Jeg har alltid vært en tilhenger av denne teorien. ''Tid er bare er en måte hjernen vår oppfatter forandring på.''

Slik jeg tenker på det, så går verden bare fremover. Ting skjer, prosesser forekommer og så videre. Deretter har vi mennesker med våre kloke hoder funnet opp tid til å vite når noe skjedde eller skal skje. Vi har bare organisert verden på samme måte som vi har sagt at en klump med stein veger 1 kg, og bruker nå denne som en målestokk for å si at noe som veger 10 kg veger det samme som 10 klumper av denne nøyaktige stenen.

For å forklare det på en annen måte:

Se for deg et koordinatsystem. Langs X-aksen går "tiden". Hva som er 1, 2, 3 og 100 på denne aksen er menneskeskapt. X kan bare øke. Langs Y-aksen går hvordan verden er. Den oppfører seg fritt, og kan være i forskjellige tilstander. OM det er mulig å reise i tid og lignende, vil jeg tro at dette kan forklares ved at verden har nådd samme Y-verdi som en gang tidligere. Men så tror jeg ikke dette er mulig...

Har ingen vitenskaplige bevis eller lignende på dette, jeg synes bare det høres logisk ut.

Vel, ingen sier at logikken er den eneveldende hersker når man snakker om ting som i utgangspunktet er fysisk umulig

Med dette synes du å forutsette at tid er en fysisk størrelse. Det er ikke så sikkert at det er tilfellet. Vi behandler tid som om det er tilfellet, men igjen, tid er egentlig ikke målbart (foreløpig, hvertfall).

Denne vil jeg gjerne du skal utdype litt (litt usikker på om jeg forstår helt hva du mener).

Som generell kommentar: Termodynamikkens 2. lov sier at ethvert lukket system beveger seg mot en stadig økende grad av uorden (entropien øker). Det vil si at det finnes mange flere måter atomer kan arrangeres på om ti sekunder, enn for ti sekunder siden (om man forutsetter at atomene for ti sekunder siden var "ordnet", - noe som egentlig bare er en definisjonssak). For å kunne vite noe sikkert om fremtiden må man derfor kjenne til hvilken retning alle atomer i universet har, og hvilke krefter som virker mellom dem til enhver tid, noe som selvfølgelig er umulig.


1: Du dreper din egen bestefar, som forårsaker at din far eller mor aldri blir født, som fører til at du aldri blir født, som forårsaker at du aldri kunne ha reist tilbake i tid for å drepe din egen bestefar. Gratulerer, - du har skapt et paradoks. Enten vil universet slutte å eksistere, eller så eksisterer det mekanismer som sørger for at det ikke vil skje, eller så vil et eller annet rart skje. Who knows.

2: Du dreper din egen bestefar, noe som fører til at det skapes en ny "virkelighet": Den du kom fra, hvor bestefaren din er i live, og den du er i, hvor bestefaren din er død. Der du kom fra, er alt som det var, men i den du er i vil du aldri bli født. Denne hypotesen innebærer at det for enhver hendelse med flere enn et mulig utfall ( i prinsippet alle mulige tilstandsendringer til enhver partikkel i universet) vil skapes en ny dimensjon, og at multiverset dermed består av et uendelig antall parallelle dimensjoner.

Det finnes sikkert flere mulige scenarioer og, men disse to var det jeg kom på i farten (mener det finnes en tredje hypotese og). Les litt her:
http://www.iep.utm.edu/timetrav/#H5

Nå spørs det litt på hvilken av teoriene vi ser på, men om vi tar utgangspunkt i parallelle universer så er det fullt mulig å drepe din egen bestefar; men da ville du "skapt" et nytt parallelt univers der du har to forskjellige "utfall".
Sjekk ut denne:
http://www.youtube.com/watch?v=0ca4miMMaCE

fra rundt 5min begynner det du lurer på.

Man vet ikke om det er mulig å drepe sin egen bestefar, det er grunnen til at det kalles bestefar-paradokset.

Tre ting kan skje:

a) Det er umulig å reise tilbake i tid. Paradokset eksiterer ikke, vi vet det bare ikke enda.
b) Du kan reise tilbake i tid, men en ukjent naturlov forhindrer deg i å drepe bestefaren din.
c) Så fort du reiser tilbake i tid så skaper du en ny tidslinje. Her kan du gjøre hva f#%¤ du vil. Tidslinjen du selv ble født i er uforandret.

Det bør presiseres at definisjonen gjelder kun for et stillestående cesium-atom ved 0 grader kelvin.

Med denne definisjonen kan spesiell relativitet altså ikke påvirke varigheten av tidsintervallet, men generell relativitet kan ha noe innvirkning pga. gravitasjon. Derfor har man presisert det ytterligere til å gjelde ved havnivå. Hvis man velger cesium-atomet selv som referansesystem vil man få samme tidsintervall uansett.

Edit: I forrige posten min skrev jeg at entropi minker over tid, men jeg mente selvfølgelig motsatt.

En litt interessant tanke jeg kom på: Dersom tid ikke eksisterer, vår oppfatning av begrepet "tid" kun har oppstått for å håndtere forandring, og tid kan betraktes som punkt langs en linje (et kontinuum), fremfor en konsekvent økende størrelse, vil vel muligens det si at alle parallelle universer som noen gang vil eksistere ble til ved The Big Bang. Om det så er, så vil alle hendelser, fremtidige såvel som de som ligger i fortiden, være kartlagt, og uforanderlige. I praksis så vil derfor fri vilje være en illusjon, da alt som har skjedd eller noen gang vil skje ble bestemt ved skapelsesøyeblikket.

c) Det vil si at "du" kan se deg selv vokse opp, og leve fra et annet perspektiv? Fordi du reiser fra "nåtiden" til "fortiden" så må jo fortsatt "nåtiden" leve, eller ikke? Fikk meg til å tenke litt.

