når det er sagt, hjelper jeg gjerne venner eller bekjente med hva som helst. Det gjør meg ingenting..

Har i det miste god tid til å tenke mye (dette har faktisk forværret situasjonen for meg flere ganger og), men må få snudd holdninga. Vet bare ikke hvordan..

Har lest endel om hvor mye høyere selvmord-og depresjonsstatistikken har gått opp i Norge de siste åra. Skremmende greier..
Sitat av knerten5321 Vis innlegg
Har mulighet for å betale for privatpsykolog og, men som sagt tidligere skjærer det i sjela mi å "ta imot" hjelp, få hjelp. Fikser det jævla dårlig og har en stor jobb å gjøre på den fronten.
Vis hele sitatet...
Kjenner igjen det. Vil anbefale å prøve likevel, man må kaste seg litt utpå skal det være vits i. Dette er vel ikke tiden for å starte noe dypt gravearbeid akkurat, men videoterapi kan funke for å holde det gående. Men vet ikke hvordan det vil funke når man ikke allerede har en terapautisk relasjon fra før. Verdt et forsøk hvis du virkelig føler det går nedover nå. Du har sikkert brukt 1500kr på dummere ting.
Trådstarter
13 6
Takk for svar.
Se Fight Club og riv deg løs fra det kjedelige samfunnet. Kutt ut alt mainstream tull. Bli fri. Gjør det du vil
▼ ... over en uke senere ... ▼
Trådstarter
13 6
Da var vi tilbake her igjen... Takk for gode svar, forresten!
Har for første gang giddet å engasjere meg litt i og lese om psykisk helse og funnet diverse argumenter som kan tyde på at jeg fatkisk er bipolar eller delvis bipolar.
Tror ikke jeg har skrevet dette tidligere i posten, men har noen dager i blant der jeg faktisk ikke er "deprimert", ser mørkt på alt og føler at ingenting har noen mening whatsoever. Men det varierer veldig. Med alt fra ukers mellomrom til flere måneder.
Har faktisk både bipolaritet på både mor og fars sider av familien, gjerne dette kan knyttes inn i mine "problemer"? Har aldri sett på meg selv som bipolar men etter å ha lest symptomer og hvordan man oppfører seg som bipolar, kjenner jeg meg igjen i flere av tilfellene.

Kjenner faktisk et par som lider av bipolaritet, men kanskje i en litt heftigere skalert versjon enn det jeg kanskje har. Det er ikke akkurat slik at jeg hopper forran en jævla buss slik som en jeg kjenner gjorde -forran en haug av vennene mine, og det er heller ikke slik at jeg har stått med en fuckings kjøkkenkniv å selvskadet meg. (personen som hoppet forran bussen overlevde) Men jeg har basically gjordt det samme inni huet mitt, hvis det gir mening. Det er veldig vanskelig for meg å snakke om dette med noen som jeg sikkert har gitt inntrykk av tidligere i posten. Har jo som nevnt gått til psykologer osv men har aldri klart å fått snakket ut om den tyngste dritten for det sitter så jævla langt inne. Ser ikke på meg selv som en pingle, men sist jeg prøvde å fortelle om dette hos en psykolog begynte jeg nesten å grine og gikk hjem... Har aldri vært så flau før tror jeg.

Jeg har litt for lett for å "lyge" om jævla unødvendige småting forran folk for å virke/føle meg "dominerende" hvis det gir mening, det er liksom så altfor lett å "smøre på litt ekstra" når jeg skal fortelle noen noe. Hvis jeg ser noen jeg kjenner på gata, girer jeg alltid ned et gir eller to og gir bånn gass men ikke for å tøffe meg, vet egentlig ikke hvorfor engang. Fyfaen så teit! Er så jævla lei av det og..

Har vært singel i mange år og er nesten blitt en einstøing med tiden. Det er litt rart og, for jeg var aldri sånn før. Jeg "liker ikke" folk lenger. Har jo seff kompiser og tar gjerne ei øl eller 3 en lørdagskveld med en kompis men har veldig vanskelig for å bli "glad" i noen eller noe. Utenom koffein, nikotin og musikk. Klarer aldri å knytte sterke bånd med noen og føler jeg ikke "bryr" meg om noen særlig mye. Egentlig ikke megselv heller, for den slags skyld. Nære familiemedlemmer dør (av alderdom) uten at jeg virkelig føler at jeg "bryr meg" selv om jeg synes det er trist som faen i ettertid. Høres sikkert veldig rart ut.
Kan også nevne at jeg har store søvnproblemer. Ikke i form av at jeg aldri legger meg, kan legge meg kl 22 en vanlig arbeidsdag og ligge i senga uten å få sove til 04 om morgenen eller faktisk hele natta, selv om at jeg er dødtrøtt og helt utslitt. Klarer liksom ikke å legge vekk tankene som flyter rundt i huet når jeg prøver å sove.

Hører gjerne på dyp musikk som henter fram gamle, gode men også dårlige minner, men også heavy og prog metal og dette daglig. Er veldig glad i musikk og har brukt store summer på anlegg osv. Føler jeg glipper tankene når jeg hører på musikk. Det er liksom en slags escape fra realityen for meg. Sikkert litt som rusmidler for dem driver med det.

Føler at jeg ikke finner noen mening med livet, selv om at jeg har alt jeg trenger av materialistiske ting, har nok av kjøretøy, en plass å bo, mat, penger osv. Men har lært at penger er virkelig ikke alltid er det viktigste man kan ha.
Sist endret av knerten5321; 2 dager siden kl. 22:09.
Kjenner meg veldig igjen. Fra det med å tenke/simulere selvskading, til lyving for å fremstå som bedre enn jeg er, eller gi en versjon som jeg skulle ønske jeg var. Musikk er også stor del av livet mitt, mye trist fordi det er noe avhengighetsskapende i å dyrke det mørke/depresjonen.

En venninne av meg sier ofte at hun tror jeg er bipolar, men ingen psykolog har konstantert med det enda, så velger å følge det enn så lenge. Er dog diagnosert med depresjon. Du virker fortsatt som du er oppegående, men du sliter med en del. Ta tak i det asap. Det kan hende du fikser dette selv, men det er ingen bedre skikket til å hjelpe deg med dette enn en psykolog. Det er en del ventetid så gjør det så fort som mulig. Det krever ikke mye av deg egentlig, det vanskeligste er å innrømme at du trenger hjelp. Du gjør det ved å kontakte legen din feks på nett, eventuelt kan du kontakte helsestasjonen for unge der du er så får du hjelp med en gang. Kommer an på alderen din.
Sist endret av algernon; 2 dager siden kl. 23:19.