Jeg har vært nysgjerrig på noe i det siste og håper at noen her på forumet kan bidra med sine tanker og erfaringer. Det handler om fenomenet "people pleaser" - de menneskene som ser ut til å trives under stress og forandrer atferd basert på hvordan de blir behandlet.

Jeg har lagt merke til at når jeg er hyggelig og behandler dem veldig bra, mister de ofte totalt interessen for meg. Men hvis jeg ikke gir dem mye oppmerksomhet, virker de stresset og gjør alt de kan for å få oppmerksomheten min. Dette får meg til å undre meg: Hvorfor er det slik?

En teori jeg har, er at noen people pleasers søker bekreftelse og godkjenning fra andre mennesker. Når de får mye oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger, kan det hende de føler at de ikke trenger å gjøre noe mer for å beholde den interessen. De slapper av og begynner å fokusere på andre mennesker som de tror kan gi dem den samme følelsen av verdi og aksept. På den annen side, når de ikke får mye oppmerksomhet, blir de usikre og stresset. De gjør mye for å få oppmerksomheten tilbake, kanskje fordi de frykter å bli oversett eller ikke anerkjent.

Det er interessant å høre om det er noen her på forumet som er klar over at de er people pleasers. Hvordan er det å leve slik? Hva motiverer dere til å handle på denne måten? Er det noe dere ønsker å endre ved deres atferd, eller trives dere med å være til nytte og glede for andre?

Å være en people pleaser kan for eksempel komme av for lite kjærlighet og anerkjennelse. Det kan også komme av depresjon og sosial angst. Man blir gjerne utnyttet fordi man setter seg selv før andre og gjør alt for å bli likt. People pleasere kan være redd for konflikt avvisning og noen har en dyp empati og omsorg for andre. De har også gjerne lavt selvbilde og lav selvtillit og de tror at deres verdi er avhengig av andres meninger om dem, og er derfor opptatt av å tilfredsstille andre for å føle seg bra.

Jeg tror du misforstår litt det med people pleasing. People pleasers ofrer sin egen tid for å gjøre tjenester for andre de egentlig ikke har lyst til å gjøre. Du har en eksamen om to dager og må øve, og så er det en som spør om hjelp til å flytte en hel dag. Du sier selvsagt ja selv om du egentlig ikke har lyst og må øve til eksamen. Dermed ofrer du din egen tid for andres lykke slik at de skal "like" deg.

People pleasers er etter min definisjon folk uten meninger, som bare følger det som er «in» for tiden. Kan dra en del sammenlikninger med «woke» uttrykket, men jeg vet jeg beveger meg ut på farlig grunn da.

Men jeg mener at de fleste som endrer Facebook bildene sine med den siste «greia» som er in og støtte aner som oftest ingenting om hva de støtter. De bare gjør det fordi alle andre gjør det.

Og de er profesjonelle smiskere, eller rævslikkere. Ender noen ganger opp som sjefer også fordi de er gode på å kysse riktig ræv.

Så de kommer i ulike former, men fellesnevner er at de ofte er dumme, eller feige, uten et snev av karakter.

Jeg har en tendens til å si litt vel klart ifra når jeg er uenig og det har fått meg i trøbbel mer enn en gang. Men heller det enn å ikke stå for hva man mener.

Jeg vil ikke si at det kreves så høy selvtillit for å slå av en prat med de hjemløse, men for folk som ser dømmende på denne gruppen krever det kanskje en god del?
Jeg er selv av typen som gjerne kan slå av en prat med folk som de andre på bussen heller vil sitte å filme.
Kan også finne på å blande meg inn i en situasjon hvis jeg ser at noen trakasserer andre, men dette får også meg til å føle meg bedre, så kanskje det egentlig er en veldig egoistisk handling.

Har fått høre at jeg er alt for snill og lite dømmende, men jeg er jo egentlig det. Jeg prøver bare å ignorere tanker av det mindre hyggelige slaget.

Vel kjent fenomen noe jeg opplever alle driver med til en varierende grad. Jeg gjør dette på fulltid men ikke for å hyggelig eller hjelpsom. Dette er en annerkjent teknikk som kan brukes til så mye mer enn beskrevet.

Det er vel heller det at folk har forskjellige definisjoner av hva en people pleaser er. De jeg beskriver er ikke nødvendigvis de samme du tenker på.

les om insecure attachment style

Så vi snakker om profilbilder nå? Det var igjen bare et eksempel basert på hva jeg tenker når jeg hører people pleaser. Men jeg skjønner. Du har bestemt deg for hva jeg mener og dermed er det sånn. Det var jo dumt da

Det er vel snakk om avhengig personlighetsforstyrrelse.

Min erfaring er at de best likte menneskene er hyggelige, rause og selvsikre folk. De lytter til andre, men har også en god historie selv.

At folk mister "interessen" for deg når du er hyggelig, kan ganske enkelt bety at de ikke føler de må være på vakt rundt deg. Folk blir heller ikke automatisk interessert i deg bare fordi du er hyggelig hvis du ikke bidrar med så mye annet.

Når det gjelder "peoplepleasere" så tolker jeg ikke det som " bare hyggelige mennesker". Å være hyggelig til en viss grad, er som regel et tegn på normal sosial intelligens, relasjonskompetanse og sunn psykisk helse.

Jeg har derimot en venn som jeg vil kalle peoplepleaser. I det legger jeg at hen har priblemer med å sette grenser/selvhevdelse, er redd for å være uenig, og forklarer seg/unnskylder seg unødvendig mye. Årsaken er nok en grunnleggende frykt for å ikke bli likt. Typiske ting hen gjør/sier er:

Unødvendig forklaring/unnskyldning:

Blir spurt om hen kan hjelpe til på dugnad. I stedet for å si "nei det har jeg ikke tid til", sier hen enten ja (selv om hen er utslitt) eller kommer med en lang forklaring om hvor syk og sliten hen er.

Setter ikke grenser:

Godtar at folk opptrer innvaderende og respektløst der og da. Snakker om det med andre etterpå for å spørre om det var "lov" til å bli sint. Kommer gjerne for sent til avtaler fordi hen blir heftet av andre og ikke klarer å si fra om at hen ikke har tid. Blir herset med på jobb av kolleger og ledere som utnytter dette.

Opptrer kveldende omsorgsfult/medlidende når situasjonen ikke tilsier det:

La oss si at hen spør hvordan det går, og jeg svarer "Det går fint, men det har vært litt mye på jobb, så er litt sliten." kan hen svare med "trøsteklem!!! <3 Husk å ta vare på deg selv. Husk å spise nok. Det er lov å være sliten etc" som om jeg stod i livets verste storm.

Personen er veldig opptatt av å bli likt og søker mye bekreftelse gjennom hyppig brukav some. Dessverre har hen funnet ut at det å søke sympati gir positiv oppmerksomhet, derfor gjør hen det ofte. Det triste er at dette over tid gjør at folk liker hen mindre og mindre.

Lar andre ta avgjørelser for seg/søker bekreftelse på avgjørelser:

"Kan jeg ha denne fargen/disse brillene?", "Er jeg slem som tenker at..?", "Var det dumt av meg å drikke brus i stedet for vann?"

Sånne personer blir ofte slitsomme/irriterende for mange i lengden, tror jeg.