Enig der! Alt som skjer i vår verden har utvikling i form av hendelser skjer ikke på et blunk, men har en utvikling. Tid er bare vår måte synkronisere hverdagene våre til et samfunn

Ikke ta det for bokstavelig, det var kun en tilfeldig tanke som jeg lot vokse, og den er basert på en del meget spesifikke antagelser.

Det spørs. Det finnes flere fysikere som argumenterer for at tid ikke eksisterer. Vi er vant til å måle tid (vi definerer det som en målbar størrelse, - vi kvantifiserer tid), på lik linje som vi måler alt rundt oss. Vi måler avstander i meter, vekt i kilogram, kraft i Newton, temperatur i grader, osv. Dette kan synes å være en medfødt egenskap for oss mennesker; vi setter ting i system, slik at vi kan forholde oss til verden rundt oss på en fornuftig måte.

Vi oppfatter tidens gang som kontinuerlige forandringer, årsak og virkning (kausalitet). Du sparker en ball, og så beveger den seg mot målet. Vi blir født, vokser opp, blir eldre, og dør. På et helt fundamentalt nivå, så kan alle våre antagelser vedrørende tidsbegrepet forenkles til bevegelse, og det er noe jeg egentlig har tenkt på lenge: Varme er et mål på bevegelse i atomer, kraftoverføring er en slags "treghet", og radioaktivt henfall kan modelleres vha. statistisk fordeling (ref. Schrödingers katt, - enten så er katten død, eller så er den ikke). For å kunne systematisere all denne informasjonen er hjernen vår nødt til å innføre en viss kontinuitet, og for å oppnå dette tror jeg vi har utviklet en slags innebygget antagelse: At tid er en håndgripelig størrelse, på lik linje med avstand og varme.

Det behøver dog ikke bety at denne antagelsen er korrekt. På det kvantemekaniske nivå skjer det ting som bryter med kausalitetsprinsippet (at årsak finner sted før eller samtidig med virkning) hele tiden. Faktisk skjer det foran øynene dine til enhver tid, vi er bare ikke i stand til å oppfatte det: Virtuelle partikler oppstår spontant, og annihileres like øyeblikkelig, - og det er ikke noe mindre kontraintuitivt for meg å anta at tiden det tar for kaffen å koke kan være forårsaket av en slags treghet i systemet (som vi har valgt å sette tall på i form av tid) som i realiteten er helt uavhengig av det vi kaller tid.

Som ingeniørstudent er jeg vant til å benytte tilgjengelig informasjon for å sette ting i sammenheng, og alt jeg har lært tilsier at tid er en målbar størrelse (med en helt arbitrær definisjon), fordi alt jeg har lært hviler på nettopp det. Men fra et filosofisk synspunkt sier ikke det meg noe annet enn at vi har tilpasset våre modeller til vår oppfatning av tid. Man kan erstatte t med en annen målbar størrelse med relativt enkle grep.

Disclaimer: Det er sent på kvelden, og jeg har tatt et par øl, så det er ikke sikkert alt jeg har skrevet er like konsistent; Jeg lot meg rive med.

Ift. hva jeg sa om Schrödingers katt, så fremstilte jeg det litt feil, jeg mente å referere til hva man kunne observere i det man åpnet opp den hypotetiske boksen med den hypotetiske katten.

Er nytteløst å komme med antagelser basert på nåtidens forståelse av verden når vi snakker om noe så ukjent som tiden. Er slett ikke sikkert man trenger å reise raskere enn lyset for å reise bakover i tid. Er heller ikke sikkert at tid er "lineært", med bare en retning eller dimensjon. Blir for spekulativt hele greien.

Fakta: Tid er et menneskeskapt begrep. Et navn på at ting vokser og eldes.

Min tanke: Alt ting eldes og vokser fordi universet enda fortsetter utover. The big bang er enda i funksjon. Men en gang om mange milliarder år vil den snu, og da tror jeg at ting vil vokse bakover og bli borte. Men det vil vi sannsynligvis aldri få svar på.

Du snakker om måleenheter for tid, og ikke selve fenomenet, som
bevises gjennom alle tings forgjengelighet. Vi vet f.eks. at Rom ikke
ble bygget på én dag. Vi vet at byggingen av World Trade Center tok
nærmere fem år, mens ødeleggelsen tok noen timer.

Selve begrepet tid er betegnelsen på foranderlighet. Jeg tror den
viktigste grunnen til at folk er opptatt av tid, er vissheten om at
den er begrenset for alle.

En interessant ting er at det kan synes som om tiden går fortere
jo eldre man blir. Ser man matematisk på dette, blir det innlysende:
hver ekstra dag man er i live blir en mindre og mindre andel av
den totale livslengde.

Jeg finner det svært fornærmende at du mener du kan sammenligne vitenskapens empiriske fakta med kristendommens ubegrunnede teorier. Gravitasjonskraften er et faktum. Den skjer. Det er ikke noe vi mennesker forestiller oss. Det er ikke en "mening". Det er, hvis man absolutt skal flisespikke, en "teori" men det er bare semantikk.

Jeg lurer litt på hvordan lingvistikk, studien av språk og tale, kommer til å forandre vår empiriske kunnskap om verden rundt oss?

Edit: "Men det er jo klart, gud var jo skaperen av universet, og dette var jo noe de aller fleste var overbevist om - lenge." er forresten et idiotisk stråmann-argument og hører ikke hjemme i samme tråden som vitenskapelig diskusjon.

Hvis tyngdekraften og alt annet er noe vi "forestiller" oss, eller mer presist: er noe som blir skapt av menneskene; hvilken forskjell utgjør det?